Hvordan forklare 4-5-åringer hva adopsjon er?

[sigfrida]

Vår 3-åring vet det hun kan forstå om adopsjon, men nå har 4 og 5 åringene i barnehagen begynt å spørre meg om hvorfor hun ser annerledes ut enn oss foreldre. Er det noen som har noen gode råd om hvordan jeg kan forklare det sånn i forbifarten når jeg treffer dem ute på lekeplassen osv? Det må nok tas opp som et tema i barnehagen, men det må planlegges litt. I mellomtiden trenger jeg et forståelig og enkelt svar å kunne gi dem.

[fillolin]

Jeg har ikke mye erfaring med dette ennå, men min generelle erfaring med barn er at det beste er å svare på akkurat det de spør om, verken mer eller mindre, og gjerne med enkle ord. Slik lærer barnet ditt også svar hun kan bruke senere. Husk at det vanligvis ikke ligger lange funderinger eller fordommer bak spørsmål fra barn i denne alderen. Tror heller ikke det finnes fasitsvar så lenge barn spør om forskjellige ting og i forskjellige situasjoner.

[laban]

Jeg forklarte sønnen min det omtrent slik da han var i den alderen og det kom ei jente fra Kina i barnehagen (og ikke hadde sans for lange forklaringer):

"K er født i Kina, og der er det vanlig at barn ser sånn ut. Hun hadde ingen mamma eller pappa der som kunne passe på henne. Men her i Norge var de som er mammaen og pappaen hennes, og de hadde ingen barn og ønsket seg det _veldig_, og sånn fikk både K en mamma og pappa og de fikk en jente, var ikke det lurt?"

Han var helt enig i det og stilte ingen tilleggsspørsmål. Temaet kom opp fordi K var den eneste med ikke-nordiske utseende på akkurat den avdelingen.

Historien ble etter hvert utvidet med at K fikk en lillesøster på samme måte. K var da borte fra barnehagen i noen uker, og junior var blitt stor nok til at jeg tok med at de reiste med fly og hentet henne i Kina. "...For hun kommer jo ikke ut av magen til Ks mamma, hun er født i Kina og har ingen mamma der, men NÅ får hun både mamma og pappa - og K får en lillesøster".

[laban]

Jeg forklarte sønnen min det omtrent slik da han var i den alderen og det kom ei jente fra Kina i barnehagen (og ikke hadde sans for lange forklaringer):

"K er født i Kina, og der er det vanlig at barn ser sånn ut. Hun hadde ingen mamma eller pappa der som kunne passe på henne. Men her i Norge var de som er mammaen og pappaen hennes, og de hadde ingen barn og ønsket seg det _veldig_, og sånn fikk både K en mamma og pappa og de fikk en jente, var ikke det lurt?"

Han var helt enig i det og stilte ingen tilleggsspørsmål. Temaet kom opp fordi K var den eneste med ikke-nordiske utseende på akkurat den avdelingen.

Historien ble etter hvert utvidet med at K fikk en lillesøster på samme måte. K var da borte fra barnehagen i noen uker, og junior var blitt stor nok til at jeg tok med at de reiste med fly og hentet henne i Kina. "...For hun kommer jo ikke ut av magen til Ks mamma, hun er født i Kina og har ingen mamma der, men NÅ får hun både mamma og pappa - og K får en lillesøster".

Det var altså sønnen min som ikke hadde sans for lange forklaringer.

Jeg derimot, kan når som helst legge ut om de fleste temaer (* bombe *)

[grot]

Dersom noen barn spør om opprinnelse til vår 4-åring (har bare opplevd det et par ganger) så sier vi bare helt enkelt " X er slik fordi han bodde i Thailand da han var baby, og i Thailand ser menneskene slik ut.." Sier aldri noe om at han ikke hadde noen mamma der osv, for dette har enda ikke vært noe tema her hjemme heller. Et kort og greitt svar ser ut til å tilfredsstille små nysgjerrige tasser:-)

[step]

Jeg har en søt historie om dette. En dag møtte jeg og mitt adoptivbarn en annen mor med sitt adoptivbarn på 5 år. Vi voksne skravlet i vei og 5åringen studerte meg og mitt barn nøye og utbrøt triumferende: " Du er ikke mammaen for dere likner ikke!" 5åringen ristet energisk på sitt blåsvarte hår og søkte støtte hos sin blonde mor. Jeg lo hjertlig og sa til 5.åringen at du har rett i at barnet mitt ikke likner på meg, men det er det ikke alltid at mammaer gjør!" Så da var 5.åringen fornøyd og jeg var stolt over at ikke kom i forsvar i det hele tatt.

