er han i trassalderen?

[Gjest lindis marie]

Sønnen min på 5,5 år har før stort sett vært snill og grei, men nå sliter vi skikkelig. Han er så trassig og uspiselig at jeg snart blir gal. Før syntes jeg han var verdens beste gutt. Stygt å si det, men nå er det nesten motsatt.

Hjemme er det en evig kamp, og mye sutring og skriking når han ikke får viljen sin. Han opponerer mot det meste, bl.a. påkledning, dogåing, spising, legging. Før han dro til barnehagen imorges, sa han: "Det er JEG som bestemmer over hele barnehagen!".

Ofte er han slem mot lillebroren sin, tar bl.a lekene fra han og kaster dem vekk.

Hvordan skal jeg takle dette? Det har blitt mye kjefting i det siste, og trusler om inndragning av forskjellige ting, bl.a lørdagsgodteri. Føler at dette kanskje blir litt feil?

Er det andre ting jeg heller bør gjøre?

[Gemini]

"trusler om inndragning av forskjellige ting, bl.a lørdagsgodteri"

Trusler, som ikke følges opp, er ikke så veldig lurt. Men nå skriver du ikke noe om hvorvidt du faktisk gjennomfører det du truer med, dersom oppførselen ikke bedrer seg.

[Gjest prust]

Sånn har jenta mi vært fra hun var to. Vi hadde håpet at det bedret seg når hun nå nærmer seg fem år....!

[Gjest GA]

Jepp, sånn var vår gutt også siste våren i bhg. Plutselig fikk han raserianfall igjen og var omtrent like trassen som da han var 2 år.

Det som fungerer hos oss er å gi korte beskjeder, ikke finne på masse dikkedarier og "dille" for mye. Vær konsekvent, unngå forhandlinger. Ikke svar "nei" på noe han spør om i ren refleks, for så å si "ja" allikevel, si heller "det må jeg tenke på litt, gi meg to minutter"

Tror ikke det hjelper med trusler, heller belønning når han er grei. Kos, ros, klistremerker el.l.

[PieLill]

Jepp, det er ikke uvanlig for en femåring. Og jada, det er til å bli skrullete av og man lurer på hvilke alvorlig feil man har gjort.

Noen forslag fra meg:

Prøv å finne logiske konsekvensekvenser som settes i effekt umiddelbart. Unngå også akummulerte konsekvenser. Det er ikke logisk at fordi han slo lillesøster i dag får han ikke lørdagsgodt om to dager. Det er derimot helt logisk at siden han var så ugrei får han gå opp på rommet sitt promte så lillesøster kan få være i fred i stua. Det er også nesten umulig for en femåring å forholde seg til at om han gjør samme ugangstreken for 5. gang får det konsekvenser, men ikke de fire første gangene. Positive handlinger skal likeledes utløse ros og positive konsekvenser. Det negative tar vi der og da og legger det så fullstendig bak. Det positive ripper vi stadig opp i.

En del ting krever advarsel før konsekvens. F.eks. småkjegling. Å slå lillesøster vet han så godt ikke er lov at det bør alltid få umiddelbar konsekvens.

La visse områder være fredet for sanksjoner. F.eks. lørdagsgodt og lesing på kvelden.

Man må ikke blade omsorg og oppdragelse. Omsorg får barna helt uavhengig av hvor snille eller motbydelige de har vært. Omsorg får de fordi de trenger det og bare derfor. Omsorg er mat, klær, jeg-er-glad-i-deg, jeg-er-stolt-av-deg, å la enkelte dager være annerledes, f.eks. lørdagskos, kinotur.

Barns respons på omsorg er ikke nødvendigvis god oppførsel. Barn kan oppføre seg forferdelig etter verdens beste dag på tivoli. Da må man adressere den dårlig oppførselen separat fra tivolituren. Man forventer de skjerper oppførselen fordi man vet de kan bedre, ikke fordi de må være snille for å betale for tivolituren.

