hun er så mye sint og sur

[Gjest frustrert akkurat nå.]

Vi har verdens fineste barn som vi elsker over alt i verden.

Den eldste er mild og snill og er nesten aldri sint, ihvertfall ikke uten grunn.

Minstemann er av et helt annet kaliber og er en hissigpropp av de sjeldne, men også full av empati og kjærlighet.

Begge er utrolig kjærlige og harmoniske.

Yngstemann har ett reaksjonsmønster som jeg lurer på er normalt.

Hvis noe ikke går hennes vei blir hun enten rasende eller fullstendig knust. Hun skriker eller hyler. Vi har prøvd å holde henne, vi har prøvd å sette henne litt unna oss. VI har vært milde, vi har vært sinte. Jeg føler at vi har prøvd alt. (konsekvent over en gitt tid altså)

Jeg er så redd for at hun skal få viljen sin på alt bare for at vi skal få fred. Det gjør hun ikke nå, men det blir alltid bråk, uansett hvordan vi takler det.

Hvis hun får det for seg at hun skal følges på do (1 m fra stuen!) så hyler hun eller gråter hun hvis vi ikke gjør det.

Hvis hun må vaske hender og finner ut at hun ikke vil eller noen gjør det før henne så går det galt.

Hvis hun har bestemt seg for å vaske hender og noe skjer i veien for henne, så går det galt.

Dette er små eksempler, men skjer i nesten alle situasjoner.

I tillegg så er hun nesten alltid sur mot pappaen sin.

Hvis han kommer til henne og sier ett eller annet så svarer hun surt, helt til han "avviser" henne. Da blir hun som silke. (eller så blir hun sint)

Dette skjer daglig i større eller mindre grad og jeg er så sliten av det. Jeg blir jo lei meg også når hun er sånn, for hun kan også være den mest kjærlige av alle.

Det går også utover eldstemann som er helt annerledes. Minstmann skaper jo en lite hyggelig tone i huset når hun er sånn.

I barnehagen går alt fint og de forstår ikke hva jeg snakker om.

Sinneanfallene kan vare i over en time. Gråten også.

Dette har pågått mer eller mindre i tre år, og jeg synes det virker som noe mer enn bare trass eller "vanskelig barn" i og med at hun er så todelt.

Det å holde henne til det går over er vanskelig - hun vil ikke.

Jaja, noen som kan komme med tips for at julefreden kan senke seg hos oss også?

[Gjest GA]

Kjenner meg igjen der ja!

Vår eldste var sånn fra han var 18 mndr gammel, ekstremt ille til han var ca 3 år, og har fremdeles tendenser nå som han er 6,5.

Vi lot ham ikke hersje med oss, overså ham når han var illsint (hjalp ikke å trøste allikevel) og lot ham få masse trøst og kos når han var ferdig med å rase.

Vi har jobbet masse med å få ham til å være grei med pappa, og nå begynner det endelig å gå seg til. De har laget seg noen ritualer ved leggetid bl.a.

Både jeg og søstra mi var likedan som unger, så det er nok samme temeramentet som vi har (han er altså min egenfødte)

[fei1365380229]

Vi har også hatt/har en sånn hissigpropp som du forteller om. Hun var sånn fra vi fikk henne 19 måneder gammel. Det var så ille i perioder at vi omtrent ikke kunne gå ut av døren. Vi måtte sette ned foten og vise hvem som bestemte noe som resulterte i skrik, hyl, sparking i timesvis hver dag og gjerne over små bagateller.

Når hun hadde hatt sine raptusser var hun veldig sliten og kosete etterpå og vi var veldig oppmerksomme på å kose masse med henne og si at det var lov å være lei og sint, men at man måtte prøve å fortelle hvorfor. Det hadde hun nemlig store problemer med.

Hun er nå 4 1/2 år og har fortsatt sine små trassanfall, men de varer ikke så lenge lenger og hun kan etterhvert fortelle litt mer hvorfor hun er sint. Det er ofte at en eller annen så eller sa noe til henne på en måte hun ikke likte .

