femåringer...noen råd?daglige krav

[Gjest snippjipp]

er de i en grensesprengende fase?

Min femåring kan prate strengt til meg a la : nei, nå snakker jeg manmma!!! hør mamma!! nei jeg skal ikke ha på hetta mamma! nei den strømpebuksa går jeg ikke med mamma!!!

ganske så stadig. han tror liksom vi er på samme linje når det gjelder autoritet virker det som!

Og om jeg sier han ikke får det som han vil, feks godteri i uka så slår han meg. det er fryktelig provoserende, og jeg ble ganske så sint på han i dag...med så klart tilbehør av svært dårlig samvittighet for min del, og han begynte skikkelig å gråte og vill eklemme meg og si unnskyld. fikk selvf lov til det..

det er ikke det at jeg blir så sint hver gang han gjør det, prøver å forklare han at det er vondt og leit når han slår og sier stygge ting til meg. Som feks bæsjemamma dustemamma. Svært provoserende og jeg irriterer meg både over at han sier det og at han ikke har respekt noe selvfølgelig jeg er ansvarlig for å få til bedring på.

er som regel foreldrene det er noe galt med og ikke ungen hører man jo. har vondt inni meg når forholdet vårt er ikke alltid, men deler av tiden preget av konflikt.

det første han spør meg om når jeg feks henter han er : kan vi kjøpe duelmasters-kort i dag? jeg sier nei, det vil jeg ikke. og han blir sur.

han skal bestemme alt selv og det med klær er ekstremt vanskelig. kan ikke regne med å kle han som jeg vil. det blir å forhandle og finne ut av det sammen. men kanskje greit likevel det tenker jeg.

han har lyst på sjokoladekalender og ble skuffa over blånissekalenderen da alle andre har sjokoladekalender og det er det han gleda seg fra i fjor for å få.

han spurte veldig fint...og jeg sa han da måtte oppføre seg ordentlig med meg og ikke slå og si stygge ting.. det skulle han. det tok fem minutter så var jeg dustemamma av en annen grunn..

hva skal skje med den sjokoladekalenderen da spør jeg meg selv? han klarte det jo ikke, men vil jo ikke ha en bitter unge og nære opp for flere dumming-uttrykk heller:

Spørsmålet er vel hvor mye kan man kreve av en femåring full av følelser og hva må man forvente?

noen råd mottas med meget stor takk!

[tiliti]

Høres ut som de femåringer jeg kjenner.

Du får holde på de faste grensene du har, og innføre flere dersom du anser det som nødvendig. Vær gjennomført, stå for dine meninger og krav.

I tillegg til at det er nærmest umulig er det heller ikke sunt å oppdra et barn uten konflikter Det er en del av det hele.

Når det gjelder respekt så vær forsiktig slik at du ikke går i surr med hva som er frykt, og hva som er respekt. Vi vil jo helst at barna respekterer oss for dem vi er og det vi mener, ikke fordi de er redd oss. Gropa er lett å falle i, for det på kort sikt er enklere å få et barn til å holde opp med noe av frykt, enn av respekt.

Og til slutt, pick your fights.

Sloss for det viktigste, ikke for alt. Tar du alt på en gang vil du bli utslitt og det vil gjerne tippe over i for mange konflikter, barnet vil få følelsen av å bli hakket på hele tiden.

[Gjest snippjipp]

Høres ut som de femåringer jeg kjenner.

Du får holde på de faste grensene du har, og innføre flere dersom du anser det som nødvendig. Vær gjennomført, stå for dine meninger og krav.

I tillegg til at det er nærmest umulig er det heller ikke sunt å oppdra et barn uten konflikter Det er en del av det hele.

Når det gjelder respekt så vær forsiktig slik at du ikke går i surr med hva som er frykt, og hva som er respekt. Vi vil jo helst at barna respekterer oss for dem vi er og det vi mener, ikke fordi de er redd oss. Gropa er lett å falle i, for det på kort sikt er enklere å få et barn til å holde opp med noe av frykt, enn av respekt.

