Får barna dine leke med hvem de vil?

[laban]

Ja. Men jeg forsøker å holde litt rede på hva sønnen min bedriver når han er sammen med eldre gutter. Han nærmer seg 7 år, men elsker å henge etter de større, og er nok villig til å gjøre det meste for å få være sammen med dem. Jeg håper han skal unngå bitre erfaringer f.eks. ved at de forsøker å utnytte ham på noen måte.

Datteren min er tenåring, og jeg har nok begrenset innflytelse på hvem hun kommer til å "leke" med i årene som kommer. Men jeg har ikke vært det minste utydelig når det gjelder meninger og holdninger, så hun vet godt hva jeg mener.

[Speak]

Jeg har nok litt fobi mot en gutt borti gata. Slipper ikke han inn like lett som andre venninner ho har. Har er rett og slett ikke lett å like...

[skorpionfisken]

Min datter har en venninne jeg ikke kan fordra. Hun er frekk i kjeften og tar seg til rette hjemme hos oss på en sånn måte at jeg rett og slett får spader. Heldigvis er hun ikke veldig ofte hos oss. Når min datter er sammen med henne foretrekker jeg at de er ute. Min datters venninne foretrekker at de er inne (hos oss, ikke hos seg), så når de er det så forlanger jeg at barna er på rommet til datteren min og ikke i stua/kjøkkenet hvor hun kan finne på å forsyne seg av hva det skal være. Hun får heller ikke ta henne med inn når vi ikke er hjemme.

Merker at min datter også blir frekkere når denne venninna er her. Men jeg nekter dem ikke å være sammen, jeg bare begrenser litt hvor de er sammen.

[PieLill]

Jeg kjenner et slikt barn, hvor andre barn, andre foreldre og heller ikke lærere takler denne gutten.

Denne gutten har gått inn og ut av dørene hos oss siden barnehagealder, og han går kjempegodt sammen med sønnen min. De er faktisk verden beste venner.

Jeg tror dette er en gutt som for det første ikke har hatt det bra hjemme, som har fått psykiske vansker og derfor er vanskelig, føler seg mobbet, utestengt og reagerer med et voldsomt sinne.

Han har fått en trygghet hjemme hos oss, som flere kunne ha bidratt med å gi han.

Høres ut som selvskryt, men det er mer et hjertesukk.

Jeg ønsket å gjøre det samme i denne situasjonen, men måtte gi tapt.

Dette barnet, YY, var eldre enn alle mine, og kunne gå umotivert løs på hviket som helst av dem, også de under 3 år. Det ble rett og slett uforsvarlig. Jeg kunne knapt gå på do når YY kom på besøk.

Det var heller ingen god kjemi mellom YY og det av barna mine som var venn med h*n. Endte i konflikt nesten hver gang de møttes, der mitt barn kunne stå igjen forslått og blødende. Hadde ikke mine barn vært fullstendig underlegne, hadde kanskje utgangspunktet blitt et annet.

Om jeg hadde ansatt au-pair ville jeg fortsatt hatt problemer med å finne overskudd til å håndtere dette. Jeg kunne heller ikke se at noen av partene ble tilført noe av "vennskapet". Det var en trist avgjørelse, men en jeg står 100% inne for.

Mitt barn virket lettet når jeg til slutt forklarte at dette gikk så dårlig at h*n fikk skygge unna YY utenom når de var flere sammen ute.

mvh

[PieLill]

Hva med å lære barna å sette egne grenser?

Hvordan ville du reagert om ditt barn hadde en hjerneskade som gjorde at han ikke hadde impulskontroll og alle viste ditt barn ryggen p.g.a foreldrene?

Her hos oss læres det at alle barn er like mye verd, det være seg hjerneskade ( f.eks.adhd), psykisk lidelse og hva det enn måtte være. Jeg har også forklart mine barn at noen barn ikke greier å oppføre seg så fint men at de kan ha mye fint i seg allikevel. Jeg ønsker å lære de toleranse. Selv har jeg et barn som leker mye med et barn som har adhd og barnet mitt takler det helt fint. Selv om denne ungen kan bli fort sint så er han så herlig på samme tid. Det gjelder å se noe fint i alle.

