Andre som meg ?

[colombis]

Da var vi kommet 2 dager inn i det nye året.

Nytt år og nye muligheter. Men jeg kjenner meg så motløs.

Har så mange tanker som kverner rundt i hodet.Ventetiden som bare går oppover, usikkerheten om når det blir.

Når vi startet adopsjonsprosessen for 2 år siden var vi sikker på at i 2006 da måtte vi nærme oss. Nå er vi ikke sikker lenger.

Vet det er mange som har ventet veldig veldig lenge, men synes det er vanskelig likevel.Prøver å tenke positivt ! Vi jobber og er aktive begge 2, Har mye å holde på med og en fantastisk familie.

I det siste har jeg vært veldig sliten,og veldig sårbar ! Føler en del mennesker tror det er så enkelt å adoptere.Vi slipper jo unna alt og får et fiks ferdig barn rett oppi hendene våre. Sånne kommentarer er jeg lei av. Skulle ønske flere forstod at det vi venter på er like stort som det barnet en har i magen. Forventningene er de samme.

Ikke alle vi møter har sånne holdninger.Møtt mye positivt og:)

Er det andre som har vært sykemeldt i ventetiden ?

Føler jeg trenger hente meg inn igjen og senke skuldrene litt..

Andre som har det som meg ?

Lykke til videre i ventetiden alle sammen.

Venteklem fra

[Gjest Cebuline]

Nå har vi fått to herlige barn og er for tiden fornøyd. Kanskje kommer dagen da vi finner ut at vi vil ha nr tre?

Men begge gangene var et slit, et ordentlig slit. Jeg mener ikke alt papirarbeidet, men ventingen. Den slet mer på meg enn jeg skjønte da. Andre gang skjønte jeg jo at det var nettopp ventingen, usikkerheten på når (og om) barnet kom og mangel på forståelse fra andre som slet.Vi vet jo at barnet kommeren dag, men når man står midt oppi det så finnes det dager mad tvil.

Jeg vet ikke annet råd å gi deg enn at du bør ta kontakt med andre i din situalsjon. Husk også at alle (iallefall de aller aller fleste) som adopterer sliter i ventetiden.

Sender deg en god og varm venteklem med håp om at det nå snart blir deres tur!!

[Indian girl]

Hei colombis

Skjønner deg bare så altfor godt. Det er kjempetøft at ventetiden er så lang. Jeg vet jo ikke hvor langt dere er i prosessen, venter dere på tildeling kanskje? Jeg tenkte når vi bestemte oss for å adoptere at ventetiden det skulle jeg nok klare. Men nå er det gått to år siden vi startet prosessen og snart et halvt år etter vi fikk tildeling og enda veit vi ikke når vi skal dra! De siste to månedene har vært håpløse. Det er en merkelig blanding av håp og fortvilelse. Ups and downs. Fornuften sier at det er lite vi kan gjøre, men innimellom blir jeg helt fortvilet av å vite at den lille jenta bare blir større og større uten at jeg får ta del i det. Tror veldig mange har det sånn, men det er nok som du sier liten forståelse for hvordan adopsjonsprosessen oppleves for de omsom ikke har gjort det selv. Før jul var jeg helt utslitt, kuttet ut mye av det sosiale for å komme meg igjennom dagene. Meldte meg litt ut av samfunnet og konstentrerte meg om den nærmeste familien. Så hadde jeg en ferieuke i jula. Det hjalp godt. Rådet mitt til deg er igrunn å lytte til kroppen og redusere tempoet litt. Kutte ut det du ikke har lyst til å delta på. Det er så mange krav en skal møte, og av og til har en best av å pleie seg selv litt. For meg var det ingen løsning å sykemelde meg og dermed tenke enda mer, men er man nesten "utbrent" kan det nok være greit. Ønsker deg lykke til videre i ventingen! Om ikke annet så skal du vite at det er mange DOL'ere som vet åssen du har det! Stor klem fra meg til deg!

