Til de med kun ett barn (eller de som vurderte det)

[Glimtipper]

Hvordan er det å ha kun ett barn? Om du vurderte det, og bestemte deg for å få flere, hva gjorde at du ikke ønsket et enebarn?

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg har lyst på flere barn, men klarer ikke å få til en god diskusjon ang. det med samboer. Om vi skal ha to, så vil jeg gjerne ha de tett, slik at vi "blir ferdig med det". Det er flott å ha barn, men jeg tror ikke jeg orker å være småbarnsforelder i femten år. Vi vurderer også adopsjon, men det må i så fall vente. Allikevel burde vi begynne å planlegge det nå, slik at vi får dokumentert at vi er samboere (han har fremdeles en adresse i utlandet), eventuelt giftet oss. I tillegg krever det litt mer av økonomien sånn med en gang, så da må vi se framover i større grad ang. penger.

Hvis du endte opp med kun ett barn, føler du et savn etter flere?

[Mandolaika]

Jeg har to og er kjempeglad for det. Tror aldri du kommer til å angre på det, tror heller kanskje det er større sjanse for det hvis dere velger å ha bare ett.

Det er en sann glede å se at de har glede av hverandre, for å si det sånn! Det varmer i hjertet. De viser omsorg for hverandre, snakker med hverandre, leker med hverandre og krangler selvfølgelig litt også.

Det var hardt det første halvåret etter at nr. 2 ble født, nå er det bare kos. De er 6 og 2,9!

[Gjest Ramina]

"Om du vurderte det, og bestemte deg for å få flere, hva gjorde at du ikke ønsket et enebarn?"

Jeg har vel egentlig aldri skikkelig vurdert et barn...men en av grunnene til at det ble fler - en sterk, sterk grunn - er at jeg ønsket at barnet skulle ha søsken som forhåpentligvis var til støtte og glede i oppvekst og når de var voksne.

At de på en måte ikke var så alene den tid jeg dro liksom, eller om det skulle hende meg - og/eller pappan - noe.

Jeg synes å ha opplevd rundt meg at den kjærligheten søsken kan ha kan være meget spesiell og noe anneledes enn den kjærligheten man kan ha for andre.

Og det mener jeg ennå i dag selv om jeg selv pr, i dag ikke har noe kontakt med noen av mine egne søsken.

[Glimtipper]

"Om du vurderte det, og bestemte deg for å få flere, hva gjorde at du ikke ønsket et enebarn?"

Jeg har vel egentlig aldri skikkelig vurdert et barn...men en av grunnene til at det ble fler - en sterk, sterk grunn - er at jeg ønsket at barnet skulle ha søsken som forhåpentligvis var til støtte og glede i oppvekst og når de var voksne.

At de på en måte ikke var så alene den tid jeg dro liksom, eller om det skulle hende meg - og/eller pappan - noe.

Jeg synes å ha opplevd rundt meg at den kjærligheten søsken kan ha kan være meget spesiell og noe anneledes enn den kjærligheten man kan ha for andre.

Og det mener jeg ennå i dag selv om jeg selv pr, i dag ikke har noe kontakt med noen av mine egne søsken.

Det er et godt poeng. Jeg har hatt (og har fremdeles) utrolig stor glede av mine to brødre. De er en enorm støtte for meg. Og det er noe med å dele foreldre (historie). De kjenner meg jo på en måte som ingen andre noen gang vil.

Jeg får tenke på det. Men det blir i alle fall med to barn! *setter ned foten*

[Glimtipper]

Er det forresten noen som har en link til en side som sier litt om de forskjellige egenskapene enebarn _kan_ få?

[Gjest nissemoren]

Jeg har ett barn egentlig to men den ene er død.

Nå har det gått så lang tid uten at det har kommet flere og vi spekulerer på om vi nå i det hele tatt vil starte opp fra "begynnelsen" igjen med nattevåk,barnehageplass,ikke kan dra noe sted uten barnevakt m.m.

Ser egentlig frem til å kose oss sammen vi nå når junior holder på å bli så stor å vi kan dra han med oss litt mer og at han kan være hjemme alene noen timer.

