Sorg etter spontanabort

[Gjest sussilei]

Hvis du har problemer med å skjønne at det naturligvis blir en større sorg og et større tap av et menneske som er blitt født og kanskje også levd en stund, enn et par mn gammel foster, ja, da skjønner jeg at du sliter. Du er vel mot frivillig abort også tenker jeg?

Jeg har aldri påsått at det er like vondt å miste tidlig i svangerskapet som senere, eller at en abort skaper en like stor sorg som å miste et født barn.

Det er du som bruker argumentet om at naturen "kvitter seg med", og at man derfor ikke har rett til å føle sorg. Jeg førte argumentet ditt videre, som en naturlig konsekvens. Ikke vend ditt argument mot meg av den grunn. Hva selvbestemt abort angår, så er det irrelevant for denne diskusjonen. Og du må gjerne plassere meg i hvilken bås du vil. Det er et enkelt grep å ty til når man slipper opp for argumenter.

Jeg sier at du ikke har noen rett til å nedvurdere andres sorg, eller å hevde/kreve at noen får "komme over det" bare fordi du ikke skjønner den sorgen de bærer. Og man skal være særlig varsom dersom man ikke en gang har vært gjennom noe liknende selv (noe jeg naturligvis ikke vet om du har).

Det er for øvrig blitt større åpenhet og oppmerksomhet om det faktum at kvinner som aborterer eller opplever dødfødsel ofte føler en stor sorg. Med det følger heldigvis også en anerkjennelse av "retten" til å sørge. Da kan vi kanskje slippe slike vesner som deg, som mener de har enerett på hva det er "lov" å sørge over, og som tror de har fasitsvar på livet.

[Gjest kloppen]

Jeg har aldri påsått at det er like vondt å miste tidlig i svangerskapet som senere, eller at en abort skaper en like stor sorg som å miste et født barn.

Det er du som bruker argumentet om at naturen "kvitter seg med", og at man derfor ikke har rett til å føle sorg. Jeg førte argumentet ditt videre, som en naturlig konsekvens. Ikke vend ditt argument mot meg av den grunn. Hva selvbestemt abort angår, så er det irrelevant for denne diskusjonen. Og du må gjerne plassere meg i hvilken bås du vil. Det er et enkelt grep å ty til når man slipper opp for argumenter.

Jeg sier at du ikke har noen rett til å nedvurdere andres sorg, eller å hevde/kreve at noen får "komme over det" bare fordi du ikke skjønner den sorgen de bærer. Og man skal være særlig varsom dersom man ikke en gang har vært gjennom noe liknende selv (noe jeg naturligvis ikke vet om du har).

Det er for øvrig blitt større åpenhet og oppmerksomhet om det faktum at kvinner som aborterer eller opplever dødfødsel ofte føler en stor sorg. Med det følger heldigvis også en anerkjennelse av "retten" til å sørge. Da kan vi kanskje slippe slike vesner som deg, som mener de har enerett på hva det er "lov" å sørge over, og som tror de har fasitsvar på livet.

Joda, men det finnes også endel mennesker i denne verden som er litt mer opplyste enn det du er, og skjønner litt mer om naturen, biologi og gener og alt det der.

Har sett mange nok kjerringer som lesser seg ned i sin sorg, og tom greier ødelegge forholdet sitt på det der.

[Gjest sussilei]

Joda, men det finnes også endel mennesker i denne verden som er litt mer opplyste enn det du er, og skjønner litt mer om naturen, biologi og gener og alt det der.

Har sett mange nok kjerringer som lesser seg ned i sin sorg, og tom greier ødelegge forholdet sitt på det der.

Det er nok det som skiller oss, ja. Din utrolig store viten om "biologi, gener osv", og min tilsvarende manglende kunnskap på området.

Godt vi fikk det klarlagt.

[Gjest sussilei]

Joda, hvis man bare vil grave seg ned i sorgen, så får de det da. Men det går da ann å se realistisk på det, det var faktisk bare en mislykket celleklump, så enkelt, og man prøver igjen for å se om det går bedre.

Du aner tydleligvis ikke hva du snakker om, og da burde du kanskje holde munn?

Grensen for spontanabort er så vidt jeg vet rundt 23 uker, deretter regnes det som dødfødsel. 14 uker gamle fostre har armer, ben, fingre, ører, øyne, og hjertet har slått i flere uker. Dette kan du se i enhver bok om svangerskap. Fostrene er ferdig utviklet, trenger bare å vokse videre.

At du karakteriserer fostre som av en eller annen årsak dør i mors mage som "mislykket celleklump" viser først og fremst hvor liten evne til innlevelse og empati du har, og dernest bekrefter det bare din komplette uvitenhet i forhold til dette temaet.

[Gjest printa]

Leit å høre om barnet du mistet. Må ha vært fryktelig vondt.

Alle mennesker går i bakken så det suser. Alle mennesker møter problemene som ble et nummer for store. Alle vil på et eller annet tidspunkt komme til et punkt der de mister fotfeste. Noen oftere enn andre. Noen tidligere enn andre. Noen mer enn andre. Men det skjer oss alle før eller siden. Like sikkert som at blomstene visner og dør. Vi trenger ikke ønske noen i kne. Det skjer helt uavhengig av våre ønsker, heldigvis.

Noen lever lenge før de møter brutal motgang. Noen av dem er kloke nok til å innse at de er heldige. De er bedre forberedt når motgangen innhenter dem også. Andre tror det er deres egen fortjeneste. De får det ikke lett når stormen når deres eget liv.

Så når noen breier seg og skryter: Når noen forakter de smertene du har kjent: Len deg tilbake og slapp helt av! En eller annen gang vil de selv bli truffet av ordene som var rettet mot deg.

Det er en naturlov. De dommer vi feller over andre, vil før eller siden ramme oss selv hardest. Skummelt dette... Naturlover gjør ingen unntak for meg heller.

;-)

mvh

Takk ;-)