Er stefedre generelt litt slemme?

[Gjest hårsår mamma?]

Dere som bor sammen med en som ikke er far til barn(a).

Hvordan fungerer forholdet mellom stefar og barn?

Må man regne med at stefar aldri vil kunne bli like glad i stebarnet sitt som i et "ekte" barn?

På det jevne går det greit her her i gården. Men jeg føler at min samboer bærer nag overfor barnet mitt (snart 7). Jeg oppfatter det av og til (som likevel er alt for ofte) som om han rett og slett ikke liker henne - og jeg føler at dette direkte skyldes at han ser henne som et resultat av mitt tidligere ekteskap. Han prøver å ta seg sammen, men det skinner ofte gjennom. Føler at han uttrykker en holdining overfor henne som smitter over på hans egne barn. Mitt barn har fått stempel som det sorte får, nærmest! Føler jeg, da. Ting er bedre når hans barn ikke er her. Da er han både stolt av og glad i henne, sier han. Hun er en flott unge, intelligent og talentfull. Mange venner og mange talenter og fritidsaktiviteter. Hun har bein i nesa, og kan være vanskelig - men hun er ikke verre enn andre unger, noe jeg føler at samboer synes. (Føler at han ser på henne som 'ond' til tider).

Mulig jeg er paranoid, men samtidig synes jeg det er risikabelt å gamble med barnets psykiske helse dersom det virkelig er sånn at stefar behandler henne urettferdig. Jeg har nok piggene mye ute, men så lenge barnet selv gir uttrykk for at hun ikke føler seg likt av stefar (innimellom), kan jeg ikke annet enn å ta dette alvorlig.

En venninne av meg mener at det nødvendigvis vil være slike problemer i forhold mellom stefar/barn - er det virkelig sånn?

Hvilke erfaringer har dere andre?

[Bris1365380442]

Jeg har dårlig erfaring med å bo sammen med noen når en har barn. Sønnen min er 14 og i følge min ekssamboer den mest bortskjemte og manipulerende unge som har gått i to sko. Alt han sa og gjorde ble tolket negativt og ga han meg en klem kom det en kommentar om at nå kommer han snart og vil ha noe! Sønnen min var sjeleglad da han flyttet ut og var sikker på at samboeren hatet ham. Han skal slippe å oppleve noe lignende en gang til, han skal ha flyttet hjemmefra før jeg evt får meg ny samboer!

[Gjest hårsår mamma?]

Jeg har dårlig erfaring med å bo sammen med noen når en har barn. Sønnen min er 14 og i følge min ekssamboer den mest bortskjemte og manipulerende unge som har gått i to sko. Alt han sa og gjorde ble tolket negativt og ga han meg en klem kom det en kommentar om at nå kommer han snart og vil ha noe! Sønnen min var sjeleglad da han flyttet ut og var sikker på at samboeren hatet ham. Han skal slippe å oppleve noe lignende en gang til, han skal ha flyttet hjemmefra før jeg evt får meg ny samboer!

Trist å høre. Jeg tenker det samme som deg - at jeg burde flyttet fra ham for å skåne henne. Men så vet jeg ikke om det er jeg som er for hårsår.

Et spm. til deg; var eks-samboeren din generelt en usympatisk fyr, eller var det bare stefar-rollen som fikk frem disse sidene i ham, tror du?

[Gjest Madagaskar]

Jeg har ikke samme erfaring som deg..men jeg vokste opp med en "stepappa". Altså..han var ikke faren min, men adopterte meg da jeg var litt over ett år (min biologiske far var ikke akkurat egnet som far, for å si d slik).

Han og mamma fikk etterhvert ei datter..lillesøsteren min.

Han gjorde aldri noe forskjell på oss, og var en utrolig god pappa for oss begge!

Men allikavel følte jeg da jeg var mindre, at han var "mer" glad i henne.. Men d var nok bare noe jeg følte..som jeg vet nå ikke stemte.

Men mamma var litt "hårsår" og var hele tiden redd han ikke var like glad i meg eller forskjellsbehandlet oss. Hun hadde en del problemer etter det forrige forholdet da..og jeg ble med en gang litt "annerledes" da jeg ikke var hans ekte barn rundt i slekta. Det fulgte med en så lei historie med meg..og jeg ble rett og slett litt "annerledes".

