småbarn og døden.....

[ringerikskringla]

har ei jente som blir 6 år om 1 mnd.hun har plutslig begynt og inntresere seg veldig om døden.

det er ingen i familien som har gått bort men hun har en farfar som døde for mange år siden.

hun spør veldig om hvorfor han døde,hvor han er nå + masse andre spørsmål.

jeg har lovet henne att vi skal kjøpe krans og lys og dra på kirkegården i jula så hun for se hvor han er begravet.

det jeg synes er vanskelig er hva jeg skal forklare henne..

har dere noen råd til meg..

[Gjest bare et velment råd]

Forslag fra meg.

Bruk stor bokstav i starten av setningen. Bruk punktum, komma og avsnitt.

Da blir det mye enklere å lese dine innlegg.

[laban]

Jeg synes det er greit å snakke om slikt med utgangspunkt i en barnebok. Stikk på biblioteket alene og finn en bok som passer bra i forhold til hva du selv er komfortabel med å si (sånn livssynsmessig) og les den for henne. Det er mange å velge mellom, biblioteket har oversikten.

Vedr. kirkegårdsbesøk så er Karsten og Petra på sistnevntes pappas grav i en av bøkene om de to, såvidt jeg husker. Det blir kanskje for barnslig, men temaet er i hvert fall behandlet der.

[Gjest neofix]

Ikke egentlig så mange råd, men noen tanker. Vår på 4 1/2 har begynt å spørre en del om døden han også.

For oss er det viktig at vi ikke sier noe vi ikke kan stå for. Vi vil ikke fortelle om himmel og engler når vi ikke tror på det, selv om det høres veldig søtt og fint ut. Vi kan heller ikke si at det er bare gamle folk som dør, for man vet jo aldri når de får høre om et barn som har dødd, og da ryker jo forklaringen.

Vi har foreløpig valgt å forklare litt "teknisk" rundt døden. At det betyr at kroppen slutter å virke. Foreløpig er han ikke redd for døden, men det kan jo komme fort hvis han først får den tanken i hodet.

For oss er det også viktig å avdramatisere døden i den forstand at vi ikke bygger opp under noe om at døde er farlige, spøkelser, ånder, osv. Vi sier at døden er sånn at kroppen slutter å virke, og spøkelser og ånder finnes ikke, det er bare eventyr. Vi vil ikke at barna skal være redde f.eks. for å gå på kirkegården, eller redde for døde mennesker.

Vår gutt er av den vitebegjærlige sorten som vil vite ALT, og vi har gått i detalj og fortalt om oldeforeldre som er døde, og at kroppen faktisk råtner i jorda og blir til ny næring i jorda, sånn at blomster og gress kan vokse og gi næring til nye dyr og mennesker. Kretsløpet, liksom.

Foreløpig syns han det høres greit ut. Og ha skjønner at døden ikke kan gjøres om. F.eks. har vi snakket om bruk av refleks, og jeg sier at ellers kan man bli påkjørt av en bil - "og bli dø!" sier han.

Døden er et vanskelig tema for de små.

[Gjest Persille]

Jeg tror jeg ville holdt meg til livets gang - man blir gammel, og dør.

Da slutter kroppen og virke, så var det fin begravelse der alle farfar kjenner kom, og så begraves han på kirkegården hvor dere kan gå og besøke ham.

Litt usikker på om det funker i virkeligheten - men det er det som slår meg hvertfall

[ringerikskringla]

Forslag fra meg.

Bruk stor bokstav i starten av setningen. Bruk punktum, komma og avsnitt.

Da blir det mye enklere å lese dine innlegg.

jøss er det noen som tenker over om hvordan mann skriver innleggenen her også da!!!!

det er noe jeg ikke tenker på en gang,skjønner da hva som blir skrevet.

men skal prøve og huske d til neste gang

[Gjest bry]

Det er helt naturlig at barn er opptatt av døden,det er jo en del av livet.

Det jeg sier til mine barn,er at det er kroppen som ligger begravet under jorden,men at sjelen er i himmelen.

