Å være et veldedighetsobjekt.

[PieLill]

Viser til diskusjonen litt lengre tilbake "Når barn ikke vil i bursdager e er bedt i".

Den som skriver hovedinnlegget går så langt som å true sønnen med å ikke få noen egen bursdag om han ikke vil gå i en jentebursdag. Noen hevder barna må bestemme selv, andre hevder man plikter å gå i bursdag om man kan.

Argumentasjonen får tankene mine inn på et delvis beslektet tema. Å være et veldedighetsobjekt.

Noen barn er mindre attraktive kompiser enn andre. Det forsøker vi foreldre iblant å bøte på ved å appelere til våre barns medfølelse og pliktfølelse. Vi forklarer hvor trist det er å være alene osv. Vi fører en argumentasjon som tufter på at selv om denne personen er ganske kiip får du prøve å være litt hyggelig og grei, innimellom i hvert fall.

Men hva gjør vi egentlig da? For det første støtter vi det verdisynet barna har som tilsier at dette barnet er mindre attraktivt. For det andre bidrar vi til å gjøre det upoppulære barnet enda litt mindre og mer stakkarslig.

Det er få ting som er så forsmedelig og ydmykende for et menneske, uavhengig av alder, som å være et veldedighetsobjekt. En person som ikke er god nok til å påkalle annet enn andres medlidenhet. En som ikke har noe ved seg som folk ønsker fellesskap med. En de tar seg sammen for å være med.

Barn helt ned til 2-3årsalderen kan avsløre denne typen uoppriktighet. Eldre barn vil føle sterkt på det. Utkommanderte veldedighetsvenner er naturlig nok lite trofaste venner. Verst blir det når det først oppleves som et snev av oppriktighet, bare for så å finne ut at det var en ren pliktrunde. Så kunne h*n ha god samvittighet i mange uker.

Hva bør vi heller gjøre?

Kanskje begynne med å kaste både et og to kritiske blikk på oss selv som voksne og vårt verdisyn. Utfordre oss selv til å se de upopulære i et annet lys. Kanskje er det en haug med ting vi har oversett.

Deretter kan vi utfordre våre barn på deres holdninger og verdier. Kanskje du faktisk går glipp av ganske mye ved å ikke bli kjent med NN. Kanskje dere som vennegjeng blir fattigere ved å ikke dra NN mer med. Hva er det du og mange andre ser og ikke ser når dere kvier dere for å være med NN? Hvilke egenskaper er det dere mener NN mangler som er så veldig viktige? Er det virkelig så viktig. OSV.

Om vi ikke tørr angripe saken fra denne kanten er det vel fordi vi heller egentlig ikke finner NN som verdifull nok til å være en venn, kun et veldedighetsprosjekt. Da er det vel for at vi heller ikke tror NN har noe å gi.

Vi må øve oss på å oppgradere statusen til de mindre populære. Ikke med tomme klisjeer, men ved å se på reelle positive sider hos andre. Dette er langt bedre medisin enn å ytterligere nedgradere dem ved å sende våre barn ut, proppet med krav og dårlig sammvittighet, på veldedighetsoppdrag. Jeg tror NN lever mye bedre med noe få oppriktige venner, enn en haug med kortvarige veldedighetsutsendinger.

Da var jeg klar for steining. Værsågod!

;-)

[Gjest prust]

Synes du sier veldig mye klokt her! Likevel...jeg var av de upopulære i klassen. Det var himmelrike hvis en av de populære ville sitte sammen med meg... Det var himmelrike hvis jeg fikk være 6. mann når vi hoppet strikk sammen med de fem populære.... Det var himmelrike den gangen hun mest populære sa at hun skulle komme hjem til meg en ettermiddag for å se på noe jeg hadde - og DEN nedturen da hun ikke kom fordi hun heller så på video...

Det gikk noen år på skolen før jeg fikk ordentlige venner. Ganske mange år faktisk. Jeg levde lenge på en bursdag hos en av de populære...

[PieLill]

Synes du sier veldig mye klokt her! Likevel...jeg var av de upopulære i klassen. Det var himmelrike hvis en av de populære ville sitte sammen med meg... Det var himmelrike hvis jeg fikk være 6. mann når vi hoppet strikk sammen med de fem populære.... Det var himmelrike den gangen hun mest populære sa at hun skulle komme hjem til meg en ettermiddag for å se på noe jeg hadde - og DEN nedturen da hun ikke kom fordi hun heller så på video...

Det gikk noen år på skolen før jeg fikk ordentlige venner. Ganske mange år faktisk. Jeg levde lenge på en bursdag hos en av de populære...

Men tror du de voksne kunne bidratt til å bedre hverdagen din betraktelig om de hadde utfordret dine jevnaldrende på en annen måte?

