Er jeg egoist nå?(langt, men ønsker svar)

[buffy79]

Mulig dette er feil forum, men jeg prøver allikevel (mange kloke hoder her inne)

Ble sammen med en fantastisk fyr mai ifjor(2004), og hadde med meg et barn fra et tidligere ekteskap(han er død).

Min samboer sa at han er veldig interessert i barn og ønsker selv å få oppleve det å bli far(selv om han elsker vesla som om hun er hans, hun er 2,5).

På den tiden, så ønsket jeg et barn til, har alltid ønsket meg 2 barn, så det var ikke snakk om ikke få flere barn.

Nå, etter 1,5 år sammen, vil jeg ikke ha flere barn, grunnen er at jeg føler det er jeg som har ansvaret for alt hjemme. han jobber en del, men bidrar lite når han først er hjemme. det er jeg som må opp tidlig, han vil sove, og helst bare være pappa på ettermiddagen.

går nå på skole, og har fått oss au pair, slik at jeg skal få avlastning hjemme med vesla, og kan konsentrere meg om skolen, og kose meg med henne, mens au pairen tar seg at det daglige husstellet.

har snakket med samboeren, om at jeg ikke vil ha flere barn, og at jeg innrømmer at det er sleipt, med tanke på at jeg tidligere sa ja. har til og med sagt at han må følge sitt hjerte, er det barn han vil ha, bør han finne seg ei annen. jeg utelukker ikke muligheten at jeg kanskje ombestemmer meg(er bare 26), men for tiden er jeg veeeldig fornøyd med livet vårt, vi har veldig gode venner rundt oss, er sosiale, har en fantastisk jente, hverandre og familie rundt oss. mitt liv har aldri vært bedre (opplevde mye vondt i mitt forrige ekteskap).

vet at han elsker meg og vesla, og vil oss det beste, has snakket med han om hvordan jeg ønsker ting, og hva som skal til for at jeg føler meg klar for et barn til,det er nå gått nesten 3 mnd'er og jeg ser ingen endring.

er det egoistisk av meg, ikke gi han et "eget" barn, når jeg har ei? han adopterer vesla til sommeren når vi gifter oss.

føler at alt er lettere med ett barn, lettere å få tak i barnevakt, bedre plass i bilen når vi skal på tur, jeg klarer ett barn bedre enn 2. og han blir mye borte, og jeg alene hjemme.....vet ikke om jeg vil ha ansvaret alene. mener at er man to, skal man gjøre det sammen....

hva sier dere kloke hoder der ute?

[Gjest mirakel*2?]

hvis du ikke er klar for et barn så er du ikke klar for det.

På den andre siden så er det jo kjekt for barna å være flere. Spesielt når dere er gamle og grå. Men dette aleine er ikke grunn nok til å få et barn til.

Du skriver at du vet ikke om du klarer to barn. Det samme tenkte jeg om et barn før jeg fikk det. Det var kjempeskummelt. Det samme tenker jeg med andremann vi holder på å prøve på nå. Jeg lurer veldig på hvordan det blir med to barn. Jeg tror nok at det går veldig bra. Det gikk jo helt fint etter den første kom. Da skjønte jeg ikke hvorfor jeg hadde vært redd på forhånd.

Vi kan nok ikke svare på om du skal ha et barn til eller ikke;) Dessuten så kan det jo hende at du plutselig vil ha et til.

[buffy79]

hvis du ikke er klar for et barn så er du ikke klar for det.

På den andre siden så er det jo kjekt for barna å være flere. Spesielt når dere er gamle og grå. Men dette aleine er ikke grunn nok til å få et barn til.

Du skriver at du vet ikke om du klarer to barn. Det samme tenkte jeg om et barn før jeg fikk det. Det var kjempeskummelt. Det samme tenker jeg med andremann vi holder på å prøve på nå. Jeg lurer veldig på hvordan det blir med to barn. Jeg tror nok at det går veldig bra. Det gikk jo helt fint etter den første kom. Da skjønte jeg ikke hvorfor jeg hadde vært redd på forhånd.

