Vil ikke til faren

[Gjest Morra]

Sønnen min er 15 og vil nesten aldri til faren lenger. Jeg snakker sjelden med faren og han er mildt sagt spesiell. Sønnen synes faren er vanskelig å forholde seg til og når han skal til ham ringer han og sier at han ikke vil pga forskjellige ting. Jeg legger meg ikke opp i det, uansett kan man ikke tvinge en femtenåring til å dra til faren. Går ikke løs på ham fysisk og dytter ham ut døra og tar fra ham nøklene! Nå påstår faren at dette vil få konsekvenser for meg! Hva slags konsekvenser kan det være snakk om? Kan jo legge til at han ikke betaler bidrag og at han har en bidragsgjeld på over 100 000...

[Gjest printa]

Hvis jeg forstår det du skriver riktig, så har ikke pappan alltid vært "stabil" iht. samvær med sønnen sin.

Slikt tror jeg vil straffe seg etterhvert. Og kanskje er det det far blir konfrontert med nå.

Jeg har selv en far til mitt barn som er slik, altså finner på masse tull til unskyldning. Alt fra dårlig råd, at han jobber for mye og til at den nye dama hans er sliten.

Enda skjønner hun ikke så mye av dette, for barn er som kjent lojal til sine foreldre, enn hvor urettferdige de kan være.

Men, en dag skjønner hun, og da vil han bli straffet. Jeg behøver ikke si så mye, men jeg regner med hun vil gjøre det. Og den dagen skal hun selv få bestemme hva hun måtte mene om den saken.

[Gjest Morra]

Hvis jeg forstår det du skriver riktig, så har ikke pappan alltid vært "stabil" iht. samvær med sønnen sin.

Slikt tror jeg vil straffe seg etterhvert. Og kanskje er det det far blir konfrontert med nå.

Jeg har selv en far til mitt barn som er slik, altså finner på masse tull til unskyldning. Alt fra dårlig råd, at han jobber for mye og til at den nye dama hans er sliten.

Enda skjønner hun ikke så mye av dette, for barn er som kjent lojal til sine foreldre, enn hvor urettferdige de kan være.

Men, en dag skjønner hun, og da vil han bli straffet. Jeg behøver ikke si så mye, men jeg regner med hun vil gjøre det. Og den dagen skal hun selv få bestemme hva hun måtte mene om den saken.

Faren har egentlig ikke vært ustabil mht samværet, men sønnen min vil ikke til ham. Han har alle vennene sine her og dessuten er faren veldig rar og spesiell og sønnen min synes han er slitsom å forholde seg til. Det er ikke jeg som ødelegger samværet,jeg har som sagt lite kontakt med faren, men han tror nok at jeg påvirker gutten til ikke å dra dit. Kan ikke helt skjønne hva slags konsekvenser dette vil få for meg når det er gutten som ikke vil ha så mye samvær. Han er tross alt 15 år.

[Gjest printa]

Faren har egentlig ikke vært ustabil mht samværet, men sønnen min vil ikke til ham. Han har alle vennene sine her og dessuten er faren veldig rar og spesiell og sønnen min synes han er slitsom å forholde seg til. Det er ikke jeg som ødelegger samværet,jeg har som sagt lite kontakt med faren, men han tror nok at jeg påvirker gutten til ikke å dra dit. Kan ikke helt skjønne hva slags konsekvenser dette vil få for meg når det er gutten som ikke vil ha så mye samvær. Han er tross alt 15 år.

Oi, jeg glemte å svare deg på det da. *s*

Nei, det kan ikke være annet enn tomme trusler. Når man er 15 år, bestemmer en hva en selv vil iht. samvær. Tror det skal stå noe om dette i barnevernloven. Alder og rett til å bestemme.....

Så lenge du ikke gjør noe for å forhindre slik samvær, og sønnen din kan svare for seg selv, så tror jeg du bare kan ta dette helt med ro.

Lykke til;)

[Gjest mij]

Faren har egentlig ikke vært ustabil mht samværet, men sønnen min vil ikke til ham. Han har alle vennene sine her og dessuten er faren veldig rar og spesiell og sønnen min synes han er slitsom å forholde seg til. Det er ikke jeg som ødelegger samværet,jeg har som sagt lite kontakt med faren, men han tror nok at jeg påvirker gutten til ikke å dra dit. Kan ikke helt skjønne hva slags konsekvenser dette vil få for meg når det er gutten som ikke vil ha så mye samvær. Han er tross alt 15 år.

Han tar vel ut frustrasjonene på deg, så lenge han forstår at han ikke kan tvinge gutten i hus.

