Til de med kun ett barn (eller de som vurderte det)

[Velouria]

Nå er ikke jeg Mrs Wallace og jeg har, i motsetning til henne, realtivt kort opphold mellom mine to ca 22 mnd. Om jeg skulle velge igjen ville jeg hatt større rom mellom de, fordi det var utrolig slitsomt. Eldstejenta var lettvint baby, sov godt gjennom natten etc. Så kom baby nr to, hun var av et helt annet kaliber, skrek døgnet rundt i 6 mnd, sov nesten ikke verken om natten eller dagen og har veldig lite søvnbehov. Det ble veldig slitsomt med en baby som krevde alt av oppmerksomhet og mere til og en toåring som jeg stadig hadde dårlig samvittighet for. Så det å få "to tette" er ikke nødvendigvis bare lettvint det heller. Og om vi ikke hadde blitt gravid på minipillen med nr. 2 hadde hun ikke kommet før eldste var 4-5 år. Jeg syns ikke jeg har hatt nok tid til å kose meg med de som babyer og småbarn desverre, derfor ville jeg aldri gjort det sånn en annen gang. Men selvsagt for noen fungerer det perfekt.

Lykke til i valget og du kan jo tenke på dette lenge, kroppen din har jo ikke "fruktbarhetsdeadline" på mange år enda.

Jeg føler enda ikke at familien er helt komplett og har planer om å serisøst starte prøvingen på nr 3 på nyåret engang. Mannen og jeg er enige om at tre eller fire er det rette for oss. Sannsynligvis blir det ikke flere enn tre.

[Gjest prust]

Nå er ikke jeg Mrs Wallace og jeg har, i motsetning til henne, realtivt kort opphold mellom mine to ca 22 mnd. Om jeg skulle velge igjen ville jeg hatt større rom mellom de, fordi det var utrolig slitsomt. Eldstejenta var lettvint baby, sov godt gjennom natten etc. Så kom baby nr to, hun var av et helt annet kaliber, skrek døgnet rundt i 6 mnd, sov nesten ikke verken om natten eller dagen og har veldig lite søvnbehov. Det ble veldig slitsomt med en baby som krevde alt av oppmerksomhet og mere til og en toåring som jeg stadig hadde dårlig samvittighet for. Så det å få "to tette" er ikke nødvendigvis bare lettvint det heller. Og om vi ikke hadde blitt gravid på minipillen med nr. 2 hadde hun ikke kommet før eldste var 4-5 år. Jeg syns ikke jeg har hatt nok tid til å kose meg med de som babyer og småbarn desverre, derfor ville jeg aldri gjort det sånn en annen gang. Men selvsagt for noen fungerer det perfekt.

Lykke til i valget og du kan jo tenke på dette lenge, kroppen din har jo ikke "fruktbarhetsdeadline" på mange år enda.

Litt sånn tenker jeg og. Nå har vi hatt 6,5 år med dårlig nattesøvn - barna våre sover ikke godt før de er rundt to år, og vi har fått dem med ca to års mellomrom....

Søsteren min fikk baby for tre måneder siden, og den ungen sover allerede rundt! Livet er urettferdig :-(

Nei , vi hadde kanskje valgt annerledes hvis vi hadde visst hvordan årene ville være. Men barna er tre deilige gullklumper som jeg aldri ville vært foruten!

[Velouria]

Litt sånn tenker jeg og. Nå har vi hatt 6,5 år med dårlig nattesøvn - barna våre sover ikke godt før de er rundt to år, og vi har fått dem med ca to års mellomrom....

Søsteren min fikk baby for tre måneder siden, og den ungen sover allerede rundt! Livet er urettferdig :-(

Nei , vi hadde kanskje valgt annerledes hvis vi hadde visst hvordan årene ville være. Men barna er tre deilige gullklumper som jeg aldri ville vært foruten!

"Nei, vi hadde kanskje valgt annerledes hvis vi hadde visst hvordan årene ville være. Men barna er tre deilige gullklumper som jeg aldri ville vært foruten!"

Helt enig! De er jo helt fantastiske

[Mrs. Wallace]

Hvorfor har dere valgt å ha litt mellomrom mellom barna?

Jeg er litt bekymret for at Squishy vil synes det er trist å være enebarn. Samtidig er vi unge (23 og 25 år gamle) og vil mest sannsynlig leve til han er langt over middelaldrende og sikkert bestefar selv

Vi valgte større aldersmellomrom fordi vi vil være helt sikre på at vi har overskudd nok til hvert enkelt barn. Nå har guttungen fått vår udelte oppmerksomhet, og er blitt såpass stor at det er rom for nestemann.

