Spillegalskap.......

[Gjest hva gjør man med det?]

Vi har en 19-åring i huset som lider av fullstendig spillegalskap på data'n. Sitter oppe hele natta, er totalt asosial og livet dreier seg kun om å spille med andre fra hele verden på nettet.

Han går nå på videreutdanning, men det ser dessverre ut til at det blir heller dårlige resultater der.

Hva gjør man? Han er jo myndig, men bor jo fortsatt hjemme......... Han sitter i timevis og livet dreier seg ikke om annet. Tar vi initiativ til å finne på noe er han helt passiv. Hva slags liv er dette for en 19-åring?

[Speak]

Kjempevanskelig med så store barn. Har han div. krav hjemme? Får han f.eks. alt av dere enda? (Skolesaker, klær, penger osv.?) Synes det er på høy tid at han bør fikse slike ting selv nå. I såfall må han jo få seg en jobb og spillingen vil jo da begrense seg litt.

Han bør også ha faste plikter i hjemmet. Alle må jo bidra. Den tiden han har plikter får han jo heller ikke spille.

Jeg tror også jeg kunne gå så langt som å si at dersom du velger å bo hjemme så må vi bli enige om spilletid/leksetid. Griet at de spiller en del, men jeg har ikke tro på at å sitte i timesvis veldig ofte er noe fornuftig.

[Gjest hva gjør man med det?]

Kjempevanskelig med så store barn. Har han div. krav hjemme? Får han f.eks. alt av dere enda? (Skolesaker, klær, penger osv.?) Synes det er på høy tid at han bør fikse slike ting selv nå. I såfall må han jo få seg en jobb og spillingen vil jo da begrense seg litt.

Han bør også ha faste plikter i hjemmet. Alle må jo bidra. Den tiden han har plikter får han jo heller ikke spille.

Jeg tror også jeg kunne gå så langt som å si at dersom du velger å bo hjemme så må vi bli enige om spilletid/leksetid. Griet at de spiller en del, men jeg har ikke tro på at å sitte i timesvis veldig ofte er noe fornuftig.

Problemet er at h*n bor her for en kortere periode (min ektefelles barn fra tidligere ekteskap). Vi betaler ikke skole for h*n får stipend. Tar ikke penger for mat, husleie eller noe. Klær osv kjøper h*n også selv. Føler h*n er som en vanlig hybelboer, som ikke tar del i noen plikter eller familieliv. Det er mange ting jeg kan skrive om her, men jeg er mest bekymret for all spillingen.

Vi bør nok ta et lite husmøte og få tatt opp diverse, ja.

Syns også det er trist for h*ns egen del å leve så totalt isolert......

[Speak]

Problemet er at h*n bor her for en kortere periode (min ektefelles barn fra tidligere ekteskap). Vi betaler ikke skole for h*n får stipend. Tar ikke penger for mat, husleie eller noe. Klær osv kjøper h*n også selv. Føler h*n er som en vanlig hybelboer, som ikke tar del i noen plikter eller familieliv. Det er mange ting jeg kan skrive om her, men jeg er mest bekymret for all spillingen.

Vi bør nok ta et lite husmøte og få tatt opp diverse, ja.

Syns også det er trist for h*ns egen del å leve så totalt isolert......

Som sakt - kjempevanskelig. MEN det er en selvfølge at han også må gjøre en del plikter. Det gjelder jo uansett om han bor der for en kortere eller lengre perioden, og det er også uavhengig av om han betaler for å bo der eller ikke. ALLE må bidra litt i hjemmet.

Jeg har også en stesønn og vet litt om problemer rundt dette:-( Ikke alltid enkelt. Hadde senest en diskusjon med han i går ang. å legge møkkete klær i vaska. Han fikk nå siste advarsel. Om han ikke legger møkkete klær i vaska hver kveld må han nå vaske dem selv. (Og jeg kommer til å sjekke dette hver dag jeg kommer hjem fra jobb)

Ikke akkurat en stor jobb. Skittentøyskurven står plassert 2-3 meter utenfor hans rom.

Men superirriterende for meg. I helgen hadde jeg vaske alle klær. Da han kom og tok en sjau på rommet ble det en hel skittentøyskurv full. Grrr...

