Jævlig foreldresamtale...

[Gjest fortvilet nå]

Jeg har akkurat vært på foreldresamtale i bhg der min snart seks år gamle sønn går. Det var ikke oppløftende. Motorisk og verbalt er alt i orden. Men sosialt... Personalet hadde gjennom andre foreldresamtaler fått tilbakemelding fra foreldre som kunne melde at de hadde unger som gruet seg til å gå i bhg, da de var redd min sønn. Han kommer med trusler om groteske ting som å drepe dem, kappe av hode eller armer og lignende. I tillegg har han fått en "bajas"rolle på avdelingen, skaper mye uro, "pirker" til stadighet borti de andre og får mye negativ oppmerksomhet fra både barn og voksne. Han gir seg liksom ikke heller, og slutter ikke når han får høre at det er nok. Hjelp! Har fullstendig panikk her. Barnehagen var veldig bra på hva de mente skulle gjøres. De skal ha rollespill m fokus på dette m mobbing og hvordan vi snakker til hverandre, og skal ta dette med gutten min opp spesielt som sak på personalmøte, så hele bhgpersonalet kjører samme linje. De skal prøve å fokusere enda mer på de positive sidene hans, osv. osv. Det skumle med hele greia er jo de stakkars andre ungene som får slike trusler (selvfølgelig når ingen voksne er i nærheten) og hva det kan gjøre med hans rolle når han begynner på skolen. Vet alt om hvor umulig det er å bli kvitt et stempel på skolen/i klassen/m læreren, selv om dette er noe en fikk i første klasse på barneskolen. Mannen min var ikke med på foreldresamtalen, og jeg sliter med å se hvordan jeg skal få forklart ham alvoret i dette. Og hva skal vi gjøre? Og ikke gjøre? Må nevne at jeg har en veldig god dialog m barnehagen.

Har noen noen gode råd?

[org]

Hvordan er han hjemme? Snill? Utagerende?

Visste du absolutt ingenting om dette før samtalen i dag, eller har du/ dere ant at noe var galt før?

Hva vil du si til gutten din? Hva tenker du om det som har hendt?

(Besvarer innlegget ditt med en masse spørsmål her nå, men vil fiske litt for å finne ut hva du tenker og mener.)

[Gjest chinamom]

Det er viktig at du og pappan er enig i hvordan dere skal gå frem.

Jeg tror mye er gjort i og med at du har en god dialog med barnehagen, og at du er klar til å gripe fatt i utfordringene. Det er for din sønn og de andre viktig å gjøre noe nå - og husk - det er fortsatt et halvt år til skolestart.

Lykke til!

[Gjest fortvilet nå]

Hvordan er han hjemme? Snill? Utagerende?

Visste du absolutt ingenting om dette før samtalen i dag, eller har du/ dere ant at noe var galt før?

Hva vil du si til gutten din? Hva tenker du om det som har hendt?

(Besvarer innlegget ditt med en masse spørsmål her nå, men vil fiske litt for å finne ut hva du tenker og mener.)

Dette med truslene ante vi ikke. Ikke personalet i bhg heller før de fikk det fortalt på foreldresamtaler.

Den konstante "pirkingen" borti andre, den var noe jeg ikke ble overrasket over.

Han er veldig lik seg hjemme som i barnehagen, noe jeg syns er godt, det viser at han ikke er totalt dr. Jekyll og Mr. Hyde, liksom. Men det var så ekstremt.

Må jo si at det er mye som skjer rundt familien vår nå, besteforeldre som har vært alvorlig syke og til tider døden nær flere ganger over en periode på et godt år. Den ene av oss har måttet tilbringe mye tid på sykehus m de "gamle". Vi sliter med helse og søvn problemer...

Herregud, ser at det er mye her, når jeg ser det svart på hvitt.

Det mangler ikke på grunner til hvorfor han reagerer sånn, det har vi vært klar over, men hvordan gjøre det bedre for HAM? Han er enebarn. Det er umulig å "fjerne" de fakta,- med sykdom, usikkerhet etc. fra livet hans. Vi er jo midt oppi det.

Du lurer på hva jeg tenker,- og hva jeg har tenkt å si til ham... I dag må jeg mobilisere det jeg har av krefter på å roe meg helt ned, få dagen til å fungere, og få tid på meg til å fordøye det hele. I tillegg må pappa'n og jeg ta en lang prat, må gi referat fra møtet, og også gi ham tid. Dette er ikke gjort på ei uke å snu, og som en sa,- det er jo ennå et halvt år til skolestart. Skulle jo fått orden på det NÅ, jeg, eller egentlig helst i sist uke

[Gjest sandex]

Vi har en gutt i klassen til vår gutt som svarer til din beskrivelse.. Og ja - jeg må innrømme det at han har fått et stempel fra min side!! Jeg er skikkelig FORBANNET når min gutt kommer hjem og forteller hva denne gutten har gjort mot han - og andre barn i klassen. Forleden holdt jeg på å kaldkvele han da han hadde kylt til min gutt i ansiktet med en metallstang som han hadde funnet ... Så jeg har vanskeligheter med å ha medfølelse med denne gutten, selv om jeg kanskje burde ha det Men så er forskjellen at han har foreldre/lærere som bare bagatelliserer problemet, fordi dette blir gjort når voksne ikke ser det.. Så du må ta det på alvor, så tenker det blir folk ut av gutten din også

[Gjest kvitsymra]

Dette med truslene ante vi ikke. Ikke personalet i bhg heller før de fikk det fortalt på foreldresamtaler.