Og til slutt, pick your fights.

Sloss for det viktigste, ikke for alt. Tar du alt på en gang vil du bli utslitt og det vil gjerne tippe over i for mange konflikter, barnet vil få følelsen av å bli hakket på hele tiden.

nei nettopp. det er det jeg mener.

har i den senere tid fått sansen for han danske pedagogen som mener det er feil å plassere et barn på "rommet". Har jeg forklart min femåring at , nå er det nok, og jeg vil du ikke skal slå og bare godta at jeg sier nei, og han ikke respekterer det, har jeg noen gnag satt han på rommet med åpen dør.

det føles som det eneste jeg har å bruke når han har fått en sjanse men bare trosser det.

han kan helt klart være sosialt samrt i noen sammenhenger , men med broren sin på tre.,..olllalaa.

kan jeg få det sier han og tar den. og erter og prikker han og skremmer han.

men det er helt greit , det er bare det at jeg ønsker han til å forstå og ikke bli en liten bølle som blir sint når livet ikke bare går den veien han vil.

ønsker helt klart at han ikke er redd meg, og har svært dårlig samvittighet i dag da jeg sprakk litt. ikke bra. da ser han tydelig at jeg er sint og lei meg og han gråter. uff. redd jeg lager sår i sjelen hans med den type oppførsel.

[-vor]

Høres ut som de femåringer jeg kjenner.

Du får holde på de faste grensene du har, og innføre flere dersom du anser det som nødvendig. Vær gjennomført, stå for dine meninger og krav.

I tillegg til at det er nærmest umulig er det heller ikke sunt å oppdra et barn uten konflikter Det er en del av det hele.

Når det gjelder respekt så vær forsiktig slik at du ikke går i surr med hva som er frykt, og hva som er respekt. Vi vil jo helst at barna respekterer oss for dem vi er og det vi mener, ikke fordi de er redd oss. Gropa er lett å falle i, for det på kort sikt er enklere å få et barn til å holde opp med noe av frykt, enn av respekt.

Og til slutt, pick your fights.

Sloss for det viktigste, ikke for alt. Tar du alt på en gang vil du bli utslitt og det vil gjerne tippe over i for mange konflikter, barnet vil få følelsen av å bli hakket på hele tiden.

Å, dette kjente jeg meg igjen i! Har også en snart femåring som mener og vil bestemme det meste. Prøver, som tiliti sier, å velge sine kamper, men det er ikke alltid så lett.... Blir noe hyling og skriking atdig vekk...

[tiliti]

nei nettopp. det er det jeg mener.

har i den senere tid fått sansen for han danske pedagogen som mener det er feil å plassere et barn på "rommet". Har jeg forklart min femåring at , nå er det nok, og jeg vil du ikke skal slå og bare godta at jeg sier nei, og han ikke respekterer det, har jeg noen gnag satt han på rommet med åpen dør.

det føles som det eneste jeg har å bruke når han har fått en sjanse men bare trosser det.

han kan helt klart være sosialt samrt i noen sammenhenger , men med broren sin på tre.,..olllalaa.

kan jeg få det sier han og tar den. og erter og prikker han og skremmer han.

men det er helt greit , det er bare det at jeg ønsker han til å forstå og ikke bli en liten bølle som blir sint når livet ikke bare går den veien han vil.

ønsker helt klart at han ikke er redd meg, og har svært dårlig samvittighet i dag da jeg sprakk litt. ikke bra. da ser han tydelig at jeg er sint og lei meg og han gråter. uff. redd jeg lager sår i sjelen hans med den type oppførsel.

De har nok også godt av å se hva som kan skje med oss når man virkelig tråkker over alle grenser. Vil ikke være den eneste i verden de får en reaksjon fra i så måte.

Det blir noe annet når man bevisst går inn for å skremme barnet. FOr å få respekt.

