Hva er omsorgssvikt?

[org]

Kom gjerne med eksempler.

At vold og pedofili er omsorgssvikt er vel de fleste enige i. Likeså mangel på mat og kjærlighet.

Jeg tenker mer på tilfeller som er i grenseland.

[frosken]

Ustabile forhold, som f.eks. foreldre som sliter så mye psykisk at de blir uforutsigbare anser jeg for å være et slikt grensetilfelle.

[DarkPink]

Foreldre som tror de er gode fordi de har penger nok til det barnet måtte trenge - og thats it. Barn trenger mer enn et stivpynta, supershina vaskehjelphus, nintendo på julaften, ferieturer til Australia og 50 kroner for seksere på skolen.

Skulle gjerne ha bytta dette bort mot klemmer og godord da jeg var lita.

[Gjest pluss pluss]

Psykisk syke foreldre

Der barna går for "lut og kaldt vann", altså at de ikke blir fulgt opp

Manglende grensesetting

[skorpionfisken]

Min venninnes mor er en snill og grei dame. Hun var enslig mor til min venninne. Da vi vaks opp jobbet hun full stilling i et omsorgsyrke og begynte på jobb klokken 0700. Min venninne hadde ikke dagmamma etter at hun fylte fem år. Det var så dyrt for henne som var enslig mor. Min venninne måtte klare seg mye selv for mora jobbet så mye. Da min venninne ble 12 år fikk hennes mor en ny mann. En streng alkoholiker som min venninne ikke kunne fordra. Hennes nye mann var i losjen og fikk min venninnes mor inn i mye veldedighetsarbeide som tok mye tid. Da hun var 14 dro venninnas mor og mannen hennes til syden i 14 dager og lot min venninne være alene hjemme. Da min venninne var midt i tenårene ble mora en del av natteravnene, og gikk mange vakter med dem på kvelds og nattestid i helgene for å "være der" for byens ungdom.

Min venninnes mor kan ikke i dag skjønne hvorfor min venninne er narkoman. Jeg skjønner det godt. Hun hadde aldri tid til sin datter. Bare til andre som trengte omsorg.

[Gjest neofix]

Tja. Det er alltid vanskelig å si akkurat hva som er omsorgssvikt.

Det ligger jo i ordet at det handler om omsorg. Altså når man svikter på det å gi omsorg.

Jeg vil vel si at f.eks. foreldre som bruker opp pengene sine på alt mulig annet og står igjen uten middag siste uka før lønning, svikter barna sine.

Jeg vil også si at det ligger i grenseland hvis man stadig vekk ikke holder det man lover barna. F.eks. lover ungen ny sykkel, og så går ukene og månedene og kanskje ett og to år. Eller lover at man skal gjøre noe spesielt men avlyser i siste liten. Ikke hvis dette bare skjer en gang eller to, men når avlysning og utsettelser er mer regelen enn unntaket, da går det utover barna, og barna mister tillit til foreldrene, og mister trygghet.

Jeg syns også at det handler om trygghet hvis man stadig vekk på kort varsel har barnevakter, særlig hvis det stadig er forskjellige barnevakter. Barna fortjener en forklaring, og fortjener å få av foreldrenes tid. At det kan skje at man plutselig må hive seg rundt og ordne noe på kort varsel er greit, igjen så lenge det unntaket og ikke regelen.

Barn som stadig opplever negative tilbakemeldinger og "trusler" mener jeg også er utsatt for omsorgssvikt. F.eks. konstant kritikk, trusler om inndragning av lommepenger eller lørdagsgodteri.

Omsorg er for meg trygghet, tid, kjærlighet, omtanke og stabilitet. Vite at det som sies er sant, og vite at foreldrene er der og holder det de lover, vite at de er glad i barnet og at hverdagen er noen lunde stabil og trygg.

[tussetrollet]

Foreldre som ikke tar vare på barna sine i hverdagen og ellers.

