Barn eller ikke, jeg blir helt frustrert (langt)

[Gjest Lisan12]

Har skerevet i Samlivsforum også, men tror det er raskere å få tilbakemeldinger her..

Jeg er relativt ny her inne, så må nesten fortelle litt før jeg kommer til selve problemet, så dette blir dessverre langt.

Jeg er 31 år, samboer med en på 34. Vi har vært kjærester i ca. 3 år og har planlagt å gifte oss til sommeren. Han har et barn fra tidligere som snart er 4,5 år.

Da vi traff hverandre var min livssituasjon som følger. Jeg hadde vært singel noen år, jeg hadde en jobb som krevde veldig mye av meg, dvs. jeg jobbet så og si døgnet rundt og jeg reiste veldig mye. Jeg så ikke for meg et liv med mann og barn på det tidspunktet, jeg var vel heller mer bitt av karrierebasillen. Men da jeg traff "mannen i mitt liv" endret ting seg sakte, men sikkert. Jeg sa til slutt opp jobben min, og fant meg en ny interessant jobb med normale arbeidstider og lite reising. Jeg har blitt utrolig glad i å kunne ha fritid som jeg kan planlegge, og leve et mer normalt "a4 liv".

Da vi traff hverandre begynte tidlig han å snakke om at han ønsket seg flere barn. For meg var det helt fjernt, og jeg gjorde det klart for ham at dette trengte jeg tid til å fordøye, og om mulig var det ikke sikkert at jeg ønsket egne barn. Vi har hans datter annenhver helg + 1 dag og i ferier, og det fungerer veldig bra. Jeg er veldig glad i barn, det har jeg alltid vært og alltid hatt mye barn rundt meg i familien, men har liksom ikke sett for meg selv i den situasjonen. Dette har vel også mye med at jeg alltid har jobbet mye og satt det først osv.

Men så har tiden gått, jeg har som sagt byttet jobb, vi har akkurat kjøpt oss hus og vi skal gifte oss. Og nå begynner min biologiske klokke og tikke. Og jeg har funnet ut at jeg faktisk begynner å bli klar for å få barn. Kjæresten min satt senest rett før jul og spurte datteren sin om hun ønsket seg en lillebror/søster, og da hun svarte ja, så tittet han på meg og sa "da må vi spørre hun først om hun vil". Jeg sa ikke noe da, selv om jeg da visste at jeg snart var klar for å få barn. Men jeg ville vente litt med å fortelle dette til kjæresten min, måtte liksom tenke meg om bittelitt til først.

Så i helgen smalt jeg bomben. Vi hadde en romantisk middag og jeg følte at tidspunktet var riktig. Og jeg følte meg så bra og skulle fortelle dette. Men reaksjonen jeg fikk var langt fra den jeg hadde forventet.

Han ville ikke ha flere barn!!! Jeg ble jo helt sjokkert, han har jo sagt det hele tiden. MEn da jeg spurte om hvorfor i alle dager han hadde ombestemt seg så fikk jeg bare til svar at sånn var det. Han hadde villet det før, men ikke nå.

Jeg måtte summe meg litt, og spurte igjen om det virkelig var sånn at om jeg hadde kastet p-pillene før jul så hadde det vært greit, men ikke nå. Og det var visst sånn.

Etter hvert så fikk han også summet seg litt og fikk mumlet frem at grunnen var at han trodde ikke jeg taklet tiden med så lite søvn osv., for jeg er visst så grinete når jeg sover for lite.

Jeg ble helt matt, og helgen min var ødelagt. Og nå sitter jeg her da, og lurer på hva i alle dager skal jeg gjøre. Jeg har nå liksom gått og planlagt fremtiden min oppi hodet mitt, og jeg ser for meg et liv hvor vi skaper vår egen lille familie. Men nei da, sånn blir det ikke.

Så nå lurer jeg på hva jeg skal gjøre. Selvfølgelig må jeg ta en alvorsprat igjen med mannen min, men om han er fast bestemt på dette at han ikke vil ha barn, så vet jeg ikke om jeg kan gjennomføre dette bryllupet til sommeren. Jeg vil ikke bli gammel uten å ha noen etter meg osv. osv.

Kan jeg få noen gode råd eller trøstende ord, så hadde jeg vært veldig takknemmelig.

[jubalong70]

Jeg tror dette kommer til å løse seg jeg. Du må bare forklare tydelig og gjenntatte ganger at du virkelig har tenkt over dette. At du ikke ønsker barn bare fordi han ville ha flere, men at det er et ønske som gradvis har vokst frem.

