Sorg etter spontanabort

[Gjest Ikke denne gangen]

Vi mistet nylig en liten og ønsket spire. Jeg sørger oppriktig over dette, men blir møtt med mange tankeløse kommentarer i omgivelsene. Mange sier "det var bra du mistet så tidlig" eller "det er bedre at det går slik enn at du får et sykt barn". De mener det godt, men vi er likevel triste over det som var vår lille spire.

Regner med at det er flere her inne som har opplevd dette?

[Gjest vi er forskjellige]

Jeg har heldigvis aldri opplevd det å abortere.

Men jeg har venninner som har mistet. De har da kommet med disse kommentarene selv, de som du har blitt fortalt. De har blitt informert om dette av legene, at kroppen har frastøtt seg noe som ikke er friskt.

Du skriver ikke om hvor lenge siden det er du har mistet, eller hvor langt du var på vei. Det har jo litt å si.

Vi er jo forskjellige så noen takler ikke sannheten sånn med en gang.

[Gjest printa]

Jepp. Mennesker er uhyre tankeløse vel uvitende om at de det rammer, sørger over tapet.

Fikk også slike tankeløse kommentarer da det engang skjedde oss.

Jeg anskaffet meg hund etterpå, for å bøte på tapet.

Til dette kunne en da nær slektning av meg, spørre:

"Hvorfor skaffer du deg ikke et ordentlig barn, istedet for en valp?"

En annen sa: (ganske klokt egentlig):

Hvordan mennesker kan komme seg til månen, det har de greid å finne ut. Men hvorfor så mange kvinner aborterer, det er det ingen som har funnet årsaken til?

*Føler med deg*

[laban]

Svært mange som har fått alle de barna de ønsket seg, har opplevd dette på veien mot målet. Jeg også.

Det er dessverre veldig vanlig, men det betyr ikke at det er noen "alminnelig" hendelse for den som opplever det.

I våre dager er det for de fleste slik at barn er noe man planlegger, graviditeten er ofte etterlengtet og velkommen, og man er vant til å ha kontroll over egen helse og eget liv. Dermed blir nedturen stor når det man hadde sett fram til, "avlyses" på en slik ubarmhjertig måte.

Det er en fattig trøst at det er et bevis på at man kan bli gravide sammen, at det ofte skjer fordi noe var galt, og at det finnes mye verre ting. Alt dette er jo sant, men det betyr ikke at det du går gjennom, er en bagatell. Mange sier nok sånt i mangel av noe mer meningsfylt å si, eller fordi de blir overrumplet og snakker uten å tenke så mye.

Du skriver ikke om dere har barn fra før eller hvor gammel du er, men sannsynligheten for at det vil gå bra senere, er høy.

Ta vare på hverandre og vent til dere klarer å se framover med å forsøke igjen.

Jeg tenker nesten aldri på aborten lenger, og det er fordi jeg fikk et barn to år senere (ikke bli engstelig nå, jeg var eldgammel og barnefaren hadde dårlig sædkvalitet). Lykke til!

[Gjest kanderella]

Skjønner jo det er trist, men det er faktisk rett det folk sier. Bedre nå enn senere, for man mister jo de spirene som det er noe galt med, de som det ikke var meningen at det skulle bli noe av.

Det er bare synd de ikke kunne blitt borte enda litt før, slik at man ikke merket det. For det er endel man mister uten å vite om det også da.

Men er det ikke bedre å fokusere på neste mann, evt de en har fra før enn å dvele ved sorgen av det som kunne vært. I slike tilfeller hadde det faktisk ikke kunne blitt noe uansett..

[Gjest kanderella]

Jepp. Mennesker er uhyre tankeløse vel uvitende om at de det rammer, sørger over tapet.

Fikk også slike tankeløse kommentarer da det engang skjedde oss.

Jeg anskaffet meg hund etterpå, for å bøte på tapet.

Til dette kunne en da nær slektning av meg, spørre:

"Hvorfor skaffer du deg ikke et ordentlig barn, istedet for en valp?"

En annen sa: (ganske klokt egentlig):

Hvordan mennesker kan komme seg til månen, det har de greid å finne ut. Men hvorfor så mange kvinner aborterer, det er det ingen som har funnet årsaken til?

*Føler med deg*

Ehm.. man vet faktisk veldig mye om hvorfor man aborterer, det er ikke noe hokus pokus eller rart det. Slik er naturen. Ikke alle frø man sår gir planter heller, selv om de var et frø...

