finnes det...

[Gjest ikke i kveld...]

... noen unnskyldning"for/"godkjent forklaring" på å slå et barn?

[DarkPink]

Det vet du nok svaret på selv...

Når det er sagt, så tror jeg alle har opplevd å være så til de grader sinna på barnet sitt at man har tenkt tanken. Det er bare om man greier å begrense seg som utgjør forskjellen.

[Lillemus]

Nei. Selv om det innimellom er farlig fristende så finnes det ingen gode grunner. Ikke når det gjelder småunger. Foreløbig har jeg ikke store unger selv, men det har hendt når jeg har lest om de verste slampene i media at de skulle hatt seg en real omgang juling. Men jeg vet ikke om de hadde lært noe av det uansett. Det er vel tvilsomt.

[bb71]

Nei det finnes ingen akseptable grunner til det... Men tilgivelse for en enkelt gang kan man nok få....

[Gjest ikke i kveld...]

En utdyping: Hva om en person du hadde uforbeholden tillit til hadde slått ditt barn? Hva ville du gjort da?

[Sofies mamma]

En utdyping: Hva om en person du hadde uforbeholden tillit til hadde slått ditt barn? Hva ville du gjort da?

INGEN god grunn finnes.

Hadde en jeg hadde tillit til slått mitt barn, hadde jeg nektet vedkommede å være i vår bolig og ellers å være sammen med mitt barn.

Er det en ansatt i barnehagen ville jeg meldt fra til styrer, kommunen og levert en anmeldelse.

[Mrs. Wallace]

En utdyping: Hva om en person du hadde uforbeholden tillit til hadde slått ditt barn? Hva ville du gjort da?

Jeg ville gitt vedkommende klar beskjed om at det var totalt uakseptabelt og at jeg ikke ville latt barnet være alene med vedkommende heretter. Jeg ville også sagt at om det skjer igjen, anmelder jeg saken.

Det finnes ingen grunn god nok til å slå et barn. Overhodet ikke.

[Gjest Persille]

En utdyping: Hva om en person du hadde uforbeholden tillit til hadde slått ditt barn? Hva ville du gjort da?

Jeg hadde blitt rasende, skjelt ut vedkommende, og gjort det klart at tilliten var vekk.

Hadde dette vært en venninde, ser jeg for meg at det vennskapet var over, men hadde det vært moren min hadde jeg "bare" blitt sint og skuffet - og ikke stolt på henne igjen. Det hadde vært mye vanskeligere å svelge...

Hadde det vært en ansatt i barnehagen, haddde jeg krevd at det ble en personalsak av det, og antagelig anmeldt saken også.

Det kommer kanskje litt an på slaget også - det er forskjell på hvor sint jeg hadde blitt for et klaps på stumpen, ifht en ørefik f.eks., selv om jeg ikke hadde akseptert noe av det hadde jeg f.eks ikke anmeldt klapsen tror jeg...

Heldigvis har jeg vært i situasjonen, så jeg utalerer meg på generelt "jeg tror"-grunnlag.

[Dorthe]

En utdyping: Hva om en person du hadde uforbeholden tillit til hadde slått ditt barn? Hva ville du gjort da?

Jeg har vært med på at barnehageansatt har gitt minstemann en ørefik. Hun ble sagt opp da hun hadde gjort det tre ganger

[Torv]

Nei

[mumitrollet]

Jeg har vært med på at barnehageansatt har gitt minstemann en ørefik. Hun ble sagt opp da hun hadde gjort det tre ganger

Så det var ikke snakk om å si henne opp før hun hadde gjort det _tre_ ganger?

[Gjest glemt ord]

Jeg hadde blitt rasende, skjelt ut vedkommende, og gjort det klart at tilliten var vekk.

Hadde dette vært en venninde, ser jeg for meg at det vennskapet var over, men hadde det vært moren min hadde jeg "bare" blitt sint og skuffet - og ikke stolt på henne igjen. Det hadde vært mye vanskeligere å svelge...

Hadde det vært en ansatt i barnehagen, haddde jeg krevd at det ble en personalsak av det, og antagelig anmeldt saken også.

Det kommer kanskje litt an på slaget også - det er forskjell på hvor sint jeg hadde blitt for et klaps på stumpen, ifht en ørefik f.eks., selv om jeg ikke hadde akseptert noe av det hadde jeg f.eks ikke anmeldt klapsen tror jeg...

