Bytte av giverland?

[clapton]

Hei!

Vi har et barn fra Filippinene og venter nå barn fra Kina (LID 30/6-05). Vi søkte først og blev godkjennt på Filippinene men ventetiden der er lang nå. På grunn av det valgte vi å bytte land. Vi brukte nettopp lang ventetid som argument. Vi tenkte en del og snakket om det, men syns nå at det er bare bra med nytt land. Det som binder barnen sammen er jo familien vår og opplevelsen av å være adoptert. Så nå følger vi spent med på tildelingene fremover og håper vi selv kan dra i april?!

[Gjest barna i medlemsbladet]

Heisann. Ja var det dine to jeg så kansje? De var helt nydelige:-)

Må bare korrigere deg litt. Jeg og min søster er ikke opptatt av hudfarge. De er akkurat like nydelige begge tanteungene mine også. Og det er nok ikke andre adoptivforelde hun har fått kommentarer fra, men fra "folk flest". Og nei, kommentarene har heller ikke vært negative (sa jeg det?) men jeg prøvde å få fram at det likevel har vært litt slitsomt for barna selv. De har følt at de har måttet forklare dette for omgivelsene hundre ganger, hvis du skjønner..

Og da hjelper det så lite at vi adoptivforeldre synest det er det naturligste på jord at barna vår ser helt ulike ut.

Barna må nok belage seg på at de tross alt - fremdeles i Norge i dag - ser annerledes ut enn den gemene hop. Vår erfaring er at i den grad vi har måttet "forklare noe" for omgivelsene, så går det som regel ikke på at de ikke har helt lik hår- og hudfarge, mer på at de ser barna ikke er våre biologiske, og at de lurer på hvilket land barna er fra (mange tror våre er fra Sør-Amerika og snakket spansk ved hjemkomsten til Norge, så her er det mange oppfatninger ute og går )

De få gangene folk _har_ spurt om de er fra samme land, så har vi ikke følt at det er noe "verre" å svare på enn andre spørsmål vi får om barnas opprinnelsesland. At de ikke er biologiske søsken, er uansett noe vi ikke vil hemmeligholde for dem ;-) Og, at de derfor ikke ser helt like ut, er kanskje ikke så rart (ser det er mange svar her som går på at også biologiske søsken kan ha _helt_ forskjellige utseende).

Hvordan vår lillesøster og storebror vil takle fremtidige spørsmål - både av typen som går på hvilket land de er fra - og eventuelt om de er fra samme land - tror jeg avhenger mye av hvilket forhold vi som foreldre har til dette; hvor åpne vi er overfor barna og hvilken trygghet vi gir dem i oppveksten når det gjelder disse forholdene. Vår storebror har iallfall begynt veldig bra: Da han var ca 3,5 år fikk han et spørsmål fra en i barnehagen sin om hvorfor han hadde så mørk hud. Da svarte han: "Fordi jeg er født i Thailand vel!" Og, så var han (og hans lekekamerat som hadde spurt) ferdig med den saken ) Vi har også en veldig søt historie fra barnehagen hvor han stolt "belærer" en venn - som ikke kan skjønne hvordan storebror kan ha fått en lillesøster, når ikke mamma'n hans har hatt stor mage. " Åååååh, Lucas da, vet du ikke at noen barn kommer fra mamma'n sin mage mens andre kommer fra andre land med store fly???" ;-)

At folk flest kan henge seg opp i hudfarge osv. er én ting, men at enkelte adoptivforeldre - eller blivende adoptivforeldre - er så opptatt av hvilken hudfarge barnet/barna deres vil ha, er mer uforståelig. I all hovedsak kommer jo barna fra land som utseendemessig skiller seg en god del fra "nordmenn". Beklager hvis jeg mistolket dine synspunkter.

Når man har vært gjennom en eller flere adopsjoner blir man kanskje _enda_ mer ydmyk overfor giverlandet, barnets biologiske foreldre og det faktum at et lite barn "plutselig" blir overlatt til fremmede (selv om man f.eks. i Thailand har en myk overgang) - som det er totalt avhengig av.