Jeg har eksplodert selv, ba om unnskyldning for at jeg ropte. Min mors reaksjon på dette var "hvorfor ba du om unnskyldning, da var jo hele ropinga bortkastet". Hun brukte det altså aktivt som oppdragelsesmetode.

[jubalong70]

Hadde mine barn slått meg, ja da hadde jeg jammen meg blitt sint ja - uten dårlig samvittighet.

Man slår IKKE, punktum.

At de kaller meg dustemamma bryr jeg meg ikke om. De må få lov til å synes at jeg er dum.

Jeg får også "kjeft" av dem av og til, og det er greit. Men er det ting som er viktige vinner jeg!

Det er JEG som er den voksne.

Når det gjelder klær så lukker jeg øynene for veldig mye merkelig. Så lenge de er kledd etter temperaturene er det greit.

Skal vi på besøk og jeg ønsker de skal pynte seg, så inngår vi kompromisser vedr. påkledning - gjerne ved å snakke om det før påkledningen finner sted.

[PieLill]

Høres ut som dette barnet utfordrer din autoritet veldig kraftig og at du gir etter.

Glem absolutt alt om at det skal være en hyggelig og vennskaplig tone mellom deg og femåringen til enhver tid. Det er verken mulig eller bra for barnet. Om barnet merker at du er en slave av den gode tone og stemning kommer h*n til å trille deg rundt lillefingeren så lett som bare det.

Å ha en femåring, treåring eller niåring er å ha en hel del konflikter. Aksepter det! Alt kan ikke løses i vennskapelighet.

Det har hendt at noen av mine har slått meg. Da har de bedt om et trestjerners ragnarokk - og får det. Ikke på villkår at jeg finner meg i at ungene mine slår meg. Skal du lære barna dine hva de må regne med om de slår andre, _plikter_ du å bli sint. Ellers bedrar du jo barna. Om man slår noen blir man uvenner med de. De kan bli rasende. Du kan ikke la barnet tro det er greit å slå ved å komme med en underdimensjonert reaksjon, eller ved å be om unnskyldning for at du blir sint. Selvfølgelig blir man sint når man blir slått.

Du ber ikke en femåring pent om å ikke kalle deg for stygge ting. Du forlanger at femåringen ikke gjør det, og gir kraftige sanksjoner om det ikke etterkommes. En unge som skaper seg i butikken fordi h*n ikke får det h*n vil ha, lemper man over skuldrene og bærer ut.

Om barnet legger seg ned å surmuler på stuegulvet fordi det ikke får viljen sin, får det vel bare ligge der mens du gjør noe annet. Til slutt, om to minutter eller to timer, går barnet lei og skjønner det ikke nytter.

Femåringer har behov for å han noen som er deres, som de kan bestemme over. En femåring må få lov å uttrykke uenighet i noen av dine avgjørelser og iblant må hans/hennes argumenter bli tatt til følge. Men femåringen må få et kontant gjensvar om h*n utfordrer din autoritet. Og hvis barnet prøver å få viljen sin ved å utfordre din autoritet, må barnet kort og godt ikke få viljen sin.

Man må velge sine kamper. Noen ting kan være en fin arena til å få lov å ta egne avgjørelser og lære av egne feil uten å bli kritisert for det. Andre områder er ikke åpne for forhandling.

Argumenter som å slå mamma, være respektløs, oppføre seg hysterisk, bruke skjellsord på mamma etc må _alltid_ virke mot det barnet prøver å oppnå. Barn må lære seg bedre måter å argumentere for sin sak enn elendig oppførsel.

Med mine barn har jeg erfart at ved å sette noen velfunderte absolutte grenser og håndheve disse, koste hva det koste vil, blir det totalt sett mer ro og god stemning.

mvh

[PieLill]

Høres ut som de femåringer jeg kjenner.

Du får holde på de faste grensene du har, og innføre flere dersom du anser det som nødvendig. Vær gjennomført, stå for dine meninger og krav.

