Rett til å vite?

[miamin]

Når vi gikk foreldreforberedende kurs ble vi av kurslederne anbefalt og ikke fortelle venner og familie om vårt fremtidige barns fortid.

Etter å ha fått barnet, som ikke var spesielt gammelt ved tildeling, bestemte vi oss for å følge dette rådet.

Vi har derfor ikke fortalt noen om vårt barns tid før det kom til oss. En i nærmeste familie har vanskelig for å svelge dette. H*n mener at nærmeste familie nærmest har krav på å vite. Vi har derfor vurdert å fortelle for å roe ned vedkommen, men det som holder oss tilbake er: Hva med neste mann? Hva om han/hun har en "verre fortid, som det vil være enda viktigere å kunne fortelle direkte til barnet når den tid kommer, uten at "alle andre" skal vite. Hva om vi forteller om den ene og ikke den andre?

Skulle gjerne hatt litt synspunkter på dette.

[Colombiamamma]

Vår regel i forhold til hva vi sier og hva vi ikke sier begrenser seg først og fremst med hva jenta vår selv vet og har mulighet til å forstå.

Bedre å fortelle forlite enn formye.

Vi bretter heller ikke ut detaljer, men forteller i mer generelle vendinger.

Det dere sier må være fordi dere føler det er riktig og ikke på grunn av at andre ønsker å vite. Husk når man får vite litt vil man gjerne vite mer. Vi mennesker er nygjerrige av natur.

Lykke til! Håper dere får gode tips og råd. Men husk: Det er bare dere som vet hva som er best for deres barn!

[Callie]

Er det ikke en light-versjon du kan fortelle?

Noe om at "moren kunne ikke beholde henne/ham og leverte henne/ham til barnehjemmet."

Noe mer ville ikke jeg fortalt. Dersom personen fortsetter å forlange å få vite, kan du ikke si at det synes du er noe privat som barnet selv har rett til å få høre først, og skal -når han/hun er stor nok?

[gunrika]

Jeg synes absolutt ikke andre har rett til å vite bakgrunnen til barnet. Vi bestemte oss før tildeling at vi ikke skulle fortelle bakgrunnen til noen. Vi vil at hun selv skal få velge hva hun vil si når den tid kommer. Det har vi sagt til dem som spør og det har ikke vært noe problem

[sol05]

Hei!

Vi vet svært lite om bakgrunnen for vårt barn, men det lille vi vet ønsker vi å holde for oss selv av hensyn til barnet. Barnet må selv bestemme hvor mye h*n vil fortelle.Syns det er mangel på respekt overfor barnet å spørre sånn av nysgjerrighet! Mange opplysninger kan være vonde nok om ikke andre skal blande seg inn. Det er ikke sikkert barnet syns det er så morsomt at "alle" kjenner bakgrunnen når det selv begynner å forstå...

[Melissa]

Nei det synes jeg ikke noen har noe med utenom dere og barnet deres.

For vår del har vi valgt å fortelle hele historien til de fire besteforeldrene. Dette fordi vi ville at alt skulle kunne bringes videre til gutten vår om noe skulle skje med oss.

I noen tilfeller har vi også pratet om deler av historien sammen med andre som har adoptert, men da bare personer som vet hvor viktig dette er å holde for seg selv.

Historien får gutten vår vite litt og litt av når det passer opp gjennom oppveksten, og når han ønsker å dele den med andre så er det helt greit, men det skal skje på hans premisser.

[Gjest en som venter]

Jeg synes det er direkte respektløst av slektningen deres å forlange å få vite noe sånt. Ingen andre har krav på noe som helst i den sammenheng.

At man velger å fortelle hva man vet, eller en del av det, til andre, er forsåvidt greit - men jeg synes IKKE det skal skje når motivasjonen er at en slektning ikke skal være sur.

Så kjenn på magefølelsen deres, og følg den. Hvis det virker feil for dere å fortelle noe, så hold stand - uansett hva en uforskammet slektning måtte mene om saken.