Sier at sjelen er akkuratt lik kroppen,bare at den er gjennomsiktig...tror jo det selv og"astrallegemet"

Sier til barna at når tiden er inne for oss til å forlate jorden,forlater vi kroppen,som er sjelens bolig.

Det er akkuratt som en sommerfugl som forlater sin kokong.Det er fint å tenke på og gjør døden mindre skummel.Det er jo egentlig bare godt og en naturlig del av livet,så hvorfor ikke snakke om det.Vi skal jo alle dø en gang...det er like sikkert som at vi ble født en gang.

[Speak]

Ikke egentlig så mange råd, men noen tanker. Vår på 4 1/2 har begynt å spørre en del om døden han også.

For oss er det viktig at vi ikke sier noe vi ikke kan stå for. Vi vil ikke fortelle om himmel og engler når vi ikke tror på det, selv om det høres veldig søtt og fint ut. Vi kan heller ikke si at det er bare gamle folk som dør, for man vet jo aldri når de får høre om et barn som har dødd, og da ryker jo forklaringen.

Vi har foreløpig valgt å forklare litt "teknisk" rundt døden. At det betyr at kroppen slutter å virke. Foreløpig er han ikke redd for døden, men det kan jo komme fort hvis han først får den tanken i hodet.

For oss er det også viktig å avdramatisere døden i den forstand at vi ikke bygger opp under noe om at døde er farlige, spøkelser, ånder, osv. Vi sier at døden er sånn at kroppen slutter å virke, og spøkelser og ånder finnes ikke, det er bare eventyr. Vi vil ikke at barna skal være redde f.eks. for å gå på kirkegården, eller redde for døde mennesker.

Vår gutt er av den vitebegjærlige sorten som vil vite ALT, og vi har gått i detalj og fortalt om oldeforeldre som er døde, og at kroppen faktisk råtner i jorda og blir til ny næring i jorda, sånn at blomster og gress kan vokse og gi næring til nye dyr og mennesker. Kretsløpet, liksom.

Foreløpig syns han det høres greit ut. Og ha skjønner at døden ikke kan gjøres om. F.eks. har vi snakket om bruk av refleks, og jeg sier at ellers kan man bli påkjørt av en bil - "og bli dø!" sier han.

Døden er et vanskelig tema for de små.

Henger meg på denne forklaringen.

Jeg har også fokusert på at alle gamle mennesker dør til slutt, slik at hovedfokuset er her, og ikke bland yngre/barn.

[Gjest Ett barn for lite...]

Jeg tror jeg ville holdt meg til livets gang - man blir gammel, og dør.

Da slutter kroppen og virke, så var det fin begravelse der alle farfar kjenner kom, og så begraves han på kirkegården hvor dere kan gå og besøke ham.

Litt usikker på om det funker i virkeligheten - men det er det som slår meg hvertfall

Den forklaringen virker veldig fint, den, så lengst ungene ikke kjenner barn som er døde.

Vår eldste datter er død, så våre barn har vokst opp med døden som "naturlig følge". De får svar på alt de spør om, men foreløpig er de litt små og spør ikke så veldig komplisert.

Jeg tror det er viktig å ta med - litt forsiktig - at man også kan dø før man blir utgammel. Det kan bli et voldsomt sjokk for et barn dersom det opplever et annet barns død om det ikke tror at andre enn gamle dør...

[Lillemus]

Mine har jo mistet både farfar og mormor som de kan huske og var med i begravelsene og alt rundt det, så de spør i grunnen ikke så mye. Men de snakker mye om mormor spesielt da. Vi er enige om at hun er hos oss i hjertene våre selv om hun er død og det er en tanke ungene trives godt med. )

Du gir meg litt dårlig samvittighet nå for jeg burde selvsagt hatt med ungene på kirkegården og tent lys i jula, men når skal vi få tid til det da?

[Helmi]

Den forklaringen virker veldig fint, den, så lengst ungene ikke kjenner barn som er døde.