[fei1365380229]

Jeg har ikke ett barn, men jeg skjønner ikke hvorfor du trenger å bestemme deg riktig ennå. Har du ikke en gutt på bare 3-4 mnd?.

Hvorfor ikke slappe av å se om lysten på en til kommer. Man må ikke planlegge hele livet i en fei med engang. Kanskje kommer barnet om 1 1/2 år, kanskje kommer det om 7 år eller kanskje føler dere aldri at lysten er der.

Jeg syns ihvertfall ikke dere bør tenke på adopsjon hvis dere ikke er 100% sikre på at dere virkelig vil ha et barn til og at dere har overskudd til det.

[Glimtipper]

Jeg har ikke ett barn, men jeg skjønner ikke hvorfor du trenger å bestemme deg riktig ennå. Har du ikke en gutt på bare 3-4 mnd?.

Hvorfor ikke slappe av å se om lysten på en til kommer. Man må ikke planlegge hele livet i en fei med engang. Kanskje kommer barnet om 1 1/2 år, kanskje kommer det om 7 år eller kanskje føler dere aldri at lysten er der.

Jeg syns ihvertfall ikke dere bør tenke på adopsjon hvis dere ikke er 100% sikre på at dere virkelig vil ha et barn til og at dere har overskudd til det.

Vi må ikke bestemme oss veldig snart, men det har litt med kjøp av leilighet å gjøre. Vi ønsker nemlig å slå oss ned et sted i ganske mange år, da vi har flyttet alt for mye. Og da har antall barn som vi planlegger, ganske mye å si.

Jeg snakket heller ikke om å søke om adopsjon i morgen, vi er på langt nær gamle nok. Men som du vil se ut i fra mitt første innlegg, så må vi faktisk tenke framover ang. samboerskap og giftemål.

[Mrs. Wallace]

Vi har foreløpig ett barn, men har alltid vært dønn sikre på at vi skal ha minst ett til.

Det er fordi vi begge føler at familien ikke er komplett med "bare" én, fordi vi vet at vi har kjærlighet og ressurser til flere, og fordi jeg ikke vil at guttungen skal være enebarn. Jeg vokste opp som enebarn selv, og selv om det har sine fordeler, er savnet av søsken større.

Men vi har imidlertid vurdert det sånn at vi vil ha litt aldersforskjell mellom ungene. Jeg har alltid tenkt meg 3-5 års forskjell. Nå er guttungen nettopp fylt fem, og vi er i gang med nestemann - denne gangen har vi valgt adopsjon.

Barnet kommer en gang i løpet av 2006, og litt avhengig av dets alder blir det 3-5 års aldersforskjell. ;o)

[Glimtipper]

Vi har foreløpig ett barn, men har alltid vært dønn sikre på at vi skal ha minst ett til.

Det er fordi vi begge føler at familien ikke er komplett med "bare" én, fordi vi vet at vi har kjærlighet og ressurser til flere, og fordi jeg ikke vil at guttungen skal være enebarn. Jeg vokste opp som enebarn selv, og selv om det har sine fordeler, er savnet av søsken større.

Men vi har imidlertid vurdert det sånn at vi vil ha litt aldersforskjell mellom ungene. Jeg har alltid tenkt meg 3-5 års forskjell. Nå er guttungen nettopp fylt fem, og vi er i gang med nestemann - denne gangen har vi valgt adopsjon.

Barnet kommer en gang i løpet av 2006, og litt avhengig av dets alder blir det 3-5 års aldersforskjell. ;o)

Hvorfor har dere valgt å ha litt mellomrom mellom barna?

Jeg er litt bekymret for at Squishy vil synes det er trist å være enebarn. Samtidig er vi unge (23 og 25 år gamle) og vil mest sannsynlig leve til han er langt over middelaldrende og sikkert bestefar selv

[fei1365380229]

Vi må ikke bestemme oss veldig snart, men det har litt med kjøp av leilighet å gjøre. Vi ønsker nemlig å slå oss ned et sted i ganske mange år, da vi har flyttet alt for mye. Og da har antall barn som vi planlegger, ganske mye å si.