Guttungen har vært verdens greieste og mest harmoniske unge, og kunne man vært garantert to sånne, ville det sikkert ikke vært så utfordrende med to tette.

Men man vet jo lite om hva slags barn man får, uansett hvordan man velger å få dem, så derfor vil jeg gjøre det jeg kan for å sikre at jeg får en hverdag jeg mestrer og er best mulig mamma i.

Av praktiske ting er det feks også lettere å få barnevakt og slikt til to med større aldersmellomrom, vi slipper dobbelt opp av en del utstyr (senger, vogner, bilstoler osv) og de slipper å konkurrere direkte.

Riktignok kan de ikke leke sammen på samme nivå, men jeg kjenner mange søsken med 3-8 års aldersmellomrom som har stor glede av hverandre, og i voksen alder er jo aldersforskjellen uansett bagatellmessig.

Mannen min og broren hans har fem års mellomrom, og de har alltid hatt et veldig godt forhold, uten søskenrivalisering. Nå i voksen alder er de misunnelsesverdig gode venner.

Omtrent sånn tenker vi.

Men til syvende og sist er det bare en ting som er riktig i forhold til dette: Den ideelle aldersforskjell mellom søsken er den som foreldrene orker. ;o)

Dere er forresten såpass unge at dere kan få opptil flere barn med stor aldersforskjell om dere plutselig skulle ønske det. Dere har alle muligheter!

[Glimtipper]

Vi valgte større aldersmellomrom fordi vi vil være helt sikre på at vi har overskudd nok til hvert enkelt barn. Nå har guttungen fått vår udelte oppmerksomhet, og er blitt såpass stor at det er rom for nestemann.

Guttungen har vært verdens greieste og mest harmoniske unge, og kunne man vært garantert to sånne, ville det sikkert ikke vært så utfordrende med to tette.

Men man vet jo lite om hva slags barn man får, uansett hvordan man velger å få dem, så derfor vil jeg gjøre det jeg kan for å sikre at jeg får en hverdag jeg mestrer og er best mulig mamma i.

Av praktiske ting er det feks også lettere å få barnevakt og slikt til to med større aldersmellomrom, vi slipper dobbelt opp av en del utstyr (senger, vogner, bilstoler osv) og de slipper å konkurrere direkte.

Riktignok kan de ikke leke sammen på samme nivå, men jeg kjenner mange søsken med 3-8 års aldersmellomrom som har stor glede av hverandre, og i voksen alder er jo aldersforskjellen uansett bagatellmessig.

Mannen min og broren hans har fem års mellomrom, og de har alltid hatt et veldig godt forhold, uten søskenrivalisering. Nå i voksen alder er de misunnelsesverdig gode venner.

Omtrent sånn tenker vi.

Men til syvende og sist er det bare en ting som er riktig i forhold til dette: Den ideelle aldersforskjell mellom søsken er den som foreldrene orker. ;o)

Dere er forresten såpass unge at dere kan få opptil flere barn med stor aldersforskjell om dere plutselig skulle ønske det. Dere har alle muligheter!

Ja, vi har nesten for mange muligheter

Jeg tenker litt sånn at jeg ønsker å bli ferdig med det. Dette er muligens litt egoistisk, men siden jeg har fått barn så ung, så ønsker jeg å ha tid til mitt eget liv når barnet/barna har blitt store nok. Kanskje dette blir feil, jeg vet ikke. Jeg burde kanskje ikke se på barn som en hindring for det å leve det livet jeg ønsker meg?

[thuva1365380402]

Hvor stor aldersforskjell blir det mellom barna?

Det kommer litt an på det med aldersforskjell. Vår sønn var 3,5 mnd da vi kom hjem med han 23.6.2003. Han blir 3 år i mars 2006. Hvis ventetiden på Korea holder seg sånn som den er akkurat nå, er det mulig vi får tildeling før jul 2006. Tildeling vil si at vi får vite hvem barnet er. I så tilfelle så er nok barnet født høsten 2006 og da blir aldersforskjellen litt over 3 år.

