Sorg etter spontanabort

[PieLill]

Joda, hvis man bare vil grave seg ned i sorgen, så får de det da. Men det går da ann å se realistisk på det, det var faktisk bare en mislykket celleklump, så enkelt, og man prøver igjen for å se om det går bedre.

Jeg håper du møter mennesker med mer medfølelse og innsikt enn det du her legger for dagen, den dagen du sørger over noe.

Du insisterer på å gjøre kardinalfeilen, å bestemme hva andre skal ha lov til å føle. Dessuten er ikke alle spontanaborter en misslykket celleklump. Det kan være fullt levedyktige barn som man ikke vet hvorfor livmoren ikke klarer å holde på i ni mndr.

Å sørge og å grave seg ned i sorg og bli værende der, er to helt forskjellige ting. Å sørge er en sunn og helt nødvendig prosess når man har lidd et tap. En prosess som oppleves og gir seg uttrykk på svært ulike måter hos forskjellige personer. Men likt for alle er at det er nedbrytende om omverdenen skal definere hvor stort eller lite tapet har vært.

Om du ønsker en som har opplevd en spontanabort noe godt, rakker du ikke ned på følelsene hennes, endten de er slike eller slike. Å få lov å føle det man gjør og være der man er, er grunnleggende for å komme seg videre. Den som må forsvare validiteten av sin sorg vil mye lettere kunne komme til å tviholde på den.

Om du ikke har annet enn forakt til overs for dem som sørger over å miste et ufødt barn, håper jeg du i det minste har vett til å holde deg unna og holde kjeft.

mvh

[PieLill]

Skjønner at det er utrolig viktig for deg å holde på sorgen og sikkert få medføelsle av andre. Slike folk som deg som skal synes så synd på seg selv har jeg ingen sympati for...

Du nekter å innse hvordan livet er jo.

En eller annen gang kommer du til å måtte sluke i deg disse ordene. Sorg er noe vi alle rammes av på en eller annen måte før eller siden.

For din del håper jeg du rekker å gjøre det før du møter deg selv i døren. Det kommer til å bli fryktelig tungt og vondt å svelge...

mvh

[Gjest kloppen]

Det spiller vel ingen rolle om du ikke har sympati for meg. Jeg har mitt nettverk og mine venner. Tviler på om du har noen, som presenterer deg med et slikt syn.

hehe.. ja dere er vel en gjeng med sippehøner tenker jeg..

[Gjest printa]

hehe.. ja dere er vel en gjeng med sippehøner tenker jeg..

Du har nok bare havnet på feil forum, du burde vært et helt annet sted....

Håper du går i dørken, så det suser etter selv engang. Det har du virkelig fortjent.

Mange mennesker der ute som ikke er blitt integrert i HVPU enda, skjønner jeg. Du er sikkert en av dem.

[Gjest kloppen]

En eller annen gang kommer du til å måtte sluke i deg disse ordene. Sorg er noe vi alle rammes av på en eller annen måte før eller siden.

For din del håper jeg du rekker å gjøre det før du møter deg selv i døren. Det kommer til å bli fryktelig tungt og vondt å svelge...

mvh

Selvsagt skal man sørge, sier da ikke noe annet heller, men å sørge i mange år over en helt vanlig spontanabort som vel de aller fleste opplever synes jeg blir litt stakkarslig, hvertfall om man får andre barn.

Det å se på det som å miste et barn blir feil i mitt hode, siden det er relativt stor forskjell på et friskt barn, og en mislykket celleklump.

[Gjest kloppen]

Du har nok bare havnet på feil forum, du burde vært et helt annet sted....

Håper du går i dørken, så det suser etter selv engang. Det har du virkelig fortjent.

Mange mennesker der ute som ikke er blitt integrert i HVPU enda, skjønner jeg. Du er sikkert en av dem.

Du virker utrolig umoden, det må jeg si. Kanskje like bra du ikke fikk barn før du selv blir voksen.