Jeg synes det blir galt og inndra faste høydepunkter eller en kinotur barnet har gledet seg til lenge. Barn må ikke føle at de må kjøpe hver eneste gode opplevelse med pen oppførsel. Unntaket er selvsagt om barnet gjør noe som vanskeliggjør / umuliggjør det som var planlagt. F.eks. nekter å kle på seg når man skal på kino. Et barn som ofte oppfører seg dårlig trenger å få høre med rene ord at dette er noe vi gjør uansett om du er "snill" eller ikke. Hvis ikke blir barnet motløst og oppgitt å føler det aldri klarer å nå opp.

Om man ikke sanksjonerer, kan man ignorere. Jeg har hørt på hylende 5-åringer i mer enn 1 time i strekk, fast bestemt på å ikke la meg provosere. De har til slutt gitt seg og blitt små engler etterpå. Jeg har vært helt utslitt. ;-) Men slike omfattende maktkamper gir gjerne positiv frukt i måneder etterpå.

Avhengig av fysisk styrkeforhold kan du kle på gutten med tvang uten diskusjon. Hvis da ikke kampen dreier seg om at han ikke gidder selv.

Ikke gå inn i krangel eller uendelige diskusjoner om dill og dall. Han er ute etter konflikt. Du er voksen. Du er dessuten størst, sterkest, staest og smartest og fullt ut i stand til å effektuere din vilje. Dropp praten og kjør gjennom det som er nødvendig.

Det er selvfølgelig ting man trenger å prate med ungene om. Men en femåring trenger _ingen_ forklaring på hvorfor han ikke får slå lillesøster eller ikke kan gå i pysjen til barnehagen. Når du har forklart noe og gutten nekter å akseptere forklaringen, ikke forklar på nytt. Si heller at diskusjonen er slutt og det blir som du har sagt.

Velg dine konflikter med omhu, men det gjør du sikkert allerede.

Unngå å si ting som "Hvorfor må du alltid...!" Behandle hver "forbrytelse" som en engangsforetelse. Ripp aldri opp i negative ting på noen som helst måte. Ros heller ikke med å si ting som "Ja, i dag satt du fint ved bordet." Det eneste barnet da hører er at du ikke har glemt "synden" fra i går.

Vi foreldre har lett for å tro at vi bare har gjort en god jobb når vi sender fornøyde, samarbeidsvillige og lykkelige unger til sengs. Barns humør er et upålitelig barrometer for din forelderkvalitet. Våg å si til deg selv. "Han hylte i 90 minutter sammenhengende. Men jeg lettet ikke på et øyelokk. Jeg gav ikke etter. Jeg vant maktkampen som seg hør og bør for en mor. Yesss! Den gutten er heldig som har meg!"

Det blir bedre etter hvert, bare du ikke abdiserer som forelder og autoritet. Det er guttens jobb å utfordre dine grenser, din styrke og din autoritet. Det er din tøffe jobb å fastholde det hele og ikke vike en tomme.

Lykke til!

mvh

[mariamamma]

Jepp, det er ikke uvanlig for en femåring. Og jada, det er til å bli skrullete av og man lurer på hvilke alvorlig feil man har gjort.

Noen forslag fra meg:

Prøv å finne logiske konsekvensekvenser som settes i effekt umiddelbart. Unngå også akummulerte konsekvenser. Det er ikke logisk at fordi han slo lillesøster i dag får han ikke lørdagsgodt om to dager. Det er derimot helt logisk at siden han var så ugrei får han gå opp på rommet sitt promte så lillesøster kan få være i fred i stua. Det er også nesten umulig for en femåring å forholde seg til at om han gjør samme ugangstreken for 5. gang får det konsekvenser, men ikke de fire første gangene. Positive handlinger skal likeledes utløse ros og positive konsekvenser. Det negative tar vi der og da og legger det så fullstendig bak. Det positive ripper vi stadig opp i.

En del ting krever advarsel før konsekvens. F.eks. småkjegling. Å slå lillesøster vet han så godt ikke er lov at det bør alltid få umiddelbar konsekvens.

La visse områder være fredet for sanksjoner. F.eks. lørdagsgodt og lesing på kvelden.