[colombis]

Hei colombis

Skjønner deg bare så altfor godt. Det er kjempetøft at ventetiden er så lang. Jeg vet jo ikke hvor langt dere er i prosessen, venter dere på tildeling kanskje? Jeg tenkte når vi bestemte oss for å adoptere at ventetiden det skulle jeg nok klare. Men nå er det gått to år siden vi startet prosessen og snart et halvt år etter vi fikk tildeling og enda veit vi ikke når vi skal dra! De siste to månedene har vært håpløse. Det er en merkelig blanding av håp og fortvilelse. Ups and downs. Fornuften sier at det er lite vi kan gjøre, men innimellom blir jeg helt fortvilet av å vite at den lille jenta bare blir større og større uten at jeg får ta del i det. Tror veldig mange har det sånn, men det er nok som du sier liten forståelse for hvordan adopsjonsprosessen oppleves for de omsom ikke har gjort det selv. Før jul var jeg helt utslitt, kuttet ut mye av det sosiale for å komme meg igjennom dagene. Meldte meg litt ut av samfunnet og konstentrerte meg om den nærmeste familien. Så hadde jeg en ferieuke i jula. Det hjalp godt. Rådet mitt til deg er igrunn å lytte til kroppen og redusere tempoet litt. Kutte ut det du ikke har lyst til å delta på. Det er så mange krav en skal møte, og av og til har en best av å pleie seg selv litt. For meg var det ingen løsning å sykemelde meg og dermed tenke enda mer, men er man nesten "utbrent" kan det nok være greit. Ønsker deg lykke til videre i ventingen! Om ikke annet så skal du vite at det er mange DOL'ere som vet åssen du har det! Stor klem fra meg til deg!

Det er 2 år siden vi startet adopsjonsprosessen.

Vi har "BARE"ventet 9 mnd i

colombia.Så vi må nok vente lenge ennå.Når vi startet adopsjonsprosessen var ventetiden ca.12 mnd i Colombia.

Hadde jeg møtt et snev av forståelse for min situasjon på arbeidsplassen ville jeg nok lettere klart å jobbe i denne vanskelige perioden jeg er inne i nå.

Takk for oppmuntringen.

Utrolig godt med alle her

inne på online.

klem

[Gjest Snart tobarnsmor..]

Tror vi blir mere påvirket enn vi føler selv!! Jeg sier på spøk at det er hormonene som løper løpsk med meg....men det er jo det det er!! Alt virker jo sånn inn på en! Vi sitter jo å venter på et etterlengtet barn!! Ta vare på deg selv, finn ditt eget tempo, og lykke til med ventingen! Vi er flere!!

[venterveldig]

Hei Colombis!

Jeg er også en venter, men har ventet mye kortere enn deg, og selv jeg kjenner av og til på de følelsene du beskriver! Jeg føler meg av og til sliten og tom, men det verste synes jeg at jeg i disse periodene har problemer med å konsentrere meg. Men samtidig føler jeg at det liksom ikke er helt legitimt for oss adopsjonsventere å si at vi er sliten av å vente og at det tærer på.

Jeg har tatt situasjonen opp til vurdering og funnet ut at jeg må forsøke å skaffe meg mer energi.Da tenker jeg å komme meg i bedre form og lage små pusterom i hverdagen. Da vil jeg nok takle dette litt bedre. Har faktisk tenkt å jobbe litt ekstra i denne mørke årstiden, dersom jeg får det til. og heller ha noen dager senere som jeg kan ta ut i avspasering når jeg føler spesielt at jeg vil ha et pusterom. Enten fordi jeg vil bruke tid på å tenke på adopsjon uten å ha dårlig samvittighet for jobben, eller om det er for å nyte en fin dag og komme bort fra både jobb og adopsjonstanker. Det er nå i hvert fall planen min.¨

Dette ble langt, men uansett: Jeg håper du gir deg selv litt rom til å gjøre det du bør gjøre for din EGEN del. Lykke til

[Gjest chinamom]

Lykke til! Ta en dag av gangen og prøv å tenk positivt. Når du endelig står der med barnet i armene er det alt glemt!

