Endret personlighet etter barnefødsel....

[Gjest sint, frustrert og trist]

Hei alle mødre. Jeg fikk mitt første barn for godt over et år siden, og kan vel kanskje si at jeg fikk en slags fødselsdepresjon. Jeg hadde problemer med å knytte meg til det lille barnet, og husker svært lite av de første 5-6 ukene etter at vi kom hjem fra sykehuset. Men jeg merket fort at jeg plutselig utviklet et fryktelig sinne, og dette rettet seg i første omgang mot pappaen, særlig i ammesituasjonen. Jeg slet nemlig en del med å få det til, og taklet det fryktelig dårlig.

Ammingen gikk seg til, og jeg fikk etterhvert masse følelser for ungen, men jeg kan nok si at jeg etter fødselen har utvidet følelsesregisteret mitt med minst ti hakk i begge ender. Så jeg er fremdeles veldig sint... I tillegg har jeg fått en fryktelig PMS (hadde aldri det før fødsel), der jeg nå kan gå og knurre for meg selv i flere dager i strekk, og jeg tåler generelt veldig lite før jeg mer eller mindre eksploderer. Det verste er at dette nå ofte går utover ungen....... Og jeg har så dårlig samvittighet at jeg har mest lyst å kaste opp.

Ungen er egentlig utrolig god, men svært eventyrlysten og aktiv, noe jeg ikke alltid klarer å se positivt på. Jeg takler ikke bagateller som at mat kastes på gulvet, at ungen klatrer opp på bordet eller "utfordrer" meg med å stikke fingrene inn i videoen. Jeg kan bli så forbanna at jeg har mest lyst å riste ungen.. men gjør det ikke... bortsett fra når h*n drar katten i halen, da tar jeg tak i armene til ungen og holder hardt fast mens jeg ser h*n inn i øynene og kjefter.. "nei, fy deg," osv...

Dette høres kanskje ikke altfor ille ut, men jeg skal love at det føles som det koker fullstendig over for meg, og jeg lurer rett og slett på om jeg begynner å bli smågal. Eller om det er fødselsdepresjonen som fremdeles sitter i.

Nå skal det sies at jeg er i en stressende jobbsituasjon, og har vært det noen måneder, men jeg hadde ikke taklet å gå mer hjemme med ungen. Jeg må si det spøker for å få nr 2, når jeg er så ufattelig dårlig til å håndtere én.

Men hvordan i all verden kan man bli så kokende sint på et uskyldig lite barn som du elsker over alt på jord, og hvordan skal det gå når denne ungen begynner å trasse og prøve seg fram slik de jo faktisk "skal"? Noen her med lignende tanker og erfaringer?

PS, pappaen er fantastisk tålmodig, snill og forståelsesfull. Både overfor meg og barnet.

[Niobe]

Uff, det hørtes ikke bra ut. Synes du burde få hjelp, snakke med lege/psykolog. Jeg hadde blitt livredd om jeg hadde reagert sånn overfor barnet mitt! Hvis du virkelig ikke klarer å styre sinnet ditt så trenger du hjelp...

Synes du tar ham vel hardt for å dra katten i halen, han er jo ikke 2 år engang...

[Sofies mamma]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Både pm deg, barnet og far til barnet. Jeg hadde det veldig vondt fram til barnet var 1,5 år. Hadde også fødselsdeprejon. Da hun var 10 mnd holdt jeg på å bli gal, gråt hele tiden. Jeg fikk hjelp av lege, helsesøster. 3 dager med barnehage, 1 dag var pappa hjemme halve dagen. Dette ble løsningen for oss fra hun var 1 -1,5 år. Så gikk det seg til. Jeg ble en stadig mer tålmodig person, mindre stresset, tok ting noe mindre høytidelig og roet meg. Fra den tiden har alt bare blitt bedre og bedre. Nå er jeg gravid med nr. 2. noe jeg aldri trodde skulle skje.

Oppsøk hjelp, få avlastning.

[Gjest mener du psykolog?]

Uff, det hørtes ikke bra ut. Synes du burde få hjelp, snakke med lege/psykolog. Jeg hadde blitt livredd om jeg hadde reagert sånn overfor barnet mitt! Hvis du virkelig ikke klarer å styre sinnet ditt så trenger du hjelp...

Synes du tar ham vel hardt for å dra katten i halen, han er jo ikke 2 år engang...

Hva slags hjelp? Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette innlegget..

[Gjest sint, frustrert og trist]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Både pm deg, barnet og far til barnet. Jeg hadde det veldig vondt fram til barnet var 1,5 år. Hadde også fødselsdeprejon. Da hun var 10 mnd holdt jeg på å bli gal, gråt hele tiden. Jeg fikk hjelp av lege, helsesøster. 3 dager med barnehage, 1 dag var pappa hjemme halve dagen. Dette ble løsningen for oss fra hun var 1 -1,5 år. Så gikk det seg til. Jeg ble en stadig mer tålmodig person, mindre stresset, tok ting noe mindre høytidelig og roet meg. Fra den tiden har alt bare blitt bedre og bedre. Nå er jeg gravid med nr. 2. noe jeg aldri trodde skulle skje.

Oppsøk hjelp, få avlastning.