Her var det snakk om et barn som var så pass mye eldre enn mitt barn, at mitt barn var sjanseløst underlegen. Du kan jo fosøke å sette grenser om du blir skamslått hvis du gjør det. Det var også snakk om en manipulasjon og skjult maktbruk som mitt barn måtte bli mange år eldre for å kunne gjennomskue. Det var ikke snakk om et ADHD barn, men et barn som manglet grenser hjemmefra.

Hvordan skulle jeg kreve av en femåring at h*n skulle sette grenser for et eldre barn som de voksne ikke rådde med? Det ville vært å kaste mine egne barn til ulvene. For det gikk ut over alle, også de under 3 år.

Barn trenger utfordringer også på relasjonsområdet. Men skal de lære av det, må utfordringen være på et håndterbart nivå. For tunge bører på for smale skuldre, styrker ikke, men knekker ryggen.

Da jeg til slutt ba barnet mitt om å skygge unna, virket h*n lettet over at dette var en reell mulighet.

Å innkludere alle er et flott ideal. Men vi lever da ikke etter dette i vår voksne verden. Både av bekvemmelighet og beinhard realisme. Vi er da selektive så det holder. Hvor mange rusmissbrukere inviterer du på middag til daglig og i jula?

mvh

[Luska]

Foreløpig er datteren min så liten at jeg ikke tenker så mye over hvem hun leker med i barnehagen.

Men når det er sagt, så tror jeg nok at når hun blir større, kommer jeg til å prøve å unngå at hun knytter seg for mye til et par unger i nærmiljøet her.

Dette bunner først og fremst i at jeg kjenner foreldrene til disse ungene, og vet hva slags oppvekst de har hatt og hva de bedrev i sin barndom/ungdomstid. Ser allerede nå at barna deres har tendenser jeg ikke liker. Jeg vil ikke at barnet mitt skal ha så nært forhold til disse og risikere å bli påvirket negativt.

Barnet mitt har nok av andre unger å være sammen med, slik at å styre unna disse to spesielle ungene tror jeg ikke vil være noe problem.

[morsan]

Ja, men dette har heldigvis vært en uaktuell problemstilling (hittil), fordi han ikke har hatt venner som har vært "fæle nok" (uff for et fælt utrykk...) til at vi skulle ønske å sette grenser for barnet.

[Gjest nestekjærlighet]

Her var det snakk om et barn som var så pass mye eldre enn mitt barn, at mitt barn var sjanseløst underlegen. Du kan jo fosøke å sette grenser om du blir skamslått hvis du gjør det. Det var også snakk om en manipulasjon og skjult maktbruk som mitt barn måtte bli mange år eldre for å kunne gjennomskue. Det var ikke snakk om et ADHD barn, men et barn som manglet grenser hjemmefra.

Hvordan skulle jeg kreve av en femåring at h*n skulle sette grenser for et eldre barn som de voksne ikke rådde med? Det ville vært å kaste mine egne barn til ulvene. For det gikk ut over alle, også de under 3 år.

Barn trenger utfordringer også på relasjonsområdet. Men skal de lære av det, må utfordringen være på et håndterbart nivå. For tunge bører på for smale skuldre, styrker ikke, men knekker ryggen.

Da jeg til slutt ba barnet mitt om å skygge unna, virket h*n lettet over at dette var en reell mulighet.

Å innkludere alle er et flott ideal. Men vi lever da ikke etter dette i vår voksne verden. Både av bekvemmelighet og beinhard realisme. Vi er da selektive så det holder. Hvor mange rusmissbrukere inviterer du på middag til daglig og i jula?

mvh

Nå høres jo tilfellet ditt helt ekstremt ut da så da kan jeg jo ha en viss forståelse. Men det er jo helt tydelig synd på denne gutten da som mangler såpass grenser hjemme som du hevder. Man velger jo ikke sine foreldre. Om han og foreldrene ikke får hjelp i tide så kan det jo gå skikkelig galt med denne gutten. Han trenger da tydeligvis hjelp NÅ. Om ikke du som nabo kan greie å hjelpe ham til å fungere bedre så bør du gå videre i saken. Det trenger en hel landsby til å oppdra et barn vet du. Det er langt vanskeligere eller omtrent umulig å endre en voksen person enn et barn.