[Gjest Ferri]

Tjena

Hvis han aldri går ut og bare sitter forran PC'en så er dette VELDIG alvorlig.

Først må du forstå at pc'spillinga er som et dop.

Det er en relativt kostnadsfri måte og flukte fra hverdagen og bare glemme alt rundt en. Og det gjør man; man glemmer alt rundt seg og blir helt oppslukt av spillene/internet miljøet.

Kan fortelle litt om megselv.

Etter og ha sittet alene forran PC'en i over 6'år nå så har jeg utviklet angst og sosiale fobier.

Jeg mestrer ikke hverdagslige ting som f.eks og gå i butikken, møte folk etc..

Nå nylig har PC'spillingen begynt og slippe taket på meg og jeg får ikke samme "high'en" av spillingen.

Dette gjorde at jeg straks begynte og tenke på selvmord når jeg innså alt jeg har gått glipp av og at livet mitt er blitt ødelagt.

Jeg har tatt kontakt med helsetjenesten og håper jeg får hjelp før det er for sent; og jeg gir opp.

Dere må ta noen vannskelige valg nå før det som skjedde med meg skjer med gutten deres.

Han bor i huset deres, selv om han er myndig så er det dere som bestemmer husreglene.

Ta bort pc'en/tv-spill idag.

Ikke la ham sitte opp og se på TV om kvelden.

Godt mulig at han blir forbanna på dere, men dette kommer til og gå over. Han ser ikke ting klart, og "dopet" har kontrol over ham.

Dere MÅ være sterke for ham.

Har han vært på sesjon til forsvaret enda?

Når jeg var 18 så måtte jeg inn i luftforsvaret. Jeg klarte det ikke. Kollapsett etter 1 måned, og måtte bare flykte derifra når angsten tok over.

Men Forsvaret hadde vært en glimmrende løsning for ham mener jeg. Gratis skole, lærer disiplin og får et spark i rævva til og gjøre ting.

I tilleg så har de psykologer, leger, tannleger, ja, you name it.

De bygger mannfolk der, det handler ikke bare om og "leke krig".

Uansett, det viktigste er at dere får ham vekk fra internet verden, og presser ham til å gjøre ting med andre folk.

Det finnes mange andre tilbud, hvis han sliter med og få kontakt med folk igjen. Ta kontakt med en Psykiatrisk poliklinikk i ditt distrikt og spør om råd.

Jeg sitter her idag isolert og skulle ønske noen hadde satt ned foten for ørten år siden og sparket meg ut på gata når jeg begynte og isolere meg.

[Gjest Ferri]

Tjena

Hvis han aldri går ut og bare sitter forran PC'en så er dette VELDIG alvorlig.

Først må du forstå at pc'spillinga er som et dop.

Det er en relativt kostnadsfri måte og flukte fra hverdagen og bare glemme alt rundt en. Og det gjør man; man glemmer alt rundt seg og blir helt oppslukt av spillene/internet miljøet.

Kan fortelle litt om megselv.

Etter og ha sittet alene forran PC'en i over 6'år nå så har jeg utviklet angst og sosiale fobier.

Jeg mestrer ikke hverdagslige ting som f.eks og gå i butikken, møte folk etc..

Nå nylig har PC'spillingen begynt og slippe taket på meg og jeg får ikke samme "high'en" av spillingen.

Dette gjorde at jeg straks begynte og tenke på selvmord når jeg innså alt jeg har gått glipp av og at livet mitt er blitt ødelagt.

Jeg har tatt kontakt med helsetjenesten og håper jeg får hjelp før det er for sent; og jeg gir opp.

Dere må ta noen vannskelige valg nå før det som skjedde med meg skjer med gutten deres.

Han bor i huset deres, selv om han er myndig så er det dere som bestemmer husreglene.

Ta bort pc'en/tv-spill idag.

Ikke la ham sitte opp og se på TV om kvelden.

Godt mulig at han blir forbanna på dere, men dette kommer til og gå over. Han ser ikke ting klart, og "dopet" har kontrol over ham.

Dere MÅ være sterke for ham.

Har han vært på sesjon til forsvaret enda?

Når jeg var 18 så måtte jeg inn i luftforsvaret. Jeg klarte det ikke. Kollapsett etter 1 måned, og måtte bare flykte derifra når angsten tok over.