[avidi]

Du har lov til å sørge, spontanabbort er trist og vondt. Jeg har selv hatt 5 stk av dem så jeg vet hva jeg snakker om. Gi dere tid til å sørge sammen og snakk om det som er vondt.

Lykke til.

[Gjest printa]

Ehm.. man vet faktisk veldig mye om hvorfor man aborterer, det er ikke noe hokus pokus eller rart det. Slik er naturen. Ikke alle frø man sår gir planter heller, selv om de var et frø...

Hvorfor vokser ikke alle frø man planter da?

Og sammenligne et foster med et naturens frø, vel... syns det blir litt på kanten jeg da. For meg var ikke barnet jeg mistet et frø, det var et tapt barn, et menneske med hode, hender, føtter og hud...

Pass deg litt.

[jubalong70]

Jeg har vært så heldig å slippe den sorgen, men jeg kan tenke meg at det er fryktelig trist.

Kommentarene du hører er ikke ment å være sårende, men er kanskje det eneste de kommer på å si.

*Trøsteklem*

[Mirabell]

Ja, jeg har mistet to ganger, og jeg føler med deg! Men jeg syns du har fått ubetenksomme kommentarer, jeg kan ikke huske at jeg fikk noen sårende kommentarer i det hele tatt. Men de lurer sikkert på hva de kan si, og sier noe de tror kan trøste...

Men sorgen blekner etterhvert, jeg tenker nesten aldri på det lenger nå! Og det er ingen grunn til å tro at du har større risiko for at det skal skje igjen.

Lykke til med fortsatt prøving. Noen sier at det er lett å bli gravid de første månedene etter en SA, så det er bare å prøve!

[Gjest Elextra]

Tankeløse kommentarer, men du får huske at de høyst sannsynlig er ment som en (fattig) trøst.

[Gjest Persille]

Hvorfor vokser ikke alle frø man planter da?

Og sammenligne et foster med et naturens frø, vel... syns det blir litt på kanten jeg da. For meg var ikke barnet jeg mistet et frø, det var et tapt barn, et menneske med hode, hender, føtter og hud...

Pass deg litt.

Tror ikke kanderella mente det vondt - mer som en slags rettelse på at man faktisk vet noe om dette...

Jeg kan ingenting om det - heldigvis om man kan si det, men jeg ville bare si at jeg ikke tror hun mente det vondt

[Scuba]

Jeg mistet selv da jeg var 10 uker på vei. Ønsket så inderlig den lille, var trist og lei meg. Men mine tanker og for å trøste meg selv var faktisk som de kommentarene som du hører.

Tenkte også at det er naturens gang, det var ikke levedyktig.

Da var det faktisk lettere å komme over det.

[Speak]

Joda, vi er nok veeeeeldig mange. Mistet selv min første i uke 14 (tror jeg det var). Hadde hatt blødninger, men ultralyd viste at alt var OK i uke 8. Men det gikk altså ikke bra.

Jeg hadde både sorg og lettelse over å miste barnet. Lettelse fordi jeg hadde hatt blødninger som også hadde tatt på psykisk.

Vi hadde her lykkes på 1.forsøk, så derfor tok jeg det nok ikke fullt så tungt som de som har prøvd kjempelenge. Men jeg må innrømme at sorgen ikke gikk ordentlig over før jeg ble gravid igjen.

Så ta vare på sorgen og gjør ditt beste for å komme videre.

Du får også trøste deg med statistikken som sier at ca. 1 av 4 graviditeter ender i spontanabort. (Det fikk meg til å føle at jeg ikke var alene, og at det kanskje ikke var noe feil med meg)

[Mirabell]

Hvorfor vokser ikke alle frø man planter da?

Og sammenligne et foster med et naturens frø, vel... syns det blir litt på kanten jeg da. For meg var ikke barnet jeg mistet et frø, det var et tapt barn, et menneske med hode, hender, føtter og hud...

Pass deg litt.

Den biologsike forklaringen (til måneeksempelet ditt) er jo sammenlignbar med et frø, selv om det følelsesmessig er noe mye mer! Jeg tror ikke kanderella mente noe slemt, hun bare påpekte at man vet en del om hvorfor...

[PieLill]

Jeg har heldigvis aldri opplevd det å abortere.

