Til de med kun ett barn (eller de som vurderte det)

[Dorthe]

Jeg er enebarn sjøl og kunne ikke tenke meg å ha bare ett barn. Derfor endte jeg opp med tre.

[Gjest nytt nick i dag]

Jeg hadde enebarn i 15 år før lysten på flere kom. Fikk da tre barn til i løpet av 6 år. (Alle fire har samme far.)

Dette er nok noe du/dere må finne ut av hva som passer dere.

...Har forresten ikke hørt om noen som trives som enebarn

[Speak]

Ett eget barn + at gubben har en fra før.

Veide for og i mot, og er fornøyd med valget om å ha en.

Jeg har ikke verdens største tålmodighet, og blir fort sliten av unger. Forstår ikke at folk holder ut med mange småbarn på en gang.

Nå har jeg ei som "passer bra" for meg. Vi samarbeider godt, og er ganske like i humøret/oppførsel (på godt og vondt)

Om vi skulle hatt to skulle de vært tette. Tok derfor en avgjørelse ang. dette før vesla var 2.

En del av avgjørelsen gikk også på det praktiske. Vi trengte da et rom til + at vi liker å reise, og det er jo mye enklere med 1-2 barn enn om man har flere.

Men man er jo veldig sårbar. Tenk om noe skulle skje med mitt ene barn.....da har man jammen ikke mye igjen å leve for....

[Speak]

Jeg hadde enebarn i 15 år før lysten på flere kom. Fikk da tre barn til i løpet av 6 år. (Alle fire har samme far.)

Dette er nok noe du/dere må finne ut av hva som passer dere.

...Har forresten ikke hørt om noen som trives som enebarn

Har hørt om mange enebarn som er veldig fornøyd med det. Bl.a. min beste venninne.

[Katt-ja]

Jeg hadde ikke lyst på barn igjen før førstemann var ca. 3 år. Før det syntes jeg at jeg hadde nok med den ene, at jeg på en måte ville "svike" den ene hvis jeg skulle ha en til.

Så det ble 4,5 år i mellom. Det har vært kjempefint, uten sjalusi og veldig mye enklere med hensyn til at eldstemann var til å snakke til når babyen kom.

[Glimtipper]

Jeg tviler sterkt på at du finner seriøse sider som "dokumenterer" alle enebarnas dårlige egenskaper, sånt er stort sett synsing og myter. Det er mange barn som går gjennom perioder hvor de virker egoistiske, bortskjemte, negative eller hva det måtte være, uansett hvor mange søsken de har. Men det virker selvsagt sosialiserende på mange måter å alltid ha et annet barn i nærheten.

Problemet er at dersom et enebarn på f.eks. seks år, oppfører seg slik er sur seksåring kan gjøre, vil mange av tilskuerne bruke denne oppførselen som et bevis på at enebarn er sure, hvis du skjønner hva jeg mener. Datteren min hatet å bli spurt om hun hadde søsken, for hun visste godt hva voksne tenkte om henne når hun måtte svare nei. Noen ganger tenkte de høyt også.

Her er noen artikkel om temaet (se menyen under "Les også"):

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article557018.ece

Her er en tråd med utgangspunkt i en liknende artikkel:

http://www.doktoronline.no/forum/bin/gotomsg.wa?msgid=2762116

Husk at livet ikke består av bare barndommen. Jeg har hørt flere enebarn si at det var som voksne, f.eks. når foreldrene begynte å bli gamle, at de savnet søsken mest.

Tusen takk for svar

Nei, jeg vet ikke hvor seriøse slike spekulasjoner er. Men de stemmer ganske bra på meg og de to brødrene mine (yngst, mellom, eldst).

Jeg tenker mye på hva Squishy ville gått glipp av ved å ikke ha søsken. Samtidig vil han forhåpentligvis ha veldig gode venner, slik jeg er så heldig å ha.

Takk for linker

[skorpionfisken]

Jeg er enebarn.

Savnet etter søsken har vært veldig sterkt så langt tilbake jeg kan huske. Har alltid ønsket meg søsken.

Da jeg var liten ønsket jeg lekekamerater, spesielt i feriene var det et savn.

Da jeg ble tenåring savnet jeg å kunne betro meg til et søsken om de tingene man ikke betror sine foreldre. En venninne gjorde susen, men hun erstattet ikke savnet mitt.

Som voksen ser jeg at mine foreldre trenger meg til mye. Det er tungt å være den eneste. Tungt å tenke på hva som skjer den dagen en av dem blir alene og den dagen de dør. Da blir jeg helt alene.

Jo, jeg har jo samboeren min, men jeg savner ennå søsken.

Dette har gjort at jeg satte alt inn på å få flere enn ett barn. Det var ikke bare enkelt. Min sønn sto i fare for å bli enebarn da han ble etterfulgt av den ene spontanaborten etter den andre. Men mitt ønske om å unngå enebarn var så sterkt at vi endte med å adoptere en datter.

De to barna har utrolig mye glede av hverandre, og nå ser jeg virkelig hva jeg ikke fikk som barn. Jeg er så glad for at de er to søsken om livet framover.