[Gjest printa]

Du virker utrolig umoden, det må jeg si. Kanskje like bra du ikke fikk barn før du selv blir voksen.

Umodenhet skal ikke du snakke for høyt om. Det skinner igjennom at du kun er her for å provosere, ikke for å snakke ut fra egen opplevelse. For hadde du oppleved det, hadde du aldri snakket slik, hverken til meg eller til andre.

Da jeg mistet mitt barn, var jeg fem mnd på vei. Forklar meg hvordan det er en celleklump?

Hvor mange har du mistet?

[laban]

Selvsagt skal man sørge, sier da ikke noe annet heller, men å sørge i mange år over en helt vanlig spontanabort som vel de aller fleste opplever synes jeg blir litt stakkarslig, hvertfall om man får andre barn.

Det å se på det som å miste et barn blir feil i mitt hode, siden det er relativt stor forskjell på et friskt barn, og en mislykket celleklump.

Hvem har nevnt at dette handler om å sørge i årevis?

Trådstarter har mistet nå nylig. Om fire år har hun kanskje to barn og tenker på aborten på en helt annen måte. Men det er NÅ hun reagerer på ubetenksomme kommentarer - som kanskje nettopp kommer fra folk som har hatt lang tid på å bearbeide sine egne opplevelser. Det bør alle innrømmes.

[PieLill]

Selvsagt skal man sørge, sier da ikke noe annet heller, men å sørge i mange år over en helt vanlig spontanabort som vel de aller fleste opplever synes jeg blir litt stakkarslig, hvertfall om man får andre barn.

Det å se på det som å miste et barn blir feil i mitt hode, siden det er relativt stor forskjell på et friskt barn, og en mislykket celleklump.

Og hvem har sagt at det dreier seg om å sørge i mange år? Om det var det du mente, burde du kanskje spesifisert det før du begynte rakke ned på folk i hytt og pine.

Her er det snakk responsen man får mens man sørger.

Etter at man ha sørget seg ferdig over noe, kan man bære med seg såre minner som fra tid til annen blir rippet opp i. Slike såre minner kan for eksempel være ufølsomme til hjerteløse kommentarer som noen lirte ut av seg mens man hadde det tyngst. At slikt iblant kommer til overflaten, betyr ikke at man har gravd seg ned i sorgen. Bare at livet har satt sitt preg på godt og vondt.

Du må gjerne se på et 12 uker gammelt foster som _du_ spontanaborterer som en misslykket celleklump. Det sistnevnte er i rent medisinsk sammenheng en meget upresis og missvisende beskrivelse. Dessuten kan som sagt fullkomne foster også spontanaborteres.

Men koster det så forbasket mye å akseptere og respektere at for andre var dette et lite barn som de allerede var glade i og lengtet etter å få bli kjent med?

mvh

[DarkPink]

Det er som togli sier. MA er det samme som spontanabort (SA), men fosteret kommer ikke ut av seg selv.

Det er MA alle er så redde for når de blør litt uten at det skjer noe mer, eller når svangerskapssymptomene varierer så mye at de plutselig ikke kjenner seg gravide lenger i det hele tatt.

Da jeg skulle ta utskrapning etter SA som hadde skjedd hjemme i løpet av en nokså søvnløs natt, og lå trøtt og veldig lei meg på operasjonsbenken for å bli dopet ned, lente en av de kvinnelige operasjonssykepleierne (eller hva nå i huleste hun gjorde der) seg over meg og spurte smilende, nesten lattermild "var det første ungen din også, eller?"

Jeg var 38 år og hadde forsøkt å bli gravid de siste 4, og hadde mest lyst til å smelle til henne. Men jeg svarte relativt høflig at nei, det var nummer to.

Jeg ønsker gynekologisk poliklinikk alt ondt. De behandlet meg som en bakterie da jeg våknet - sammen med alle de unge, vakre tenåringene som hadde tatt abort. Jeg tror ikke de tenkte på at noen av oss var der helt ufrivillig.