Vår eldste datter er død, så våre barn har vokst opp med døden som "naturlig følge". De får svar på alt de spør om, men foreløpig er de litt små og spør ikke så veldig komplisert.

Jeg tror det er viktig å ta med - litt forsiktig - at man også kan dø før man blir utgammel. Det kan bli et voldsomt sjokk for et barn dersom det opplever et annet barns død om det ikke tror at andre enn gamle dør...

Enig med deg. I vår familie savner vi både ett barn og pappaen til barna. Dét er også en del av livet - at noen dør så alt for tidlig. ikke noe å legge skjul på,selv om en heller ikke skal "svartmale" livet. Før eller siden vil alle høre om noen som er død før en kan snakke om alderdom som årsak...

[Gjest Ett barn for lite...]

Enig med deg. I vår familie savner vi både ett barn og pappaen til barna. Dét er også en del av livet - at noen dør så alt for tidlig. ikke noe å legge skjul på,selv om en heller ikke skal "svartmale" livet. Før eller siden vil alle høre om noen som er død før en kan snakke om alderdom som årsak...

Huff, det var leit å høre!

Døden er en del av livet, det kan ramme alle. Men det er viktig å ikke skremme, men la døden bli noe som ikke er mystisk og forferdelig. For det vet vi jo ikke om det er...

[Glimtipper]

Forslag fra meg.

Bruk stor bokstav i starten av setningen. Bruk punktum, komma og avsnitt.

Da blir det mye enklere å lese dine innlegg.

Det var en ganske dum ting å si til noen som har bedt om råd. Du får vel heller bare la være¨å svare.

[jubalong70]

Våre jenter var veldig opptatte av døden etter at oldefaren døde for 2,5 år siden. Da var de 4,5 og 3,5 år gamle.

Vi valgte å si at oldefar var veldig gammel og syk, og at han har reist til himmelen. Der har han blitt en engel som passer på oss.

En periode var de, særlig storesøster, veldig opptatt av døden. Kunne hun dø. Når skulle hun dø. Når skulle vi dø. Hvorfor dør noen barn. Osv.

Vi svarte så godt vi kunne. Når hun spurte om når vi skulle dø sa vi at vi ikke visste, men at vi nok ikke kom til å dø før vi var gamle.

Dette var samtaleemne flere ganger om dagen i en periode. Hun gråt endel. Men etterhvert roet hun seg og aksepterte det hele.

Nå er oldemor blitt veldig gammel (99 år), og vi har fortalt at hun kan dø snart. Det synes de er "greit". De er inneforstått med at hun er gammel og at hun skal bli en engel snart.

[Gjest comer]

Forslag fra meg.

Bruk stor bokstav i starten av setningen. Bruk punktum, komma og avsnitt.

Da blir det mye enklere å lese dine innlegg.

Men nicket turde du ikke bruke.

[org]

Våre har opplevd døden på nært hold.

Første gangen var eldstemann 1 år gammel, da var det min far som døde.

Andre gangen tok broren min livet sitt. Den var verre... Da var barna 4 1/2 og 2 år gamle.

Tredje gangen var det mora mi som døde. Denne gangen ville størstemann se avdøde, og det fikk han. Han var 7 år da, og tok det helt fint. Fikk være med begravelsesagenten og stelle bestemora, legge på klede og legge lokket på kista. Begge to var med og hjalp til å kjøre kista ut av sykehjemmet og å løfte kista inn i bilen.

Fjerden gangen mistet de sin siste gjenlevende oldemor. Og eldstemann ville igjen se, og ta farvel. De voksne rundt oss var mildt sagt forbausa og overrumpa over at ungene var med!

Men det tror jeg er viktig at de får, hvis de selv ønsker det. De kan ha samme behov for å ta farvel som oss voksne.

Jeg tror også det er viktig å fortelle at det er mest eldre folk som dør.

Jeg vet ikke om det var akkurat dette du tenkte på, ringerikskringla, men bare noen tanker.