Ang. rusmisbrukere så kjenner jeg ingen i nærheten, de få jeg vet om bor langt unna. Det er derfor ikke aktuelt å invitere noen hjem, da putter jeg heller noen kroner i bøssa til frelsesarmeen:).

[Gjest KariKruskakli]

Jeg ønsket å gjøre det samme i denne situasjonen, men måtte gi tapt.

Dette barnet, YY, var eldre enn alle mine, og kunne gå umotivert løs på hviket som helst av dem, også de under 3 år. Det ble rett og slett uforsvarlig. Jeg kunne knapt gå på do når YY kom på besøk.

Det var heller ingen god kjemi mellom YY og det av barna mine som var venn med h*n. Endte i konflikt nesten hver gang de møttes, der mitt barn kunne stå igjen forslått og blødende. Hadde ikke mine barn vært fullstendig underlegne, hadde kanskje utgangspunktet blitt et annet.

Om jeg hadde ansatt au-pair ville jeg fortsatt hatt problemer med å finne overskudd til å håndtere dette. Jeg kunne heller ikke se at noen av partene ble tilført noe av "vennskapet". Det var en trist avgjørelse, men en jeg står 100% inne for.

Mitt barn virket lettet når jeg til slutt forklarte at dette gikk så dårlig at h*n fikk skygge unna YY utenom når de var flere sammen ute.

mvh

Når jeg leser dette, er det ikke vanskelig å forstå deg nei.

Man må beskytte ungene så de ikke blir slått ihjel. Jeg hadde gjort akkurat det samme selvsagt.

Gutten jeg snakker om er like gammel som min sønn, og de har kjent hverandre siden 2-års alderen. Det var først ved skolestart de store problemene ble oppdaget.

Opp gjennom årene har jeg lurt på om det er adhd eller noe annet. I tillegg synes jeg ikke foreldrene har vært snille med han bestandig. Har faktisk lurt på om det kan være adhd der også, eller andre psykiske problemer.

Defor er jeg litt usikker på hva som er årsaken.

Det som er synd er at foreldrene ikke har villet samarbeide med skolen. Isteden har skolen vært en fiende. Årsaken er nok at skolen startet allerede i 1.klasse med å melde dem til barnevernet.

Ihvertfall går han godt sammen med sønnen min. Sikkert fordi sønnen min er veldig rolig og lite kranglete og fordi han føler seg trygg på han.

På skolen føler han seg mobbet. Både den nåværende og den forrige skolen.

Mye av grunnen er selvfølgelig hans egen pga raseriutbruddene.

Det er ikke lett tror jeg. Selvtilliten hans er dårlig, han lar seg lett terge og regaerer med noen voldsommme raseriutbrudd. Noe som gjør at han kommer inn i en vond sirkel, da han får alle i mot seg.

[Gjest nestekjærlighet]

Når jeg leser dette, er det ikke vanskelig å forstå deg nei.

Man må beskytte ungene så de ikke blir slått ihjel. Jeg hadde gjort akkurat det samme selvsagt.

Gutten jeg snakker om er like gammel som min sønn, og de har kjent hverandre siden 2-års alderen. Det var først ved skolestart de store problemene ble oppdaget.

Opp gjennom årene har jeg lurt på om det er adhd eller noe annet. I tillegg synes jeg ikke foreldrene har vært snille med han bestandig. Har faktisk lurt på om det kan være adhd der også, eller andre psykiske problemer.

Defor er jeg litt usikker på hva som er årsaken.

Det som er synd er at foreldrene ikke har villet samarbeide med skolen. Isteden har skolen vært en fiende. Årsaken er nok at skolen startet allerede i 1.klasse med å melde dem til barnevernet.

Ihvertfall går han godt sammen med sønnen min. Sikkert fordi sønnen min er veldig rolig og lite kranglete og fordi han føler seg trygg på han.