Man må ikke blade omsorg og oppdragelse. Omsorg får barna helt uavhengig av hvor snille eller motbydelige de har vært. Omsorg får de fordi de trenger det og bare derfor. Omsorg er mat, klær, jeg-er-glad-i-deg, jeg-er-stolt-av-deg, å la enkelte dager være annerledes, f.eks. lørdagskos, kinotur.

Barns respons på omsorg er ikke nødvendigvis god oppførsel. Barn kan oppføre seg forferdelig etter verdens beste dag på tivoli. Da må man adressere den dårlig oppførselen separat fra tivolituren. Man forventer de skjerper oppførselen fordi man vet de kan bedre, ikke fordi de må være snille for å betale for tivolituren.

Jeg synes det blir galt og inndra faste høydepunkter eller en kinotur barnet har gledet seg til lenge. Barn må ikke føle at de må kjøpe hver eneste gode opplevelse med pen oppførsel. Unntaket er selvsagt om barnet gjør noe som vanskeliggjør / umuliggjør det som var planlagt. F.eks. nekter å kle på seg når man skal på kino. Et barn som ofte oppfører seg dårlig trenger å få høre med rene ord at dette er noe vi gjør uansett om du er "snill" eller ikke. Hvis ikke blir barnet motløst og oppgitt å føler det aldri klarer å nå opp.

Om man ikke sanksjonerer, kan man ignorere. Jeg har hørt på hylende 5-åringer i mer enn 1 time i strekk, fast bestemt på å ikke la meg provosere. De har til slutt gitt seg og blitt små engler etterpå. Jeg har vært helt utslitt. ;-) Men slike omfattende maktkamper gir gjerne positiv frukt i måneder etterpå.

Avhengig av fysisk styrkeforhold kan du kle på gutten med tvang uten diskusjon. Hvis da ikke kampen dreier seg om at han ikke gidder selv.

Ikke gå inn i krangel eller uendelige diskusjoner om dill og dall. Han er ute etter konflikt. Du er voksen. Du er dessuten størst, sterkest, staest og smartest og fullt ut i stand til å effektuere din vilje. Dropp praten og kjør gjennom det som er nødvendig.

Det er selvfølgelig ting man trenger å prate med ungene om. Men en femåring trenger _ingen_ forklaring på hvorfor han ikke får slå lillesøster eller ikke kan gå i pysjen til barnehagen. Når du har forklart noe og gutten nekter å akseptere forklaringen, ikke forklar på nytt. Si heller at diskusjonen er slutt og det blir som du har sagt.

Velg dine konflikter med omhu, men det gjør du sikkert allerede.

Unngå å si ting som "Hvorfor må du alltid...!" Behandle hver "forbrytelse" som en engangsforetelse. Ripp aldri opp i negative ting på noen som helst måte. Ros heller ikke med å si ting som "Ja, i dag satt du fint ved bordet." Det eneste barnet da hører er at du ikke har glemt "synden" fra i går.

Vi foreldre har lett for å tro at vi bare har gjort en god jobb når vi sender fornøyde, samarbeidsvillige og lykkelige unger til sengs. Barns humør er et upålitelig barrometer for din forelderkvalitet. Våg å si til deg selv. "Han hylte i 90 minutter sammenhengende. Men jeg lettet ikke på et øyelokk. Jeg gav ikke etter. Jeg vant maktkampen som seg hør og bør for en mor. Yesss! Den gutten er heldig som har meg!"

Det blir bedre etter hvert, bare du ikke abdiserer som forelder og autoritet. Det er guttens jobb å utfordre dine grenser, din styrke og din autoritet. Det er din tøffe jobb å fastholde det hele og ikke vike en tomme.

Lykke til!

mvh

"Barns humør er et upålitelig barrometer for din forelderkvalitet".

Det var utrolig godt sagt! Ja resten også, men dette var jo rene sitatet. Er det ditt?

Hm!

[jubalong70]

Du bør være konsekvent. Truer du med noe MÅ du gjennomføre det.