Så mamma taklet ikke om han kjeftet på meg eller ville irettesette meg (akkurat som han gjorde med søsteren min). Hun klarte ikke helt å se at han gjorde akkurat d samme som han ville gjort med lillesøster.. Hun hadde d vel i bakhodet at jeg ikke var datteren hans, og ble derfor litt lei seg hver gang han irettesatte meg. Hun visste vel ikke helt om det faktisk var fordi jeg gjorde noe galt, eller om det var noe annet som lå bak.

Så hun fant da ut at han ikke fikk lov å kjefte på meg eller noe sånt. Det skulle hun ta seg av...

Men det som skjedde var at jeg slapp unna med mye, og det ble sjalusi fra lillesøster som merket at jeg ble behandlet annerledes.

Jeg tenkte aldri over d at han ikke har kjeftet noe på meg eller noe, før jeg og mamma snakket om dette for noen år siden.

Nå skjønner jeg hvorfor jeg følte meg annerledes..jeg visste ikke hvorfor, men følte d. Rett og slett pga at lillesøster lot d gå utover meg..

Og på den måten ble jeg da forskjellsbehandlet.

På en "god" men allikavel helt feil måte.

JEg hadde vel ikke noe særlig svar til deg. Ville bare fortelle min historie, og at ting kan være veldig forskjellige..

Det eneste rådet jeg har er å prate! Snakke om ting er d eneste som hjelper..og det eneste som fører noen steder.

Så slipper dere å tenke over ting i ettertid...at d da går opp for dere hva dere gjorde feil.

Mamma og pappa innser nå at d de gjorde ble helt feil..

Hadde de snakket ordentlig ut om alt sammen ville nok ting vært annerledes. I stedet var d jeg som tok det opp da jeg ble gammel nok..og fikk snakket ut om det da!

Ikke bare snakk med mannen din..men snakk også med datteren din. Du vet aldri helt hva hun føler..

Mamma og de trodde jeg bare ville ha d fint jeg..som ikke fikk se noe av den "strenge" i pappa..men bare den gode. Men det ødela det og. Jeg følte meg annerledes, fordi jeg kunne se hvordan han var med andre. Men ikke med meg.

Og det var noe de aldri tenkte på, at jeg følte.

Sorry..ble litt rotete dette..hehe..er ikke så flink å forklare ting..

[Gjest Ramina]

"En venninne av meg mener at det nødvendigvis vil være slike problemer i forhold mellom stefar/barn - er det virkelig sånn? "

---NEI, NEI, NEI!!!!!

Selvsakt må det ikke være sånn, selvsakt skal det ikke være sånn!

Jeg hadde aldri klart å vært sammen med et menneske som ikke likte barna mine, å like foresten er heller ikke godt nok, han skal engasjere seg, bli glad i, føle ansvar for mm. mm. mm.

Det er noe av det første mine potensielle partnere har blitt meddelt - ikke helt bokstavelig dog, men - at om ting ikke fungerer mellom partner og barn så er det partneren som åker.

Mine barn er en del av meg, jeg kunne aldri i verden klart å føle kjærlighet og å leve lykkelig sammen med et menneske som ikke likte eller som ikke i kjærlighet engasjerte seg i denne veldig viktige delen av meg.

Jeg har en partner som ikke er "ordentlig" far til mine barn, dvs. biologisk...sånn fysisk og psykisk så er han i aller høyeste grad det.

Og det selvom de har en biologisk far som har vanlig hyppig samvær og som er glad i dem.

Ungene selv føler også at min partner er like mye far for dem som deres egen far...selv om de også selvsakt er veldig glad i faren sin.

De sier det også: "du er jo som en ordentlig pappa for oss du, du passer jo på oss og sånn".

Jeg har også gjort det klart for min partner at hans rolle som "stefar" ikke skal undervurderes.

Faktisk så er han rolle på en måte viktigere enn rollen til pappan, fordi min partner er der hele tiden i hverddagen når lekser skal gjøres, nå rom skal ryddes, når det skal engasjeres, når de er lei seg, når de er glade osv. osv.