Vi kan nok ikke svare på om du skal ha et barn til eller ikke;) Dessuten så kan det jo hende at du plutselig vil ha et til.

tror ikke at det er vanskeligere med 2 enn med ett barn, er de 2 leker de sammen, istedet for at jeg nå må finne på ting, slik at hun kan leke alene eller med andre ute.

det jeg er mest redd for, er at forholdet skal lide under dette: er nå, med ett barn sliten hele tiden, skole, samboer og barn, sosialt liv, og det å være kjærester midt oppi alt dette.

jeg er fornøyd med at vi kan gå ut, finne barnevakt for vesla. være kjærester. for det er noe jeg mener er utrolig viktig i et forhold.

men med to barn, ser jeg for meg at jeg blir mer sliten, med mer ansvar og oppgaver, fordi han trekker seg unna. han er sliten etter jobb, men ser ikke helt at jeg og blir sliten.

vi liker og å ha venner på besøk (etter veslas leggetid), ha et sosialt liv, uten at vi gir opp småbarnstilværelsen, så er vi og "voksne" dersom du skjønner hva jeg mener (?), og det er jeg redd for å miste.

føler at jeg har en perfekt balansegang mellom småbarnsliv og voksenliv, og er fornøyd med tilværelsen slik den er nå.

ja, jeg blir verpesyk, har to venniner som er gravide, men når jeg må opp kl 7 søndag morgen fordi han ikke gidder, ta kommer jeg på at det er jeg som er "alene" om rollen som forelderen i dette forholdet. alenemor i et samboerforhold, høres rart ut, men sikkert noen som kjenner seg igjen...

[fyrlykt]

Jeg håper du har fortalt samboeren din at du synes han bidrar lite og at det er en av grunnene til at du ikke ønsker flere barn. Dermed kan han også gjøre en innsats og endre livsstil sånn at du kanskje føler at du orker et barn til. Slik jeg ser det er det ikke bare deg det skorter på, han må vise at det ikke bare er du som skal dra lasset.

[buffy79]

Jeg håper du har fortalt samboeren din at du synes han bidrar lite og at det er en av grunnene til at du ikke ønsker flere barn. Dermed kan han også gjøre en innsats og endre livsstil sånn at du kanskje føler at du orker et barn til. Slik jeg ser det er det ikke bare deg det skorter på, han må vise at det ikke bare er du som skal dra lasset.

har absolutt sagt ifra, hva jeg mener bør endres før det eventuelt blir aktuelt med et barn til....dessverre, hjelper det kun et par dager.

jeg elsker samboeren utrolig mye, og det er aldri snakk om at jeg skal gå ifra ham, eller han meg....vi har det veldig bra sånn ellers.

au pairen var min ide, for at jeg skulle få det lettere hjemme, siden jeg studerer, og hjelp til enkel husarbeid.

tok det opp med han senest igår; broren min var hos oss julaften og jeg ba han skjære opp ribba, siden det var først gang jeg lagde julemiddag (han er kokk), broren min lurte på hvorfor ikke min samboer kunne det, men han kan jo ikke lage mat sa jeg, og ikke skal han øve seg på julaften heller.

dersom han skal lage middag, blir det fjordlands middagpakker! nei takk...

en annen grunn til at jeg ikke ønsker flere barn, er at sexlivet vårt er veldig bra nå... det tok meg nesten ett år etter forrige fødsel å i det hele tatt få lysten tilbake... for han er et bra sexliv veldig viktig (for meg og selvfølgelig) og jeg vet at han hadde fått panikk dersom det skulle gå så lang tid ved en ny fødsel, jeg vil ikke være "kjip", men ha et velfungerende sexliv, uten våkenetter eller småbarn som hopper opp i senga midt på natta.

[Gjest Anonym for anledningen]

tror ikke at det er vanskeligere med 2 enn med ett barn, er de 2 leker de sammen, istedet for at jeg nå må finne på ting, slik at hun kan leke alene eller med andre ute.

det jeg er mest redd for, er at forholdet skal lide under dette: er nå, med ett barn sliten hele tiden, skole, samboer og barn, sosialt liv, og det å være kjærester midt oppi alt dette.

jeg er fornøyd med at vi kan gå ut, finne barnevakt for vesla. være kjærester. for det er noe jeg mener er utrolig viktig i et forhold.

men med to barn, ser jeg for meg at jeg blir mer sliten, med mer ansvar og oppgaver, fordi han trekker seg unna. han er sliten etter jobb, men ser ikke helt at jeg og blir sliten.

