Kroppen

[EmiDen]

Hva er det med kroppen som gjør at vi mennesker er ekstra trist i høytider, burdager etc og i den perioden hvor det triste skjedde?

Det virker som om kroppen er tidsinnstilt hos meg. Hvert år på samme tid kommer det.

Jeg sitter her med mine to barn, og plutselig blir jeg trist. Tårene presser på, og jeg klarer ikke kontrollere det.

For 5 år siden var jeg gravid, men aborterte da jeg var 18 uker på vei. Har skrevet her inne før om det. Det hele startet i romjula, hadde termin juni 01, men hun kom ut 010101.

Jeg sitter her og strigråter, klarer ikke stoppe. Og så kommer jeg selvfølgelig på at i morgen, den 19. var vi på ultralyd for 5 år siden. Jordmora som tok den ultralyden var kjempeflink, hun fikk ut flotte bilder av lillepia vår:) Jeg har ennå et av bildene i hylla i veggseksjonen, og hun var jo så nydelig perfekt da hun kom ut. Bare så altfor lita.

Så nå er jeg trist frem mot jul, i romjula og litt over nyåret. Og så går det sånn passe greit helt til neste år på samme tid.

Og det verste med dette er jo at jeg skal jo på jobb i morgen. Hva gjør jeg da hvis det plutselig presser på? Ingen på jobb vet om dette, og det er jo tross alt 5 år siden, ville noen ha sagt hvis jeg hadde snakket om det nå.

Og jeg som ellers er ei sprudlende dame på jobb, og så vil jeg sikkert komme i morgen, og være i min lille "boble".

Er det flere som kanskje har det som meg?

[Iroe]

Hei

Jeg har det på samme måte om du beskriver. Jeg fødte en gutt 18.01.02, 10 uker for tidlig. Han levde kun i 14 timer og døde av en alvorlig hjertefeil. Jeg blir trist rett før jul hvert år og det topper seg i dagene før 18.januar. Jeg gråter over dødsannonsene i avisa, noe trist på tv. Og tankene mine er mye hos han jeg mista, tenker på alt som skjedde. Det er 4 år siden nå.Jeg har grått mye de siste dagene nå, alene, når barna er lagt og min mann holder på med noe annet.Jeg har to barn til. Livet er godt ellers i året, men denne tiden er veldig vond. Samtidig så er det litt godt å bruke energi på den lille gutten som dessverre ikke fikk leve.

Ingrid

[Hønemoren]

Helt normalt. Har det slik enda selv om det var verre før. 30 år siden jeg mistet mitt barn (3 år gammel), men høytider er tid for mere tankekjør. Alltid en som mangler i jula. På hans fødselsdato tenkes også ekstra mye hvert eneste år. 17. mai også og ved enhver begravelse jeg er i eller hører om andre som mister sitt barn. Da kommer tankene...!