Han er i en maktkamp nå, og hvis du ikke vil at han skal vinne må du være sterk nå. Han kommer helt sikkert til å kjempe enda mer i mot en periode før han roer seg og finner ut at han ikke behøver å være den som har kontroll hele tiden. Det er faktisk en voksenjobb.

Vel ut noen ting han gjør som du absolutt ikke kan godta. Forklar ham at hvis han gjør x, så skjer y. Og så må du gjennomføre det hver eneste gang. Og da mener jeg HVER ENESTE GANG.

Konsekvensen av å gjøre x må være noe han føler som straff slik at han får en motivasjonsfaktor for å endre oppførsel.

[Gjest Elextra]

Jepp, det er ikke uvanlig for en femåring. Og jada, det er til å bli skrullete av og man lurer på hvilke alvorlig feil man har gjort.

Noen forslag fra meg:

Prøv å finne logiske konsekvensekvenser som settes i effekt umiddelbart. Unngå også akummulerte konsekvenser. Det er ikke logisk at fordi han slo lillesøster i dag får han ikke lørdagsgodt om to dager. Det er derimot helt logisk at siden han var så ugrei får han gå opp på rommet sitt promte så lillesøster kan få være i fred i stua. Det er også nesten umulig for en femåring å forholde seg til at om han gjør samme ugangstreken for 5. gang får det konsekvenser, men ikke de fire første gangene. Positive handlinger skal likeledes utløse ros og positive konsekvenser. Det negative tar vi der og da og legger det så fullstendig bak. Det positive ripper vi stadig opp i.

En del ting krever advarsel før konsekvens. F.eks. småkjegling. Å slå lillesøster vet han så godt ikke er lov at det bør alltid få umiddelbar konsekvens.

La visse områder være fredet for sanksjoner. F.eks. lørdagsgodt og lesing på kvelden.

Man må ikke blade omsorg og oppdragelse. Omsorg får barna helt uavhengig av hvor snille eller motbydelige de har vært. Omsorg får de fordi de trenger det og bare derfor. Omsorg er mat, klær, jeg-er-glad-i-deg, jeg-er-stolt-av-deg, å la enkelte dager være annerledes, f.eks. lørdagskos, kinotur.

Barns respons på omsorg er ikke nødvendigvis god oppførsel. Barn kan oppføre seg forferdelig etter verdens beste dag på tivoli. Da må man adressere den dårlig oppførselen separat fra tivolituren. Man forventer de skjerper oppførselen fordi man vet de kan bedre, ikke fordi de må være snille for å betale for tivolituren.

Jeg synes det blir galt og inndra faste høydepunkter eller en kinotur barnet har gledet seg til lenge. Barn må ikke føle at de må kjøpe hver eneste gode opplevelse med pen oppførsel. Unntaket er selvsagt om barnet gjør noe som vanskeliggjør / umuliggjør det som var planlagt. F.eks. nekter å kle på seg når man skal på kino. Et barn som ofte oppfører seg dårlig trenger å få høre med rene ord at dette er noe vi gjør uansett om du er "snill" eller ikke. Hvis ikke blir barnet motløst og oppgitt å føler det aldri klarer å nå opp.

Om man ikke sanksjonerer, kan man ignorere. Jeg har hørt på hylende 5-åringer i mer enn 1 time i strekk, fast bestemt på å ikke la meg provosere. De har til slutt gitt seg og blitt små engler etterpå. Jeg har vært helt utslitt. ;-) Men slike omfattende maktkamper gir gjerne positiv frukt i måneder etterpå.

Avhengig av fysisk styrkeforhold kan du kle på gutten med tvang uten diskusjon. Hvis da ikke kampen dreier seg om at han ikke gidder selv.

Ikke gå inn i krangel eller uendelige diskusjoner om dill og dall. Han er ute etter konflikt. Du er voksen. Du er dessuten størst, sterkest, staest og smartest og fullt ut i stand til å effektuere din vilje. Dropp praten og kjør gjennom det som er nødvendig.