vi liker og å ha venner på besøk (etter veslas leggetid), ha et sosialt liv, uten at vi gir opp småbarnstilværelsen, så er vi og "voksne" dersom du skjønner hva jeg mener (?), og det er jeg redd for å miste.

føler at jeg har en perfekt balansegang mellom småbarnsliv og voksenliv, og er fornøyd med tilværelsen slik den er nå.

ja, jeg blir verpesyk, har to venniner som er gravide, men når jeg må opp kl 7 søndag morgen fordi han ikke gidder, ta kommer jeg på at det er jeg som er "alene" om rollen som forelderen i dette forholdet. alenemor i et samboerforhold, høres rart ut, men sikkert noen som kjenner seg igjen...

"Alenemor i et samboerforhold, høres rart ut, men sikkert noen som kjenner seg igjen..."

Jeg ville ha satt hardt mot hardt nå i tida før bryllupet og jeg ville ikke latt ham få adoptere dattera mi før han hadde vist tydelig over en periode at han skjønte alvoret og at han skjerpet seg.

Ellers er jeg redd dette kommer til å kvele forholdet deres. Dere har ikke vært sammen lenge nok til at du har blitt nok lei, men jeg kan love deg at du kommer til å bli så lei av å ha alt ansvaret at du til slutt ikke orker ham mer. Tviler ikke på at dere har det bra ellers, men jeg ville ikke ha hastet meg inn i et bryllup her, det ligger helt sikkert i kortene at han forventer at dere skal ha barn sammen.

[buffy79]

"Alenemor i et samboerforhold, høres rart ut, men sikkert noen som kjenner seg igjen..."

Jeg ville ha satt hardt mot hardt nå i tida før bryllupet og jeg ville ikke latt ham få adoptere dattera mi før han hadde vist tydelig over en periode at han skjønte alvoret og at han skjerpet seg.

Ellers er jeg redd dette kommer til å kvele forholdet deres. Dere har ikke vært sammen lenge nok til at du har blitt nok lei, men jeg kan love deg at du kommer til å bli så lei av å ha alt ansvaret at du til slutt ikke orker ham mer. Tviler ikke på at dere har det bra ellers, men jeg ville ikke ha hastet meg inn i et bryllup her, det ligger helt sikkert i kortene at han forventer at dere skal ha barn sammen.

har jo sagt det til han at det ikke blir flere barn, og han har ikke tatt opp det temaet flere ganger.

virker nesten som om han har avfunnet seg med det, og er en god far for vesla.

tror egentlig ønsket om barn, mest kommer fra hans familie, da hans foreldre stadig "maser" om at vesla vil ha det godt av søsken, og det faktum at broren hans har 3 barn.

han innrømte at han har det veldig bra nå, og at ting blir litt mer "kompliserte" med 2 barn enn med ett. så jeg vet ikke helt, eller er det bare jeg som klamrer meg til håpet om at ting kommer til å endre seg mellom oss?

fikk noe å tenke på der gitt

[PieLill]

For meg er det å ha mer enn et barn så viktig at jeg ville vurdert det selv om jeg risikerte å bli gift alenemor. Både fordi jeg ønsker at barna skal ha søsken og at jeg ikke ønsker å satse alt på en hest. Høres kanskje litt dramatisk ut, men har man bare et barn, mister man alle barna om man mister ett.

Prøv å ikke la barn eller ikke barn bli et maktmiddel mellom dere. Selv om jeg kan forstå at du er begrenset interessert i å få barn om du må dra lasset alene.

Det virker som dere har god økonomi? Kan en dere kjøpe dere ut av en del av problemet?

Har du snakket alvorlig og åpent med samboeren din om problemene etter første fødselen? Er han klar til å akseptere at det kan bli slik uten å klage og bebreide? Var det andre ting som var vanskelige / traumatiske i forbindelse med fødselen.

Har du formidlet det du ønsker mannen skal bidra med i hjemmet på en måte han kan forholde seg til? Aksepterer du at om han deltar mer, kommer han også til å bestemme mer. Har han et eierforhold til hjemmet og det som skal gjøres der?

Om dere allerede nå har så store konflikter på dette området bør dere ta tak i det, evt ved hjelp av rådgivning, i god tid før dere gifter dere. Dette er en typsik ting som ganske fort går seg surt.