Den konstante "pirkingen" borti andre, den var noe jeg ikke ble overrasket over.

Han er veldig lik seg hjemme som i barnehagen, noe jeg syns er godt, det viser at han ikke er totalt dr. Jekyll og Mr. Hyde, liksom. Men det var så ekstremt.

Må jo si at det er mye som skjer rundt familien vår nå, besteforeldre som har vært alvorlig syke og til tider døden nær flere ganger over en periode på et godt år. Den ene av oss har måttet tilbringe mye tid på sykehus m de "gamle". Vi sliter med helse og søvn problemer...

Herregud, ser at det er mye her, når jeg ser det svart på hvitt.

Det mangler ikke på grunner til hvorfor han reagerer sånn, det har vi vært klar over, men hvordan gjøre det bedre for HAM? Han er enebarn. Det er umulig å "fjerne" de fakta,- med sykdom, usikkerhet etc. fra livet hans. Vi er jo midt oppi det.

Du lurer på hva jeg tenker,- og hva jeg har tenkt å si til ham... I dag må jeg mobilisere det jeg har av krefter på å roe meg helt ned, få dagen til å fungere, og få tid på meg til å fordøye det hele. I tillegg må pappa'n og jeg ta en lang prat, må gi referat fra møtet, og også gi ham tid. Dette er ikke gjort på ei uke å snu, og som en sa,- det er jo ennå et halvt år til skolestart. Skulle jo fått orden på det NÅ, jeg, eller egentlig helst i sist uke

Det må finnes fagfolk som kan hjelpe dere. Spør barnehagen/helsestasjonen om de kan henvise dere til rette instans?

Lykke til!

[Gjest en lærer..]

Jeg har måttet holde noen slike samtaler, og vet at det er forferdelig for alle involverte parter. Men jeg kan oppmuntre deg med at så lenge skolen og foreldrene drar samme vei, løser deg seg svært ofte fort og greit. Hadde en elev som var plagsom og ertete mot de andre nå i høst. Jeg tok det opp med ham og foreldrene, og to uker etterpå kunne medelevene fortelle at gutten var som ny. Både hjemmet og vi på skolen pustet lettet ut over at det denne gangen gikk så greit. Ikke gi opp, er mitt råd. Bli enig om et par felles regler hjemme og i barnehagen. Skryt av fremgang og oppmuntre ham til å ta de riktige valgene.

Mvh

[Gjest serne]

Nå vet ikke jeg hva du gjør og ikke gjør. Men barn blir jo ofte aggressive om de ser mye på tv og enda verre om de ser på vold, det samme med spill. Jeg ville vært strenge på dette i såfall.

Sukker: Gi ham minst mulig sukker men sørg for at han ikke går sulten.

Det er også viktig at han får mye fysisk aktivitet.

Ellers har jeg ikke så mange forslag. Håper han får den hjelpen han trenger for dette er jo ikke bra for ham. Har inntrykk av at mange som slår ofte er engstelige.

[Gjest serne]

Vi har en gutt i klassen til vår gutt som svarer til din beskrivelse.. Og ja - jeg må innrømme det at han har fått et stempel fra min side!! Jeg er skikkelig FORBANNET når min gutt kommer hjem og forteller hva denne gutten har gjort mot han - og andre barn i klassen. Forleden holdt jeg på å kaldkvele han da han hadde kylt til min gutt i ansiktet med en metallstang som han hadde funnet ... Så jeg har vanskeligheter med å ha medfølelse med denne gutten, selv om jeg kanskje burde ha det Men så er forskjellen at han har foreldre/lærere som bare bagatelliserer problemet, fordi dette blir gjort når voksne ikke ser det.. Så du må ta det på alvor, så tenker det blir folk ut av gutten din også

Da er det viktig at du snakker med foreldrene til denne gutten. Vi opplevde det samme på vår skole, min sønn ble ofte slått av en annen. Vi kontaktet foreldrene. Gutten har kjekke, ressursterke foreldre. Vi var enige om å møtes alle om det ikke ble bedre. Etter noen samtaler er det nå slutt på problemet. Men da bør du ikke være så sint. Gutten kan ha f.eks adhd, angst med mere.