En jeg gikk både i barnehage og senere noen år sammen med på skole led under familieforhold med en far som drakk og stadig skiftet dame, ga fullstedig f*** i gutten sin. I dag er han sprøytenarkoman... Når det sies så er det andre steder det også sviktet.

[PieLill]

Psykisk syke foreldre

Der barna går for "lut og kaldt vann", altså at de ikke blir fulgt opp

Manglende grensesetting

Hva definerer du som psykisk syke foreldre?

Er en psykisk lidelse omsorgssvikt i seg selv?

mvh

[PieLill]

Vold og pedofili er vel strengt talt ikke omsorgssvikt. Det er overgrep.

Omsorgssvikt er en unnlatelsessynd. Når det som ligger inn under barnas basisbehov uteblir.

Etter som barn har ulike forutsetninger vil grensetilfellene variere med barna. Noen barn kan streve så mye på skolen at det å ikke følge opp blir omsorgssvikt.

Å ikke gripe inn i forhold til mobbing og andre overgrep gjort av barn eller voksne er omsorgssvikt. Å kreve for mye av et barn kan bli omsorgssvikt.

Å ikke gi barn den forutsigbarhet de trenger, kan være omsorgssvikt.

Å sette barn opp mot en eller begge sine foreldre kan være omsorgssvikt.

mvh

[Gjest printa]

Vold og pedofili er vel strengt talt ikke omsorgssvikt. Det er overgrep.

Omsorgssvikt er en unnlatelsessynd. Når det som ligger inn under barnas basisbehov uteblir.

Etter som barn har ulike forutsetninger vil grensetilfellene variere med barna. Noen barn kan streve så mye på skolen at det å ikke følge opp blir omsorgssvikt.

Å ikke gripe inn i forhold til mobbing og andre overgrep gjort av barn eller voksne er omsorgssvikt. Å kreve for mye av et barn kan bli omsorgssvikt.

Å ikke gi barn den forutsigbarhet de trenger, kan være omsorgssvikt.

Å sette barn opp mot en eller begge sine foreldre kan være omsorgssvikt.

mvh

"Å sette barn opp mot en eller begge sine foreldre kan være omsorgssvikt".

Mener du det?

Min datter på fem år som har hatt sporadisk kontakt med pappan, og som i sin helhet forsøker å ignorere meg så godt han kan, kjøpte mobiltelefon i høst da hun møtte han.

Han kjøpte også kontantkort, så jeg slipper å ha utgifter på det. Problemet er bare, at nå ringer han ikke meg mer, når han vil min datter noe. Han ringer alltid henne først. Når jeg forsøker å ringe han, legger han bare på røret. Festlig!

I starten visste jeg ikke helt hva jeg skulle mene.- jeg syns faktisk det var greit at pappan hadde kontakt med jenta si og vise versa. Men det begynner å bli noenganger nå at jeg har overhørt samtaler, der de har diskutert meg.

Nå har jeg fått nok av denne mobilsnakkingen. Dattern min er snart seks år, hvilket jeg syns er alt for tidlig- Hadde det vært opp til meg, hadde jeg iallfall ventet til hun begynte på skolen.

Så nå lurer jeg litt på hvilket formål pappan hadde med å gi mobilen til jenta mi. Gjorde han det for å ha kontakt med henne, eller for å sette meg opp mot han?

[jubalong70]

Når man som foreldre gir barnet inntrykk av at det er ufeilbarlig. At alt barnet gjør er perfekt og best. At barnet bestandig har rett. Å aldri irrettesette barnet.

Grunnen til at jeg synes det er omsorgssvikt er at barnet ikke lærer å fungere i samfunnet. Det vil ikke få venner, og vil ikke bli lykkelig.

[PieLill]

"Å sette barn opp mot en eller begge sine foreldre kan være omsorgssvikt".

Mener du det?

Min datter på fem år som har hatt sporadisk kontakt med pappan, og som i sin helhet forsøker å ignorere meg så godt han kan, kjøpte mobiltelefon i høst da hun møtte han.

