Barn og sinne

[Gjest trilia]

Det sies at det er viktig at barn får vise sinne. Dette er viktig fordi det er en følelse og det er ikke bra å undertrykke dem. Undertrykt sinne kan gi seg utslag i depresjoner og negativ atferd.

Hvordan skal vi derfor som foreldre oppføre oss om barna slår seg vrang?

[kaffepiken]

Du kan være bestemt og sette grenser for barn, og samtidig tillate at barnet gir uttrykk for sine følelser. Eksempel: Du sier nei, ungen blir skuffet/sint/lei seg og begynner å skrike. Du gir ikke etter for skrikinga, svaret er fortsatt nei, men lar ungen skrike seg ferdig. Du kan ta barnet med deg inn på et annet rom hvis skrikinga er forstyrrende for andre.

[jubalong70]

Du kan være bestemt og sette grenser for barn, og samtidig tillate at barnet gir uttrykk for sine følelser. Eksempel: Du sier nei, ungen blir skuffet/sint/lei seg og begynner å skrike. Du gir ikke etter for skrikinga, svaret er fortsatt nei, men lar ungen skrike seg ferdig. Du kan ta barnet med deg inn på et annet rom hvis skrikinga er forstyrrende for andre.

Godt svart.

[Gjest M.Angelica]

Kanskje fokuserer på at det er greit å være sint/lei seg, men det er ikke greit at man slår andre etc (når man er sint) =)

[PieLill]

Selvsagt skal barn lære seg både å uttrykke sinne og frustrasjon, å styre det og å iblant undertrykke det.

Hvordan skal man klare seg i en servisejobb om man ikke kan undertrykke følelser?

Det går en hårfin balanse mellom å undertrykke følelser på en skadelig måte og å uttrykke de negative følelsene så til de grader at det forsterker dem.

Etter hvert må de lære seg at det må være en viss logisk sammenheng mellom det som har skjedd og reaksjon.

Om en femåring bestemmer seg for å ule fordi h*n ikke fikk vann først, er det en typisk inadekvat reaksjon. Da kan man si at dette er virkelig ikke noe å skrike for, men om h*n absolutt må, får h*n gå på et annet rom. en slik respons vil hjelpe barnet til å etter hvert ikke reagere så sterkt på en slik ting.

Om noen ødela yndlingsleken til barnet med vilje, er sinne og frustrasjon langt mer adekvat. Man gir da rom for at barnet får utløp for dette og gir rikelig med sympati og trøst. Samtidig er man tydelig på hvor grensen går for hva man kan tillate seg og ikke når man er sint.

Å ikke være et viljeløst offer for sine følelser, men å lære seg å ta kontroll over dem på en sunn måte, og å lære seg at ikke alle følelser kan vises i en hver sammenheng, er en viktig del av barns modning.

mvh