Å nekte sin kjære barn er svært alvorlig og kan skape et ulegelig sår i forholdet. Å kreve at en kvinne skal få barn for dernest å la henne trekke lasset alene, alene er ikke helt greit det heller. (Sier ikke at samboeren din har krevd dette av deg.)

Erfaringsmessig ser jeg at folk angrer langt mer på barna de ikke fikk, enn barna de fikk.

Ikke vær for bastant på dette. Prøv å tenke på hva du vil være mest fornøyd med langt fram i tid. Ikke bare hva som er mest bekvemt akkurat nå.

Om ditt største problem egentlig er at han deltar for lite hjemme, synes jeg du skal gå rett på dette og ikke trekke barn / ikke barn inn i konflikten. Å true med å ikke gi ham barn kan fort oppleves som utpressning.

mvh

[PieLill]

For meg er det å ha mer enn et barn så viktig at jeg ville vurdert det selv om jeg risikerte å bli gift alenemor. Både fordi jeg ønsker at barna skal ha søsken og at jeg ikke ønsker å satse alt på en hest. Høres kanskje litt dramatisk ut, men har man bare et barn, mister man alle barna om man mister ett.

Prøv å ikke la barn eller ikke barn bli et maktmiddel mellom dere. Selv om jeg kan forstå at du er begrenset interessert i å få barn om du må dra lasset alene.

Det virker som dere har god økonomi? Kan en dere kjøpe dere ut av en del av problemet?

Har du snakket alvorlig og åpent med samboeren din om problemene etter første fødselen? Er han klar til å akseptere at det kan bli slik uten å klage og bebreide? Var det andre ting som var vanskelige / traumatiske i forbindelse med fødselen.

Har du formidlet det du ønsker mannen skal bidra med i hjemmet på en måte han kan forholde seg til? Aksepterer du at om han deltar mer, kommer han også til å bestemme mer. Har han et eierforhold til hjemmet og det som skal gjøres der?

Om dere allerede nå har så store konflikter på dette området bør dere ta tak i det, evt ved hjelp av rådgivning, i god tid før dere gifter dere. Dette er en typsik ting som ganske fort går seg surt.

Å nekte sin kjære barn er svært alvorlig og kan skape et ulegelig sår i forholdet. Å kreve at en kvinne skal få barn for dernest å la henne trekke lasset alene, alene er ikke helt greit det heller. (Sier ikke at samboeren din har krevd dette av deg.)

Erfaringsmessig ser jeg at folk angrer langt mer på barna de ikke fikk, enn barna de fikk.

Ikke vær for bastant på dette. Prøv å tenke på hva du vil være mest fornøyd med langt fram i tid. Ikke bare hva som er mest bekvemt akkurat nå.

Om ditt største problem egentlig er at han deltar for lite hjemme, synes jeg du skal gå rett på dette og ikke trekke barn / ikke barn inn i konflikten. Å true med å ikke gi ham barn kan fort oppleves som utpressning.

mvh

Han må delta mer i hjemmet, ikke for å ha mulighet til å få flere barn, men fordi han ser han har et ansvar og at det gjør deg og forholdet godt at han gjør det. Bare det vil gi en varig endring.

mvh

[buffy79]

For meg er det å ha mer enn et barn så viktig at jeg ville vurdert det selv om jeg risikerte å bli gift alenemor. Både fordi jeg ønsker at barna skal ha søsken og at jeg ikke ønsker å satse alt på en hest. Høres kanskje litt dramatisk ut, men har man bare et barn, mister man alle barna om man mister ett.

Prøv å ikke la barn eller ikke barn bli et maktmiddel mellom dere. Selv om jeg kan forstå at du er begrenset interessert i å få barn om du må dra lasset alene.

Det virker som dere har god økonomi? Kan en dere kjøpe dere ut av en del av problemet?

Har du snakket alvorlig og åpent med samboeren din om problemene etter første fødselen? Er han klar til å akseptere at det kan bli slik uten å klage og bebreide? Var det andre ting som var vanskelige / traumatiske i forbindelse med fødselen.