[Glimtipper]

Det kommer litt an på det med aldersforskjell. Vår sønn var 3,5 mnd da vi kom hjem med han 23.6.2003. Han blir 3 år i mars 2006. Hvis ventetiden på Korea holder seg sånn som den er akkurat nå, er det mulig vi får tildeling før jul 2006. Tildeling vil si at vi får vite hvem barnet er. I så tilfelle så er nok barnet født høsten 2006 og da blir aldersforskjellen litt over 3 år.

Spennende

[Mrs. Wallace]

Ja, vi har nesten for mange muligheter

Jeg tenker litt sånn at jeg ønsker å bli ferdig med det. Dette er muligens litt egoistisk, men siden jeg har fått barn så ung, så ønsker jeg å ha tid til mitt eget liv når barnet/barna har blitt store nok. Kanskje dette blir feil, jeg vet ikke. Jeg burde kanskje ikke se på barn som en hindring for det å leve det livet jeg ønsker meg?

Jeg synes ikke du er egoistisk når du tenker på hva som er best for deg i forhold til å få barn. Eller rettere sagt, det bør være en porsjon sunn egoisme i bildet. ;o)

Men i forhold til å få gjort sine ting når barna blir store nok - det spørs jo hva du mener med store nok, da. Tenåringer er feks rimelig selvgående, faktisk i litt for høy grad til tider, hehe. De trenger jo enormt mye oppfølging på sin måte.

Jeg tror for øvrig ikke barn trenger å være så stort hider for å leve livet, såfremt man ikke ønsker seg et liv som oppdagelsesreisende, leiemorder eller noe slikt, da. Det kan jo kanskje være litt utfordrende.

[Glimtipper]

Jeg synes ikke du er egoistisk når du tenker på hva som er best for deg i forhold til å få barn. Eller rettere sagt, det bør være en porsjon sunn egoisme i bildet. ;o)

Men i forhold til å få gjort sine ting når barna blir store nok - det spørs jo hva du mener med store nok, da. Tenåringer er feks rimelig selvgående, faktisk i litt for høy grad til tider, hehe. De trenger jo enormt mye oppfølging på sin måte.

Jeg tror for øvrig ikke barn trenger å være så stort hider for å leve livet, såfremt man ikke ønsker seg et liv som oppdagelsesreisende, leiemorder eller noe slikt, da. Det kan jo kanskje være litt utfordrende.

Hehe

Jeg mener i forhold til at vi ikke må sitte hjemme hver kveld, at det blir litt lettere å reise, at jeg kan jobbe med det som passer meg (uten at det gjør at jeg ikke får sett barnet i det hele tatt). Nå må vi snart forholde oss til barnehagens åpningstider, vi har _ingen_ som kan sitte barnevakt... Generelt veldig slitsomt. Når det allikevel må være slik en periode, så hadde det vært bedre om den perioden ble så kort som mulig. At vi ikke har en fem-åring, også plutselig en nyfødt som vi må "starte helt på nytt med".

[mumitrollet]

Har bar ett barn. Er usikker på om jeg ønsker meg flere, men foreløpig er det ikke så mye jeg kan gjøre med det. Må først finne meg en potensiell far:)

[Gjest Shira12]

Vi har bare ett barn.

Pga sykdom kan ikke vi få flere de nærmeste årene.

Jeg ser for meg at jeg skal ha ett barn til, men en vet jo aldri.

Den største utfordringen med ett barn (hos oss) er at en må være ekstra på vakt når det gjelder deling av ting, godteri, leker osv.

At han lærer seg at han ikke alltid er i fokus, noe han lett blir når vi bare har han.

Vi er veldig ops på dette, har vært det hele tiden.

I natt har han hatt en gutt på overnatting, og jeg ser at han ikke er vant med og måtte forholde seg til en annen som og krever en del oppmerksomhet.

Ikke noe sånn voldsomt, men det gjør meg ops på at jeg ikke må glemme disse problemstillingene.

Så er det jo mye positivt med enebarn også altså, men jeg gjorde meg disse tankene på morgenkvisten, etter og hatt 2 gutter jer, istedenfor en )

[Glimtipper]

Vi har bare ett barn.

Pga sykdom kan ikke vi få flere de nærmeste årene.

Jeg ser for meg at jeg skal ha ett barn til, men en vet jo aldri.

Den største utfordringen med ett barn (hos oss) er at en må være ekstra på vakt når det gjelder deling av ting, godteri, leker osv.

At han lærer seg at han ikke alltid er i fokus, noe han lett blir når vi bare har han.

Vi er veldig ops på dette, har vært det hele tiden.