Det er selvfølgelig ting man trenger å prate med ungene om. Men en femåring trenger _ingen_ forklaring på hvorfor han ikke får slå lillesøster eller ikke kan gå i pysjen til barnehagen. Når du har forklart noe og gutten nekter å akseptere forklaringen, ikke forklar på nytt. Si heller at diskusjonen er slutt og det blir som du har sagt.

Velg dine konflikter med omhu, men det gjør du sikkert allerede.

Unngå å si ting som "Hvorfor må du alltid...!" Behandle hver "forbrytelse" som en engangsforetelse. Ripp aldri opp i negative ting på noen som helst måte. Ros heller ikke med å si ting som "Ja, i dag satt du fint ved bordet." Det eneste barnet da hører er at du ikke har glemt "synden" fra i går.

Vi foreldre har lett for å tro at vi bare har gjort en god jobb når vi sender fornøyde, samarbeidsvillige og lykkelige unger til sengs. Barns humør er et upålitelig barrometer for din forelderkvalitet. Våg å si til deg selv. "Han hylte i 90 minutter sammenhengende. Men jeg lettet ikke på et øyelokk. Jeg gav ikke etter. Jeg vant maktkampen som seg hør og bør for en mor. Yesss! Den gutten er heldig som har meg!"

Det blir bedre etter hvert, bare du ikke abdiserer som forelder og autoritet. Det er guttens jobb å utfordre dine grenser, din styrke og din autoritet. Det er din tøffe jobb å fastholde det hele og ikke vike en tomme.

Lykke til!

mvh

Interessant!

Hvor tar du det fra? (antar du må ha lest en del om dette)

[Glimtipper]

Jeg liker ikke ordet trass. Om mannen din sier han ikke vil bli med deg på kino, kaller du det trass? Sønnen din uttrykker seg slik han klarer å uttrykke seg.

Hovedmålet ditt her er å respondere på følelsene hans. Det betyr ikke å gi seg på noe. Men slår han lillesøster, så er det som oftest en grunn til det. Hva er det han prøver å fortelle deg? Har han det leit i barnehagen, hjemme, sammen med venner? Når han sier han bestemmer over hele barnehagen, hva slags respons gir du han på det? Det kan være et godt grunnlag for en samtale, uten å avvise det han sier. Kanskje han bare leter etter sin rolle i livet?

Du må ta ansvar for relasjonen. Går han i vranglås, så er det du som kan gjøre noe med det. Du er den voksne.

Bortsett fra det lille tillegget, så sier PieLill mye klokt, som vanlig

[mariamamma]

Jo da. Kjenner igjen ting her, gitt. Vi prøver å være konsekvente vi, men nå er hun i fasen der hun liksom skal overta foreldrerollen og vi får mange argumenter slengt tilbake i fleisen, ja. det er noen ganger så en nesten må le, for vi hører oss selv så til de grader. men hun fins ikke redd heller (ikke det at hun skal være redd for oss, men du skjønner kanskje). 5-åringen vår er litt Jeckyl & Mr. Hide (?). Utrolig sosial, omtenksom og snill til å plutselig snu helt om, slå seg vrang, snakke stygt, skrike osv. Den ordbruken hun har dratt med seg hjem..... Og hun gir seg ikke heller, når hun mener hun har rett. teste, teste.og sta. Litt av en utfordring å få barn gitt.

Nå har ikke jenta vår jevnaldrene søsken, så det er kanskje derfor hun tar det ut på oss? Eller kanskje ikke...

Satt akkurat og leste litt om 5- og 6-åringene på mammanett.no. Fra harmonisk 5-åring til 6-åringen og den tøffe fasen. Jeg har hvertfall printet ut og skal sette meg i sofa'n.

[PieLill]

Jeg liker ikke ordet trass. Om mannen din sier han ikke vil bli med deg på kino, kaller du det trass? Sønnen din uttrykker seg slik han klarer å uttrykke seg.