På skolen føler han seg mobbet. Både den nåværende og den forrige skolen.

Mye av grunnen er selvfølgelig hans egen pga raseriutbruddene.

Det er ikke lett tror jeg. Selvtilliten hans er dårlig, han lar seg lett terge og regaerer med noen voldsommme raseriutbrudd. Noe som gjør at han kommer inn i en vond sirkel, da han får alle i mot seg.

Det er så fint å lese at noen bryr seg og ikke bare dømmer de. Barn med slike problemer må ha det helt forferdelig når ikke noen gidder å bry seg.

[Gjest neofix]

Har ikke lest de andre svarene ennå.

Min første tanke var at ja, det gjør de. Men ved nærmere ettertanke må jeg innrømme at grunnen til at de akkurat NÅ får leke med hvem de vil er at de ikke leker med noen som jeg ikke ønsker at de skal leke med.

Så for å være ærlig - nei, mine barn får ikke leke med "hvem som helst". Det finnes barn jeg ønsker å holde min lengst mulig unna, og hvor jeg absolutt ikke vil oppmuntre til noe vennskap eller at de skal være sammen.

[Gjest nestekjærlighet]

Har ikke lest de andre svarene ennå.

Min første tanke var at ja, det gjør de. Men ved nærmere ettertanke må jeg innrømme at grunnen til at de akkurat NÅ får leke med hvem de vil er at de ikke leker med noen som jeg ikke ønsker at de skal leke med.

Så for å være ærlig - nei, mine barn får ikke leke med "hvem som helst". Det finnes barn jeg ønsker å holde min lengst mulig unna, og hvor jeg absolutt ikke vil oppmuntre til noe vennskap eller at de skal være sammen.

De du ønsker de ikke skal være sammen med er også barn. Hvem skal leke med de da?

[PieLill]

Når jeg leser dette, er det ikke vanskelig å forstå deg nei.

Man må beskytte ungene så de ikke blir slått ihjel. Jeg hadde gjort akkurat det samme selvsagt.

Gutten jeg snakker om er like gammel som min sønn, og de har kjent hverandre siden 2-års alderen. Det var først ved skolestart de store problemene ble oppdaget.

Opp gjennom årene har jeg lurt på om det er adhd eller noe annet. I tillegg synes jeg ikke foreldrene har vært snille med han bestandig. Har faktisk lurt på om det kan være adhd der også, eller andre psykiske problemer.

Defor er jeg litt usikker på hva som er årsaken.

Det som er synd er at foreldrene ikke har villet samarbeide med skolen. Isteden har skolen vært en fiende. Årsaken er nok at skolen startet allerede i 1.klasse med å melde dem til barnevernet.

Ihvertfall går han godt sammen med sønnen min. Sikkert fordi sønnen min er veldig rolig og lite kranglete og fordi han føler seg trygg på han.

På skolen føler han seg mobbet. Både den nåværende og den forrige skolen.

Mye av grunnen er selvfølgelig hans egen pga raseriutbruddene.

Det er ikke lett tror jeg. Selvtilliten hans er dårlig, han lar seg lett terge og regaerer med noen voldsommme raseriutbrudd. Noe som gjør at han kommer inn i en vond sirkel, da han får alle i mot seg.

Jo, mine idealer og min ridderlighet fikk hard medfart i den runden. Har blitt litt mer ydmyk i forhold til at av og til må man innse at ting bare ikke går. Det har med personligheten til både store og små og kjemien mellom disse. Så har det med hvor mye overskudd man har i den aktuelle situasjonen.

Det må være en ærlig sak og innse sin og sin families begrensning.

Desto mer gledelig er det når barn som både har og skaper store problemer kan finne en lagune der de kan fungere.

mvh

[Gjest jeanette75]

for noen trangsynte og fordømmenende holdninger dere viser. Å utestenge barn med evt problemer eller fordi foreldrene sliter synes jeg er direkte usympatisk og lite inkluderende.