Han kjøpte også kontantkort, så jeg slipper å ha utgifter på det. Problemet er bare, at nå ringer han ikke meg mer, når han vil min datter noe. Han ringer alltid henne først. Når jeg forsøker å ringe han, legger han bare på røret. Festlig!

I starten visste jeg ikke helt hva jeg skulle mene.- jeg syns faktisk det var greit at pappan hadde kontakt med jenta si og vise versa. Men det begynner å bli noenganger nå at jeg har overhørt samtaler, der de har diskutert meg.

Nå har jeg fått nok av denne mobilsnakkingen. Dattern min er snart seks år, hvilket jeg syns er alt for tidlig- Hadde det vært opp til meg, hadde jeg iallfall ventet til hun begynte på skolen.

Så nå lurer jeg litt på hvilket formål pappan hadde med å gi mobilen til jenta mi. Gjorde han det for å ha kontakt med henne, eller for å sette meg opp mot han?

Når man setter et barn opp mot sine foreldre eller snakker vondt om foreldrene til et barn, skader man ikke først og fremst forelderen, men barnet.

Du kan da saktens tåle at eksen din ikke liker deg så godt. Det er vel en grunn til at dere er ekser. Men for et lite barn er det forferdelig sårende når personen som er grunnfjellet i livet blir angrepet. Det er et angrep på barnet selv.

Om voksne på toppen bruker barnet som maktmiddel mellom seg, blir det forferdelig feil. Å sette et barn i lojalitetskonflikt mellom sine foreldre er etter mitt syn omsorgssvikt på grensen til overgrep. Barnet havner i en 100% umulig situasjon. Lojalitetskonflikt er vondt og vanskelig nok for voksne, moden mennesker. Barn har ingen forutsetninger for å håndtere det.

Jeg har gjennom mange år med beundring sett hvordan en venninne aldri har gitt uttrykk for sin frustrasjon over en fullstendig upålitelig eks til deres felles barn. Hun slukte kameler i stor stil for å gi barnet mulighet til kontakt med faren. Til slutt ble barnet så stor at h*n ble frustrert over farens krumspring og løgner. H*n orket til slutt ikke besøke faren lengre. Moren kunne i lengden ikke skåne barnet for farens upålitelighet. Men hun lyktes i å skjerme h*n fra de voksnes konflikter. Dette barnet har aldri behøvd å velge _mellom_ sine foreldre, selv om enden på visa ble at faren ble valgt bort. Det var noe barnet/ungdommen gjorde av hensyn til seg selv, ikke moren.

Om faren til ditt barn snakker dritt om deg til barnet, eller på andre måter forsøker å svekke barnets tillit til deg, bør han få klar og utvetydig beskje om hvem han skader og sårer.

Det er tragisk når voksne mennesker ikke klarer å besinne seg og bruker barna som levende skyts i voksne konflikter.

mvh

[Gjest cuti]

Foreldre som tror de er gode fordi de har penger nok til det barnet måtte trenge - og thats it. Barn trenger mer enn et stivpynta, supershina vaskehjelphus, nintendo på julaften, ferieturer til Australia og 50 kroner for seksere på skolen.

Skulle gjerne ha bytta dette bort mot klemmer og godord da jeg var lita.

Verdt å tenke på for nordmenn i 2005.

[oppptimisten]

Min venninnes mor er en snill og grei dame. Hun var enslig mor til min venninne. Da vi vaks opp jobbet hun full stilling i et omsorgsyrke og begynte på jobb klokken 0700. Min venninne hadde ikke dagmamma etter at hun fylte fem år. Det var så dyrt for henne som var enslig mor. Min venninne måtte klare seg mye selv for mora jobbet så mye. Da min venninne ble 12 år fikk hennes mor en ny mann. En streng alkoholiker som min venninne ikke kunne fordra. Hennes nye mann var i losjen og fikk min venninnes mor inn i mye veldedighetsarbeide som tok mye tid. Da hun var 14 dro venninnas mor og mannen hennes til syden i 14 dager og lot min venninne være alene hjemme. Da min venninne var midt i tenårene ble mora en del av natteravnene, og gikk mange vakter med dem på kvelds og nattestid i helgene for å "være der" for byens ungdom.