Heldigvis har jeg vært i situasjonen, så jeg utalerer meg på generelt "jeg tror"-grunnlag.

Glemte du et "ikke" i den siste setningen?

[PieLill]

Å slå et barn er i mine ører et meget gradert begrep.

Det kan være alt fra et mer symbolsk klaps på baken, som primært gjør vondt i stoltheten, til ren denging og misshandling.

Det førstnevnte må jeg innrømme at jeg ikke ville reagert så sterkt på at barnets foreldre gjorde. Barn kan provosere over alle grenser.

Misshandling av barn er selvsagt aldri akseptabelt og heller ikke lett å forstå eller forklare. Mellom symbolske klaps og misshandling finnes det jo alle ulike grader av alvorlighet og forståelighet.

Jeg var selv en gang farlig nær å slå et barn. Helt umotivert slo dette barnet med all sin kraft en temmelig hard og tung sitteplate midt i ansiktet på meg. Det var så vondt det svartnet for synet og jeg så stjerner og planeter en stund. Jeg klarte heldigvis å kontrollere mine fysiske handlinger. Men barnet fikk en reaksjon som man neppe finner refert i et pedagogisk læreverk. (

Om mine barn hadde gjort noe tilsvarende, og den voksne ikke hadde klart å besinne seg, men langet ut, ville jeg innenfor visse grenser akseptert det og ikke laget sak ut av det. Det forutsetter selvsagt at dette var en person som jeg så som avbalansert, ansvarlig og bevisst sin voksenrolle.

Så det var min brannfakkel.

mvh

[Gjest Persille]

Glemte du et "ikke" i den siste setningen?

Ja

[DarkPink]

En utdyping: Hva om en person du hadde uforbeholden tillit til hadde slått ditt barn? Hva ville du gjort da?

Kan du fortelle noe om hvilken type slag det var, hva situasjonen bak var, osv?

Det kan jo hende at du føler det verre en det er fordi det var noen som står deg nær - eller at det var alvorligere enn du innser og trenger noen her til å fortelle deg det.. =1

[Torv]

Å slå et barn er i mine ører et meget gradert begrep.

Det kan være alt fra et mer symbolsk klaps på baken, som primært gjør vondt i stoltheten, til ren denging og misshandling.

Det førstnevnte må jeg innrømme at jeg ikke ville reagert så sterkt på at barnets foreldre gjorde. Barn kan provosere over alle grenser.

Misshandling av barn er selvsagt aldri akseptabelt og heller ikke lett å forstå eller forklare. Mellom symbolske klaps og misshandling finnes det jo alle ulike grader av alvorlighet og forståelighet.

Jeg var selv en gang farlig nær å slå et barn. Helt umotivert slo dette barnet med all sin kraft en temmelig hard og tung sitteplate midt i ansiktet på meg. Det var så vondt det svartnet for synet og jeg så stjerner og planeter en stund. Jeg klarte heldigvis å kontrollere mine fysiske handlinger. Men barnet fikk en reaksjon som man neppe finner refert i et pedagogisk læreverk. (

Om mine barn hadde gjort noe tilsvarende, og den voksne ikke hadde klart å besinne seg, men langet ut, ville jeg innenfor visse grenser akseptert det og ikke laget sak ut av det. Det forutsetter selvsagt at dette var en person som jeg så som avbalansert, ansvarlig og bevisst sin voksenrolle.

Så det var min brannfakkel.

mvh

Hei!

Å slå er ikke for meg et gradert ord.

Men man graderer handlingen med ord som dask, klaps, slå, denge løs etc.etc..

Derfor et klart nei :0)

[PieLill]

Hei!

Å slå er ikke for meg et gradert ord.

Men man graderer handlingen med ord som dask, klaps, slå, denge løs etc.etc..

Derfor et klart nei :0)

Etter som slå er et ord som brukes svært ulikt av ulike personer, et ganske så utvetydig ord, blir det for lettvindt for meg å gi svar i en slik trå utelukkende basert på min definisjon av ordet.

Selv med den graderingen du skisserer kan man likevel risikere å sammenligne epler og bananer.

mvh

[nanna]

En utdyping: Hva om en person du hadde uforbeholden tillit til hadde slått ditt barn? Hva ville du gjort da?

Jeg hadde ekplodert, det kan jeg love deg.