Jeg snakket heller ikke om å søke om adopsjon i morgen, vi er på langt nær gamle nok. Men som du vil se ut i fra mitt første innlegg, så må vi faktisk tenke framover ang. samboerskap og giftemål.

Man må være 25 år for å søke adopsjon så da må dere være veldig unge. Barn klarer å ligge på samme rom en periode hvis leiligheter der dere bor er så dyrt at dere ikke ser at dere har råd til en med 3 soverom.

Jeg tror ikke jeg ville lagt opp hele livet mitt når jeg var under 25 år. Selv skulle jeg ikke ha barn når jeg var 18 år, og hvis jeg skulle så skulle de ihvertfall være adoptert.

Etter førstemann skulle jeg ha tre og etter tredjemann viste det seg at drømmen var fire )

[Glimtipper]

Man må være 25 år for å søke adopsjon så da må dere være veldig unge. Barn klarer å ligge på samme rom en periode hvis leiligheter der dere bor er så dyrt at dere ikke ser at dere har råd til en med 3 soverom.

Jeg tror ikke jeg ville lagt opp hele livet mitt når jeg var under 25 år. Selv skulle jeg ikke ha barn når jeg var 18 år, og hvis jeg skulle så skulle de ihvertfall være adoptert.

Etter førstemann skulle jeg ha tre og etter tredjemann viste det seg at drømmen var fire )

Takk for svar, forresten

Barn kan ligge på samme rom, men hele familien kan det ikke Spørsmålet er ett- eller toroms. Men også hvor vi slår oss ned. Skal vi ha to barn tett, så er det kanskje en idè for oss å flytte nærmere familie (alle bor minst 180 mil unna). Så det er et stort og viktig skritt å ta. Vi må også bestemme hvor sambo skal studere og det må vi gjøre innen mars.

Jeg tror ikke på å planlegge livet, det går som regel dårlig. Squishy er et bevis på det Men å tenke litt framover nå som vi er på flyttefot, det tror jeg er viktig. Spesielt siden vi absolutt ikke har lyst til å flytte noe særlig i årene som kommer

[Gjest eljo]

Jeg har ett prøverørsbarn, og skulle gjerne hatt et til. Jeg kjenner flere enebarn som har og har hatt det helt fint, inkl min mor, men jeg er en av tre selv og savner en bror eller søster til min. Han har det sikkert fint, men i helgene hvis det er bare vi blir det lett litt kjedelig. Og når man blir eldre er det nok koselig å være fler, sånn som nå når vi tre søsken har barn som er søskenbarn og man er en større familie,

Men det er helt greit å ha bare en, selv om savnet er der litt i bakgrunnen. ¨¨

Kanskje litt spes når man ikke får det til, og ikke velger selv å ha bare ett.

[Gjest prust]

Mannen min er enebarn, og vi bor langt borte fra hans foreldre. Det er mye ansvar på ett menneske - selv om de klarer seg greit.

Jeg selv har én søster, og er glad vi er to om å bry oss om våre foreldre. Vi har vært veldig forskjellige opp gjennom barne- og ungdomsårene, men er vel mer like nå enn tidligere.

Mannen min og jeg har valgt å få tre barn. For oss var det riktig, og vi føler vi nå har vår "barneflokk". Selv om det er mye krangling til daglig (snart to, 4,5 og 6,5) er de velidg glad i hverandre.

Det har imidlertid vært slitsomme år med dårlig nattesøvn nesten konstant i 6,5 år. Hadde jeg valgt om ogjen, hadde jeg sannsynligvis valgt større avstand mellom dem....

[thuva1365380402]

Vi har foreløpig et barn (adoptert), men er nå i gang med neste adopsjonsprosess. Jeg har alltid ønsket meg 2 barn, og vi bestemte allerede rett etter at vi kom hjem med førstemann at vi skulle ha et barn til.

[Glimtipper]

Jeg har ett prøverørsbarn, og skulle gjerne hatt et til. Jeg kjenner flere enebarn som har og har hatt det helt fint, inkl min mor, men jeg er en av tre selv og savner en bror eller søster til min. Han har det sikkert fint, men i helgene hvis det er bare vi blir det lett litt kjedelig. Og når man blir eldre er det nok koselig å være fler, sånn som nå når vi tre søsken har barn som er søskenbarn og man er en større familie,

Men det er helt greit å ha bare en, selv om savnet er der litt i bakgrunnen. ¨¨

Kanskje litt spes når man ikke får det til, og ikke velger selv å ha bare ett.