Så det er mulig at sinnet mitt stammer fra en fødselsdepresjon? Jeg klamrer meg til det håpet, er så ufattelig lei meg for hvordan det er blitt....

[Gjest forbedret situasjon]

Jeg kjenner meg også igjen i mye av det du sier, desverre :-( Og det er noe jeg plager meg selv veldig mye med. Jeg reagerer overfor ungen min på en ganske så annerledes måte enn jeg hadde trodd at jeg som den perfekte mor skulle gjøre... Jeg blir så provosert av ham noen ganger! Når han løper fra meg når vi er ute på tur, når han nekter å stå stille når vi skal ha på ytterklær, når han vrir seg på stellebordet og hyler som en stukken gris fordi han ikke vil ta av seg genseren eller på seg bleia... Han er mellom halvannet og to år... og har begynt å utvikle en sterk egenvilje. Jeg har hatt slike motstridende sinnefølelser innimeg tidvis helt siden jeg fikk ham, men det har avtatt faktisk. Det var værst rundt 1-års alderen, og så har jeg på en måte blitt mildere etterhvert som tiden har gått, men mange er de kamelene jeg har måttet sluke, for jeg trodde jo at JEG skulle være verdens mest tålmodige mamma... Jeg har kunnet tatt ham hardere i armen enn jeg vet jeg vil stå innefor, eller ropt til ham at han må ti eller ligge stille... Men har lært av mine feil, og heldigvis er små barn tilgivende :-) Og jeg har aldri gått over noen stor grense når det kommer til å behandle ungen min dårlig! Takk og lov!

Hvis dette ikke har bedret seg for deg, eller bedrer seg snart, ville jeg oppsøkt hjelp. Det er ikke bra for noen av dere i familien å ha det sånn...

Hilsen ei som opplever en

[Mrs. Wallace]

En ubearbeidet fødselsdepresjon kan bli sittende lenge. Jeg synes du bør snakke med noen om hjelp, feks helsestasjonen, familievernkontor eller en psykolog. For det er jo hjelp å få!

Lykke til. )

[Sofies mamma]

Så det er mulig at sinnet mitt stammer fra en fødselsdepresjon? Jeg klamrer meg til det håpet, er så ufattelig lei meg for hvordan det er blitt....

Jeg tror det. Jeg følte at den depresjonen varte 1,5 år. Og hadde det ikke vært for avlastning og samtaler så hadde det vart lenger.

[PieLill]

Svangerskap og fødsel kan virkelig rote til hormonene. I tillegg kan man spasere rundt med kronisk søvnmangel.

Har du prøvd å stabilisere hormonene f.eks. med p-sprøyte?

mvh

[Gjest ikke så sint lenger]

Svangerskap og fødsel kan virkelig rote til hormonene. I tillegg kan man spasere rundt med kronisk søvnmangel.

Har du prøvd å stabilisere hormonene f.eks. med p-sprøyte?

mvh

Bare å skrive dette innleget og få det ut, har hjulpet meg veldig, og jeg føler jeg er roligere. Tusen takk for god respons!

[Gjest ikke så sint lenger]

En ubearbeidet fødselsdepresjon kan bli sittende lenge. Jeg synes du bør snakke med noen om hjelp, feks helsestasjonen, familievernkontor eller en psykolog. For det er jo hjelp å få!

Lykke til. )

Bare å skrive dette innleget og få det ut, har hjulpet meg veldig, og jeg føler jeg er roligere. Tusen takk for god respons!

[Gjest ikke så sint lenger]

Jeg kjenner meg også igjen i mye av det du sier, desverre :-( Og det er noe jeg plager meg selv veldig mye med. Jeg reagerer overfor ungen min på en ganske så annerledes måte enn jeg hadde trodd at jeg som den perfekte mor skulle gjøre... Jeg blir så provosert av ham noen ganger! Når han løper fra meg når vi er ute på tur, når han nekter å stå stille når vi skal ha på ytterklær, når han vrir seg på stellebordet og hyler som en stukken gris fordi han ikke vil ta av seg genseren eller på seg bleia... Han er mellom halvannet og to år... og har begynt å utvikle en sterk egenvilje. Jeg har hatt slike motstridende sinnefølelser innimeg tidvis helt siden jeg fikk ham, men det har avtatt faktisk. Det var værst rundt 1-års alderen, og så har jeg på en måte blitt mildere etterhvert som tiden har gått, men mange er de kamelene jeg har måttet sluke, for jeg trodde jo at JEG skulle være verdens mest tålmodige mamma... Jeg har kunnet tatt ham hardere i armen enn jeg vet jeg vil stå innefor, eller ropt til ham at han må ti eller ligge stille... Men har lært av mine feil, og heldigvis er små barn tilgivende :-) Og jeg har aldri gått over noen stor grense når det kommer til å behandle ungen min dårlig! Takk og lov!

Hvis dette ikke har bedret seg for deg, eller bedrer seg snart, ville jeg oppsøkt hjelp. Det er ikke bra for noen av dere i familien å ha det sånn...

Hilsen ei som opplever en

Tusen takk for fin respons, det hjalp veldig. Bare å skrive dette innlegget og få det ut, har hjulpet meg veldig, og jeg føler jeg er roligere.