I natt har han hatt en gutt på overnatting, og jeg ser at han ikke er vant med og måtte forholde seg til en annen som og krever en del oppmerksomhet.

Ikke noe sånn voldsomt, men det gjør meg ops på at jeg ikke må glemme disse problemstillingene.

Så er det jo mye positivt med enebarn også altså, men jeg gjorde meg disse tankene på morgenkvisten, etter og hatt 2 gutter jer, istedenfor en )

Takk for svar

Dette er definitivt en bekymring for meg. Sjansene er store for at om han blir enebarn, så blir han også eneste barnebarn i flere år (på begge sider). Han vil garantert bli den eneste på den ene siden.

Da er det vanskelig å forhindre at han vil bli bortskjemt. Jeg finner det allerede vanskelig å ikke kjøpe han et tonn med leker, selv om han enda ikke vet hva leker er en gang

Vi må nok tenke oss godt om...

[Gjest Shira12]

Takk for svar

Dette er definitivt en bekymring for meg. Sjansene er store for at om han blir enebarn, så blir han også eneste barnebarn i flere år (på begge sider). Han vil garantert bli den eneste på den ene siden.

Da er det vanskelig å forhindre at han vil bli bortskjemt. Jeg finner det allerede vanskelig å ikke kjøpe han et tonn med leker, selv om han enda ikke vet hva leker er en gang

Vi må nok tenke oss godt om...

Jeg må også passe på at jeg ikke kjøper for mye, er lett og bli revet med ;-)

Her var han eneste barnebarn lenge. Han fikk en kusine i vår, og jeg var veldig spent på hvordan det kom til og gå, siden han er vant med all oppmerksomhet.

Men det har gått helt strålendes! Har ikke vært noe problem i det hele tatt. Men slikt kan man jo ikke vite. Han kunne jo blitt kjempe sjalu.

Men uansett hvordan livet arter seg, med ett, to eller åtte barn, så gjør man det man synes er best. Og man må gjøre det som er best for seg og sin familie )

Livet blir sjelden akkurat slik man har planlagt ;-)

[Gjest amparro]

Vi har et barn, ei jente og skal ikke ha flere. Vi føler oss virkelig som en komplett familie, ingenting mangler her :-)

Det er mange grunner til at det ikke blir flere barn. Det har jo selfølgelig mye med hvordan mannen min og jeg er og hvordan vi ønsker å leve vårt liv. Vi liker begge og ha mye tid for oss selv og det vi liker å holde på med.

Jeg vil ikke ha et liv hvor jeg er sliten, lei og føler at det "bare er jobb og barn", hvis dere skjønner hva jeg mener.... Vet at dette fort kan oppfattes galt!

Hvis jeg og mannen min hadde vært yngre hadde det kanskje blitt flere barn. Jeg er 35 og han er noen år eldre en meg. Jeg "orker" liksom ikke tanken på å "begynne på igjen". Vi har det så bra nå!!!

Jenta vår blir nok "bortskjemt", men hun er langt fra en "ufordragelig" unge :-) Det er tilbakemeldingene jeg får fra barnehagen og venner. Hun er litt stille, beskjeden og høflig. Hjemme er hun vill og gal selfølgelig :-)

Jeg har venner som er enebarn, som ikke finnes "bortskjemte", ikke på kjærlighet engang. Så det går fint ann!!

Vi har det også veldig bra økonomisk med et barn. Hadde sikkert klart oss med to også altså :-)

[Glimtipper]

Vi har et barn, ei jente og skal ikke ha flere. Vi føler oss virkelig som en komplett familie, ingenting mangler her :-)

Det er mange grunner til at det ikke blir flere barn. Det har jo selfølgelig mye med hvordan mannen min og jeg er og hvordan vi ønsker å leve vårt liv. Vi liker begge og ha mye tid for oss selv og det vi liker å holde på med.

Jeg vil ikke ha et liv hvor jeg er sliten, lei og føler at det "bare er jobb og barn", hvis dere skjønner hva jeg mener.... Vet at dette fort kan oppfattes galt!

Hvis jeg og mannen min hadde vært yngre hadde det kanskje blitt flere barn. Jeg er 35 og han er noen år eldre en meg. Jeg "orker" liksom ikke tanken på å "begynne på igjen". Vi har det så bra nå!!!