Det er så mye flott ved adopsjon - og det er så trist om forhold som utseende og kjønn på barnet/søskenparet blir det som det fokuseres på.

[Gjest en som venter]

Barna må nok belage seg på at de tross alt - fremdeles i Norge i dag - ser annerledes ut enn den gemene hop. Vår erfaring er at i den grad vi har måttet "forklare noe" for omgivelsene, så går det som regel ikke på at de ikke har helt lik hår- og hudfarge, mer på at de ser barna ikke er våre biologiske, og at de lurer på hvilket land barna er fra (mange tror våre er fra Sør-Amerika og snakket spansk ved hjemkomsten til Norge, så her er det mange oppfatninger ute og går )

De få gangene folk _har_ spurt om de er fra samme land, så har vi ikke følt at det er noe "verre" å svare på enn andre spørsmål vi får om barnas opprinnelsesland. At de ikke er biologiske søsken, er uansett noe vi ikke vil hemmeligholde for dem ;-) Og, at de derfor ikke ser helt like ut, er kanskje ikke så rart (ser det er mange svar her som går på at også biologiske søsken kan ha _helt_ forskjellige utseende).

Hvordan vår lillesøster og storebror vil takle fremtidige spørsmål - både av typen som går på hvilket land de er fra - og eventuelt om de er fra samme land - tror jeg avhenger mye av hvilket forhold vi som foreldre har til dette; hvor åpne vi er overfor barna og hvilken trygghet vi gir dem i oppveksten når det gjelder disse forholdene. Vår storebror har iallfall begynt veldig bra: Da han var ca 3,5 år fikk han et spørsmål fra en i barnehagen sin om hvorfor han hadde så mørk hud. Da svarte han: "Fordi jeg er født i Thailand vel!" Og, så var han (og hans lekekamerat som hadde spurt) ferdig med den saken ) Vi har også en veldig søt historie fra barnehagen hvor han stolt "belærer" en venn - som ikke kan skjønne hvordan storebror kan ha fått en lillesøster, når ikke mamma'n hans har hatt stor mage. " Åååååh, Lucas da, vet du ikke at noen barn kommer fra mamma'n sin mage mens andre kommer fra andre land med store fly???" ;-)

At folk flest kan henge seg opp i hudfarge osv. er én ting, men at enkelte adoptivforeldre - eller blivende adoptivforeldre - er så opptatt av hvilken hudfarge barnet/barna deres vil ha, er mer uforståelig. I all hovedsak kommer jo barna fra land som utseendemessig skiller seg en god del fra "nordmenn". Beklager hvis jeg mistolket dine synspunkter.

Når man har vært gjennom en eller flere adopsjoner blir man kanskje _enda_ mer ydmyk overfor giverlandet, barnets biologiske foreldre og det faktum at et lite barn "plutselig" blir overlatt til fremmede (selv om man f.eks. i Thailand har en myk overgang) - som det er totalt avhengig av.

Det er så mye flott ved adopsjon - og det er så trist om forhold som utseende og kjønn på barnet/søskenparet blir det som det fokuseres på.

Et klokt innlegg!

[Nabina]

Hei!

Vi har et barn fra Filippinene og venter nå barn fra Kina (LID 30/6-05). Vi søkte først og blev godkjennt på Filippinene men ventetiden der er lang nå. På grunn av det valgte vi å bytte land. Vi brukte nettopp lang ventetid som argument. Vi tenkte en del og snakket om det, men syns nå at det er bare bra med nytt land. Det som binder barnen sammen er jo familien vår og opplevelsen av å være adoptert. Så nå følger vi spent med på tildelingene fremover og håper vi selv kan dra i april?!

Hei på dere, jeg har ikke vært klar over disse sidene før idag og har lest det meste av alt som ligger her. Vi har lid på Kina 30.6 som dere. Kanskje vi kommer til å reise samtidig. Har dere hørt noe rykte om når tildeling er? Er så utålmodig av natur at jeg bare må prøve å finne noen holdepunkter for når mulig tildeling er, trodde jo vi skulle få det i desember/januar. Vi er 2 gangs adoptanter, har en jente fra Nepal og skal nå forhåpentligvis få en liten datter fra Kina.