Men jeg har venninner som har mistet. De har da kommet med disse kommentarene selv, de som du har blitt fortalt. De har blitt informert om dette av legene, at kroppen har frastøtt seg noe som ikke er friskt.

Du skriver ikke om hvor lenge siden det er du har mistet, eller hvor langt du var på vei. Det har jo litt å si.

Vi er jo forskjellige så noen takler ikke sannheten sånn med en gang.

Takle "sannhet" og takle sannhet fru blom.

Sannheten er også at et etterlengtet liv går tapt. At noen spontanaborter ikke skyldes at det var noe galt med fosteret.

Å sørge over et tap har ingen ting med å ikke takle sannheten å gjøre, men å ta inn over seg sannheten.

Den sannheten tankeløse kommentarene avslører om dem som kommer med dem, er at de ikke klarer å ta inn over seg at dette nye livet hadde større verdi for de som mistet det enn det hadde for dem selv.

Jeg ser det som naturlig at helsepersonell som til daglig kanskje sysler med mange fremkalte aborter finner det vanskelig å se noe tap ved en spontanabort.

Tapsopplevelsen hos dem som opplever en spontanabort er svært forskjellig. Noen tar det veldig tungt andre ikke. Begge reaksjoner er like riktige og naturlige og må møtes med respekt.

mvh

[ariadne]

Folk sier det samme om barnet er fullgått og friskt, er min personlige erfaring. For meg hjalp det å tenke at folk stort sett ønsker å si noe positivt for å trøste, (selv om det fører til at de underligste ting kommer ut).

[PieLill]

Skjønner jo det er trist, men det er faktisk rett det folk sier. Bedre nå enn senere, for man mister jo de spirene som det er noe galt med, de som det ikke var meningen at det skulle bli noe av.

Det er bare synd de ikke kunne blitt borte enda litt før, slik at man ikke merket det. For det er endel man mister uten å vite om det også da.

Men er det ikke bedre å fokusere på neste mann, evt de en har fra før enn å dvele ved sorgen av det som kunne vært. I slike tilfeller hadde det faktisk ikke kunne blitt noe uansett..

Men ved å si akkurat disse tingene nedvurderer man grovt verdien av akkurat dette lille barnet som aldri ble mer enn bitte lite, for dem som har lidd tapet. For deg er det kanskje bare en misslykket celleklump, for andre var det et etterlengtet barn.

Man trøster aldri ved underkjenne og bagatellisere en annens smerte. Man trøster ved å forsøke å se gjennom øynene til den som har lidd tapet.

mvh

[Gjest printa]

Tror ikke kanderella mente det vondt - mer som en slags rettelse på at man faktisk vet noe om dette...

Jeg kan ingenting om det - heldigvis om man kan si det, men jeg ville bare si at jeg ikke tror hun mente det vondt

Neida, jeg greier å forholde meg til det nå. Det er en stund siden.

Den gangen som det skjedde, var det totalt meningsløst og livet var nesten ikke verdt å leve videre. Det er uhyre tungt og tøfft. Dette med måneeksemplet var det som gjorde at MIN sorg fikk mening.

Vi reagerer og opplever ting så forskjellig, og for meg var det en grusom opplevelse. Heldigvis ble jeg gravid ikke så lenge etter, og har en frisk datter i dag.

Å forsøke og forklare hvordan andre skal oppleve sin sorg, blir helt feil etter min mening. Det har vært min sorg, mitt savn, mine lengsler, mine tanker og tårer. Og ingen kjenner nettopp den sorgen jeg hadde,bedre enn MEG selv.

Neida, jeg bærer ikke nag til "kanderella" - men sorgen er som sagt et veldig subjektivt og sårt punk, som andre skal være litt forsiktig med å "tråkke" for nært.

[PieLill]

Jeg mistet selv da jeg var 10 uker på vei. Ønsket så inderlig den lille, var trist og lei meg. Men mine tanker og for å trøste meg selv var faktisk som de kommentarene som du hører.

Tenkte også at det er naturens gang, det var ikke levedyktig.

Da var det faktisk lettere å komme over det.

Det du skriver her viser hvor viktig det er i slike situasjoner å ikke bare buse ut med det første og beste man kommer på, men i stedet bruke litt tid på å se og høre det fra den som har lidd tapets synsvinkel. Så kan man kanskje trøste.

Ryggraden i all trøst er å _bekrefte_ følelsene til den som sørger eller har vondt.

mvh