Han ser selv sin viktige rolle i denne familien og tar hånd om barna som om de skulle vært hans egne.(nå har ikke han barn fra før, uten at jeg mener det er noen "god grunn" å å engasjere seg noe mindre for å si det sånn.)

Så for mitt vedkommende så hadde jeg tatt opp dette til samtale veldig tidlig i forholdet...og hadde ikke forholdet mellom barn og partner vært bra så hadde det vært utenkelig å kunne fortsatt med partneren, om jeg var aldri så glad i ham.

Det skylder vi barna våre. Muligens hadde det vært noe lettere å være egoist om barna var i tyveårene og utflyttede og "bare ikke likte ham så godt", om jeg selv visste at fyren var en god kar.

Da fikk alle voksne parter vise å oppføre seg helt enkelt.

Men med små og mindre barn, og barn som bor hjemme så er det iallefall for meg det viktigste at alle trives i hverandres selskap, bryr seg om hverandre og har gode følelser for hverandre.

[Bris1365380442]

Trist å høre. Jeg tenker det samme som deg - at jeg burde flyttet fra ham for å skåne henne. Men så vet jeg ikke om det er jeg som er for hårsår.

Et spm. til deg; var eks-samboeren din generelt en usympatisk fyr, eller var det bare stefar-rollen som fikk frem disse sidene i ham, tror du?

Nei, han var ikke usympatisk, han eide bare ikke tålmodighet med ham eller innsikt i gutter i puberteten. Og så var han selvfølgelig ikke glad i ham sånn som jeg er. Jeg ser jo på ham gjenom et filter av morskjærlighet, men ser absolutt når han trenger å irettesettes og få nei og bli stilt krav til. Jeg følte at de gangene han irettesatt ham så tok han ut alle frustrasjonene sine og det kunne bli ganske voldsomt med kjefing. Det var sjelden noe positiv kontakt mellom dem og jeg gikk ofte på nåler og følte meg veldig presset. Vi var ikke en familie, gutten kom aldri ut i stua og satt seg om kvelden når han var hjemme. Jeg er veldig glad for at han flyttet, selv om jeg elsket ham og fikk meg en knekk hadde jeg ingen rett til å gjøre livet surt for ungen min. Han vil alltid komme først.

[Gjest Persille]

"En venninne av meg mener at det nødvendigvis vil være slike problemer i forhold mellom stefar/barn - er det virkelig sånn? "

---NEI, NEI, NEI!!!!!

Selvsakt må det ikke være sånn, selvsakt skal det ikke være sånn!

Jeg hadde aldri klart å vært sammen med et menneske som ikke likte barna mine, å like foresten er heller ikke godt nok, han skal engasjere seg, bli glad i, føle ansvar for mm. mm. mm.

Det er noe av det første mine potensielle partnere har blitt meddelt - ikke helt bokstavelig dog, men - at om ting ikke fungerer mellom partner og barn så er det partneren som åker.

Mine barn er en del av meg, jeg kunne aldri i verden klart å føle kjærlighet og å leve lykkelig sammen med et menneske som ikke likte eller som ikke i kjærlighet engasjerte seg i denne veldig viktige delen av meg.

Jeg har en partner som ikke er "ordentlig" far til mine barn, dvs. biologisk...sånn fysisk og psykisk så er han i aller høyeste grad det.

Og det selvom de har en biologisk far som har vanlig hyppig samvær og som er glad i dem.

Ungene selv føler også at min partner er like mye far for dem som deres egen far...selv om de også selvsakt er veldig glad i faren sin.

De sier det også: "du er jo som en ordentlig pappa for oss du, du passer jo på oss og sånn".

Jeg har også gjort det klart for min partner at hans rolle som "stefar" ikke skal undervurderes.

Faktisk så er han rolle på en måte viktigere enn rollen til pappan, fordi min partner er der hele tiden i hverddagen når lekser skal gjøres, nå rom skal ryddes, når det skal engasjeres, når de er lei seg, når de er glade osv. osv.

Han ser selv sin viktige rolle i denne familien og tar hånd om barna som om de skulle vært hans egne.(nå har ikke han barn fra før, uten at jeg mener det er noen "god grunn" å å engasjere seg noe mindre for å si det sånn.)