[Gjest snart mamma til to]

Jeg har vært i venteprossesen i tre år det som hjalp meg var å melde meg inn i lokal laget av foreningen. For da får du mye støtte, du får mye informasjon om ventesitvasjonen. Og masse gode venner som er/var i samme sitvasjon.

Så meld deg inn og kos deg i ventetiden som er igjenn.

For meg var lokkallaget en viktig støtte i denne lange tiden, og jeg har fortsatt ca 10måmder igjenn.

[colobris]

jeg hadde mange "flytte-på-penner"-dager på jobben under ventetida. Bare satt der, titta tomt ut i lufta og hadde store konsentrasjonsproblemer.

Det er kanskje først nå etterpå (vi kom hjem med Lillebror i november!) - at det har gått opp for meg hvor "fjern" jeg var....

Forklarte for meg sjøl med helt andre ting enn at jeg var "ventesyk". Skulle nok ha prioritert meg sjøl i større grad enn det jeg gjorde....

Prøver vel å si - lytt til deg sjøl og kroppen din. Du har lov til å vente, til å lengte. Du har lov til å ligge på sofa'n en dag eller tre med tankene dine. Eller ta deg en joggetur hvis det kan gi deg energi.

Pass godt på deg sjøl - når ting begynner å skje og du endelig skal få møte barnet ditt, ja - da trenger du all energi du har å oppdrive!

Ønsker deg massevis av lykke til - om ventingen blir kort eller lang ... det vet du ikke, men barnet ditt trenger at du tar vare på deg sjøl!

[colombis]

Nå har vi fått to herlige barn og er for tiden fornøyd. Kanskje kommer dagen da vi finner ut at vi vil ha nr tre?

Men begge gangene var et slit, et ordentlig slit. Jeg mener ikke alt papirarbeidet, men ventingen. Den slet mer på meg enn jeg skjønte da. Andre gang skjønte jeg jo at det var nettopp ventingen, usikkerheten på når (og om) barnet kom og mangel på forståelse fra andre som slet.Vi vet jo at barnet kommeren dag, men når man står midt oppi det så finnes det dager mad tvil.

Jeg vet ikke annet råd å gi deg enn at du bør ta kontakt med andre i din situalsjon. Husk også at alle (iallefall de aller aller fleste) som adopterer sliter i ventetiden.

Sender deg en god og varm venteklem med håp om at det nå snart blir deres tur!!

Takk for positive og oppmuntrende svar. Ventetiden er tøff for alle ! Skulle ønske en kunne skru av følelsene og bare legge det en tenker på til siden. Men så er det jo et barn vi venter på. For vår del har vi begynt på vårt 9 år med intenst ønske om barn. Og nå når vi er nærmere enn noen gang er det ekstra tålmodighetsprøve å vente.

Heldigvis er livet godt og

Og energien skal komme tilbake!

Vi skal på foreldreforberedene kurs snart. Det tror jeg blir positivt å møte andre som skal adoptere. Gleder meg.

klem

[Gjest India i 2006]

Hei, hei.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Men utrolig nok, man kommer seg videre - dag for dag, og til slutt er man i mål.

Vi har holdt på i rett under tre år nå, og satser på å få reise til India om ikke så mange måneder. Men disse tre årene har vært lange til tider.

Jeg var "utbrent" en periode. Slet skikkelig, følte meg tung, tom og trist. Og fikk dårlig samvittighet fordi det jo egentlig er så mye å glede seg over i livet. Jeg er frisk, glad i mannen, bor og lever godt osv, osv. Men savnet etter barnet var og er stort, derfor følte jeg meg sliten og lei likevel.