Hun hadde heller ikke noen trassanfall i barnehagen den første tiden (startet når hun var 3 år), men etterhvert ble hun så trygg der også at de kom. De visste heller ikke helt hva de skulle gjøre med dem.

Jeg har følt at det har vært veldig vanskelig noen ganger når hun har vært så trassig, men ellers er hun verdens herligste jente og hun virker egentlig veldig lei seg når hun er ferdig å trasse og sier hun aldri skal gjøre det mer, helt til noe "skjærer" seg 1 time senere eller 2 dager senere .

Men vi har vært veldig nøye med å si til henne at det er lov å være sint og at vi er akkurat like glad i henne for det, så akkurat det pleier hun å si nå når hun er ferdig å trasse. "Det er lov å være sint mamma, du er sint noen ganger du også?".

[nanchang]

Jeg har to barn med forskjellig temperament - storesøster medgjørlig,alltid i godt humør, samarbeidsvillig, var omtrent uten trass da ho var lita, og lillebror, med humørsvingninger, trass, sinne - antagelig mere "normalt" enn det føyelige og særdeles behagelige! temperamentet til storesøster.

Kjenner meg igjen i det du beskriver - altså, jeg følger fortsatt lillebror på do, når han ber om det, (ikke hver gang nå at han gjør det altså, han er jo 7 år), men da han var mindre så kunne han finne på å tisse seg ut med vilje - nå kan du bare se mamma!!!!!!! - og å bli sint, det hjalp ingen ting. Sinne hjelper veldig lite på unger med et sånt temperament.

Ros, ros, ros for alt som er positivt, masse ros, rolig stemme og gjenta og gjenta.

Jeg sprekker sjølsagt av og til, er jo bare et menneske!

Ellers er han herlig, kjærlig, morsom, gutterabbagast dø lux, og noen unoter vokser de faktisk av seg, men det er klart, at han er ikke alltid så lett å håndtere som storesøstra!

[Gjest frustrert akkurat nå.]

Det høres som om hun ikke får kos og ros, men det gjør hun altså. Vi tar heller ikke opp konflikter når hun er sint. Vi prøver å snakke om hvor fint det er å være blid fremfor å snakke om hvor dumt det er å være sur og sint.

Hun er også ekstremt kosete etter anfallene har gitt seg. Hun er fire år.

Og takk for svar dere, av og til føler jeg at jeg ikke strekker helt til, eller mangler "nøkkelen" til løsningen på disse konfliktene.

[nanchang]

Det høres som om hun ikke får kos og ros, men det gjør hun altså. Vi tar heller ikke opp konflikter når hun er sint. Vi prøver å snakke om hvor fint det er å være blid fremfor å snakke om hvor dumt det er å være sur og sint.

Hun er også ekstremt kosete etter anfallene har gitt seg. Hun er fire år.

Og takk for svar dere, av og til føler jeg at jeg ikke strekker helt til, eller mangler "nøkkelen" til løsningen på disse konfliktene.

Da lillebror var 4 år - mye mere spetakkel da enn nå. Da var han jo og trøtt på ettermiddagene etter barnehagen, det gjør jo ikke ting lettere for den. Hadde mye styr rundt middagsbordet en periode da, helt til jeg heiv maten hans i søpla og heiv han ut på stua. Hele resten av ettermiddagen var forsåvidt ødelagt, men han skjønte tegninga der. Så det ble mye bedre rundt matbordet etter det. Dette var jo en stor ting - at en får ødelegge stemninga for de tre andre - så her var det helt riktig av meg å lage skikkelig bråk.

I det daglige så får han nok viljen sin noe mer enn hva storesøster syns er rettferdig.

En må hele tiden vurdere hva som er viktig nok til å sette hard mot hardt for.

Du og vil nok oppleve at mye endrer seg til det bedre etter som hun blir større. Men da min gutt var 4 år, så var det altså mye 3-og 2-åring i han, noe som forklarer hvorfor en "stor" 4-åring har så lav frustrasjonstreskel f.eks.