Hovedmålet ditt her er å respondere på følelsene hans. Det betyr ikke å gi seg på noe. Men slår han lillesøster, så er det som oftest en grunn til det. Hva er det han prøver å fortelle deg? Har han det leit i barnehagen, hjemme, sammen med venner? Når han sier han bestemmer over hele barnehagen, hva slags respons gir du han på det? Det kan være et godt grunnlag for en samtale, uten å avvise det han sier. Kanskje han bare leter etter sin rolle i livet?

Du må ta ansvar for relasjonen. Går han i vranglås, så er det du som kan gjøre noe med det. Du er den voksne.

Bortsett fra det lille tillegget, så sier PieLill mye klokt, som vanlig

"Om mannen din sier han ikke vil bli med deg på kino, kaller du det trass?"

Ja, viss han sier han ikke vil bli med bare for at han ikke vil gjøre noe jeg foreslår. Har ikke inntruffet så langt.

;-)

Trass er å gjøre motstand for motstandens skyld, ikke for hva saken egentlig dreier seg om. Trass er borte fra sak handler primært om maktkamp mellom personer. Den som trasser vil kunne gå mot noe vedkommende opprinnelig ønsket å gjøre. Og mange barn trasser, ja. Og noen voksne.

mvh

[Glimtipper]

"Om mannen din sier han ikke vil bli med deg på kino, kaller du det trass?"

Ja, viss han sier han ikke vil bli med bare for at han ikke vil gjøre noe jeg foreslår. Har ikke inntruffet så langt.

;-)

Trass er å gjøre motstand for motstandens skyld, ikke for hva saken egentlig dreier seg om. Trass er borte fra sak handler primært om maktkamp mellom personer. Den som trasser vil kunne gå mot noe vedkommende opprinnelig ønsket å gjøre. Og mange barn trasser, ja. Og noen voksne.

mvh

Jeg tror at mange barn blir kalt trassige, bare fordi foreldrene ikke forstår hva de prøver å si.

Noen barn "trasser" for å prøve ut sin uavhengighet. Det er normalt og sunt. Det betyr ikke at man trenger å gi etter for det, men man trenger ikke eskalere situasjonen heller. Utrolig mange voksne kaller barna sine sta, om de er uenige med de og de ikke kan bli enige. Men er ikke den voksne akkurat like sta da? Det er alltid den voksnes perspektiv som blir fasiten.

[mariamamma]

Jeg tror at mange barn blir kalt trassige, bare fordi foreldrene ikke forstår hva de prøver å si.

Noen barn "trasser" for å prøve ut sin uavhengighet. Det er normalt og sunt. Det betyr ikke at man trenger å gi etter for det, men man trenger ikke eskalere situasjonen heller. Utrolig mange voksne kaller barna sine sta, om de er uenige med de og de ikke kan bli enige. Men er ikke den voksne akkurat like sta da? Det er alltid den voksnes perspektiv som blir fasiten.

Er litt enig med deg. I vår lille familie er vi ganske bestemte alle 3. Hvis jeg er uenig med mannen min er jeg sta og står på mitt. Men noen ganger VIL jeg ha rett og da er jeg kanskje litt....trassig?

Jenta mi på 5 har noen gullkorn for tiden og jeg skal love deg jeg hører smella mi i retur, ja.

Det sies så bra:

Når man får barn ivrer vi etter å lære dem å snakke og gå, for så be dem sitte stille og holde kjeft ;o)

[PieLill]

Jeg tror at mange barn blir kalt trassige, bare fordi foreldrene ikke forstår hva de prøver å si.

Noen barn "trasser" for å prøve ut sin uavhengighet. Det er normalt og sunt. Det betyr ikke at man trenger å gi etter for det, men man trenger ikke eskalere situasjonen heller. Utrolig mange voksne kaller barna sine sta, om de er uenige med de og de ikke kan bli enige. Men er ikke den voksne akkurat like sta da? Det er alltid den voksnes perspektiv som blir fasiten.

"Jeg tror at mange barn blir kalt trassige, bare fordi foreldrene ikke forstår hva de prøver å si."