Jeg var hos legen min, og hun syntes jeg trengte en "time out" som hun kaldte det (sykemelding). Hadde da 14 dg hjemme som jeg ladet meg opp. Gjorde ting jeg liker som jeg ellers ikke har så god tid til. Det gjorde veldig godt for kropp og sjel. Legen sa jeg måtte gjerne ta flere slike

pauser. Det har det ikke vært behov for, men det er godt å vite at legen min forstår meg.

Så bra at du skal på foreldreforberedende kurs. Der kan du øse ut med dine forventninger og frustrasjoner.

Lykke til videre. Hold ut.

Nytt år - nye muligheter vet du.

Hilsen fra meg

[latinomama]

....fordi jeg kjenner meg veldig godt igjen. Derfor vil jeg dele med deg av mine egne erfaringer.

Da vi ventet vår første visste jeg ikke så mye om hvordan prosessen foregikk, og hvilke hindringer vi kunne møte på veien. Kommunen brukte 13 mnd på å behandle saken vår, men da vi kom til Colombia gikk det kun knappe fire måneder før vi ble foreldre til verdens skjønneste lille gutt. Likevel var jeg rastløs og uforutsigbarheten var tung å bære, og suget etter at noe måtte skje resulterte i at jeg byttet jobb to mndr. før tildeling...ja ja...

Med nummer to var alt annerledes. Jeg trodde det skulle bli lettere siden vi allerede var foreldre, men nå visste jeg så utrolig mye mer og jeg engasjerte meg på nettet og i saker vedr. Colombia. Kommunen var fortsatt treg, og vi havnte til slutt i avisen før det ble fortgang. Bufa brukte bare 3 mndr, men vi fikk ikke lov til å sende papirer til FANA da vi var klare. Bufa ville stoppe adopsjoner fra private institusjoner, og vi måtte stå på venteliste hos AF. Ting var veldig uforutsigbart og det var umulig å si når vi ville bli tobarnsforeldre. Jeg engasjerte meg voldsomt i saken mot Bufa og brukte timer på nettet hver dag. I tillegg hadde jeg en jobb som sugde all kraft ut av meg. Enden på visa ble at jeg måtte sykmeldes. Kreftene tok rett og slett slutt. Selvom jobben var utslagsgivende så tror jeg helt klart at den uforutsigbare ventetiden også hadde en effekt.

Jeg tror det er helt normalt å føle seg tom til tider i en slik prosess. Det er liksom grenser for hvor lenge vi kan holde humøret oppe når ventetiden drar ut. Inne i hodet vårt lager vi liksom en worst case ventetid, og når den også sprekker så mister vi motet.

For din del er det viktig å ta pauser fra ventetiden. Ta litt fri fra DOL, finn på noe koselig med din kjære og gode venner. Sett grenser for til hvem og når du snakker om adopsjonen. Fortell dine nærmeste at du har det tøft, be dem om å lytte til deg og ikke komme med løsninger. Hold deg i fysisk form, gå deg turer med din kjære eller en god venninde. Sykmeld deg om du trenger å komme til hektene, og ikke føl deg som en taper av den grunn. Dette er en psykisk påkjenning. Og tenk....ditt barn kommer når det kommer og da ville du ikke hatt det annerledes, for da ville du ikke fått akkurat det barnet som er ditt. La skjebnen råde......

Lykke til!

klem fra meg som er i gang for tredje gang.

[colombis]

....fordi jeg kjenner meg veldig godt igjen. Derfor vil jeg dele med deg av mine egne erfaringer.

Da vi ventet vår første visste jeg ikke så mye om hvordan prosessen foregikk, og hvilke hindringer vi kunne møte på veien. Kommunen brukte 13 mnd på å behandle saken vår, men da vi kom til Colombia gikk det kun knappe fire måneder før vi ble foreldre til verdens skjønneste lille gutt. Likevel var jeg rastløs og uforutsigbarheten var tung å bære, og suget etter at noe måtte skje resulterte i at jeg byttet jobb to mndr. før tildeling...ja ja...