Så for mitt vedkommende så hadde jeg tatt opp dette til samtale veldig tidlig i forholdet...og hadde ikke forholdet mellom barn og partner vært bra så hadde det vært utenkelig å kunne fortsatt med partneren, om jeg var aldri så glad i ham.

Det skylder vi barna våre. Muligens hadde det vært noe lettere å være egoist om barna var i tyveårene og utflyttede og "bare ikke likte ham så godt", om jeg selv visste at fyren var en god kar.

Da fikk alle voksne parter vise å oppføre seg helt enkelt.

Men med små og mindre barn, og barn som bor hjemme så er det iallefall for meg det viktigste at alle trives i hverandres selskap, bryr seg om hverandre og har gode følelser for hverandre.

Kan jeg spørre; hvor gamle er barna dine, og hvor lenge har du vært sammen med samboer? Hvordan gikk det å flytte samboer inn i et hjem dere hadde etablert for dere?

Dette som "hårsår" skriver om er nemlig mitt skrekkscenario, men jeg inbiller meg vel kanskje at det er enklere om barna er yngre? Eller?

[Velouria]

Nei, det er iallefall ikke min erfaring og det er ikke akseptabelt i det hele tatt.

Min eldste søster har ikke samme biologiske far som meg, men vi har samme pappa Han gjorde aldri noe forskjell på oss, det ville ikke falt ham inn. Han ar like mye pappa for alle sammen og da hun fikk barn var han verdens mest stolte bestefar. Det har aldri vært noe tema i familien at han ikke har vært hennes biologiske far, men det har sikkert noe med at pappa adopterte henne rett etter han og mamma giftet seg, hun var da 5 år. Og hun har ikke hatt noe kontakt med opphavet sitt på farsiden før hun ble voksen, men hun har heller aldri sett på andre enn pappa som sin far.

Ville du bodd sammen med ham om han hadde egne barn som du ikke likte, hadde du syns det vært rettferdig ovenfor hans barn?

[Gjest hårsår mamma]

Nei, han var ikke usympatisk, han eide bare ikke tålmodighet med ham eller innsikt i gutter i puberteten. Og så var han selvfølgelig ikke glad i ham sånn som jeg er. Jeg ser jo på ham gjenom et filter av morskjærlighet, men ser absolutt når han trenger å irettesettes og få nei og bli stilt krav til. Jeg følte at de gangene han irettesatt ham så tok han ut alle frustrasjonene sine og det kunne bli ganske voldsomt med kjefing. Det var sjelden noe positiv kontakt mellom dem og jeg gikk ofte på nåler og følte meg veldig presset. Vi var ikke en familie, gutten kom aldri ut i stua og satt seg om kvelden når han var hjemme. Jeg er veldig glad for at han flyttet, selv om jeg elsket ham og fikk meg en knekk hadde jeg ingen rett til å gjøre livet surt for ungen min. Han vil alltid komme først.

Uffda. Det høres ut som om det stefar/barn-forholdet var hakket vanskeligere enn det vi har her. Men på en måte hadde det vært enklere om det bare var kjefting og ingen positiv kontakt - nå blir jeg sittende og veie for og i mot hele tiden.

[Gjest ehem, ikke nå..]

Tror nok ikke de er slemmere, men mye går på usikkerhet tror jeg, de vet rett og slett ikke hvordan de skal takle det!

Og jeg tror aldri de kan bli like glad i steunger som egne unger.

Men de kan la være å vise det da, noen er veldig flinke der.

Dette er min store skrekk, jeg er blitt alene, men ikke funnet en som jeg har ønsket å introdusere sønnen min for ennå, men den dagen kommer nok, forhåpentligvis...

Har et par venninner med barn som har startet et nytt forhold, der det er unger inn i bildet, og jeg synes at omtrent alle krangler handler om uenighet om barna, stefaren kan ikke si fra når det er noe, da blir mor fornærmet og omvendt, så det ender med at stemor eller stefar sitter å biter i seg kommentarene og da vil jo frustrasjonen komme frem, enten i forhold til barnet, eller til mor/far!

I mange tilfeller virker det som om de aldri gir seg selv sjansen til å bli kjent med barnet skikkelig, og det er jo veldig dumt, kanskje litt enetid hadde vært tingen?

Da hadde de fått ordnet opp på egen hånd!

[Gjest hårsår mamma?]