Det har du rett i. Noen foreldre definerer feilaktig nesten en hver uenighet som trass. Men jeg forbeholder meg likevel retten til å karakterisere et barn som lager baluba hver bidige gang klærne skal på som trassig.

"Noen barn "trasser" for å prøve ut sin uavhengighet. Det er normalt og sunt."

Både for å marker uavhengighet og for å teste styrkeforhold. Det er naturlig og nødvendig, men har ikke alltid like sunne uttrykk.

"...Men er ikke den voksne akkurat like sta da? Det er alltid den voksnes perspektiv som blir fasiten."

I forhold til hvem som skal styre hjemmet og vinne maktkampen er jeg forpliktet til å være staest alltid!

;-) Jeg behøver derimot ikke være sta når det gjelder om man skal ha på seg en blå eller rød hverdagsgenser.

De fleste foreldre prøver vel så godt de kan å forstå sine barns perspektiv. Men siden foreldrene sitter med ansvaret, erfaringen, oversikten og forhåpentligvis en hel del opparbeidet vett, må også foreldrene til slutt avgjøre hva som er riktig, fasit eller ikke.

mvh

[snø]

"Om mannen din sier han ikke vil bli med deg på kino, kaller du det trass?"

Ja, viss han sier han ikke vil bli med bare for at han ikke vil gjøre noe jeg foreslår. Har ikke inntruffet så langt.

;-)

Trass er å gjøre motstand for motstandens skyld, ikke for hva saken egentlig dreier seg om. Trass er borte fra sak handler primært om maktkamp mellom personer. Den som trasser vil kunne gå mot noe vedkommende opprinnelig ønsket å gjøre. Og mange barn trasser, ja. Og noen voksne.

mvh

Enig!!!

Min 5,5 åring er ikke verdens mest trassige, vi ha i grunnen aldri hatt noen "trassalder" på den måten jeg opplever at venner og familie har hatt med sine ungeer. Men hun trasser nok litt innimellom likevel, på sin måte. Feks protesterer hun for tiden på det aller meste vi forteller henne med å si "nei, det stemmer ikke". Stort sett uansett hva vi forteller henne, så nekter hun på at det er sånn! Hun kan spørre oss om et eller annet, og når vi gir svaret, så er det "nei". Og hvis ikke det er god, gammeldags trass som ligger bak det, så vet ikke jeg...

Og jeg vil helt klart si at om min kjære hadde oppført seg likt, så hadde han vært trassig, han også.. ;-)

Kan være enig med Glimmertipper i at de aller minste barnas trassalder nok dels skyldes at de ikke får oss til å forstå hva de mener. Men når større unger på 4-5-6 år trasser, da tror jeg enkelt og greit det handeler om å markere seg overfor foreldrene. Og det er da vi skal være flinke og sette grenser :-)

Bella har feks fått klar beskjed om at hvis hun ikke slutter å protestere på absolutt alt vi forteller henne, så kommer vi rett og slett ikke til å gidde å svare henne når hun spør om noe. Så får vi se om det hjelper...

[Glimtipper]

Er litt enig med deg. I vår lille familie er vi ganske bestemte alle 3. Hvis jeg er uenig med mannen min er jeg sta og står på mitt. Men noen ganger VIL jeg ha rett og da er jeg kanskje litt....trassig?

Jenta mi på 5 har noen gullkorn for tiden og jeg skal love deg jeg hører smella mi i retur, ja.

Det sies så bra:

Når man får barn ivrer vi etter å lære dem å snakke og gå, for så be dem sitte stille og holde kjeft ;o)

Hehe. Nettopp

Ofte får jo en sta forelder ganske så stae barn... Men da er det plutselig galt det også

[Glimtipper]

"Jeg tror at mange barn blir kalt trassige, bare fordi foreldrene ikke forstår hva de prøver å si."

Det har du rett i. Noen foreldre definerer feilaktig nesten en hver uenighet som trass. Men jeg forbeholder meg likevel retten til å karakterisere et barn som lager baluba hver bidige gang klærne skal på som trassig.

"Noen barn "trasser" for å prøve ut sin uavhengighet. Det er normalt og sunt."