Med nummer to var alt annerledes. Jeg trodde det skulle bli lettere siden vi allerede var foreldre, men nå visste jeg så utrolig mye mer og jeg engasjerte meg på nettet og i saker vedr. Colombia. Kommunen var fortsatt treg, og vi havnte til slutt i avisen før det ble fortgang. Bufa brukte bare 3 mndr, men vi fikk ikke lov til å sende papirer til FANA da vi var klare. Bufa ville stoppe adopsjoner fra private institusjoner, og vi måtte stå på venteliste hos AF. Ting var veldig uforutsigbart og det var umulig å si når vi ville bli tobarnsforeldre. Jeg engasjerte meg voldsomt i saken mot Bufa og brukte timer på nettet hver dag. I tillegg hadde jeg en jobb som sugde all kraft ut av meg. Enden på visa ble at jeg måtte sykmeldes. Kreftene tok rett og slett slutt. Selvom jobben var utslagsgivende så tror jeg helt klart at den uforutsigbare ventetiden også hadde en effekt.

Jeg tror det er helt normalt å føle seg tom til tider i en slik prosess. Det er liksom grenser for hvor lenge vi kan holde humøret oppe når ventetiden drar ut. Inne i hodet vårt lager vi liksom en worst case ventetid, og når den også sprekker så mister vi motet.

For din del er det viktig å ta pauser fra ventetiden. Ta litt fri fra DOL, finn på noe koselig med din kjære og gode venner. Sett grenser for til hvem og når du snakker om adopsjonen. Fortell dine nærmeste at du har det tøft, be dem om å lytte til deg og ikke komme med løsninger. Hold deg i fysisk form, gå deg turer med din kjære eller en god venninde. Sykmeld deg om du trenger å komme til hektene, og ikke føl deg som en taper av den grunn. Dette er en psykisk påkjenning. Og tenk....ditt barn kommer når det kommer og da ville du ikke hatt det annerledes, for da ville du ikke fått akkurat det barnet som er ditt. La skjebnen råde......

Lykke til!

klem fra meg som er i gang for tredje gang.

Takk for at dere ville dele med meg hvordan dere har det. Ser at vi tenker på samme måte. Godt å vite at jeg ikke er alene om å føle som jeg gjør.

Lykke til videre i ventetiden deres.Det er jammen en lang prosess med 3 år..og hindringer på veien.Håper tildelingene snart kommer..

Venteklem

[snø]

Hei,

Det er helt normalt å føle seg fullstendig utslitt og lei av det meste når man venter og venter, og ventetiden er så uforutsigbar som den er! Og det er også helt normalt å bli gal av spørsmål og "trøstende" kommentarer til tider. Eller lite trøstende, som dem du beskriver...

Jeg var selv 50% sykemeldt i 14 dager i høst. Jeg var vel stort sett på jobb mer eller mindre 100% likevel, men det fikk nok arbeidsgiver og kolleger til å virkelig forstå at ventetiden er tung for oss som har ventet så lenge som vi har (det er 3,5 år siden vi kontaktet sosialkontoret...).

Jeg har heldigvis en forståelsesfull arbeidsgiver og gode kolleger som støtter meg, og jeg får arbeidsoppgaver som passer mitt noe slitte humør og temmelig labre arbeidslyst. Har en sjef som selv har slitt lenge med å få barn, og det hjelper nok på forståelsen fra hennes side, iom at hun selv vet alt om å vente...

Nå er det 2006, og jeg håper at det fører med seg mange gode nyheter på Colombiafronten. Selv har jeg hatt juleferie siden 21. desember, og det har gjort utrolig godt. Nå er jeg klar for litt aktiv venting igjen :-))

I alle fall for en liten stund...

Beste hilsen fra

[colombis]

Hei,

Det er helt normalt å føle seg fullstendig utslitt og lei av det meste når man venter og venter, og ventetiden er så uforutsigbar som den er! Og det er også helt normalt å bli gal av spørsmål og "trøstende" kommentarer til tider. Eller lite trøstende, som dem du beskriver...