[Gjest frustrert akkurat nå.]

Da lillebror var 4 år - mye mere spetakkel da enn nå. Da var han jo og trøtt på ettermiddagene etter barnehagen, det gjør jo ikke ting lettere for den. Hadde mye styr rundt middagsbordet en periode da, helt til jeg heiv maten hans i søpla og heiv han ut på stua. Hele resten av ettermiddagen var forsåvidt ødelagt, men han skjønte tegninga der. Så det ble mye bedre rundt matbordet etter det. Dette var jo en stor ting - at en får ødelegge stemninga for de tre andre - så her var det helt riktig av meg å lage skikkelig bråk.

I det daglige så får han nok viljen sin noe mer enn hva storesøster syns er rettferdig.

En må hele tiden vurdere hva som er viktig nok til å sette hard mot hardt for.

Du og vil nok oppleve at mye endrer seg til det bedre etter som hun blir større. Men da min gutt var 4 år, så var det altså mye 3-og 2-åring i han, noe som forklarer hvorfor en "stor" 4-åring har så lav frustrasjonstreskel f.eks.

Ja, det er det at hun ødelegger stemningen som er verst. Når hun starter før jeg våkner om morgenen med surv som går over i skrik eller hyl - uten grunn, da blir jeg helt satt ut og det ødelegger ganske mye for alle resten av dagen....

[Gjest Tinchen]

Hei,

Nå skvatt jeg litt. Det var jo som om jeg skulle ha skrevet innlegget selv, bare alderen på barna er litt forskjellig.

Eldstejenta på 5 har nesten ikke hatt noen trassalder, mens minstefrøkna på 2,5 er en hissigpropp av dimensjoner.

Det som fungerer best for oss er å ikke gi oppmerksomhet når hun er som verst. Verken positiv eller negativ oppmerksomhet. Vi lar henne rase fra seg og så kommer hun og får kos, masse kos, når det er over.

[Gjest stclaas]

Det er litt godt å lese innlegget ditt, for akkurat slik opplever jeg vår datter på 4,5 år for tiden. Hun har alltid hatt temperament, men det siste halve året synes jeg hun har blitt mye vanskeligere. Særlig det at hun er så sint på meg gjør meg helt utslitt. Og når dagen starter med hyyyyling og gråting er det ingen god start for noen av oss. Og som du beskriver: Det er vanskelig å være konsekvent i hvordan vi forholder oss til sinne/gråteanfallene hennes. Å overse virker i alle fall ikke, da blir hun helt desperat og klynger seg til oss samtidig som hun slår og skriker. Men nå har jeg tatt kontakt med helsesøster for å få veiledning i hvordan vi skal takle disse problemene. Håper det hjelper.

Men egentlig er hun en fantastisk jente med masse ressurser og stor kjærlighetsevne.

[Gjest frustrert akkurat nå.]

Det er litt godt å lese innlegget ditt, for akkurat slik opplever jeg vår datter på 4,5 år for tiden. Hun har alltid hatt temperament, men det siste halve året synes jeg hun har blitt mye vanskeligere. Særlig det at hun er så sint på meg gjør meg helt utslitt. Og når dagen starter med hyyyyling og gråting er det ingen god start for noen av oss. Og som du beskriver: Det er vanskelig å være konsekvent i hvordan vi forholder oss til sinne/gråteanfallene hennes. Å overse virker i alle fall ikke, da blir hun helt desperat og klynger seg til oss samtidig som hun slår og skriker. Men nå har jeg tatt kontakt med helsesøster for å få veiledning i hvordan vi skal takle disse problemene. Håper det hjelper.

Men egentlig er hun en fantastisk jente med masse ressurser og stor kjærlighetsevne.

Ja, her var alt likt! Vi skal også til helsesøster etter jul. Akkurat nå er snuppa bare snill og god. Jeg tro hun tror på julenissen og vil at han skal komme... hehe.

Hun hørte jo "er det noen snille barn her" i barnehagen.

God og fredelig jul..