Jenta vår blir nok "bortskjemt", men hun er langt fra en "ufordragelig" unge :-) Det er tilbakemeldingene jeg får fra barnehagen og venner. Hun er litt stille, beskjeden og høflig. Hjemme er hun vill og gal selfølgelig :-)

Jeg har venner som er enebarn, som ikke finnes "bortskjemte", ikke på kjærlighet engang. Så det går fint ann!!

Vi har det også veldig bra økonomisk med et barn. Hadde sikkert klart oss med to også altså :-)

Takk for svar fra "den andre siden"

Jeg og samboer er nok også litt slik som dere, vi ønsker mye tid for oss selv i årene som kommer. Spesielt jeg har planer for livet mitt, som ikke vil gå med masse barn. Samtidig elsker jeg unger og synes de er fantastiske.

Det er godt å høre at jenta deres ikke har blitt bortskjemt, tross alt. Det betyr jo at det kanskje går an å balansere det, selv om man i teorien kan gi de "alt de peker på".

[Poppy]

Vi hadde lenge et barnn og var fornøyd med det . Vi har reist mye med henne og kost oss med bare henne . Og det har aldri vært noe ønske eller spørsmål om søsken .

Alikevel ble det slik at etter 7 år fikk vi en liten . Og nå ser jeg hva vi har forsaket. Storeøster er kjempeglad i lillesøster . sev om hun bare er 7 mnd har de allerede glede av hverandre . Her i dag var lille på rommet hennes og så at hun daset og underholdt henne . De kan ligge i sengen og kose . Det er ikke mye de kan møtes på enda men hun elsker henne . Og passer godt på henne . Og hun har fortalt meg at" nå vil hun aldri være alene "." jeg elsker lille så hjertet nesten sprekker " Enda lille til tider er et ganske krevende lite vesen . Så kan smil og latter fra lille veie opp for alt .

[Sofies mamma]

Har ikke du et lite barn? Jeg tenkte akkurat som deg helt til vår ble 2,5 år. Da hadde vis ett lenge hvor sosial hun er og trives med andre barn. Tenkte at vi måtte ha et til sånn at to kunne ha det gøy sammen...

[Glimtipper]

Har ikke du et lite barn? Jeg tenkte akkurat som deg helt til vår ble 2,5 år. Da hadde vis ett lenge hvor sosial hun er og trives med andre barn. Tenkte at vi måtte ha et til sånn at to kunne ha det gøy sammen...

Jo, han er fremdeles spedbarn. Vi tenker på det nå, fordi vi snart skal flytte. Da må vi ha i tankene hvor mye plass vi vil trenge de neste årene...

[Sofies mamma]

Jo, han er fremdeles spedbarn. Vi tenker på det nå, fordi vi snart skal flytte. Da må vi ha i tankene hvor mye plass vi vil trenge de neste årene...

Skjønner godt hvordan du tenker. Vi hadde bare lyst på ett barn på tiden. Så kom tanken om at det må jo være veldig koselig å være søsken. Når de blir eldre særlig. Var på vei inn i adopsjonspapirmølla, så skjedde det ting i forhold til jobb som gjorde at det ble veldig gunstig å få barn ganske raskt. Praktiske forhold som gjorde at vi skulle prøve en gang og så satt den på første forsøk.

[laban]

Er det forresten noen som har en link til en side som sier litt om de forskjellige egenskapene enebarn _kan_ få?

Jeg tviler sterkt på at du finner seriøse sider som "dokumenterer" alle enebarnas dårlige egenskaper, sånt er stort sett synsing og myter. Det er mange barn som går gjennom perioder hvor de virker egoistiske, bortskjemte, negative eller hva det måtte være, uansett hvor mange søsken de har. Men det virker selvsagt sosialiserende på mange måter å alltid ha et annet barn i nærheten.

Problemet er at dersom et enebarn på f.eks. seks år, oppfører seg slik er sur seksåring kan gjøre, vil mange av tilskuerne bruke denne oppførselen som et bevis på at enebarn er sure, hvis du skjønner hva jeg mener. Datteren min hatet å bli spurt om hun hadde søsken, for hun visste godt hva voksne tenkte om henne når hun måtte svare nei. Noen ganger tenkte de høyt også.

Her er noen artikkel om temaet (se menyen under "Les også"):

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article557018.ece

Her er en tråd med utgangspunkt i en liknende artikkel:

http://www.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=2762116

Husk at livet ikke består av bare barndommen. Jeg har hørt flere enebarn si at det var som voksne, f.eks. når foreldrene begynte å bli gamle, at de savnet søsken mest.