Sorg etter spontanabort

[fuji1365380447]

Jeg hadde en MA i juli, og kjenner meg jo litt igjen. Folk som får høre triste ting søker nesten automatisk å finne noe positivt med situasjonen.

Men for meg var det verste legen på sykehuset da jeg kom inn for ultralyd før utskrapningen. Da det ble klart at fosteret var dødt, og jeg begynte å gråte, så ser legen på meg og sier; litt overrasket:

Å - men var du ikke forberedt på dette da?

Som om jeg ikke hadde grått selv om jeg hadde vært forberedt... Sukk. Men det er klart, hun ser jo slike ting hver eneste dag, så for henne så er det hverdag. Men for meg var det jo en katastrofe.

[PieLill]

Folk sier det samme om barnet er fullgått og friskt, er min personlige erfaring. For meg hjalp det å tenke at folk stort sett ønsker å si noe positivt for å trøste, (selv om det fører til at de underligste ting kommer ut).

Iblant lurer jeg på om denne formen for trøst egentlig er mer et ubevisst eller lite reflektert forsøk på å distansere seg fra andres smerter.

mvh

[Gjest det er ille å miste et barn.]

Det å miste sitt barn er grusomt. Uansett om det bare er noen få uker i mors liv.

Selv har jeg mistet mange ganger. Og hver gang gjennomgikk jeg en sorgperiode.

Folk trøster så godt som de makter og vi må ta det med det gode.

Selv syntes jeg det var verst å møte nybakte mødre eller gravide i den første tiden etter at jeg hadde mistet.

Men heldigvis er livet slik at vi ser på livet igjen med friskt mot og satser videre.

Selv lyktes jeg med et egenfødt barn, men orket ikke flere slag med å kanskje skulle miste et barn til. Så vi har videre satset på adopsjon.

Den dag i dag tenker jeg med litt sorg over mine spirer, men det er gjemt innerst i mitt hjerte og jeg dveler ikke så mye ved det lenger. Gleder meg stort over min familie som den er. Nå er den fullkommen og jeg tror det var en mening med det hele.

Lykke til videre i livet.

[Gjest sussilei]

Ehm.. man vet faktisk veldig mye om hvorfor man aborterer, det er ikke noe hokus pokus eller rart det. Slik er naturen. Ikke alle frø man sår gir planter heller, selv om de var et frø...

Det der er visvas! Man vet ikke nødvendigvis veldig godt hvorfor man aborterer. Jeg har hatt flere spontanaborter, den ene relativt sent i svangerskapet. Det var ikke noe galt med fosteret (ble obdusert), og det er ikke funnet noe feil ved meg. Abortene kan ikke forklares.

I mer enn 50 % av tilfellene ved habituelle aborter (mer enn tre SA på rad) finner man aldri ut årsaken til abortene.

Det er ikke alltid sånn at "naturen" kvitter seg med fostre som uansett ikke er levedyktig - i mange tilfeller kvitter "naturen" seg med fostre det ikke er noe feil ved, og ofte finner man ikke årsaken. Du bør passe deg litt!

[ariadne]

Iblant lurer jeg på om denne formen for trøst egentlig er mer et ubevisst eller lite reflektert forsøk på å distansere seg fra andres smerter.

mvh

Det er selvsagt mulig, men en slik tankegang finner jeg lite hjelpsom.

[Gjest printa]

Joda, vi er nok veeeeeldig mange. Mistet selv min første i uke 14 (tror jeg det var). Hadde hatt blødninger, men ultralyd viste at alt var OK i uke 8. Men det gikk altså ikke bra.

Jeg hadde både sorg og lettelse over å miste barnet. Lettelse fordi jeg hadde hatt blødninger som også hadde tatt på psykisk.

Vi hadde her lykkes på 1.forsøk, så derfor tok jeg det nok ikke fullt så tungt som de som har prøvd kjempelenge. Men jeg må innrømme at sorgen ikke gikk ordentlig over før jeg ble gravid igjen.

Så ta vare på sorgen og gjør ditt beste for å komme videre.