Det er skrevet litt om saken forskjellige steder, kanskje dere kan ta en utskrift eller bestille en brosjyre og gi til vedkommende?

Heftet "Adopterte barns bakgrunn" som er utgitt av de tre foreningene, bør inneholde nok stoff til å holde vedkommende beskjeftiget en stund. ;o)

http://www.adopsjonsforum.no/userfiles/til_hjemmesider.pdf

[Gjest ChiengMai]

Vi vet veldig mye om begge guttene våre, men når folk spør forklarer jeg litt generelt rundt f.eks grunner til at barn blir adoptert bort. Når noen spør mer direkte om vi vet noe, så sier jeg at ja, vi vet mye. :-) Sjelden at folk spør noe mer da.

At noen har krav på å vite noe som helst fordi de er familie er bare tull. Dette er barnas historie, og de må selv fortelle til dem de vil når tida kommer at de eventuelt vil si noe.

[trompet]

Vår regel i forhold til hva vi sier og hva vi ikke sier begrenser seg først og fremst med hva jenta vår selv vet og har mulighet til å forstå.

Bedre å fortelle forlite enn formye.

Vi bretter heller ikke ut detaljer, men forteller i mer generelle vendinger.

Det dere sier må være fordi dere føler det er riktig og ikke på grunn av at andre ønsker å vite. Husk når man får vite litt vil man gjerne vite mer. Vi mennesker er nygjerrige av natur.

Lykke til! Håper dere får gode tips og råd. Men husk: Det er bare dere som vet hva som er best for deres barn!

Det er selvfølgelig like mye interesse for fortiden til barna for familien generellt, Det er ikke det samme som at de kan få beskjed om hva den var (fortiden)

Svar kort og godt at barnet har vært på barnehjem så å så lenge å hvorfor det vet vi ikke.Å at det var på barnehjem å ble tildelt oss betyr jo at det var for det beste for barnet ...Heldigvis for oss....

[hix]

Hvorfor i all verden skulle de ha rett til å få vite noe som helst, annet enn at barnet er adoptert og hvilket land det kommer fra? Jeg blir helt opprørt av å høre sånt!

Det blir nesten det samme som om du skulle ha presset disse nysgjerrige personene til å fortelle alle saftige detaljer om de omstendighetene som førte til at de selv ble foreldre. Bare at det blir enda verre! Dere blir bedt om å hoste opp sensitiv informasjon om andre enn dere selv.

Personer som ikke klarer å se at dere behandler slik informasjon på en diskret måte vil helt sikkert ikke klare å være diskrete selv. Gjør det til en regel å aldri fortelle mer til andre enn det barnet selv har fått høre og har forstått. Fortell aldri noe til de som presser dere for informasjon!

Barna mine har rett til å få høre hele sannheten om sin fortid, men da skal de få høre den fra fra meg. Det skjer mye i et barnesinn. Det blir fort slik at ungene spør seg hvorfor mamma og pappa aldri har fortalt om disse fæle tingene. Temaet kan bli betent og noe ungene ikke tør å snakke om fordi de opplever at deres egne foreldre ikke tør å snakke med dem. Barna kan komme til å grave ned spørsmålene av frykt for å såre foreldrene sine. Sørg for å være den som gir svar når spørsmålene kommer. Det er slike ting som de bør få høre fra sine egne foreldre. Ellers kan det fort gjøre temaet veldig betent.

[Gjest angrende i dag]

Ikke fortell! Vi fortalte litt for mye om førstemanns historie og angrer veldig på det. (Han hadde en helt grei historie, men likevel angrer vi på at vi fortalte det til de aller nærmeste)

[sølvsjø]

Som ny adopsjonssøker har jeg ikke tidligere reflektert så mye på dette. Regner med at det blir tema når vi skal gå på adopsjonsforberedende kurs.