Uff, jeg begynner å gråte. Jeg skulle tro at selv om man blir mer vant til det etterhvert, så mister man ikke all medfølelse for pasientene sine. Men kanskje hun mente det godt på sin måte?

Takk for innlegget i alle fall.

[DarkPink]

Hei DarkPink

Nei, MA står for Missed Abortion - som i praksis betyr at fosteret dør inne i livmoren uten at man merker noe til det.

Jeg hadde ingen smerter, og bare en bitteliten blødning - måtte ikke ta på meg bind en gang. Jeg trodde at jeg var 9 uker på vei, men fosteret hadde sluttet å vokse ved 5 uker. Så i nesten en mnd trodde jeg at jeg var gravid uten at jeg egentlig var det lenger.

Beklager bruken av slike spesial-forkortelser. Jeg har lært om MA her inne...

Har vondt av deg =/

Det er bare å bruke forkortelser, regner med de fleste her inne kan de, så spør jeg heller hvis jeg lurer =)

[laban]

Uff, jeg begynner å gråte. Jeg skulle tro at selv om man blir mer vant til det etterhvert, så mister man ikke all medfølelse for pasientene sine. Men kanskje hun mente det godt på sin måte?

Takk for innlegget i alle fall.

Jeg har sikkert også tråkket på noen tær i både jobb- og privat sammenheng i mitt liv. Man har det travelt, tenker ikke på alt, misforstår osv. osv.

Og jeg jobber ikke i helsevesenet. Jeg hadde aldri klart å vasse rundt i tragiske skjebner på den måten mange gjør der. Det er faktisk en svært viktig grunn til at jeg ikke har et sånt yrke - og jeg skulle ønske fler tenkte over denne siden av jobben før de valgte den.

[DarkPink]

Jeg har sikkert også tråkket på noen tær i både jobb- og privat sammenheng i mitt liv. Man har det travelt, tenker ikke på alt, misforstår osv. osv.

Og jeg jobber ikke i helsevesenet. Jeg hadde aldri klart å vasse rundt i tragiske skjebner på den måten mange gjør der. Det er faktisk en svært viktig grunn til at jeg ikke har et sånt yrke - og jeg skulle ønske fler tenkte over denne siden av jobben før de valgte den.

Enig. Jeg kjenner en jordmor som går ut på et rom alene og gråter nesten hver dag, enten fordi noe har gått galt, eller fordi hun er rørt.

Mange som mener at hun kanskje ikke egner seg til en slik jobb, men jeg tror at det kanskje er nettopp slike mennesker som gjør det. (Så lenge hun ikke tar det med seg hjem og ligger våken om natta og sånn)

[PieLill]

Umodenhet skal ikke du snakke for høyt om. Det skinner igjennom at du kun er her for å provosere, ikke for å snakke ut fra egen opplevelse. For hadde du oppleved det, hadde du aldri snakket slik, hverken til meg eller til andre.

Da jeg mistet mitt barn, var jeg fem mnd på vei. Forklar meg hvordan det er en celleklump?

Hvor mange har du mistet?

Leit å høre om barnet du mistet. Må ha vært fryktelig vondt.

Alle mennesker går i bakken så det suser. Alle mennesker møter problemene som ble et nummer for store. Alle vil på et eller annet tidspunkt komme til et punkt der de mister fotfeste. Noen oftere enn andre. Noen tidligere enn andre. Noen mer enn andre. Men det skjer oss alle før eller siden. Like sikkert som at blomstene visner og dør. Vi trenger ikke ønske noen i kne. Det skjer helt uavhengig av våre ønsker, heldigvis.

Noen lever lenge før de møter brutal motgang. Noen av dem er kloke nok til å innse at de er heldige. De er bedre forberedt når motgangen innhenter dem også. Andre tror det er deres egen fortjeneste. De får det ikke lett når stormen når deres eget liv.