Konsekvensene er vel at han har tenkt å prate stygt om deg til gutten, og få situasjonen til å snu... Lite trolig at han får det til, høres ut som (unnskyld meg) en ganske patetisk trussel.

Kjedelig situasjon, men gutten må bestemme selv. Det er faren som ikke ser land her. Og nederlag kan jo være harde å ta.

Lykke til, hvertfall!

[Gjest Morra]

Oi, jeg glemte å svare deg på det da. *s*

Nei, det kan ikke være annet enn tomme trusler. Når man er 15 år, bestemmer en hva en selv vil iht. samvær. Tror det skal stå noe om dette i barnevernloven. Alder og rett til å bestemme.....

Så lenge du ikke gjør noe for å forhindre slik samvær, og sønnen din kan svare for seg selv, så tror jeg du bare kan ta dette helt med ro.

Lykke til;)

Takk! Han er fæl til å true med barnevern når jeg ikke gjør som han vil. Men hvis det står i Barneloven at de kan være med å bestemme selv etter en viss aldre, så er jo det greit.

[Gjest mij]

Takk! Han er fæl til å true med barnevern når jeg ikke gjør som han vil. Men hvis det står i Barneloven at de kan være med å bestemme selv etter en viss aldre, så er jo det greit.

Neste gang han nevner barnevernet får du bringe opp bidragsgjelden.

[Gjest Morra]

Neste gang han nevner barnevernet får du bringe opp bidragsgjelden.

Ja, det gjør jeg. Har prøvd å få det inndrevet i mange år, men SI finner ikke noe å inndrive hos ham...

[Gjest mij]

Ja, det gjør jeg. Har prøvd å få det inndrevet i mange år, men SI finner ikke noe å inndrive hos ham...

OK, men det spiller uansett ingen rolle, så lenge det er gutten selv, og ikke du, som avgjør om han skal dit på besøk eller ikke.

[Gjest printa]

Takk! Han er fæl til å true med barnevern når jeg ikke gjør som han vil. Men hvis det står i Barneloven at de kan være med å bestemme selv etter en viss aldre, så er jo det greit.

Jeg skrev barnevernlova, men i barnelova, står det noe om det.

Legger ved linken til deg, så kan du lese selv.

Etter 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet ønsker.

http://www.lovdata.no/all/hl-19810408-007.html#31

[Gjest Morra]

Jeg skrev barnevernlova, men i barnelova, står det noe om det.

Legger ved linken til deg, så kan du lese selv.

Etter 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet ønsker.

http://www.lovdata.no/all/hl-19810408-007.html#31

Takk for linken! Blir litt stresset av sånne trusler, selv om jeg vet at de er tomme. Han har truet med så mye rart opp i gjennom åra og jeg kan ikke vente til de dagen gutten blir 18 og myndig...

[Gjest blomsterløk]

Takk! Han er fæl til å true med barnevern når jeg ikke gjør som han vil. Men hvis det står i Barneloven at de kan være med å bestemme selv etter en viss aldre, så er jo det greit.

Jeg har også en datter på 15 år. Hun vil stort sett aldri til faren sin lenger, og slik har det vært et års tid.

Vi var på møte ved familievernkontoret, for å komme til enighet. Første gang var faren også tilstede på møtet, og var så klart enig i alt der.

Men vi oppdaget fort at teori og praksis var to forskjellige ting.

Så vi fikk i stand et nytt møte, men da gadd ikke faren å møte opp engang.

Det eneste han fortsatte med var å true og skremme hvis hun ikke kom til han.

Jeg var på nytt i kontakt med familievernkontoret, fordi jeg var rådvill ang. hvordan jeg skulle forholde meg. Der fikk jeg beskjed om at far så klart kunne kontakte advokat, for å gå til sak for å tvinge igjennom samvær. Men som hun sa, jeg skulle likt å se den dommeren som vil prøve å tvinge igjennom samvær som en 14-15 åring ikke vil være med på.

Hos oss er det fortsatt sure miner og trusler for å få datteren til å komme dit. Hun er der av og til, men det ser ut til å bli sjeldenere og sjeldnere. Og jeg gjør bare det jeg kan for å støtte datteren vår her. For hun er jo redd faren sin, han har et fryktelig sinne.

Nå har hun ikke vært hos faren sin i det hele tatt denne julen/nyttårshelga, og hun er så glad for å få være hjemme hele jula.

[PieLill]

Det er en ting at gutten ikke ønsker å besøke faren. Det er noe helt annet at han stadig vekk bryter avtaler. Han bør ikke få lov å bryte avtaler med noen, heller ikke faren, uten en tvingende grunn. Det bør være et absolutt krav. Uåplitelighet er en stygg uvane. Likedan billige bortforklaringer i siste liten.