Si klart at du er fullstendig klar over at det blir en slitsom tid og et helt nytt liv. (Selv om absolutt ingen kan forestille seg på forhånd hvor slitsomt det er...)

Forklar at du ikke klarer å se for deg å leve resten av livet uten å få barn.

Dette kommer til å gå så bra så!

[Gjest pekka]

Hei! Jeg kan tenke du ble paff ja. Nå har han "maset" så lenge om barn, at når du endelig har funnet ut at tida er inne, så får han panikk. Jeg tror og håper for din del at han bare trenger å fordøye ditt ønske et par dager. Alle har klart den perioden med mindre søvn før dere, så det skal nok gå bra Dere er tilogmed TO om barnet. La han få tenke litt, så håper jeg det er han som tar opp saken igjen. Lykke til!!

[buffy79]

Jeg tror dette kommer til å løse seg jeg. Du må bare forklare tydelig og gjenntatte ganger at du virkelig har tenkt over dette. At du ikke ønsker barn bare fordi han ville ha flere, men at det er et ønske som gradvis har vokst frem.

Si klart at du er fullstendig klar over at det blir en slitsom tid og et helt nytt liv. (Selv om absolutt ingen kan forestille seg på forhånd hvor slitsomt det er...)

Forklar at du ikke klarer å se for deg å leve resten av livet uten å få barn.

Dette kommer til å gå så bra så!

Hmmm, jeg har det som din samboer har det vil jeg tro: jeg var den som kom med en datter på i underkant av ett år, og traff en herlig mann.

Jeg hadde alltid ønsket meg flere barn, og det gjør han fremdeles. Jeg gjorde det, men har gradvis endret min mening, og ønsker ikke flere barn.

gifter meg til sommeren, og kunngjorde for min samboer i høst at jeg ikke ønsker flere barn. Dette var noe som hadde vokst fram i meg sommeren ifjor, og jeg vil ikke ha flere barn, noe som er et sjokk for han fremdeles.

jeg har til og med sagt til han at dersom ett eget barn er noe han virkelig ønsker seg, skal ikke jeg være egoist og stå i veien for han.

hvorfor ønsker jeg ikke flere barn; føler at vi har det så bra slik vår situasjon er idag, vi står friere til å være mer spontan med ett barn, enn med to. økonomien er grei nok til å kunne betale på huset, og ta oss en lang ferie i året samt småturer ellers.

han i sjokk da jeg sa det. han hadde vel hatt mistanke siden jeg sluttet å snakke om å være verpesyk etc. men trodde det ville gå over. nå, 6 mnd'er senere er jeg bare mer sikker i min sak. og han tar det ikke opp mer, enten har han avfunnet seg med det, eller så håper han at jeg ombestemmer meg(han blir 30, jeg er 26)

[kizmiaz]

At han har ombestemt seg sånn på bare noen uker virker rart. Erfaringsmessig er vel ønsket om barn så dyptgripende hos både ham og henne (når man først ønsker det) at det virkelig skal noe drastisk til for at man ombestemmer seg så brått ? Du skriver jo at du må ta en prat med ham,det er nok helt nødvendig. Men kan det ha skjedd noe i forholdet deres på denne korte tiden som gjør at han nå får kalde føtter ?

Håper det løser seg for dere.

[Speak]

Virker jo veldig merkelig. Men vet at gubben også var skeptisk. Jeg hadde aldri ønsket meg barn, men da vi hadde vært sammen en stund endret jeg mening.

Han har i etterhånd fortalt at han hadde vært veldig skeptisk til hvordan dette skulle gå.

Det har helt klart vært slitsomme stunder. Men jeg er jammen glad jeg har vesla som nå er 6. Han har jo en fra før (14 år), så han hadde jo en arvetager uansett.

Synes hans forklaring virker litt merkelig. Synes du bør snakke litt mer med han. Kanskje det ligger noe mer bak dette???

[Gjest Lisan12]

Hmmm, jeg har det som din samboer har det vil jeg tro: jeg var den som kom med en datter på i underkant av ett år, og traff en herlig mann.