I tillegg til at det er nærmest umulig er det heller ikke sunt å oppdra et barn uten konflikter Det er en del av det hele.

Når det gjelder respekt så vær forsiktig slik at du ikke går i surr med hva som er frykt, og hva som er respekt. Vi vil jo helst at barna respekterer oss for dem vi er og det vi mener, ikke fordi de er redd oss. Gropa er lett å falle i, for det på kort sikt er enklere å få et barn til å holde opp med noe av frykt, enn av respekt.

Og til slutt, pick your fights.

Sloss for det viktigste, ikke for alt. Tar du alt på en gang vil du bli utslitt og det vil gjerne tippe over i for mange konflikter, barnet vil få følelsen av å bli hakket på hele tiden.

Jeg er bare delvis enige i at barna ikke skal være redd for oss.

Barn skal selvsagt ikke være redd for sine foreldre fordi de er noen uberegnelige, urimelige, kruttønner. Men barn skal frykte sine foreldre i den forsand at de vet at visse ting vil koste dem dyrt. Det er noen absolutte grenser for hva det går an å tillate seg uten å komme under mors og fars vrede. Mors og fars vrede er ikke evigvarende, men noe et barn ikke ønsker å oppleve og dermed forsøker å unngå å framprovosere.

Det er et gammelt, umoderne ord som heter ærefrykt. Et snev av dette bør være en ingrediens i et forelder-barnforhold.

Barn skal ikke billedlig talt "piskes" til god oppførsel. Men visse ting bør ha så alvorlige konsekvenser at de også er redde for å gjøre det.

mvh

[Gjest trådstarter]

Høres ut som dette barnet utfordrer din autoritet veldig kraftig og at du gir etter.

Glem absolutt alt om at det skal være en hyggelig og vennskaplig tone mellom deg og femåringen til enhver tid. Det er verken mulig eller bra for barnet. Om barnet merker at du er en slave av den gode tone og stemning kommer h*n til å trille deg rundt lillefingeren så lett som bare det.

Å ha en femåring, treåring eller niåring er å ha en hel del konflikter. Aksepter det! Alt kan ikke løses i vennskapelighet.

Det har hendt at noen av mine har slått meg. Da har de bedt om et trestjerners ragnarokk - og får det. Ikke på villkår at jeg finner meg i at ungene mine slår meg. Skal du lære barna dine hva de må regne med om de slår andre, _plikter_ du å bli sint. Ellers bedrar du jo barna. Om man slår noen blir man uvenner med de. De kan bli rasende. Du kan ikke la barnet tro det er greit å slå ved å komme med en underdimensjonert reaksjon, eller ved å be om unnskyldning for at du blir sint. Selvfølgelig blir man sint når man blir slått.

Du ber ikke en femåring pent om å ikke kalle deg for stygge ting. Du forlanger at femåringen ikke gjør det, og gir kraftige sanksjoner om det ikke etterkommes. En unge som skaper seg i butikken fordi h*n ikke får det h*n vil ha, lemper man over skuldrene og bærer ut.

Om barnet legger seg ned å surmuler på stuegulvet fordi det ikke får viljen sin, får det vel bare ligge der mens du gjør noe annet. Til slutt, om to minutter eller to timer, går barnet lei og skjønner det ikke nytter.

Femåringer har behov for å han noen som er deres, som de kan bestemme over. En femåring må få lov å uttrykke uenighet i noen av dine avgjørelser og iblant må hans/hennes argumenter bli tatt til følge. Men femåringen må få et kontant gjensvar om h*n utfordrer din autoritet. Og hvis barnet prøver å få viljen sin ved å utfordre din autoritet, må barnet kort og godt ikke få viljen sin.

Man må velge sine kamper. Noen ting kan være en fin arena til å få lov å ta egne avgjørelser og lære av egne feil uten å bli kritisert for det. Andre områder er ikke åpne for forhandling.

