Nedtrapping av cipramil

[Gjest lille redde meg i kveld]

Jeg har trappet ned fra 20 mg til 10 mg og stått på det en periode nå. Jeg står foran store forandringer i livet mitt og er stressa pga. det. Jeg har valgt det selv og gleder meg, men det er tøft siden jeg skal flytte til USA og arbeids- og økonomisk siuasjon er noe usikker. Jeg er vanvittig urolig om dagen, men legen mener at det er helt normalt situasjonen tatt i betraktning og at pga. min erfaring med depresjon så tolker jeg signalene annerledes enn andre. H*n sier at jeg skal stå på 10 mg i noen uker til, eller til situasjon har stabilisert seg 'overthere'. Da kan jeg begynne å trappe forsiktig ned for å slutte helt til våren. Jeg vil ikke ta disse medisinene resten av mitt liv. Jeg har tatt dem i tre år, og i hvert fall det siste året har jeg hatt et bra liv.

Jeg er bare så utrolig ensom og redd om dagen, selvom jeg fremstår som tøff. Jeg er vanvittig redd for å bryte helt sammen og ikke klare å gjennomføre det jeg har bestemt meg for. Psykologen min er fornøyd med utviklingen og bemerker ofte at hun ikke har hatt mange klienter hvor 'streken' har gått rett opp som hos meg. Da jeg nevnte uroen sist så sa hun at jeg var i hvert fall ikke deprimert, men jeg fikk ikke snakket ordentlig om nedtrappingen. Hun har alltid vært negativ til medsineringen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg fant ikke noe spørsmål, men svarer likevel.

Jeg synes ikke du skal trappe ned før du er vel etablert og psyksik stabil i USA.

En skal _aldri_ trappe ned før en forventet ekstrabelastning. Alltid etterpå!

[Gjest lille redde meg i kveld]

Jeg fant ikke noe spørsmål, men svarer likevel.

Jeg synes ikke du skal trappe ned før du er vel etablert og psyksik stabil i USA.

En skal _aldri_ trappe ned før en forventet ekstrabelastning. Alltid etterpå!

Det var ingen forventet ekstrabelastning da jeg startet nedtrappingen i august etter en samtale med legen. Hun sier det samme som deg, men mener at jeg skal stå på 10 mg og ikke gå opp til 20 mg igjen. Hun mener også at uroen jeg føler er normal og at den skremmer meg pga. min sykdomshistorie. At den ikke hadde skremt andre, men at de hadde tatt det som en del av det som foregår. Jeg kuenne tenkt meg å spørre deg om du er enig i det?