Å tvinge ham til faren er, som du sier, verken hensiktsmessig eller mulig. Men jeg synes du skal presse ham til å reflektere over de valgene han gjør, hvilke konsekvenser de får på kort og lang sikt. Ikke la han slippe unna å forklare seg, hverken overfor deg eller faren.

Hvis det virkelig er slik at han ikke ønsker å besøke faren må han stå for det og si det rett ut til faren sin. Han kan ikke fortsette å luske rundt som et smygende ullteppe full av unnskyldninger.

Kanskje han ønsker å besøke faren, men på andre tidspunkt og på andre vilkår. Dette må også diskuteres åpent og redelig uten hinting og skjulte agendaer.

Mitt forslag er at du diskuterer først med sønnen din, deretter med faren hans. Så får dere møtes alle tre og bli enige om et opplegg for samvær som er på guttens premisser. Det er viktig at dere to foreldre da klarer å legge til side egne konflikter og rivalisering slik at gutten har en reell mulighet til å snakke og bli hørt.

Din sønns forhold til sin far er først og fremst opp til de to. Men dine holdninger har fortsatt mye å si. Jeg tror du gir din sønn en dyrebar gave om du lærer ham å forholde seg til faren sin på en rett frem og redelig måte. Han må ikke få lov å lære seg å smyge seg rundt faren med bortforklaringer og billige unnskyldninger.

Ha også i mente at om sønnen din får forholde seg til faren sin på en så upålitelig og uredelig måte, vil han i neste omgang kunne behandle deg på samme måte den dagen noe blir komplisert.

Jeg vet selvsagt minimalt om hva sønnen din "skylder" sin far i forhold til samvær eller hva han vil gå glipp av hvis han nesten ikke har kontakt med faren. Men han skylder faren sin å holde inngåtte avtaler. Det forutsetter selvsagt at avtalene ikke inngås under press.

Den juridiske siden av dette er jeg ganske blank på.

mvh

[Gjest Morra]

Det er en ting at gutten ikke ønsker å besøke faren. Det er noe helt annet at han stadig vekk bryter avtaler. Han bør ikke få lov å bryte avtaler med noen, heller ikke faren, uten en tvingende grunn. Det bør være et absolutt krav. Uåplitelighet er en stygg uvane. Likedan billige bortforklaringer i siste liten.

Å tvinge ham til faren er, som du sier, verken hensiktsmessig eller mulig. Men jeg synes du skal presse ham til å reflektere over de valgene han gjør, hvilke konsekvenser de får på kort og lang sikt. Ikke la han slippe unna å forklare seg, hverken overfor deg eller faren.

Hvis det virkelig er slik at han ikke ønsker å besøke faren må han stå for det og si det rett ut til faren sin. Han kan ikke fortsette å luske rundt som et smygende ullteppe full av unnskyldninger.

Kanskje han ønsker å besøke faren, men på andre tidspunkt og på andre vilkår. Dette må også diskuteres åpent og redelig uten hinting og skjulte agendaer.

Mitt forslag er at du diskuterer først med sønnen din, deretter med faren hans. Så får dere møtes alle tre og bli enige om et opplegg for samvær som er på guttens premisser. Det er viktig at dere to foreldre da klarer å legge til side egne konflikter og rivalisering slik at gutten har en reell mulighet til å snakke og bli hørt.

Din sønns forhold til sin far er først og fremst opp til de to. Men dine holdninger har fortsatt mye å si. Jeg tror du gir din sønn en dyrebar gave om du lærer ham å forholde seg til faren sin på en rett frem og redelig måte. Han må ikke få lov å lære seg å smyge seg rundt faren med bortforklaringer og billige unnskyldninger.

Ha også i mente at om sønnen din får forholde seg til faren sin på en så upålitelig og uredelig måte, vil han i neste omgang kunne behandle deg på samme måte den dagen noe blir komplisert.

Jeg vet selvsagt minimalt om hva sønnen din "skylder" sin far i forhold til samvær eller hva han vil gå glipp av hvis han nesten ikke har kontakt med faren. Men han skylder faren sin å holde inngåtte avtaler. Det forutsetter selvsagt at avtalene ikke inngås under press.

Den juridiske siden av dette er jeg ganske blank på.

mvh

Jeg har sagt dette til ham, at vi må lage en ny avtale. Han er redd for å såre faren og ta en konfrontasjon med ham, men må gjøres, det vet jeg også. Det er i løpet av høsten dette har sklidd helt ut, og jeg vil heller ikke at han skal føle at det er ok å bryte avaler.

[Gjest printa]

Takk for linken! Blir litt stresset av sånne trusler, selv om jeg vet at de er tomme. Han har truet med så mye rart opp i gjennom åra og jeg kan ikke vente til de dagen gutten blir 18 og myndig...