Argumenter som å slå mamma, være respektløs, oppføre seg hysterisk, bruke skjellsord på mamma etc må _alltid_ virke mot det barnet prøver å oppnå. Barn må lære seg bedre måter å argumentere for sin sak enn elendig oppførsel.

Med mine barn har jeg erfart at ved å sette noen velfunderte absolutte grenser og håndheve disse, koste hva det koste vil, blir det totalt sett mer ro og god stemning.

mvh

tusen takk for kjempegodt svar!

takk pielill. Helt supert. og når jeg holder disse tingene for meg selv er det lettere å eg ikke bli sint om du skjønner. for når jeg blir sint på han er det ofte jeg blir sint på meg selv for at jeg blir sint på han og da blir jeg bare sintere...

jeg står på mitt.

[Gjest trådstarter]

Hadde mine barn slått meg, ja da hadde jeg jammen meg blitt sint ja - uten dårlig samvittighet.

Man slår IKKE, punktum.

At de kaller meg dustemamma bryr jeg meg ikke om. De må få lov til å synes at jeg er dum.

Jeg får også "kjeft" av dem av og til, og det er greit. Men er det ting som er viktige vinner jeg!

Det er JEG som er den voksne.

Når det gjelder klær så lukker jeg øynene for veldig mye merkelig. Så lenge de er kledd etter temperaturene er det greit.

Skal vi på besøk og jeg ønsker de skal pynte seg, så inngår vi kompromisser vedr. påkledning - gjerne ved å snakke om det før påkledningen finner sted.

flott jubalong. takk. jeg er sikrere i min sak nå.

[Gjest bcvvcc]

Kjenner meg igjen i en del av det du beskriver. Min blir snart 7, men er kanskje ikke alltid like moden for alderen. en periode nå var "jæveldust" et uttrykk han brukte endel, og det har gått veldig mye i dumming og dust. Jeg har sagt tusen ganger at dette får han ikke si, foreslår andre ord vi kan bruke, si lomming istedet, det heter ikke dustemamma, det heter "snille kjære mamma", forsøker med tålmodighet og rolig stemme alltid å gå i mot denne type ordbruk. Sta og stri i temperamentet, det er han, og å ta han med sinne og straff er ikke beste løsning for unger med et sånt temperament. Om jeg hadde gitt han regelrett juling, og brukt straff som å ta vekk lørdagsgodteri og stenge han inn på rommet (grøss og gru, det prøvde jeg i desperasjon noen få ganger da han var yngre, han ble helt hysterisk) - dette er måter som virker for noen barn, men som ikke er hensiktsmessige på barn som har dette temperamentet. Får de kjeft, og det har han fått ja, så ser jeg jo at de bare lærer å kjefte tilbake, og neste gang så sier de jæveldust igjen.

Så på dette temperamentet så er det ro, tålmodighet, kjærlighet, masse ros for det som er positivt, og tilsnakk for negativ oppførsel, men ikke straff - som disse ungene skal ha.

[Gjest trådstarter]

De har nok også godt av å se hva som kan skje med oss når man virkelig tråkker over alle grenser. Vil ikke være den eneste i verden de får en reaksjon fra i så måte.

Det blir noe annet når man bevisst går inn for å skremme barnet. FOr å få respekt.

Jeg har eksplodert selv, ba om unnskyldning for at jeg ropte. Min mors reaksjon på dette var "hvorfor ba du om unnskyldning, da var jo hele ropinga bortkastet". Hun brukte det altså aktivt som oppdragelsesmetode.

det er bare det at jeg merker HAN roper til sin lillebror når han "kjefter" på han, og det jeg er redd jeg ser er meg! jeg vil ikke at han skal bruke roping til venner.

[tiliti]

det er bare det at jeg merker HAN roper til sin lillebror når han "kjefter" på han, og det jeg er redd jeg ser er meg! jeg vil ikke at han skal bruke roping til venner.

Det eneste jeg ville sett på da er hyppigheten. Jeg tror du føler det selv om det blir for ofte, dersom det begynner å kjennes ut som det er det eneste du gjør.