Jeg var selv 50% sykemeldt i 14 dager i høst. Jeg var vel stort sett på jobb mer eller mindre 100% likevel, men det fikk nok arbeidsgiver og kolleger til å virkelig forstå at ventetiden er tung for oss som har ventet så lenge som vi har (det er 3,5 år siden vi kontaktet sosialkontoret...).

Jeg har heldigvis en forståelsesfull arbeidsgiver og gode kolleger som støtter meg, og jeg får arbeidsoppgaver som passer mitt noe slitte humør og temmelig labre arbeidslyst. Har en sjef som selv har slitt lenge med å få barn, og det hjelper nok på forståelsen fra hennes side, iom at hun selv vet alt om å vente...

Nå er det 2006, og jeg håper at det fører med seg mange gode nyheter på Colombiafronten. Selv har jeg hatt juleferie siden 21. desember, og det har gjort utrolig godt. Nå er jeg klar for litt aktiv venting igjen :-))

I alle fall for en liten stund...

Beste hilsen fra

Hei Snø !

Må bare få sagt at jeg håper dere får tildeling snarest!!! Det fortjener dere virkelig.

Skjønner ikke hvordan dere har klart den lange ventetiden..Beundringsverdig.

Håper telefonen snart ringer, og takk for oppmuntringen.

Klem

.

[Gjest girasol]

Hei colombis! Jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier, særlig om det å være motløs i forhold til lang ventetid i Colombia! For ett år sida hadde jeg nok sagt med mye positivitet at kanskje vi blir to-barnsforeldre mot slutten av 2006! Men nå vet jeg ikke om jeg tørr å håpe på å bli det i løpet av 2007 engang... :-(

Men jeg holder motet oppe og sier til meg selv at ventetiden kommer sikkert til å gå ned! Også sier jeg til meg sjøl at når vårt elskede barn endelig sitter på armen vår, så kommer den lange ventetiden til å være glemt! Og vi kommer til å være overbevist om at det var nettopp dette fantastiske barnet som skulle bli vårt barn! På samme måten som vi er overbevist om at vårt første barn er det barnet det er meningen vi skal ha. Det var en lang ventetid på ham også! Først venta vi 9 mnd.på at barnevernet skulle sette i gang, deretter 3 mnd.på at de skulle gjøre ferdig rapporten og så 3 mnd.på bufetat. Etter det tok det 7 mnd.før vi fikk sendt papirene til Colombia, pga.mye styr med papirer i retur etc. Og så tok ventetiden i Colombia nøyaktig 1 år. I tillegg ble reisa vår til Colombia etter tildeling utsatt, pga.noe styr med visum tror jeg... det var faktisk den aller værste ventetiden i alle de årene! Alt i alt venta vi 2 år og 9 mnd.

Det går mot et barn colombis, og når det først skjer blir det så over alle breddegrader fantastisk, at du helt sikkert synes det var verdt det. Det synes jeg!! :-)

M.v.h.

[colombis]

Hei colombis! Jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier, særlig om det å være motløs i forhold til lang ventetid i Colombia! For ett år sida hadde jeg nok sagt med mye positivitet at kanskje vi blir to-barnsforeldre mot slutten av 2006! Men nå vet jeg ikke om jeg tørr å håpe på å bli det i løpet av 2007 engang... :-(

Men jeg holder motet oppe og sier til meg selv at ventetiden kommer sikkert til å gå ned! Også sier jeg til meg sjøl at når vårt elskede barn endelig sitter på armen vår, så kommer den lange ventetiden til å være glemt! Og vi kommer til å være overbevist om at det var nettopp dette fantastiske barnet som skulle bli vårt barn! På samme måten som vi er overbevist om at vårt første barn er det barnet det er meningen vi skal ha. Det var en lang ventetid på ham også! Først venta vi 9 mnd.på at barnevernet skulle sette i gang, deretter 3 mnd.på at de skulle gjøre ferdig rapporten og så 3 mnd.på bufetat. Etter det tok det 7 mnd.før vi fikk sendt papirene til Colombia, pga.mye styr med papirer i retur etc. Og så tok ventetiden i Colombia nøyaktig 1 år. I tillegg ble reisa vår til Colombia etter tildeling utsatt, pga.noe styr med visum tror jeg... det var faktisk den aller værste ventetiden i alle de årene! Alt i alt venta vi 2 år og 9 mnd.