Har du formidlet det du ønsker mannen skal bidra med i hjemmet på en måte han kan forholde seg til? Aksepterer du at om han deltar mer, kommer han også til å bestemme mer. Har han et eierforhold til hjemmet og det som skal gjøres der?

Om dere allerede nå har så store konflikter på dette området bør dere ta tak i det, evt ved hjelp av rådgivning, i god tid før dere gifter dere. Dette er en typsik ting som ganske fort går seg surt.

Å nekte sin kjære barn er svært alvorlig og kan skape et ulegelig sår i forholdet. Å kreve at en kvinne skal få barn for dernest å la henne trekke lasset alene, alene er ikke helt greit det heller. (Sier ikke at samboeren din har krevd dette av deg.)

Erfaringsmessig ser jeg at folk angrer langt mer på barna de ikke fikk, enn barna de fikk.

Ikke vær for bastant på dette. Prøv å tenke på hva du vil være mest fornøyd med langt fram i tid. Ikke bare hva som er mest bekvemt akkurat nå.

Om ditt største problem egentlig er at han deltar for lite hjemme, synes jeg du skal gå rett på dette og ikke trekke barn / ikke barn inn i konflikten. Å true med å ikke gi ham barn kan fort oppleves som utpressning.

mvh

hmmm, må nok snakke med samboer, og finne ut av hva vi vil med tanke på barn

forrige svangerskap og fødsel var normal, og jeg koste meg veldig, hadde vannfødsel, så jeg klarte meg veldig bra synes jeg.

uansett, vet at vi må jobbe med ting i forholdet, men at det ikke er ting som ikke kan løses.

[buffy79]

For meg er det å ha mer enn et barn så viktig at jeg ville vurdert det selv om jeg risikerte å bli gift alenemor. Både fordi jeg ønsker at barna skal ha søsken og at jeg ikke ønsker å satse alt på en hest. Høres kanskje litt dramatisk ut, men har man bare et barn, mister man alle barna om man mister ett.

Prøv å ikke la barn eller ikke barn bli et maktmiddel mellom dere. Selv om jeg kan forstå at du er begrenset interessert i å få barn om du må dra lasset alene.

Det virker som dere har god økonomi? Kan en dere kjøpe dere ut av en del av problemet?

Har du snakket alvorlig og åpent med samboeren din om problemene etter første fødselen? Er han klar til å akseptere at det kan bli slik uten å klage og bebreide? Var det andre ting som var vanskelige / traumatiske i forbindelse med fødselen.

Har du formidlet det du ønsker mannen skal bidra med i hjemmet på en måte han kan forholde seg til? Aksepterer du at om han deltar mer, kommer han også til å bestemme mer. Har han et eierforhold til hjemmet og det som skal gjøres der?

Om dere allerede nå har så store konflikter på dette området bør dere ta tak i det, evt ved hjelp av rådgivning, i god tid før dere gifter dere. Dette er en typsik ting som ganske fort går seg surt.

Å nekte sin kjære barn er svært alvorlig og kan skape et ulegelig sår i forholdet. Å kreve at en kvinne skal få barn for dernest å la henne trekke lasset alene, alene er ikke helt greit det heller. (Sier ikke at samboeren din har krevd dette av deg.)

Erfaringsmessig ser jeg at folk angrer langt mer på barna de ikke fikk, enn barna de fikk.

Ikke vær for bastant på dette. Prøv å tenke på hva du vil være mest fornøyd med langt fram i tid. Ikke bare hva som er mest bekvemt akkurat nå.

Om ditt største problem egentlig er at han deltar for lite hjemme, synes jeg du skal gå rett på dette og ikke trekke barn / ikke barn inn i konflikten. Å true med å ikke gi ham barn kan fort oppleves som utpressning.

mvh

hmmm, må nok snakke med samboer, og finne ut av hva vi vil med tanke på barn

forrige svangerskap og fødsel var normal, og jeg koste meg veldig, hadde vannfødsel, så jeg klarte meg veldig bra synes jeg.

uansett, vet at vi må jobbe med ting i forholdet, men at det ikke er ting som ikke kan løses.

[jubalong70]

Jeg er veldig enig med de andre som har svart deg. Problemet du sliter med er ikke om dere skal ha barn eller ikke, men hvorvidt han viser seg voksen nok til å ta ansvar for den familien han allerede har.