Ja, det vet jeg (nesten) alt om. Trusler og sånt. Har følt det på kroppen både titt og ofte.

Det tærer på krefter og humør, som jeg ellers skulle hatt til overskudd til vårt felles barn.

Blir det for ille skal du iallfall ikke nøle med å snakke med noen, som kanskje kan hjelpe deg til å stoppe han.

[PieLill]

Jeg har sagt dette til ham, at vi må lage en ny avtale. Han er redd for å såre faren og ta en konfrontasjon med ham, men må gjøres, det vet jeg også. Det er i løpet av høsten dette har sklidd helt ut, og jeg vil heller ikke at han skal føle at det er ok å bryte avaler.

Det er da mye mer sårende med brutte avtaler. Faren er vel alt for smart til å ikke gjennomskue de billige unnskyldningene.

Har synes jeg du skal sette et absolutt krav til at din sønn er 100% redelig. Det er dere alle tre tjent med i lengden.

Spør om han vil snakke med faren på egen hånd, sammen med deg eller på et familievernkontor. Jeg ville gitt ham toppen to uker til å rydde opp, eller i det minste vært i gang med prosessen. Om ha ikke gjør det synes jeg faktisk at du får gi han beskje om at han har værsågod å holde sine avtaler. Avtal om nødvendig med faren at han kommer å henter ham til avtalte tider, hvor han enn måtte befinne seg.

Prøv å sette deg i farens sted. Ville ikke du også kunne blitt en smule desperat om du merket at du mistet kontakten med sønnen din. Si til faren hans at du vil støtte en samværsordning som han blir enig med gutten om. Men at han må komme gutten sin i møte og vise mye fleksibilitet og forståelse i forhold til guttens ønsker og behov.

Hva med at faren selv tok kontakt med gutten og spurte rett ut hva som var problemet og hvordan de to kunne løse det i fellesskap?

mvh

[Gjest Morra]

Ja, det vet jeg (nesten) alt om. Trusler og sånt. Har følt det på kroppen både titt og ofte.

Det tærer på krefter og humør, som jeg ellers skulle hatt til overskudd til vårt felles barn.

Blir det for ille skal du iallfall ikke nøle med å snakke med noen, som kanskje kan hjelpe deg til å stoppe han.

Har blitt flinkere til å takle det med årene, men får alltid et snev av knyttneve-i-magen når han kommer med utspill... Alt er alltid min feil, han kan ikke se at det kanskje er hans egen oppførsel som gjør at gutten ikke vil være hos ham.

[Gjest Morra]

Det er da mye mer sårende med brutte avtaler. Faren er vel alt for smart til å ikke gjennomskue de billige unnskyldningene.

Har synes jeg du skal sette et absolutt krav til at din sønn er 100% redelig. Det er dere alle tre tjent med i lengden.

Spør om han vil snakke med faren på egen hånd, sammen med deg eller på et familievernkontor. Jeg ville gitt ham toppen to uker til å rydde opp, eller i det minste vært i gang med prosessen. Om ha ikke gjør det synes jeg faktisk at du får gi han beskje om at han har værsågod å holde sine avtaler. Avtal om nødvendig med faren at han kommer å henter ham til avtalte tider, hvor han enn måtte befinne seg.

Prøv å sette deg i farens sted. Ville ikke du også kunne blitt en smule desperat om du merket at du mistet kontakten med sønnen din. Si til faren hans at du vil støtte en samværsordning som han blir enig med gutten om. Men at han må komme gutten sin i møte og vise mye fleksibilitet og forståelse i forhold til guttens ønsker og behov.

Hva med at faren selv tok kontakt med gutten og spurte rett ut hva som var problemet og hvordan de to kunne løse det i fellesskap?

mvh

Jeg håper at faren tar opp dette med gutten, han er hos ham nå.

[Gjest printa]

Har blitt flinkere til å takle det med årene, men får alltid et snev av knyttneve-i-magen når han kommer med utspill... Alt er alltid min feil, han kan ikke se at det kanskje er hans egen oppførsel som gjør at gutten ikke vil være hos ham.

Jeg regner med at jeg vil komme til å bli "steinhard" etterhvert, både på godt og vondt.

Jeg syns det er like vondt hver gang. Greier ikke å venne meg til adferdsmønsteret hans.

Forresten er det ikke så veldig mye forståelse for dette i samfunnet heller, foruten de som har opplevd det på kroppen selv.

[Gjest Ånne]

Sønnen din er i en "opprørsalder"og det er helt normalt! Å være sammen faren sin når "alle de andre er på fest" er dødskjedelig. Tenk tilbake når du var 15?