Jeg har ikke samme erfaring som deg..men jeg vokste opp med en "stepappa". Altså..han var ikke faren min, men adopterte meg da jeg var litt over ett år (min biologiske far var ikke akkurat egnet som far, for å si d slik).

Han og mamma fikk etterhvert ei datter..lillesøsteren min.

Han gjorde aldri noe forskjell på oss, og var en utrolig god pappa for oss begge!

Men allikavel følte jeg da jeg var mindre, at han var "mer" glad i henne.. Men d var nok bare noe jeg følte..som jeg vet nå ikke stemte.

Men mamma var litt "hårsår" og var hele tiden redd han ikke var like glad i meg eller forskjellsbehandlet oss. Hun hadde en del problemer etter det forrige forholdet da..og jeg ble med en gang litt "annerledes" da jeg ikke var hans ekte barn rundt i slekta. Det fulgte med en så lei historie med meg..og jeg ble rett og slett litt "annerledes".

Så mamma taklet ikke om han kjeftet på meg eller ville irettesette meg (akkurat som han gjorde med søsteren min). Hun klarte ikke helt å se at han gjorde akkurat d samme som han ville gjort med lillesøster.. Hun hadde d vel i bakhodet at jeg ikke var datteren hans, og ble derfor litt lei seg hver gang han irettesatte meg. Hun visste vel ikke helt om det faktisk var fordi jeg gjorde noe galt, eller om det var noe annet som lå bak.

Så hun fant da ut at han ikke fikk lov å kjefte på meg eller noe sånt. Det skulle hun ta seg av...

Men det som skjedde var at jeg slapp unna med mye, og det ble sjalusi fra lillesøster som merket at jeg ble behandlet annerledes.

Jeg tenkte aldri over d at han ikke har kjeftet noe på meg eller noe, før jeg og mamma snakket om dette for noen år siden.

Nå skjønner jeg hvorfor jeg følte meg annerledes..jeg visste ikke hvorfor, men følte d. Rett og slett pga at lillesøster lot d gå utover meg..

Og på den måten ble jeg da forskjellsbehandlet.

På en "god" men allikavel helt feil måte.

JEg hadde vel ikke noe særlig svar til deg. Ville bare fortelle min historie, og at ting kan være veldig forskjellige..

Det eneste rådet jeg har er å prate! Snakke om ting er d eneste som hjelper..og det eneste som fører noen steder.

Så slipper dere å tenke over ting i ettertid...at d da går opp for dere hva dere gjorde feil.

Mamma og pappa innser nå at d de gjorde ble helt feil..

Hadde de snakket ordentlig ut om alt sammen ville nok ting vært annerledes. I stedet var d jeg som tok det opp da jeg ble gammel nok..og fikk snakket ut om det da!

Ikke bare snakk med mannen din..men snakk også med datteren din. Du vet aldri helt hva hun føler..

Mamma og de trodde jeg bare ville ha d fint jeg..som ikke fikk se noe av den "strenge" i pappa..men bare den gode. Men det ødela det og. Jeg følte meg annerledes, fordi jeg kunne se hvordan han var med andre. Men ikke med meg.

Og det var noe de aldri tenkte på, at jeg følte.

Sorry..ble litt rotete dette..hehe..er ikke så flink å forklare ting..

Takk skal du ha for at du delte dette.

Ja, vi har pratet og pratet, og jeg føler jeg har gjentatt meg selv til det kjedsommelige; hun er min nummer èn, og når han er slem mot henne, er han slem mot meg. Hver gang jeg tar det opp, blir ting litt bedre - for en kort stund. Så er det på igjen med kjefting og pirking.

Har snakket med henne også, så jeg vet jo at hun føler at han av og til ikke liker henne i det hele tatt. Men hun tror det skal være sånn, stakkar. Det er jo dette hun er vant til. Vi har bodd sammen siden hun var 3 år.

Men nå forteller jeg bare om det negative her - riktignok fordi jeg synes et "elsker deg" og "stolt av deg" i ny og ne ikke gjør opp for all den negative oppmerksomheten barnet mitt får. Så mannen min har altså mange positive sider, og han kan også finne på å være en velig grei stefar. Men jeg synes altså det er vanskelig når det stundom skinner igjennom at han egentlig ikke liker henne. Det har han selvsagt aldri innrømmet. Men det er tydelig at han synes hun er en drittunge veldig ofte

[Gjest Nuance]

Tror nok ikke de er slemmere, men mye går på usikkerhet tror jeg, de vet rett og slett ikke hvordan de skal takle det!