Du får også trøste deg med statistikken som sier at ca. 1 av 4 graviditeter ender i spontanabort. (Det fikk meg til å føle at jeg ikke var alene, og at det kanskje ikke var noe feil med meg)

Ressonnementet ditt er sikkert greit nok for deg selv, og din egen opplevelse. Men, det skaper ikke mening for en annen som nettopp har vært gjennom det.

[DarkPink]

Jeg hadde en MA i juli, og kjenner meg jo litt igjen. Folk som får høre triste ting søker nesten automatisk å finne noe positivt med situasjonen.

Men for meg var det verste legen på sykehuset da jeg kom inn for ultralyd før utskrapningen. Da det ble klart at fosteret var dødt, og jeg begynte å gråte, så ser legen på meg og sier; litt overrasket:

Å - men var du ikke forberedt på dette da?

Som om jeg ikke hadde grått selv om jeg hadde vært forberedt... Sukk. Men det er klart, hun ser jo slike ting hver eneste dag, så for henne så er det hverdag. Men for meg var det jo en katastrofe.

Unnskyld hvis jeg sier noe dumt nå, men jeg bare lurer... er en MA en form for selvbestemt abort via medisiner?

[Gjest togli]

Unnskyld hvis jeg sier noe dumt nå, men jeg bare lurer... er en MA en form for selvbestemt abort via medisiner?

MA er forkortelse for Missed Abortion. Det betyr at fosteret bare dør inni livmoren, men uten å støtes ut som en blødning. Man må da til utskrapning for å få fjernet fosteret. Tror jeg....

[DarkPink]

MA er forkortelse for Missed Abortion. Det betyr at fosteret bare dør inni livmoren, men uten å støtes ut som en blødning. Man må da til utskrapning for å få fjernet fosteret. Tror jeg....

Hvordan kan en lege da bli overrasket over at man begynner å gråte? Jeg synes det gjør vondt å bare høre om en sånn situasjon.

[Gjest togli]

Hvordan kan en lege da bli overrasket over at man begynner å gråte? Jeg synes det gjør vondt å bare høre om en sånn situasjon.

Den skulle nok være til fuji....?

[DarkPink]

Den skulle nok være til fuji....?

Nei, altså. Jeg skjønner godt sorg ved selvbestemt abort også, men hvis MA er som du sier, så er jeg sjokkert over at en lege kan bli overrasket.

[Gjest togli]

Nei, altså. Jeg skjønner godt sorg ved selvbestemt abort også, men hvis MA er som du sier, så er jeg sjokkert over at en lege kan bli overrasket.

Ja, helt enig med deg. Desverre ikke alle leger som har sosiale antenner heller...

[PieLill]

Det er selvsagt mulig, men en slik tankegang finner jeg lite hjelpsom.

Det kan jeg forstå.

Etter at min første mann døde opplevde jeg først og fremst veldig mye fantastisk støtte og hjelp.

Men jeg opplevde også noen kommentarer som jeg husker, ikke fordi de gjorde vondt, men fordi jeg trengte lang tid på å forstå hvordan noen kunne få seg til å si noe så inn i furuskogen dumt. Dette var en av de teoriene jeg klekket ut.

Det aller meste er godt ment, men noe er veldig lite gjennomtenkt...

mvh

[PieLill]

Det meste er godt ment. Men det kan like vel gjøre vondt å høre. Og man kan bli både sint og fortvilet.

Noen slike kommentarer sies fordi det er det som ville trøstet den som sier det. Andre sier det fordi de ikke vet hva de skal si og dette var det første klisjeet de kom på.

Svært få mener å insinuere at dette er da ikke så mye å bry seg om. Selv om det er akkurat slik det kan føles for den som hører det.

Jeg tror det beste kan være å overlate alle utsagn av typen "Men det var jo enda godt at..." og lignende til den som sørger. Man ser og føler slikt så utrolig forskjellig.

mvh

[laban]

Unnskyld hvis jeg sier noe dumt nå, men jeg bare lurer... er en MA en form for selvbestemt abort via medisiner?

Det er som togli sier. MA er det samme som spontanabort (SA), men fosteret kommer ikke ut av seg selv.

Det er MA alle er så redde for når de blør litt uten at det skjer noe mer, eller når svangerskapssymptomene varierer så mye at de plutselig ikke kjenner seg gravide lenger i det hele tatt.