Når vi tenker på at en adoptert 5.åring ikke helt har taket på hva det vil si å være adoptert for et annet barn, så sier det seg at det er helt naturlig at alle barn i 4-5.års alderen vil lure litt på slikt. Særlig i den alderen hvor barnet begynner å bli mere oppservante på livet utenfor dem selv. Jeg tror at alle unger som spør gjør det fordi de oppdager at folk ser forskjellige ut og gjerne vil snakke om det de oppdager. Så mitt råd er å vise barna at de har helt rett i sine oppservasjoner, at barnet vårt ikke likner så mye, men at det er vi som er foreldrene. Tror ikke det er nødvendig å forklare så mye om adopsjon og opprinnelelsesland. Det er vel helst det at vi glade og blide sier at vi er mammaen og pappaen som er det viktigste for de andre barna å få bekreftet.

Huff jeg vet ikke om dette ble så godt, men håper du får noe ut av svaret mitt likevel.

Klem fra

[step]

Huff nå sendte jeg avgårde svaret mitt uten å rette på de rareste feil jeg noen gang har gjort : det heter da observere og observant ! Men skitt au jeg har sendt det og fredagsTV venter.

[Kattapi]

Har akkurat stått foran en hel klasse med 8-åringer og forklart det samme. To skoletimer klarte jeg å fylle med forklaring om adopsjon og å fortelle om Colombia. Er ganske stolt av meg selv! Bakgrunnen var at guttungen syntes noen av klassekameratene spurte samme spørsmål mange ganger. Jeg forklarte at vi er stolte av å være en adoptivfamilie - men at vi ikke vil høre på masing! Alle barn har også rett til å si at noen ting vil de ikke svare på fordi det er privat.

Jeg er ikke enig i at man ikke skal snakke om biologisk mor. Gutten vår er faktisk veldig stolt over å ha tre mammaer og tre pappaer: Colombiamor/far, fostermor/far og oss.

Den første moren kunne ikke passe på han og hun gjorde det hun mente var best - å gi han muligheten til å få en ny mamma og pappa. Mens han ventet på ny familie passet fostermor og fosterfar på han. Nå er vi mammaen og pappaen hans for alltid.

Foreslår at du sier til 4-5 åringene at hun ligner på sin første mor (som hun lå i magen til) i fødelandet (og har de andre tingene i bakhodet hvis de skulle spørre mer).

Det er utrolig viktig at vi snakker naturlig om den første moren. Hvis dette blir et slags tabu kan det bli problemer senere...

[Gjest apisspreik]

Har akkurat stått foran en hel klasse med 8-åringer og forklart det samme. To skoletimer klarte jeg å fylle med forklaring om adopsjon og å fortelle om Colombia. Er ganske stolt av meg selv! Bakgrunnen var at guttungen syntes noen av klassekameratene spurte samme spørsmål mange ganger. Jeg forklarte at vi er stolte av å være en adoptivfamilie - men at vi ikke vil høre på masing! Alle barn har også rett til å si at noen ting vil de ikke svare på fordi det er privat.

Jeg er ikke enig i at man ikke skal snakke om biologisk mor. Gutten vår er faktisk veldig stolt over å ha tre mammaer og tre pappaer: Colombiamor/far, fostermor/far og oss.

Den første moren kunne ikke passe på han og hun gjorde det hun mente var best - å gi han muligheten til å få en ny mamma og pappa. Mens han ventet på ny familie passet fostermor og fosterfar på han. Nå er vi mammaen og pappaen hans for alltid.

Foreslår at du sier til 4-5 åringene at hun ligner på sin første mor (som hun lå i magen til) i fødelandet (og har de andre tingene i bakhodet hvis de skulle spørre mer).

Det er utrolig viktig at vi snakker naturlig om den første moren. Hvis dette blir et slags tabu kan det bli problemer senere...

Hei.

Er det mulig å fortelle små barn hva adopsjon er når ikke engang Barne- og familidepartementet ved det?

[Gjest begynner å bli lei]

Hei.

Er det mulig å fortelle små barn hva adopsjon er når ikke engang Barne- og familidepartementet ved det?

Kjære kverulanten vår, kan du ikke heller oppsøke psykolog for din bitterhet, enn å fortsette og fortsette å plage oss med dine innlegg?