Og jeg tror aldri de kan bli like glad i steunger som egne unger.

Men de kan la være å vise det da, noen er veldig flinke der.

Dette er min store skrekk, jeg er blitt alene, men ikke funnet en som jeg har ønsket å introdusere sønnen min for ennå, men den dagen kommer nok, forhåpentligvis...

Har et par venninner med barn som har startet et nytt forhold, der det er unger inn i bildet, og jeg synes at omtrent alle krangler handler om uenighet om barna, stefaren kan ikke si fra når det er noe, da blir mor fornærmet og omvendt, så det ender med at stemor eller stefar sitter å biter i seg kommentarene og da vil jo frustrasjonen komme frem, enten i forhold til barnet, eller til mor/far!

I mange tilfeller virker det som om de aldri gir seg selv sjansen til å bli kjent med barnet skikkelig, og det er jo veldig dumt, kanskje litt enetid hadde vært tingen?

Da hadde de fått ordnet opp på egen hånd!

Jeg har lyst til å være litt sviende ærlig her:

Jeg er stemor til to barn (19 og 23 nå). Så har jeg to sammen med alle barnas far. Han var skilt da jeg traff ham, nokså nyskilt, men jeg var altså ikke "den andre kvinnen".

Stesønnen hadde jeg lite problemer med, laidback og litt åndsfraværende og blid fra han var liten. Stedatteren min derimot, hadde jeg problemer med fra første stund.

Hvorfor? Brukte mye tid til å lure på det - mange år etter, da jeg så forholdet vårt tydeligere. Jeg var nok sjalu, pappaen koste så mye med henne og skrøt av henne, mens vår felles datter datt litt utenfor den gangen. Hun var liten og klosset og ettergivende og fant seg i mye terrorisering fra stesøster, som jo var større og hadde en sterk vilje.

Stedatteren min var flink, for seg, rask, litt manipulerende, sin mors (de bodde mest hos henne) øyestein og en som virkelig snurret henne (moren) rundt lilelfingeren. Hun fikk viljen sin i veldig mye, moren var i full jobb og veldig sliten når hun kom hjem til ungene. Lot heller datteren få vilje sin enn å krangle.

Jeg har sterk vilje selv. Nå kan jeg se at vi var på kollisjonskurs mye av tiden. Og at alt hadde vært enklere om jeg hadde gitt etter for viljen hennes mer.

Vi hadde en diger opprenskningssamtale da hun var 17 år. Ikke planlagt, men heldigvis var vi alene og kunne ta ut ting. Snørr og tårer og mye innrømmelser fra min side og da innrømte hun veldig mye selv. At hun visste hun hadde "taket" på moren sin, og sjalu på lillesøster og meg.

Det jeg mener, er at det er lett nok å mene hvordan man BØR være, men så er de forbaskete, barnslige følelsene man har inne i seg der og ødelegger.

Jeg forsvarer ingenting, peker bare på at det ikke er lett, verken å være stemor eller stefar eller stebarn. Ikke alltid lett å være de andre barna heller. Vi er gode v enner nå, bare så det er sagt!

[Bris1365380442]

Uffda. Det høres ut som om det stefar/barn-forholdet var hakket vanskeligere enn det vi har her. Men på en måte hadde det vært enklere om det bare var kjefting og ingen positiv kontakt - nå blir jeg sittende og veie for og i mot hele tiden.

Det var ikke bare kjefting, vi snakket veldig mye om hvordan han skulle være i forholdt til gutten. Men han var så totalt kompomissløs hvis gutten gjørde noe han mislikte eller våget å svare ham (noe som så og si ike skjedde), så da ble det en isfront hvor de ikke snakket med hverandre på ukesvis. Han mente at hvis gutten oppførte seg ok skulle han oppføre seg ok. Han tok ikke med i betraktnig at gutten var i puberteten, med alt det medfører, og han var en mann på over 40 år. Hvis jeg ba ham roe seg og tok guttens side ødela jeg alt, i følge ham. Vi var en periode enige om at han ikke skulle være med på å oppdra og irettesette gutten, men jeg følte øynene han i nakken konstant og han kunne godt kommentere og kritisere samspillet mellom meg og gutten. Nei, det var uholdbart. Kan godt hende jeg var hårsår også, men jeg opplevde at det ble mye negativ oppmerksomhet både av han som person og meg som mor og forholdet mellom gutten og meg. Og det var veldig vondt.