Min venninnes mor kan ikke i dag skjønne hvorfor min venninne er narkoman. Jeg skjønner det godt. Hun hadde aldri tid til sin datter. Bare til andre som trengte omsorg.

Når mor tiltaler barnet sitt "din stygge rødhåra jævel" fra barnet er 2-3 år og oppover.

Når barn (sagt av samme dame)får høre hvor kjedelig det er å ha barn.... osv.

Når barnet som voksen forteller at mor slo nesten hver dag, men ALDRI i ansiktet "det skal hun ha"...

Det jeg angrer aller mest på i dag at jeg ikke har gjort, er at jeg ikke rapporterte til barnevernet..

[Mrs. Wallace]

Å la små barn få ta voksne avgjørelser, og å trekke dem for langt inn i voksne problemstillinger og følelser.

Vet om en mor som har betrodd seg til datteren om egne kjæresteproblemer, jobbkonflikter og diverse annet problematisk siden jenta var bitte liten - som om ungen var hennes voksne venninne.

[Mandolaika]

Foreldre som tror de er gode fordi de har penger nok til det barnet måtte trenge - og thats it. Barn trenger mer enn et stivpynta, supershina vaskehjelphus, nintendo på julaften, ferieturer til Australia og 50 kroner for seksere på skolen.

Skulle gjerne ha bytta dette bort mot klemmer og godord da jeg var lita.

Det der er så j...... sant.

Og det der tror jeg gjelder ikke så rent få personer i Norge i dag.

[cec5]

"Å sette barn opp mot en eller begge sine foreldre kan være omsorgssvikt".

Mener du det?

Min datter på fem år som har hatt sporadisk kontakt med pappan, og som i sin helhet forsøker å ignorere meg så godt han kan, kjøpte mobiltelefon i høst da hun møtte han.

Han kjøpte også kontantkort, så jeg slipper å ha utgifter på det. Problemet er bare, at nå ringer han ikke meg mer, når han vil min datter noe. Han ringer alltid henne først. Når jeg forsøker å ringe han, legger han bare på røret. Festlig!

I starten visste jeg ikke helt hva jeg skulle mene.- jeg syns faktisk det var greit at pappan hadde kontakt med jenta si og vise versa. Men det begynner å bli noenganger nå at jeg har overhørt samtaler, der de har diskutert meg.

Nå har jeg fått nok av denne mobilsnakkingen. Dattern min er snart seks år, hvilket jeg syns er alt for tidlig- Hadde det vært opp til meg, hadde jeg iallfall ventet til hun begynte på skolen.

Så nå lurer jeg litt på hvilket formål pappan hadde med å gi mobilen til jenta mi. Gjorde han det for å ha kontakt med henne, eller for å sette meg opp mot han?

Men det er jo opp til deg. Sålenge hun bor hos deg er det dine regler som gjelder. Ikke svarten om mine unger får mobiltlf så tidlig.

Sett ned foten! Faren må kunne ringe henne på hustlf deres.

[Gjest printa]

Men det er jo opp til deg. Sålenge hun bor hos deg er det dine regler som gjelder. Ikke svarten om mine unger får mobiltlf så tidlig.

Sett ned foten! Faren må kunne ringe henne på hustlf deres.

Vi har ikke hustelefon, kun mobil. Min ringer han ikke på, og når jeg ringer han, legger han bare på røret.

Nei, det er ikke riktig. Jeg vet det, men hva gjør jeg når den eneste måten barnet kan ha kontakt med sin biologiske far på, er via mobil?

(Vi bor 60 mil unna hverandre)