Takk for svar

Det er klart det blir en spesiell situasjon når man ikke kan få et barn til og det ikke blir et valg. Samtidig sier du noe vesentlig, at søsken kan ha stor glede av hverandre. Det er vel det jeg i hovedsak burde fokusere på, siden jeg personlig kunne ha vært veldig fornøyd med bare et barn.

[Glimtipper]

Mannen min er enebarn, og vi bor langt borte fra hans foreldre. Det er mye ansvar på ett menneske - selv om de klarer seg greit.

Jeg selv har én søster, og er glad vi er to om å bry oss om våre foreldre. Vi har vært veldig forskjellige opp gjennom barne- og ungdomsårene, men er vel mer like nå enn tidligere.

Mannen min og jeg har valgt å få tre barn. For oss var det riktig, og vi føler vi nå har vår "barneflokk". Selv om det er mye krangling til daglig (snart to, 4,5 og 6,5) er de velidg glad i hverandre.

Det har imidlertid vært slitsomme år med dårlig nattesøvn nesten konstant i 6,5 år. Hadde jeg valgt om ogjen, hadde jeg sannsynligvis valgt større avstand mellom dem....

Men er det ikke deilig å vite at når den eldste er stor nok til å klare seg litt selv, så følger de andre raskt etter?

[Glimtipper]

Vi har foreløpig et barn (adoptert), men er nå i gang med neste adopsjonsprosess. Jeg har alltid ønsket meg 2 barn, og vi bestemte allerede rett etter at vi kom hjem med førstemann at vi skulle ha et barn til.

Hvor stor aldersforskjell blir det mellom barna?

[Velouria]

Hvorfor har dere valgt å ha litt mellomrom mellom barna?

Jeg er litt bekymret for at Squishy vil synes det er trist å være enebarn. Samtidig er vi unge (23 og 25 år gamle) og vil mest sannsynlig leve til han er langt over middelaldrende og sikkert bestefar selv

Nå er ikke jeg Mrs Wallace og jeg har, i motsetning til henne, realtivt kort opphold mellom mine to ca 22 mnd. Om jeg skulle velge igjen ville jeg hatt større rom mellom de, fordi det var utrolig slitsomt. Eldstejenta var lettvint baby, sov godt gjennom natten etc. Så kom baby nr to, hun var av et helt annet kaliber, skrek døgnet rundt i 6 mnd, sov nesten ikke verken om natten eller dagen og har veldig lite søvnbehov. Det ble veldig slitsomt med en baby som krevde alt av oppmerksomhet og mere til og en toåring som jeg stadig hadde dårlig samvittighet for. Så det å få "to tette" er ikke nødvendigvis bare lettvint det heller. Og om vi ikke hadde blitt gravid på minipillen med nr. 2 hadde hun ikke kommet før eldste var 4-5 år. Jeg syns ikke jeg har hatt nok tid til å kose meg med de som babyer og småbarn desverre, derfor ville jeg aldri gjort det sånn en annen gang. Men selvsagt for noen fungerer det perfekt.

Lykke til i valget og du kan jo tenke på dette lenge, kroppen din har jo ikke "fruktbarhetsdeadline" på mange år enda.

[Gjest prust]

Men er det ikke deilig å vite at når den eldste er stor nok til å klare seg litt selv, så følger de andre raskt etter?

Joda...det er det. Det er vel nettopp derfor vi nå har bestemt oss for at vi stopper med tre barn. vi har snakket ganske lenge om fire, men nå holder det :-) Jeg gleder meg til minstemor også kan se barne-tv sammen med de to andre lørdags- og søndagsmorgen!

Jeg vet ikke - det er fordeler og ulemper med alle valg. Det er 3,5 år mellom meg og min søster, og jeg har alltid syntes det var altfor mye, Men vi er så forskjellige at det hadde trolig ikke vært annerledes om det bare hadde vært ett år mellom oss.