[Gjest ehem, ikke nå..]

Jeg har lyst til å være litt sviende ærlig her:

Jeg er stemor til to barn (19 og 23 nå). Så har jeg to sammen med alle barnas far. Han var skilt da jeg traff ham, nokså nyskilt, men jeg var altså ikke "den andre kvinnen".

Stesønnen hadde jeg lite problemer med, laidback og litt åndsfraværende og blid fra han var liten. Stedatteren min derimot, hadde jeg problemer med fra første stund.

Hvorfor? Brukte mye tid til å lure på det - mange år etter, da jeg så forholdet vårt tydeligere. Jeg var nok sjalu, pappaen koste så mye med henne og skrøt av henne, mens vår felles datter datt litt utenfor den gangen. Hun var liten og klosset og ettergivende og fant seg i mye terrorisering fra stesøster, som jo var større og hadde en sterk vilje.

Stedatteren min var flink, for seg, rask, litt manipulerende, sin mors (de bodde mest hos henne) øyestein og en som virkelig snurret henne (moren) rundt lilelfingeren. Hun fikk viljen sin i veldig mye, moren var i full jobb og veldig sliten når hun kom hjem til ungene. Lot heller datteren få vilje sin enn å krangle.

Jeg har sterk vilje selv. Nå kan jeg se at vi var på kollisjonskurs mye av tiden. Og at alt hadde vært enklere om jeg hadde gitt etter for viljen hennes mer.

Vi hadde en diger opprenskningssamtale da hun var 17 år. Ikke planlagt, men heldigvis var vi alene og kunne ta ut ting. Snørr og tårer og mye innrømmelser fra min side og da innrømte hun veldig mye selv. At hun visste hun hadde "taket" på moren sin, og sjalu på lillesøster og meg.

Det jeg mener, er at det er lett nok å mene hvordan man BØR være, men så er de forbaskete, barnslige følelsene man har inne i seg der og ødelegger.

Jeg forsvarer ingenting, peker bare på at det ikke er lett, verken å være stemor eller stefar eller stebarn. Ikke alltid lett å være de andre barna heller. Vi er gode v enner nå, bare så det er sagt!

Du har nok ganske så rett, det er bare at den sjalusien for mange er veldig venskelig å tilstå...

Det lyser igjennom hos venninnen min, men aldri om jeg får henne til å tilstå at hun er sjalu på datteren hans, det er liksom jentungen det er noe galt med, og mora selvfølgelig! og hun er veldig sår på at han ikke behandler ungene helt likt!

Jeg tror ikke jeg har klart å være helt rettferdig, derfor er det en fordel at jeg finner meg noen som ikke har unger fra før!

[frosken]

Jeg har vokst opp sammen med en halvbror, og tenker i ettertid at hovedproblemet var at mine foreldre ikke i tilstrekkelig grad snakket ordentlig om de ulike aspekter ved dette. Min far fortalte etter at vi var voksne at han ikke følte at han fikk tre inn i farsrollen overfor min bror, og jeg kan huske hvordan folk rundt oss nærmest overvåket ham med tanke på om det foregikk noen form for forskjellsbehandling av oss ungene. Dette hadde så avgjort negativ innvirkning på hele samspillet i familien.

Snakk med samboeren din om dette. La han være irritert på datteren din dersom det er grunnlag for det, og pass på at du ikke blir for hårsår - tenker jeg. Siden du har valgt mannen som din partner, så bør han jo være en såpass ok persn at du kan forvente at han vil være ok mt din datter?

[Lillemus]

Du har nok ganske så rett, det er bare at den sjalusien for mange er veldig venskelig å tilstå...

Det lyser igjennom hos venninnen min, men aldri om jeg får henne til å tilstå at hun er sjalu på datteren hans, det er liksom jentungen det er noe galt med, og mora selvfølgelig! og hun er veldig sår på at han ikke behandler ungene helt likt!