Be om unnskyldning, vis at det ikke var rett av deg å rope, forklar hvorfor det ble slik.

Målet er at han etterhvert skal forstå at det går an at mennesker rundt ham eksploderer når han har tøyet strikken aaalt for langt. Ikke fordi det er oppdragelsen, oppdragelsen skal komme av faste grenser og reaksjoner på det som var galt. Forklaringer, positiv tilbakemelding på positive ting og så videre. Men at det allikevel ikke er en akseptabel omgangsform "til vanlig".

For å unngå eksplosjoner kan det være sunt med litt fritid, tid til bare deg selv. Hodet trenger litt "nulltid", der man rett og slett bare følger sine impulser, lar tankene fly.

Ellers tror jeg det typisk er i fem-års alderen at du begynner å se deg selv igjen i barna :-) Det betyr ikke nødvendigvis at de blir til en kopi av tyrannmamma på en dårlig dag

[tiliti]

Jeg er bare delvis enige i at barna ikke skal være redd for oss.

Barn skal selvsagt ikke være redd for sine foreldre fordi de er noen uberegnelige, urimelige, kruttønner. Men barn skal frykte sine foreldre i den forsand at de vet at visse ting vil koste dem dyrt. Det er noen absolutte grenser for hva det går an å tillate seg uten å komme under mors og fars vrede. Mors og fars vrede er ikke evigvarende, men noe et barn ikke ønsker å oppleve og dermed forsøker å unngå å framprovosere.

Det er et gammelt, umoderne ord som heter ærefrykt. Et snev av dette bør være en ingrediens i et forelder-barnforhold.

Barn skal ikke billedlig talt "piskes" til god oppførsel. Men visse ting bør ha så alvorlige konsekvenser at de også er redde for å gjøre det.

mvh

Selvfølgelig.

Jeg vokste derimot opp livredd. På toppen av en mor som taktisk hylte og sparket inn dører kun for å skremme meg bort fra å gjøre ting var jeg i tillegg ekstremt følsom. Dårlig kombinasjon.

Til en viss grad er jeg litt preget av dette, men jeg mener unger har godt av å vite at strikken kan ryke hvis de tøyer den (ALT) for langt. Viktig uansett å passe på at dette ikke skjer i tide og utide.

[tiliti]

tusen takk for kjempegodt svar!

takk pielill. Helt supert. og når jeg holder disse tingene for meg selv er det lettere å eg ikke bli sint om du skjønner. for når jeg blir sint på han er det ofte jeg blir sint på meg selv for at jeg blir sint på han og da blir jeg bare sintere...

jeg står på mitt.

Hehe, kjenner til den der ja. Rene domino-effekten.

Hadde noen gode runder med mitt lille krapyl rundt 3 års alderen, huttemegtu altså, men nå er hun 5 år gammel og selvfølgelig ingen engel - men vi har et godt samarbeid og jeg stoler mer på mine egne valg og meninger. Tar meg mer tid for å tenke før jeg bestemmer noe, eller bestemmer meg før situasjonen oppstår.

Har jeg eksplodert fordi jeg selv er sliten, over en filleting - ja så ber jeg om unnskyldning. Har jeg overreagert eller drevet det for langt ber jeg om unnskyldning.

Hvis det derimot virkelig er ille og barnet har gått over alle grenser så er nok sinnet berettiget.Men skjer dette veldig ofte vil det gjerne miste sin effekt, eller reaksjonen din vil overskygge hele hendelsen såpass at det eneste igjen i barnets minne er din reaksjon, ikke hva som fremkalte den eller hva de skulle lære av det.

[PieLill]

Selvfølgelig.

Jeg vokste derimot opp livredd. På toppen av en mor som taktisk hylte og sparket inn dører kun for å skremme meg bort fra å gjøre ting var jeg i tillegg ekstremt følsom. Dårlig kombinasjon.