I vår familie er det stort åpenhet og min søster, mor og svigermor er oss veldig nær. Jeg tror jeg vil føle det naturlig å involvere de nærmeste i barnets historie. Som noen under her nevner, vil det være viktig at flere enn oss foreldre vet om det - slik at andre evt. kan videreformidle dette til barnet hvis noe skulle skje med oss.

Selvsagt er jeg enig i at så få som mulig bør få ta del i barnets historie, og absolutt at ingen bør få vite pga ren nysgjerrighet.Men - for oss vil det nok være naturlig å fortelle historien til våre næreste.

Synspunkt på det/ andres erfaringer?

(tenker også at det her må gå an å fortelle en "light-historie". Det er ikke nødvendig å brette ut alle detaljer - selvsagt ikke)

[sølvsjø]

Ikke fortell! Vi fortalte litt for mye om førstemanns historie og angrer veldig på det. (Han hadde en helt grei historie, men likevel angrer vi på at vi fortalte det til de aller nærmeste)

Hva skjedde som gjør at du angrer i dag?

[bangkok]

Vi er blandt de som vet mye om våre barns bakgrunn, om deres mors bakgrunn og hvorfor hun gav dem fra seg. Vi har valgt å ikke fortelle til familie og venner, noe om dette.

Historien inneholder ting som guttene selv er for små til å forstå enda, og jeg synes ikke det er riktig at andre får vite noe før dem selv. Det er jo tross alt deres historie, og de som skal ha rett til å velge hvem de vil fortelle den til.

Det eneste vi har fortalt er at deres mor av forskjellige grunner ikke kunne beholde dem, og at de har bodd i et godt fosterhjem før vi hentet dem.

Gjør det som kjennes riktig ut for dere og for barnet deres, hva andre måtte mene om det får bli deres problem.

Øsker dere lykke til !

[snø]

Ingen har rett til å vite noe om våre barns bakgrunn, så jeg synes ikke dere skal gi etter for denne personen som insisterer på å få vite. Stå fast på det dere har bestemt dere for!

Vi vet en del om vår datters historie, men har valgt å ikke fortelle noe som helst, annet enn at hun har bodd på barnehjem siden hun var nyfødt.

Jeg mener at adopterte er de første som skal få høre historien sin - og at de skal få høre den av oss foreldre, når _vi_ mener de er modne for den. Ikke når en tilfeldig annen mener at det er på tide. Og så skal hun selv få velge hva hun ønsker å dele med omverden, og hva hun vil beholde selv av informasjon. Dere har heller ingen garantier for at denne personen klarer å holde historien for seg selv.

Vi fikk forresten ikke hele historien til Bella da vi fikk henne. Vi fikk det barnehjemmet mente vi hadde behov for å vite. Resten ligger i arkivet på barnehjemmet, og vår datter får tilgang til det når hun blir 18.

Beste hilsen fra

[Gjest kinamamsen]

Ingen kan kreve å få vite noe av dere. Det bestemmer dere selv. Vi har fortalt litt generelt om hva som skjer med barn som blir adoptert bort i Kina, men det lille vi vet om våre barns historie angår bar oss og barna våre.

[kingye]

Hei,

Vi har heller ikke valgt å si noe til familien, fordi det er vår sönns personlige historie. Dessuten vil vi at han skal väre den förste som for vite det lille vi vet.

Vi har heldigvis fått full respekt for dette.

Lykke til.

[Gjest ChiengMai]

Som ny adopsjonssøker har jeg ikke tidligere reflektert så mye på dette. Regner med at det blir tema når vi skal gå på adopsjonsforberedende kurs.

I vår familie er det stort åpenhet og min søster, mor og svigermor er oss veldig nær. Jeg tror jeg vil føle det naturlig å involvere de nærmeste i barnets historie. Som noen under her nevner, vil det være viktig at flere enn oss foreldre vet om det - slik at andre evt. kan videreformidle dette til barnet hvis noe skulle skje med oss.