Både for å marker uavhengighet og for å teste styrkeforhold. Det er naturlig og nødvendig, men har ikke alltid like sunne uttrykk.

"...Men er ikke den voksne akkurat like sta da? Det er alltid den voksnes perspektiv som blir fasiten."

I forhold til hvem som skal styre hjemmet og vinne maktkampen er jeg forpliktet til å være staest alltid!

;-) Jeg behøver derimot ikke være sta når det gjelder om man skal ha på seg en blå eller rød hverdagsgenser.

De fleste foreldre prøver vel så godt de kan å forstå sine barns perspektiv. Men siden foreldrene sitter med ansvaret, erfaringen, oversikten og forhåpentligvis en hel del opparbeidet vett, må også foreldrene til slutt avgjøre hva som er riktig, fasit eller ikke.

mvh

Det siste er vi definitivt enig i. Men det finnes måter å gjøre det på, som ikke eskalerer konflikten. Og at konflikten ikke eskaleres, det er den voksnes ansvar. Nettopp fordi de sitter på viten og erfaring som barna ikke har.

[PieLill]

Det siste er vi definitivt enig i. Men det finnes måter å gjøre det på, som ikke eskalerer konflikten. Og at konflikten ikke eskaleres, det er den voksnes ansvar. Nettopp fordi de sitter på viten og erfaring som barna ikke har.

Det er sant å ekskaler konflikter unødig er å skaffe seg selv og andre mye unødig arbeid og ubehag.

Om foreldrene blir for ivrige på å ikke ekskaler konflikter, er ikke avkommet dummere enn at de oppfatter dette og vet og utnytte det til maks. Med enkelte barn må man rett og slett akseptere at det iblant er uunngåelig at konflikten går i taket, gjennom det og et stykke videre til skyene. Pust dypt, det går over!

De fleste barn klarer helt fint å ekskalere en konflikt, helt på egenhånd. Noen barn går fra konseptene om de bare så vidt aner konturene av en konfliktsky langt borte i horisonten.

I perioder er det med enkelte barn plent umulig å sette fornuftige grenser uten å samtidig ha et lurveleven av en annen verden. Jo, mindre barna kan påvirke omgivelsene med spetakkelet de lager, jo fortere vil de forsøke å finne andre måter å få sin vilje gjennom på.

mvh

[PieLill]

Hehe. Nettopp

Ofte får jo en sta forelder ganske så stae barn... Men da er det plutselig galt det også

Jeg ser ikke på stahet som en negativ egenskap i seg selv.

Stahet er et utslag av viljestyrke og er som muskelstyrke positivt eller negativt i forhold til hvordan det anvendes.

Når ungene mine kjemper som verst for noe jeg absolutt ikke kan gi etter for, trøster jeg meg med at med en slik vilje, stahet og utholdenhet, blir de kanskje ikke de første til å gi etter for kompispress heller.

Jeg er glad jeg selv er sta, fordi mine barn iblant har krevd at jeg anvender hvert milligram av den staheten.

;-)

Det er synd når stahet blir brukt ensidig negativt, nesten som et skjellsord.

mvh

[Glimtipper]

Jeg ser ikke på stahet som en negativ egenskap i seg selv.

Stahet er et utslag av viljestyrke og er som muskelstyrke positivt eller negativt i forhold til hvordan det anvendes.

Når ungene mine kjemper som verst for noe jeg absolutt ikke kan gi etter for, trøster jeg meg med at med en slik vilje, stahet og utholdenhet, blir de kanskje ikke de første til å gi etter for kompispress heller.

Jeg er glad jeg selv er sta, fordi mine barn iblant har krevd at jeg anvender hvert milligram av den staheten.

;-)

Det er synd når stahet blir brukt ensidig negativt, nesten som et skjellsord.

mvh

Mamma pleide å si, når brødrene mine kalte meg sta: "Hun er _ikke_ sta, hun er viljesterk!" Hun hatet ordet sta, fordi det alltid ble forbundet med noe negativt.