Så når noen breier seg og skryter: Når noen forakter de smertene du har kjent: Len deg tilbake og slapp helt av! En eller annen gang vil de selv bli truffet av ordene som var rettet mot deg.

Det er en naturlov. De dommer vi feller over andre, vil før eller siden ramme oss selv hardest. Skummelt dette... Naturlover gjør ingen unntak for meg heller.

;-)

mvh

[Gjest kloppen]

Og hvem har sagt at det dreier seg om å sørge i mange år? Om det var det du mente, burde du kanskje spesifisert det før du begynte rakke ned på folk i hytt og pine.

Her er det snakk responsen man får mens man sørger.

Etter at man ha sørget seg ferdig over noe, kan man bære med seg såre minner som fra tid til annen blir rippet opp i. Slike såre minner kan for eksempel være ufølsomme til hjerteløse kommentarer som noen lirte ut av seg mens man hadde det tyngst. At slikt iblant kommer til overflaten, betyr ikke at man har gravd seg ned i sorgen. Bare at livet har satt sitt preg på godt og vondt.

Du må gjerne se på et 12 uker gammelt foster som _du_ spontanaborterer som en misslykket celleklump. Det sistnevnte er i rent medisinsk sammenheng en meget upresis og missvisende beskrivelse. Dessuten kan som sagt fullkomne foster også spontanaborteres.

Men koster det så forbasket mye å akseptere og respektere at for andre var dette et lite barn som de allerede var glade i og lengtet etter å få bli kjent med?

mvh

Men mange av de aborterte fostrene er jo nettopp ikke et barn, og hadde aldri kunne blitt det, er det så himla vanskelig å forstå?

Naturen går sin gang, noen aborter må da folk takle, for de er faktisk ikke ment å skulle leve.

[Gjest sussilei]

Ja, men uansett så kvitter naturen seg med noe det ikke "ønsker". Så enkelt er det. Hvis du mener vi skal forstå alt i naturen så sliter du litt, men det intet mystisk med aborter...

Dersom en ufrivillig abort skyldes at "naturen kvitter seg med noe den ikke ønsker", så er i tilfellet ethvert dødsfall akkurat det samme. "Naturen" velger fostre og mennesker, av den ene eller andre årsak.

Kreft: naturen kvitter seg med det den ikke ønsker. Hjerte/kar: naturen kvitter seg med det den ikke ønsker

osv osv osv

Hvorfor har det noe å si hvor i livsløpet naturen velger å "kvitte seg med" ? Ethvert dødsfall er i følge din filosofi naturens gang, følgelig skal man ikke dvele for lenge ved det og komme seg videre.

Ja, noen aborter skyldes at fostrene ikke er levedyktige. Men hvorfor skal det være noen trøst for de som opplever slike aborter? Sorgen dreier seg om å ikke få det barnet man ønsker seg og har gledet seg til. Årsaken er faktisk mindre viktig i sammenhengen.

Jeg har ikke noe behov for å forstå og kunne forklare alt som skjer. Skjønner ikke hvor du har det fra.

Men respekt for menneskers sorg skader ikke, selv om man har en personlig oppfatning om at det var bra det "gikk som det gikk". Det er ikke din eller noen andres oppgave å beslutte eller kreve samme oppfatnning av mennesker som opplever sorg!

[fuji1365380447]

Jeg håper du møter mennesker med mer medfølelse og innsikt enn det du her legger for dagen, den dagen du sørger over noe.

Du insisterer på å gjøre kardinalfeilen, å bestemme hva andre skal ha lov til å føle. Dessuten er ikke alle spontanaborter en misslykket celleklump. Det kan være fullt levedyktige barn som man ikke vet hvorfor livmoren ikke klarer å holde på i ni mndr.