Men Forsvaret hadde vært en glimmrende løsning for ham mener jeg. Gratis skole, lærer disiplin og får et spark i rævva til og gjøre ting.

I tilleg så har de psykologer, leger, tannleger, ja, you name it.

De bygger mannfolk der, det handler ikke bare om og "leke krig".

Uansett, det viktigste er at dere får ham vekk fra internet verden, og presser ham til å gjøre ting med andre folk.

Det finnes mange andre tilbud, hvis han sliter med og få kontakt med folk igjen. Ta kontakt med en Psykiatrisk poliklinikk i ditt distrikt og spør om råd.

Jeg sitter her idag isolert og skulle ønske noen hadde satt ned foten for ørten år siden og sparket meg ut på gata når jeg begynte og isolere meg.

Jeg kan godt sende en epost eller snakke med ham på internet hvis dere vil dette.

Tviler på om jeg klarer og nå frem til ham å at han kommer til og høre på meg.

Men det er verdt et forsøk hvis dere er intrisert.

[Gjest hva gjør man med det?]

Tjena

Hvis han aldri går ut og bare sitter forran PC'en så er dette VELDIG alvorlig.

Først må du forstå at pc'spillinga er som et dop.

Det er en relativt kostnadsfri måte og flukte fra hverdagen og bare glemme alt rundt en. Og det gjør man; man glemmer alt rundt seg og blir helt oppslukt av spillene/internet miljøet.

Kan fortelle litt om megselv.

Etter og ha sittet alene forran PC'en i over 6'år nå så har jeg utviklet angst og sosiale fobier.

Jeg mestrer ikke hverdagslige ting som f.eks og gå i butikken, møte folk etc..

Nå nylig har PC'spillingen begynt og slippe taket på meg og jeg får ikke samme "high'en" av spillingen.

Dette gjorde at jeg straks begynte og tenke på selvmord når jeg innså alt jeg har gått glipp av og at livet mitt er blitt ødelagt.

Jeg har tatt kontakt med helsetjenesten og håper jeg får hjelp før det er for sent; og jeg gir opp.

Dere må ta noen vannskelige valg nå før det som skjedde med meg skjer med gutten deres.

Han bor i huset deres, selv om han er myndig så er det dere som bestemmer husreglene.

Ta bort pc'en/tv-spill idag.

Ikke la ham sitte opp og se på TV om kvelden.

Godt mulig at han blir forbanna på dere, men dette kommer til og gå over. Han ser ikke ting klart, og "dopet" har kontrol over ham.

Dere MÅ være sterke for ham.

Har han vært på sesjon til forsvaret enda?

Når jeg var 18 så måtte jeg inn i luftforsvaret. Jeg klarte det ikke. Kollapsett etter 1 måned, og måtte bare flykte derifra når angsten tok over.

Men Forsvaret hadde vært en glimmrende løsning for ham mener jeg. Gratis skole, lærer disiplin og får et spark i rævva til og gjøre ting.

I tilleg så har de psykologer, leger, tannleger, ja, you name it.

De bygger mannfolk der, det handler ikke bare om og "leke krig".

Uansett, det viktigste er at dere får ham vekk fra internet verden, og presser ham til å gjøre ting med andre folk.

Det finnes mange andre tilbud, hvis han sliter med og få kontakt med folk igjen. Ta kontakt med en Psykiatrisk poliklinikk i ditt distrikt og spør om råd.

Jeg sitter her idag isolert og skulle ønske noen hadde satt ned foten for ørten år siden og sparket meg ut på gata når jeg begynte og isolere meg.

Ble helt satt ut av det du skrev, så det har tatt litt tid å svare. Det er ille. Virkelig ille. Stakkars deg.

Din historie burde være en oppvekker for mange i faresonen. Antar at dette med dataspill vil bli et økende problem. Nei, dette var veldig trist å lese. Håper du kan få hjelp til å komme på rett kjøl igjen!

Vel, til vår situasjon. "Barnet" bor egentlig et annet sted i landet, men har noen venner her i byen, men han drar sjelden ut og treffer dem via sms eller msn. Så han er ikke fullstendig ensom heldigvis. Tilsynelatende.

Vi hadde en prat rundt middagsbordet og penset "tilfeldig" inn på emnet spilleavhengighet.