Det går mot et barn colombis, og når det først skjer blir det så over alle breddegrader fantastisk, at du helt sikkert synes det var verdt det. Det synes jeg!! :-)

M.v.h.

HEI!

Takk for oppmuntringen. Kjenner gleden inni meg når jeg leser at det blir over alle breddegrader fantastisk:)

Det tror jeg det blir..

Lykke til videre og håper dere blir 2 barnsforeldre i 2006.

Klem

[makjac]

Hei min venn. Tror du og jeg må møtes en dag. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Føler selv jeg er på randen av en sykemelding, selv om jeg har hatt fri hele julen. Dritt lei folk som tyter og maser om det ikke skjer noe snart. Og ikke minst spørsmål om hvorfor vi ikke prøvde alle 3 prøverørsforsøkene først før vi adpoterte. Det kan de si som har fått så mange barn de ville når de ville.De har ikkje peiling på hva det vil si å gå gjennom hormonkurer, sprøyter med mere!Men nok om det. Du er ikke alene. Send meg en mail hvis du vil så kan vi treffes. Klem

[Indian girl]

Hei, hei.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Men utrolig nok, man kommer seg videre - dag for dag, og til slutt er man i mål.

Vi har holdt på i rett under tre år nå, og satser på å få reise til India om ikke så mange måneder. Men disse tre årene har vært lange til tider.

Jeg var "utbrent" en periode. Slet skikkelig, følte meg tung, tom og trist. Og fikk dårlig samvittighet fordi det jo egentlig er så mye å glede seg over i livet. Jeg er frisk, glad i mannen, bor og lever godt osv, osv. Men savnet etter barnet var og er stort, derfor følte jeg meg sliten og lei likevel.

Jeg var hos legen min, og hun syntes jeg trengte en "time out" som hun kaldte det (sykemelding). Hadde da 14 dg hjemme som jeg ladet meg opp. Gjorde ting jeg liker som jeg ellers ikke har så god tid til. Det gjorde veldig godt for kropp og sjel. Legen sa jeg måtte gjerne ta flere slike

pauser. Det har det ikke vært behov for, men det er godt å vite at legen min forstår meg.

Så bra at du skal på foreldreforberedende kurs. Der kan du øse ut med dine forventninger og frustrasjoner.

Lykke til videre. Hold ut.

Nytt år - nye muligheter vet du.

Hilsen fra meg

Vi skal tydeligvis til India innen samme intervallet. Vi håper på reise om ca 2 mnd.Men datoen er nok rimelig usikker. Skulle gjerne snakket mer med deg.

[colombis]

Hei min venn. Tror du og jeg må møtes en dag. Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Føler selv jeg er på randen av en sykemelding, selv om jeg har hatt fri hele julen. Dritt lei folk som tyter og maser om det ikke skjer noe snart. Og ikke minst spørsmål om hvorfor vi ikke prøvde alle 3 prøverørsforsøkene først før vi adpoterte. Det kan de si som har fått så mange barn de ville når de ville.De har ikkje peiling på hva det vil si å gå gjennom hormonkurer, sprøyter med mere!Men nok om det. Du er ikke alene. Send meg en mail hvis du vil så kan vi treffes. Klem

HEI MAKJAC !

Hadde tenkt å ta kontakt med deg, men pga. mitt dårlige humør for tiden tenkte jeg det var litt dumt. Men ser jo at vi har felles bakgrunn og samme " problemer " Sender deg en mail. Så ikke innlegget ditt før i dag,.

Trøsteklem til deg fra