[Gjest sandex]

Da er det viktig at du snakker med foreldrene til denne gutten. Vi opplevde det samme på vår skole, min sønn ble ofte slått av en annen. Vi kontaktet foreldrene. Gutten har kjekke, ressursterke foreldre. Vi var enige om å møtes alle om det ikke ble bedre. Etter noen samtaler er det nå slutt på problemet. Men da bør du ikke være så sint. Gutten kan ha f.eks adhd, angst med mere.

Ja, jeg skjønner det du sier Men jeg er veldig redd for å kontakte foreldrene direkte, for da kan det gjerne bli dårlig stemning. Noen foreldre takler jo ikke "kritikk" på egne barn.. Og - jeg har sett det an på moren at hun kanskje ikke tåler det...

Er redd for å gjøre det verre...

[Gjest bebba]

Han er et barn, og barn må veiledes. De er ikke født med de kunnskapene som er nødvendige for å overleve. Det ser ut som du gjør det riktige. Du hører etter, du innrømmer problemet og du jobber på lag med barnehagen. Dette er en tøff oppgave for en periode, men siden gutten har alle ressurser til å forstå så vil han gjøre det. Barnehagen eller helsestasjonen skal kunne skaffe deg en samtale med profesjonell rådgiver. Der kan du sette opp en plan for ukene fremover og hvordan du og din mann skal takle utfordringen.

Det at du får panikk og ikke vet din arme råd er en naturlig reaksjon, og da jeg leste det så var jeg helt sikker på at du var i stand til å gå i gang med å få løst dette før han begynner på skolen. Stå på og om en stund har du som du alltid har hatt verdens skjønneste gutt;)

[PieLill]

Uff, slikt er ikke greit.

Men se litt på det positive for gutten.

+

Han har foreldre som bryr seg.

+

Han går i en barnehage med personal som bryr seg.

+

Foreldre og barhehagepersonal samarbeider mot samme mål med vett i hodet.

En ting som virker bra er at dere tar opp toppene med ham hjemme. Altså når han går for langt over streken får han beskje i barnehagen om at dette må vi fortelle mamma og pappa. Dere får beskje og tar det opp med ham hjemme. Det betyr mye at det blir tydelig for ham at dere vet og bryr dere om hva han gjør i barnehagen.

Tett dialog ut over dette er en fordel, men ikke ta det negative opp med gutten uten at han har fått beskje om dette i barnehagen på forhånd. Ellers kan han hver dag komme hjem og lure på hva han skal få kjeft for i dag.

Behandle hver sak som enkeltepisoder. Når de er oppe og avgjort, er man ferdig med det og ripper ikke opp i det.

Ha en liten bok som personalet kan skrive positive tilbakemeldinger i (aldri negative), smilefjes og klistremerker etc. La det være en hemmelighet mellom han og f.eks. ped leder. Så feirer dere hver seier sammen hjemme. La det positive bli noe som huskes. Det negative noe som er der og da og ferdig med.

Når de voksne sammarbeider og oppfører seg som voksne, har man godt håp om å klare å veilede barnet til bedre adferd og gjøre barnets positive sider mer fremtredende.

Tror også det kan være lurt at dere ber om en ny samtale med begge dere foreldre til stedet.

Håper dette løser seg for dere.

mvh

[org]

Dette med truslene ante vi ikke. Ikke personalet i bhg heller før de fikk det fortalt på foreldresamtaler.

Den konstante "pirkingen" borti andre, den var noe jeg ikke ble overrasket over.

Han er veldig lik seg hjemme som i barnehagen, noe jeg syns er godt, det viser at han ikke er totalt dr. Jekyll og Mr. Hyde, liksom. Men det var så ekstremt.

Må jo si at det er mye som skjer rundt familien vår nå, besteforeldre som har vært alvorlig syke og til tider døden nær flere ganger over en periode på et godt år. Den ene av oss har måttet tilbringe mye tid på sykehus m de "gamle". Vi sliter med helse og søvn problemer...

Herregud, ser at det er mye her, når jeg ser det svart på hvitt.

Det mangler ikke på grunner til hvorfor han reagerer sånn, det har vi vært klar over, men hvordan gjøre det bedre for HAM? Han er enebarn. Det er umulig å "fjerne" de fakta,- med sykdom, usikkerhet etc. fra livet hans. Vi er jo midt oppi det.

Du lurer på hva jeg tenker,- og hva jeg har tenkt å si til ham... I dag må jeg mobilisere det jeg har av krefter på å roe meg helt ned, få dagen til å fungere, og få tid på meg til å fordøye det hele. I tillegg må pappa'n og jeg ta en lang prat, må gi referat fra møtet, og også gi ham tid. Dette er ikke gjort på ei uke å snu, og som en sa,- det er jo ennå et halvt år til skolestart. Skulle jo fått orden på det NÅ, jeg, eller egentlig helst i sist uke

Høres ut som dere er på god vei til å løse opp i flokene!

Lykke til videre, dette går godt. Med din klarsynthet og evne til å ta fatt i ting. *S*