Jeg hadde alltid ønsket meg flere barn, og det gjør han fremdeles. Jeg gjorde det, men har gradvis endret min mening, og ønsker ikke flere barn.

gifter meg til sommeren, og kunngjorde for min samboer i høst at jeg ikke ønsker flere barn. Dette var noe som hadde vokst fram i meg sommeren ifjor, og jeg vil ikke ha flere barn, noe som er et sjokk for han fremdeles.

jeg har til og med sagt til han at dersom ett eget barn er noe han virkelig ønsker seg, skal ikke jeg være egoist og stå i veien for han.

hvorfor ønsker jeg ikke flere barn; føler at vi har det så bra slik vår situasjon er idag, vi står friere til å være mer spontan med ett barn, enn med to. økonomien er grei nok til å kunne betale på huset, og ta oss en lang ferie i året samt småturer ellers.

han i sjokk da jeg sa det. han hadde vel hatt mistanke siden jeg sluttet å snakke om å være verpesyk etc. men trodde det ville gå over. nå, 6 mnd'er senere er jeg bare mer sikker i min sak. og han tar det ikke opp mer, enten har han avfunnet seg med det, eller så håper han at jeg ombestemmer meg(han blir 30, jeg er 26)

Joda, jeg kan forstå at man endrer mening, men han har gjort det så plutselig liksom. Det er snakk om i løpet av 3 uker. Og da vi kjøpte hus (i november) var det viktig for ham at det var nok soverom slik at vi hadde et barnerom osv.

Og joda, vi har det fint vi også med friheten de helgene vi ikke har barn osv. Vi storkoser oss da og gjør mye gøy sammen. Men så tenker jeg på fremtiden da.

Hva om min mann skulle dø om 10 år, da sitter jeg der - uten barn, og heller ikke et stebarn lenger. I motsatt fall, om jeg faller fra vil han alltid ha sin datter.

[Gjest Lisan12]

Virker jo veldig merkelig. Men vet at gubben også var skeptisk. Jeg hadde aldri ønsket meg barn, men da vi hadde vært sammen en stund endret jeg mening.

Han har i etterhånd fortalt at han hadde vært veldig skeptisk til hvordan dette skulle gå.

Det har helt klart vært slitsomme stunder. Men jeg er jammen glad jeg har vesla som nå er 6. Han har jo en fra før (14 år), så han hadde jo en arvetager uansett.

Synes hans forklaring virker litt merkelig. Synes du bør snakke litt mer med han. Kanskje det ligger noe mer bak dette???

Ja, jeg er klar over at det er slitsomt, men det er vel som alle sier verdt det, og jeg er fullstendig forberedt på at det er slitsomt.

Ja, jeg må prate mer med ham - definitivt !

[Mirabell]

Uff, dette hørtes leit ut. Sett fra utsiden, syns jeg det virker som mye av problemet er kommunikasjonssvikt. Han ønsket seg barn, men har etterhvert innfunnet seg med at du ikke vil. Tanken på barn har modnet seg hos deg, men uten at du har fortalt noe om det til ham underveis. Overraskelsen ble derfor i overkant stor for ham da du slapp nyheten...

Du bør snakke med ham og få sagt at dette ikke er noe du vil for å glede ham, eller fordi han har mast, men fordi du etterhvert virkelig ønsker barn.

Lykke til!

[Gjest kjöttpölse]

Dette pleier sjelden eller aldri å være min første tanke, men det er det denne gangen; Dropp ham!! Tror aldri du vil bli lykkelig med en slik kar.

[Gjest Persille]

I tillegg til det jubalong sier under her - så kan du legge til at du også ønsker å oppleve det fantastiske du ser at han opplever med sitt barn. Det er ikke det samme med stebarn som eget barn, og ettersom den tanken har vokst frem i deg har det ønsket blitt større og større.

Og du kan bare innrømme at du ikke har noen forutsetning for å forstå hvor slitsomt det faktisk er - men samtidig så har du i mange år vært i andre slitsomme situasjoner (jobb f.eks) og det har du håndtert fint. Man aklimatiserer seg.

Det med døden som du skrev under her vet jeg ikke om er et så godt argument - jeg synes ikke man skal få barn bare fordi man er redd for å bli alene. Barna vil jo etterhvert også bli store og finne egen familie å stifte etc.

Men som du sier - dere må prate mer. Du må finne ut hvorfor han ikke vil lenger, og om det bare er et "panikk-svar" eller om det faktisk er det han mener.

Om han mener det - så må du finne ut hva som er viktigst for deg, og informere ham om det.

Jeg mener IKKE at du skal presse ham til å få barn, men dersom dette er et så sterkt ønske hos deg som det du nå gir uttrykk for - så må du være ærlig både med deg selv og ham.

Til slutt vil jeg bare si at du har uttrykket deg veldig bra her, at argumentene dine virker gjennomtenkte og fornuftige. Om alle bare hadde tenkt så nøye gjennom det å få barn som det du har gjort, tror jeg verden hadde vært litt annerledes