Han ønsker å adoptere jenta di - kjempefint. Men det betyr at han må vise seg det ansvaret verdig. Han må ta sin del av den jobben det er å ha et barn. Det betyr å stå opp om morgenen av og til. Det betyr å hjelpe til når barnet er sykt. Det betyr å ta med barnet ut - uten deg osv. osv.

Jeg synes ingen barn fortjener å være enebarn. Men dere bør absolutt ikke få flere barn før dere har fått samlivet litt mer på skinner.

Ikke gift dere før du VET at han er voksen nok til å delta aktivt i samlivet - og da tenker jeg ikke på sex...

[Gjest Elextra]

Skurrer det ikke litt når du ønsker å gifte deg med en du ikke ønsker barn med? Tenker da på at du i utgangspunktet ønsket et barn til.

[hjertebarnet]

"Alenemor i et samboerforhold, høres rart ut, men sikkert noen som kjenner seg igjen..."

Jeg ville ha satt hardt mot hardt nå i tida før bryllupet og jeg ville ikke latt ham få adoptere dattera mi før han hadde vist tydelig over en periode at han skjønte alvoret og at han skjerpet seg.

Ellers er jeg redd dette kommer til å kvele forholdet deres. Dere har ikke vært sammen lenge nok til at du har blitt nok lei, men jeg kan love deg at du kommer til å bli så lei av å ha alt ansvaret at du til slutt ikke orker ham mer. Tviler ikke på at dere har det bra ellers, men jeg ville ikke ha hastet meg inn i et bryllup her, det ligger helt sikkert i kortene at han forventer at dere skal ha barn sammen.

Jeg ville aldri ha giftet meg med en fyr som ikke tok mer voksent ansvar, og heller aldri latt ham adoptere mitt barn (du mister jo endel juridiske rettigheter da, tenk ved skilsmisse etc).

Jeg syns ikke du er egoistisk som setter ned foten, det høres fornuftig ut, overfor en mann som oppfører seg slik. Det er jo han som er egoistisk!

Han høres umoden ut, spør du meg.

[buffy79]

Jeg er veldig enig med de andre som har svart deg. Problemet du sliter med er ikke om dere skal ha barn eller ikke, men hvorvidt han viser seg voksen nok til å ta ansvar for den familien han allerede har.

Han ønsker å adoptere jenta di - kjempefint. Men det betyr at han må vise seg det ansvaret verdig. Han må ta sin del av den jobben det er å ha et barn. Det betyr å stå opp om morgenen av og til. Det betyr å hjelpe til når barnet er sykt. Det betyr å ta med barnet ut - uten deg osv. osv.

Jeg synes ingen barn fortjener å være enebarn. Men dere bør absolutt ikke få flere barn før dere har fått samlivet litt mer på skinner.

Ikke gift dere før du VET at han er voksen nok til å delta aktivt i samlivet - og da tenker jeg ikke på sex...

hmmm, muligens jeg har svartmalt han litt her...

han tar vesla med seg ut, når han er hjemme og har fri, han leker med henne, og finner på nye ting med henne. viser enormt omsorg for henne, og det er jeg glad for.

til tider, ja da er han uvoksen av seg, og viser lite ansvar, og det kan virke som om han heller vil være alene( i den forstand at han ikke tenker over konsekvensene av enkeltsituasjoner).

mulig jeg er mer bevisst på hva som skal til i hjemmet fordi jeg er mer hjemme enn han, og ser hva som må gjøres og ikke gjøres? mulig han trenger tid i hjemmet alene, med vesla, få tid til å være "husmor" litt mer?

han er flink til å hjelpe til når jeg ber om det, da går det unna, men litt dårligere til å se hva som må gjøres uten at jeg ber om det.

mulig jeg reagerer sterkt på mange ting, fordi i mitt forrige forhold, var det jeg som "slapp" unna med det meste, han tok seg av maten, huset, mens jeg kunne ta meg av meg selv, vesla og være vertinne ved besøk hos oss. men ikke alle menn er like, det vet jeg jo.

[Gjest Nok søvn trenger vi alle]

Hvis du skal ha et barn til med denne mannen, må du fortsatt stå tidlig opp i helgene. Jeg skjønner ikke hvorfor han skal fritas. Dere kan inngå avtale at dere står opp 2. hver gang.