Til en viss grad er jeg litt preget av dette, men jeg mener unger har godt av å vite at strikken kan ryke hvis de tøyer den (ALT) for langt. Viktig uansett å passe på at dette ikke skjer i tide og utide.

Ikke rart du er ekstra OBS på skremmeområdet.

Da er vi nok ganske enige.

mvh

[PieLill]

tusen takk for kjempegodt svar!

takk pielill. Helt supert. og når jeg holder disse tingene for meg selv er det lettere å eg ikke bli sint om du skjønner. for når jeg blir sint på han er det ofte jeg blir sint på meg selv for at jeg blir sint på han og da blir jeg bare sintere...

jeg står på mitt.

Barnet ditt har i visse situasjoner godt av å se ditt sinne. Du har lov å bli sint. Iblant plikter du å late som du er sint, selv om du holder på å sprekke av latter. ;-)

Tenk deg at barne gjør det samme når h*n er 16. Regn om handlingen og konsekvensene i den målestokken det da vil få.

Alt som da vil kunne utløse en reaksjon fra f.eks. politiet og påtalemakten (når barnet er 16), må man slå knallhardt ned på når barnet ennå er lite.

Så når barn slår sine foreldre eller andre voksne, må det koste dem dyrt av hensyn til barnets framtid.

Satt på veldig spissen. Det er bedre at ungen din hulker i 15 minutter nå fordi du var beinhard når h*n slo, enn at h*n må inn til soning for vold om 10-12 år. Dette er jo ekstremutgaven, men en nyttig tanke for meg når jeg har lyst til å abdisere som voksen og ansvarlig og fra det ubehaget og den upopularitet voksenrollen innebærer.

;-)

mvh

[PieLill]

Kjenner meg igjen i en del av det du beskriver. Min blir snart 7, men er kanskje ikke alltid like moden for alderen. en periode nå var "jæveldust" et uttrykk han brukte endel, og det har gått veldig mye i dumming og dust. Jeg har sagt tusen ganger at dette får han ikke si, foreslår andre ord vi kan bruke, si lomming istedet, det heter ikke dustemamma, det heter "snille kjære mamma", forsøker med tålmodighet og rolig stemme alltid å gå i mot denne type ordbruk. Sta og stri i temperamentet, det er han, og å ta han med sinne og straff er ikke beste løsning for unger med et sånt temperament. Om jeg hadde gitt han regelrett juling, og brukt straff som å ta vekk lørdagsgodteri og stenge han inn på rommet (grøss og gru, det prøvde jeg i desperasjon noen få ganger da han var yngre, han ble helt hysterisk) - dette er måter som virker for noen barn, men som ikke er hensiktsmessige på barn som har dette temperamentet. Får de kjeft, og det har han fått ja, så ser jeg jo at de bare lærer å kjefte tilbake, og neste gang så sier de jæveldust igjen.

Så på dette temperamentet så er det ro, tålmodighet, kjærlighet, masse ros for det som er positivt, og tilsnakk for negativ oppførsel, men ikke straff - som disse ungene skal ha.

Jeg aksepterer _aldri_ at barna bruker skjellsord på meg, eller andre for den del.

Å kalle sin mor for stygge ting får katastrofale følger her i huset. Blir ungene sinte og raser fordi de ikke får lov å være motbydelig i kjeften, så får de vel rase fra seg. Det går over etter noe mellom to minutter og to timer.

Hvordan skal barna lære å behandle sine lærere, medelever og i framtiden sjefer i arbeidslivet med respekt, når de ikke en gang klarer å vise respekt for sin mor eller far?

Etter mitt syn er det helt feil å la barn komme unna med å være frekke i munnen. Å bruke stygge skjellsord på foreldrene er fullstendig uakseptabelt. Er barnet hissig av natur så får det vel heller rase og erfare at raseriutbruddene ikke løser noe som helst og ikke gjør mamma eller pappa redde for å sette barnet på plass.

mvh