[Petrine Eiffel]

Det er ingen jeg ikke lar barnet mitt leke med. Men jeg må innrømme at det er noen jeg ikke _oppmuntrer- til omgang med. Dvs, JEG forellår ikke for barnet mitt at hun skal være med den og den hjem, eller de skal være med til oss. Men hvis det skulle skje at det kommer ønske fra barna om dette, så er det greit. Dette har skjedd med en klassevenninne tidligere, som jeg ikke liker foreldrene til, pga deres livsførsel. Jeg foreslo aldri for min datter at de skulle leke sammen, men når hun en dag kom hjem og spurte om hun kunne få ha besøk av denne jenta, så fikk hun lov til det.

[Gjest neofix]

De du ønsker de ikke skal være sammen med er også barn. Hvem skal leke med de da?

Mitt primære ansvar er for mine barn. Så får andre foreldre ta ansvar for sine.

De barna jeg ikke ønsker at mine skal leke med er barn som på en eller annen måte påvirker mine barn negativt. F.eks. er jeg VELDIG glad for at mine barn ikke ønsker å leke med et par andre som er "notorisk ramp" og som går rundt og bare finner på faenskap. Det dreier seg om innbrudd, herverk, tyveri, mobbing, plaging... Sånt ønsker jeg ikke at mine barn skal drive med, og ønsker derfor å holde dem unna unger som er sånn!

Jeg holder også ungene mine unna barn som veksler veldig, og som bruker den gode gamle "splitt og hersk" metoden for å dominere alle de andre ungene. De som er bestevenner den ene dagen, og utestenger den andre dagen.

[PieLill]

for noen trangsynte og fordømmenende holdninger dere viser. Å utestenge barn med evt problemer eller fordi foreldrene sliter synes jeg er direkte usympatisk og lite inkluderende.

Er det snillere å slippe barn inn i huset som gjør ens egne barn uttrygge i sitt eget hjem?

Også barn lever under naturloven om at man høster det man sår. Og det må være lov å sette en grense for hvor mye utrygghet og smerte, fysisk og psykisk, et barn skal få lov til å påføre et annet. Hvis den grensen bare kan settes ved ekskludering, må det dessverre bli slik.

Det er en voksen oppgave å ta seg av barn som over hodet ikke klarer å oppføre seg. Dette ansvaret kan ikke skyves over på forsvarsløse små mennesker.

Alle voksne mennesker er like mye verdt. Men vi velger like vel å sperre inne en del av dem fordi prisen ved å ikke gjøre det blir for høy for andre verdifulle mennesker.

Alle barn er like verdifulle. Men en forelders første forpliktelse er til sine egne barn. Alt annet er et overskuddsprodukt. Foreldre har rett og plikt til å beskytte barna sine mot det og de som er skadelig for dem, og som barna ikke kan beskytte seg mot selv. Selv når dette betyr at de må beskytte dem mot et annet barn.

Som forelder strekker jeg _meg_ langt for at alle små mennesker skal føle seg velkommen når de kommer hit. Jeg er voksen og kan tåle det. Jeg vet også hva og hvor mye jeg tåler. Men jeg må sette grenser for hvor langt jeg skal strekke _barna_ mine i denne sammenhengen.

mvh

[Gjest jeanett75]

Er det snillere å slippe barn inn i huset som gjør ens egne barn uttrygge i sitt eget hjem?

Også barn lever under naturloven om at man høster det man sår. Og det må være lov å sette en grense for hvor mye utrygghet og smerte, fysisk og psykisk, et barn skal få lov til å påføre et annet. Hvis den grensen bare kan settes ved ekskludering, må det dessverre bli slik.

Det er en voksen oppgave å ta seg av barn som over hodet ikke klarer å oppføre seg. Dette ansvaret kan ikke skyves over på forsvarsløse små mennesker.

Alle voksne mennesker er like mye verdt. Men vi velger like vel å sperre inne en del av dem fordi prisen ved å ikke gjøre det blir for høy for andre verdifulle mennesker.

Alle barn er like verdifulle. Men en forelders første forpliktelse er til sine egne barn. Alt annet er et overskuddsprodukt. Foreldre har rett og plikt til å beskytte barna sine mot det og de som er skadelig for dem, og som barna ikke kan beskytte seg mot selv. Selv når dette betyr at de må beskytte dem mot et annet barn.