Da jeg skulle ta utskrapning etter SA som hadde skjedd hjemme i løpet av en nokså søvnløs natt, og lå trøtt og veldig lei meg på operasjonsbenken for å bli dopet ned, lente en av de kvinnelige operasjonssykepleierne (eller hva nå i huleste hun gjorde der) seg over meg og spurte smilende, nesten lattermild "var det første ungen din også, eller?"

Jeg var 38 år og hadde forsøkt å bli gravid de siste 4, og hadde mest lyst til å smelle til henne. Men jeg svarte relativt høflig at nei, det var nummer to.

Jeg ønsker gynekologisk poliklinikk alt ondt. De behandlet meg som en bakterie da jeg våknet - sammen med alle de unge, vakre tenåringene som hadde tatt abort. Jeg tror ikke de tenkte på at noen av oss var der helt ufrivillig.

[fuji1365380447]

Unnskyld hvis jeg sier noe dumt nå, men jeg bare lurer... er en MA en form for selvbestemt abort via medisiner?

Hei DarkPink

Nei, MA står for Missed Abortion - som i praksis betyr at fosteret dør inne i livmoren uten at man merker noe til det.

Jeg hadde ingen smerter, og bare en bitteliten blødning - måtte ikke ta på meg bind en gang. Jeg trodde at jeg var 9 uker på vei, men fosteret hadde sluttet å vokse ved 5 uker. Så i nesten en mnd trodde jeg at jeg var gravid uten at jeg egentlig var det lenger.

Beklager bruken av slike spesial-forkortelser. Jeg har lært om MA her inne...

[Gjest kloppen]

Det der er visvas! Man vet ikke nødvendigvis veldig godt hvorfor man aborterer. Jeg har hatt flere spontanaborter, den ene relativt sent i svangerskapet. Det var ikke noe galt med fosteret (ble obdusert), og det er ikke funnet noe feil ved meg. Abortene kan ikke forklares.

I mer enn 50 % av tilfellene ved habituelle aborter (mer enn tre SA på rad) finner man aldri ut årsaken til abortene.

Det er ikke alltid sånn at "naturen" kvitter seg med fostre som uansett ikke er levedyktig - i mange tilfeller kvitter "naturen" seg med fostre det ikke er noe feil ved, og ofte finner man ikke årsaken. Du bør passe deg litt!

Ja, men uansett så kvitter naturen seg med noe det ikke "ønsker". Så enkelt er det. Hvis du mener vi skal forstå alt i naturen så sliter du litt, men det intet mystisk med aborter...

[Gjest kloppen]

Men ved å si akkurat disse tingene nedvurderer man grovt verdien av akkurat dette lille barnet som aldri ble mer enn bitte lite, for dem som har lidd tapet. For deg er det kanskje bare en misslykket celleklump, for andre var det et etterlengtet barn.

Man trøster aldri ved underkjenne og bagatellisere en annens smerte. Man trøster ved å forsøke å se gjennom øynene til den som har lidd tapet.

mvh

Joda, hvis man bare vil grave seg ned i sorgen, så får de det da. Men det går da ann å se realistisk på det, det var faktisk bare en mislykket celleklump, så enkelt, og man prøver igjen for å se om det går bedre.

[Gjest kloppen]

Hvorfor vokser ikke alle frø man planter da?

Og sammenligne et foster med et naturens frø, vel... syns det blir litt på kanten jeg da. For meg var ikke barnet jeg mistet et frø, det var et tapt barn, et menneske med hode, hender, føtter og hud...

Pass deg litt.

Skjønner at det er utrolig viktig for deg å holde på sorgen og sikkert få medføelsle av andre. Slike folk som deg som skal synes så synd på seg selv har jeg ingen sympati for...

Du nekter å innse hvordan livet er jo.

[Gjest printa]

Skjønner at det er utrolig viktig for deg å holde på sorgen og sikkert få medføelsle av andre. Slike folk som deg som skal synes så synd på seg selv har jeg ingen sympati for...

Du nekter å innse hvordan livet er jo.

Det spiller vel ingen rolle om du ikke har sympati for meg. Jeg har mitt nettverk og mine venner. Tviler på om du har noen, som presenterer deg med et slikt syn.