Jeg tror ikke jeg har klart å være helt rettferdig, derfor er det en fordel at jeg finner meg noen som ikke har unger fra før!

Jeg var ganske så fast på at jeg skulle finne meg en som hadde unger fra før ettersom jeg selv ikke kan få flere enn de to jeg har.

Men etter å ha lest en del her inne, og spesielt denne tråden, er jeg sannelig glad for at kjæresten min er barnløs!

[Sofies mamma]

Kjenner en stefar veldig godt og han er en bedre pappa enn alle andre papaer jeg vet om.

Rettferdig, omsorgsfull, leken, hjelpsom med leker og fritid. Alltid tilstede. Setter grenser, god oppdragelse.

[Gjest Ramina]

Kan jeg spørre; hvor gamle er barna dine, og hvor lenge har du vært sammen med samboer? Hvordan gikk det å flytte samboer inn i et hjem dere hadde etablert for dere?

Dette som "hårsår" skriver om er nemlig mitt skrekkscenario, men jeg inbiller meg vel kanskje at det er enklere om barna er yngre? Eller?

Ungene fylte akkurat nå 9 og 12 år.

Jeg har vært sammen med samboeren min i vel to år.

Vi bodde i huset mitt første tiden og det fungerte helt greit, gjorde ikke noen forandringer som ble store for barna.

Men så bodde han rett bortenfor da, og hadde ikke behov for å ta med seg møbler ol.

Etterhvert så flyttet vi til hans hus siden det er mye større enn mitt.

Ungene har fått hele første etg. alene med hvert sitt store rom og et stort bad på deling så de er jo fornøyde

Ting her fungerer bra, selv om de vet at huset er hans så føler de seg i aller høyeste grad hjemme her.

Vi har snakket om å bygge sammen i fremtiden men vi får se.

Mulig det kan være noe enklere med mindre enn større barn, men det er kanskje indivuduellt etter personligheter ol.

[Gjest Persille]

Ungene fylte akkurat nå 9 og 12 år.

Jeg har vært sammen med samboeren min i vel to år.

Vi bodde i huset mitt første tiden og det fungerte helt greit, gjorde ikke noen forandringer som ble store for barna.

Men så bodde han rett bortenfor da, og hadde ikke behov for å ta med seg møbler ol.

Etterhvert så flyttet vi til hans hus siden det er mye større enn mitt.

Ungene har fått hele første etg. alene med hvert sitt store rom og et stort bad på deling så de er jo fornøyde

Ting her fungerer bra, selv om de vet at huset er hans så føler de seg i aller høyeste grad hjemme her.

Vi har snakket om å bygge sammen i fremtiden men vi får se.

Mulig det kan være noe enklere med mindre enn større barn, men det er kanskje indivuduellt etter personligheter ol.

Jeg anser dine som "små" da - tenkte liksom at det er verre når de blir 14/15 og har egne problemer å stri med i tillegg til familieproblemene

Men det høres jo ut som om dere har fått det til - så da er vel håp for oss andre også

[Gjest Ramina]

Jeg anser dine som "små" da - tenkte liksom at det er verre når de blir 14/15 og har egne problemer å stri med i tillegg til familieproblemene

Men det høres jo ut som om dere har fått det til - så da er vel håp for oss andre også

Ja, de er små, jeg mener det jeg også

Det kan jo være vanskeligere med tenåringer, men alt kommer vel ann på hvordan "stefaren" tar hånd om situasjonen, hvordan forholdet er mellom mor og far, i hvilken grad barnet selv har lært å respektere situasjoner h*n nødvendigvis ikke synes er megatopp selv osv.

Ja, hos oss fungerer det kjempebra.

Men det er jo fordi ungene stoler på mamma og mammas avgjørelser, vi har god kommunikasjon med far, min forlovede er glad i barna på en ærlig måte, og barna er veldig glade i ham.

Men om min forlovede er aldri så flott så hadde han ikke vært med i fremtiden min om han ikke hadde gått overens med barna.

Jeg hadde fått verdens største kjærlighetssorg, og et ødelagt hjerte...men ved valget så hadde jeg uten betenkligheter valgt barna.