Som forelder strekker jeg _meg_ langt for at alle små mennesker skal føle seg velkommen når de kommer hit. Jeg er voksen og kan tåle det. Jeg vet også hva og hvor mye jeg tåler. Men jeg må sette grenser for hvor langt jeg skal strekke _barna_ mine i denne sammenhengen.

mvh

tja , vet ikke jeg. Jeg vokste opp og hadde det veldig vanskelig hjemme med en alkoholisert far. Jeg var aldri agressiv eller hadde adferdproblemer på den måten. Men var utrolig ensom og alene og sjenert. Men så var det moren til en gutt som gikk i klassen min som også var naboene våre som tok meg litt til seg og inkluderte meg . Sørget for at jeg fikk litt positiv feedback slik at jeg etterhvert fikk mer selvtillitt og turte å hevde meg mer.

Synes det er trist at folk har slike holdninger som at det kun er ens eget barn man har ansvar for. Synes alle har ansvar for å sørge for at man har et godt nærmiljø og at barna trives. Men hvis alle har nok med seg og sitt så. men synes uanset det er leit at det skal være sånn

[PieLill]

tja , vet ikke jeg. Jeg vokste opp og hadde det veldig vanskelig hjemme med en alkoholisert far. Jeg var aldri agressiv eller hadde adferdproblemer på den måten. Men var utrolig ensom og alene og sjenert. Men så var det moren til en gutt som gikk i klassen min som også var naboene våre som tok meg litt til seg og inkluderte meg . Sørget for at jeg fikk litt positiv feedback slik at jeg etterhvert fikk mer selvtillitt og turte å hevde meg mer.

Synes det er trist at folk har slike holdninger som at det kun er ens eget barn man har ansvar for. Synes alle har ansvar for å sørge for at man har et godt nærmiljø og at barna trives. Men hvis alle har nok med seg og sitt så. men synes uanset det er leit at det skal være sånn

Jeg sa ikke at jeg kûn har ansvar for egne barn, men det er mitt _primære_ ansvar. Må jeg sette mine barns ve og vel opp mot andre barn, må jeg velge mine egen. (Nå snakker jeg om store ting, ikke små filleting.) Jeg kan ikke gi andre barn lov til å plage eller skade mine barn, særlig ikke når mine barn er i sitt eget hjem.

Vi ønsker at alle barn skal føle seg velkomne hos oss. Og vi forsøker også å være oppmuntrende og gi mye positiv oppmerksomhet til de som kommer hit, hvor de enn kommer fra. Hva er vel mer givende enn å tenne litt lys i barneøyne.

Men vi har noen få ganger vært nødt til å trekke en grense der barn har oppført seg så destruktivt at de rett og slett ikke var til å ha i hus. Det ble umulig for oss å ivareta våre egne barn samtidig. Kanskje vi ville klart det om vi hadde mer tid, mer penger til å kjøpe avlastning i daglige gjøremål, eller om vi hadde sprudlet mer av energi enn det vi gjorde. Vi strakk rett og slett ikke til overfor dette barnet og våre egne samtidig. Da måtte vi ta en tung, men samtidig opplagt avgjørelse. Å sette våre egne barn først.

mvh

[PieLill]

Mitt primære ansvar er for mine barn. Så får andre foreldre ta ansvar for sine.

De barna jeg ikke ønsker at mine skal leke med er barn som på en eller annen måte påvirker mine barn negativt. F.eks. er jeg VELDIG glad for at mine barn ikke ønsker å leke med et par andre som er "notorisk ramp" og som går rundt og bare finner på faenskap. Det dreier seg om innbrudd, herverk, tyveri, mobbing, plaging... Sånt ønsker jeg ikke at mine barn skal drive med, og ønsker derfor å holde dem unna unger som er sånn!

Jeg holder også ungene mine unna barn som veksler veldig, og som bruker den gode gamle "splitt og hersk" metoden for å dominere alle de andre ungene. De som er bestevenner den ene dagen, og utestenger den andre dagen.

Jeg får nesten inntrykk av at du lever i en virkelig verden...