Å sørge og å grave seg ned i sorg og bli værende der, er to helt forskjellige ting. Å sørge er en sunn og helt nødvendig prosess når man har lidd et tap. En prosess som oppleves og gir seg uttrykk på svært ulike måter hos forskjellige personer. Men likt for alle er at det er nedbrytende om omverdenen skal definere hvor stort eller lite tapet har vært.

Om du ønsker en som har opplevd en spontanabort noe godt, rakker du ikke ned på følelsene hennes, endten de er slike eller slike. Å få lov å føle det man gjør og være der man er, er grunnleggende for å komme seg videre. Den som må forsvare validiteten av sin sorg vil mye lettere kunne komme til å tviholde på den.

Om du ikke har annet enn forakt til overs for dem som sørger over å miste et ufødt barn, håper jeg du i det minste har vett til å holde deg unna og holde kjeft.

mvh

Bra svar!

[Gjest kloppen]

Dersom en ufrivillig abort skyldes at "naturen kvitter seg med noe den ikke ønsker", så er i tilfellet ethvert dødsfall akkurat det samme. "Naturen" velger fostre og mennesker, av den ene eller andre årsak.

Kreft: naturen kvitter seg med det den ikke ønsker. Hjerte/kar: naturen kvitter seg med det den ikke ønsker

osv osv osv

Hvorfor har det noe å si hvor i livsløpet naturen velger å "kvitte seg med" ? Ethvert dødsfall er i følge din filosofi naturens gang, følgelig skal man ikke dvele for lenge ved det og komme seg videre.

Ja, noen aborter skyldes at fostrene ikke er levedyktige. Men hvorfor skal det være noen trøst for de som opplever slike aborter? Sorgen dreier seg om å ikke få det barnet man ønsker seg og har gledet seg til. Årsaken er faktisk mindre viktig i sammenhengen.

Jeg har ikke noe behov for å forstå og kunne forklare alt som skjer. Skjønner ikke hvor du har det fra.

Men respekt for menneskers sorg skader ikke, selv om man har en personlig oppfatning om at det var bra det "gikk som det gikk". Det er ikke din eller noen andres oppgave å beslutte eller kreve samme oppfatnning av mennesker som opplever sorg!

Hvis du har problemer med å skjønne at det naturligvis blir en større sorg og et større tap av et menneske som er blitt født og kanskje også levd en stund, enn et par mn gammel foster, ja, da skjønner jeg at du sliter. Du er vel mot frivillig abort også tenker jeg?

[PieLill]

Hvis du har problemer med å skjønne at det naturligvis blir en større sorg og et større tap av et menneske som er blitt født og kanskje også levd en stund, enn et par mn gammel foster, ja, da skjønner jeg at du sliter. Du er vel mot frivillig abort også tenker jeg?

Hvis man ikke skal sørge over et barn som ikke levde fram til fødselen fordi det var _"naturens gang"_, slik du sier, så behøver man jo ikke sørge over noe annet som er naturens gang heller. Og da er det vel nesten bare drap som står igjen som noe som er lov å sørge over.

Om man kan sørge over fødte mennesker som dør ved naturens gang, så må det også være lov å sørge over de ufødte. Hvor store sorgene blir i forhold til hverandre er i denne sammenhengen irellevant.

mvh

[Gjest kloppen]

Hvis man ikke skal sørge over et barn som ikke levde fram til fødselen fordi det var _"naturens gang"_, slik du sier, så behøver man jo ikke sørge over noe annet som er naturens gang heller. Og da er det vel nesten bare drap som står igjen som noe som er lov å sørge over.

Om man kan sørge over fødte mennesker som dør ved naturens gang, så må det også være lov å sørge over de ufødte. Hvor store sorgene blir i forhold til hverandre er i denne sammenhengen irellevant.

mvh

Jeg har da ikke sagt man ikke skal sørge, men ikke dra sorgen ut i åresvis og grave seg ned i den.

Og at man jo godt kan se at dette er noe naturlig og noe en ikke trenger sørge så voldsomt over.