Selvsagt er jeg enig i at så få som mulig bør få ta del i barnets historie, og absolutt at ingen bør få vite pga ren nysgjerrighet.Men - for oss vil det nok være naturlig å fortelle historien til våre næreste.

Synspunkt på det/ andres erfaringer?

(tenker også at det her må gå an å fortelle en "light-historie". Det er ikke nødvendig å brette ut alle detaljer - selvsagt ikke)

"Jeg tror jeg vil føle det naturlig å involvere de nærmeste i barnets historie. Som noen under her nevner, vil det være viktig at flere enn oss foreldre vet om det - slik at andre evt. kan videreformidle dette til barnet hvis noe skulle skje med oss."

Jeg er ikke udelt enig i dette. Skulle det skje noe med oss foreldre finnes guttenes historie i papirene vi har fått ved tildeling, eller som Snø sier i papirer på barnehjemmet for noen lands tilfelle. Jeg vil også tro at adopsjonsforeningene eller organisasjonene i fødelandet har kopier av papirene deres. Om vi skulle falle fra havner ikke bakgrunnen deres i glemmeboken. Ingen andre trenger vite noe som helst, og selv om vi i vår familie også har et svært nært forhold synes jeg altså historien er barnas, og for meg blirdet feil at andre skal kjenne til dette før gutta er gamle nok til å skjønne det selv.

[sølvsjø]

"Jeg tror jeg vil føle det naturlig å involvere de nærmeste i barnets historie. Som noen under her nevner, vil det være viktig at flere enn oss foreldre vet om det - slik at andre evt. kan videreformidle dette til barnet hvis noe skulle skje med oss."

Jeg er ikke udelt enig i dette. Skulle det skje noe med oss foreldre finnes guttenes historie i papirene vi har fått ved tildeling, eller som Snø sier i papirer på barnehjemmet for noen lands tilfelle. Jeg vil også tro at adopsjonsforeningene eller organisasjonene i fødelandet har kopier av papirene deres. Om vi skulle falle fra havner ikke bakgrunnen deres i glemmeboken. Ingen andre trenger vite noe som helst, og selv om vi i vår familie også har et svært nært forhold synes jeg altså historien er barnas, og for meg blirdet feil at andre skal kjenne til dette før gutta er gamle nok til å skjønne det selv.

ja, selvsagt finnes historien i barnas papirer. Det er sant..Jeg synes ikke dette er helt lett - men jeg tenker nå etter å ha lest alle innleggene, at det kanskje er mine(vårt)ønsker og behov for er styrende for mine tanker nå - og kanskje det er helt feil ..! En ting er uansett klart - det er ingen som har "krav på" barnets historie - og den bør fortelles etterhvert som barnet selv forstår. Takk for svar/kommentar

[Melissa]

"Jeg tror jeg vil føle det naturlig å involvere de nærmeste i barnets historie. Som noen under her nevner, vil det være viktig at flere enn oss foreldre vet om det - slik at andre evt. kan videreformidle dette til barnet hvis noe skulle skje med oss."

Jeg er ikke udelt enig i dette. Skulle det skje noe med oss foreldre finnes guttenes historie i papirene vi har fått ved tildeling, eller som Snø sier i papirer på barnehjemmet for noen lands tilfelle. Jeg vil også tro at adopsjonsforeningene eller organisasjonene i fødelandet har kopier av papirene deres. Om vi skulle falle fra havner ikke bakgrunnen deres i glemmeboken. Ingen andre trenger vite noe som helst, og selv om vi i vår familie også har et svært nært forhold synes jeg altså historien er barnas, og for meg blirdet feil at andre skal kjenne til dette før gutta er gamle nok til å skjønne det selv.

Tror nok enhver må se på dette selv jeg ;-). For vår del er det langt ifra hele historien til gutten vår som er nedskrevet, hverken hos oss eller giverlandet.