Dette var før jeg leste svaret ditt. Vi nevnte ikke han i utgangspunktet men tok opp problemstillinger, farer m.m og også dette med å sitte oppe hele natta iforh til studier m.m. Vel, samtalen ble ikke ren kritikk men på generell grunn og det virker som han har tatt det til seg. De siste nettene har han faktisk sovet og til helgen skal han treffe kompiser.

Men vi skal følge med på han. Du har gitt oss en meget god grunn tild det. Tusen takk for svar! Håper virkelig livet vil smile til deg snart!

Hvem vet kanskje du kunne hjelpe andre? Starte ditt eget nettsted? Eller fortelle historien din på gymnas e.l når du en dag er istand til det?

Ønsker deg virkelig lykke til og håper du får hjelp! Man må få hjelp selv før man kan hjelpe andre.

Alt godt!

[Gjest hva gjør man med det?]

Jeg kan godt sende en epost eller snakke med ham på internet hvis dere vil dette.

Tviler på om jeg klarer og nå frem til ham å at han kommer til og høre på meg.

Men det er verdt et forsøk hvis dere er intrisert.

Takk skal du ha, men det ser ut til at h*n har fått seg en liten oppvekker, så vi får heller bare være flinke til å følge med. H'n bor her bare for en kortere periode men vi begynnte å bli bekymret for han. Nå får vi se hvordan det går, men de siste dagene har vært mye mindre spill (for det høres godt når h*n spiller/har ikke headset) og det soves om nettene nå.

Ellers tusen takk!

[Gjest rosa rugosa]

Tjena

Hvis han aldri går ut og bare sitter forran PC'en så er dette VELDIG alvorlig.

Først må du forstå at pc'spillinga er som et dop.

Det er en relativt kostnadsfri måte og flukte fra hverdagen og bare glemme alt rundt en. Og det gjør man; man glemmer alt rundt seg og blir helt oppslukt av spillene/internet miljøet.

Kan fortelle litt om megselv.

Etter og ha sittet alene forran PC'en i over 6'år nå så har jeg utviklet angst og sosiale fobier.

Jeg mestrer ikke hverdagslige ting som f.eks og gå i butikken, møte folk etc..

Nå nylig har PC'spillingen begynt og slippe taket på meg og jeg får ikke samme "high'en" av spillingen.

Dette gjorde at jeg straks begynte og tenke på selvmord når jeg innså alt jeg har gått glipp av og at livet mitt er blitt ødelagt.

Jeg har tatt kontakt med helsetjenesten og håper jeg får hjelp før det er for sent; og jeg gir opp.

Dere må ta noen vannskelige valg nå før det som skjedde med meg skjer med gutten deres.

Han bor i huset deres, selv om han er myndig så er det dere som bestemmer husreglene.

Ta bort pc'en/tv-spill idag.

Ikke la ham sitte opp og se på TV om kvelden.

Godt mulig at han blir forbanna på dere, men dette kommer til og gå over. Han ser ikke ting klart, og "dopet" har kontrol over ham.

Dere MÅ være sterke for ham.

Har han vært på sesjon til forsvaret enda?

Når jeg var 18 så måtte jeg inn i luftforsvaret. Jeg klarte det ikke. Kollapsett etter 1 måned, og måtte bare flykte derifra når angsten tok over.

Men Forsvaret hadde vært en glimmrende løsning for ham mener jeg. Gratis skole, lærer disiplin og får et spark i rævva til og gjøre ting.

I tilleg så har de psykologer, leger, tannleger, ja, you name it.

De bygger mannfolk der, det handler ikke bare om og "leke krig".

Uansett, det viktigste er at dere får ham vekk fra internet verden, og presser ham til å gjøre ting med andre folk.

Det finnes mange andre tilbud, hvis han sliter med og få kontakt med folk igjen. Ta kontakt med en Psykiatrisk poliklinikk i ditt distrikt og spør om råd.

Jeg sitter her idag isolert og skulle ønske noen hadde satt ned foten for ørten år siden og sparket meg ut på gata når jeg begynte og isolere meg.

dra rundt på skoler og fortell din historie.

[Gjest mirakel*2?]

dra rundt på skoler og fortell din historie.

det er sikkert ikke så lett for h*n når h*n har angst og sosiale fobier, og ikke klarere å mestre dagligdagse ting.