Og tror du det en gang ville sagt stopp for hvor mye himmel det egentlig var i en stakket stunds almisse?

Men når man tigger, kan man ikke velge. Skulle ønske at færre barn var tiggere og at vi voksne ble flinkere å dra i riktig retning.

mvh

[Gjest prust]

Men tror du de voksne kunne bidratt til å bedre hverdagen din betraktelig om de hadde utfordret dine jevnaldrende på en annen måte?

Og tror du det en gang ville sagt stopp for hvor mye himmel det egentlig var i en stakket stunds almisse?

Men når man tigger, kan man ikke velge. Skulle ønske at færre barn var tiggere og at vi voksne ble flinkere å dra i riktig retning.

mvh

Ja, jeg tror kanskje de voksne kunne ha bidratt mer. De kunne ha organisert mer, tror jeg. Men de visste nok ikke helt hvor mye det betød... Jeg var "skoleflink" og spilte piano og har vel alltid hatt en optimistisk innstilling til det meste, så de trodde vel at alt var OK. Jeg ble aldri mobbet eller ertet, men vi var to-tre jenter som aldri "ble med" i gjengen.

For min del bedret det seg da jeg begynte med en lagidrett i 12-års alderen. Men jeg tror nok også at i hele ungdomstida ønsket jeg egentlig heller å være blant de populære enn blant de "kjedelige".

På videregående fikk jeg nye venner, og alt ble mye bedre.

[kaffepiken]

Jeg ser poenget ditt.. Jeg grublet en del på dette i sommer, uten at jeg nødvendigvis ble mye klokere av den grunn..

Vi har et barn her i gata som de andre barna har en tendens til å holde utenfor. Jeg sier til mine barn at de skal inkludere ham i leken ute, og jeg appelerer til deres samvittighet (Tenk om det var dere som aldri fikk være med!)

Jeg prøver også å påpeke ting som kan gjøre dette barnet til en mer attraktiv lekekamerat (Han er jo så god til å sykle, det liker jo du også)

De er litt redde for ham, for hvis han blir sint kan han slå og sparke ganske hardt. Da forteller jeg dem at de ikke skal godta å bli slått, men at han kanskje slår fordi han blir lei seg når ingen vil la ham være med.

Jeg har vel håpet på at de vil se flere av hans gode sider hvis de lærer ham å kjenne litt bedre. Det later til å fungere bedre nå enn før i hvertfall. De har innsett at han er greiere enn de først trodde, for når han først får være med er han blid, fornøyd og samarbeidsvillig.

Jeg vet ikke om noen bedre måte å gjøre det på. Når jeg ser den gutten, tenker jeg at det kunne like gjerne vært mitt barn som var i hans situasjon. Jeg syns virkelig ikke han er stakkarslig, men jeg er ikke inne i hodene på mine barn sånn at jeg kan få dem til å forstå. Jeg kan bare oppfordre dem til å være inkluderende og legge til rette for det, så håper jeg at ting begynner å skje etter hvert.

[Rhea Silvia]

Steiner ikke, fordi man skal ta skikkelige innlegg til ettertanke og debatt.

Jeg er på mange måter enig med deg, det må finnes andre måter enn å apellere til samvittighet og medfølelse. I allefall som et tillegg.

Min eldste er en av de populære. Hun har fått seg noen skuffelser og nedturer og heldigvis for det.Ingen av godt av å bare crusie gjennom livet.

En av hennes karaktertrekk, som har gjort henne populær, er at hun er veldig empatisk og har et ønske om å inkudere og ta vare på. hun er den som går bort til barnet som står alene, som tar skolens versting i forsvar og som ser mennesker og ikke status.

Men det er ikke bare positivt. I en alder av 9 år ser vi at hun tar ansvar hun ikke skal. Hun tenker litt for mye på de som ikke har det så bra, hun gråter fordi en av guttene i klassen er upopulær ( og hun forstår hvorfor, hun vil gjøre noe med det men blir oppgitt fordi hun ikke vet hva og egentlig ikke ønsker å ha noe med det å gjøre) Vi ser lettelsen når noen andre overtar, vi sliter med å få henne til å forstå at andres velferd ikke er henens ansvar alene.

For oss er det blitt mer og mer viktig å skille mellom det å ikke like/gå sammen med noen og det å faktisk oppføre seg negativt mot noen. Hun har lov til å si hjemme at hun ikke liker, men vi prøver å finne ut hvorfor sammen. Hun har lov til å ikke ønske alle velkommen i sitt hjem, men hun får aldri lov til å holde noen få utenfor. Jeg forventer at hun behandler også de hun ikke liekr med respekt, men jeg tar fra henne ansvaret for deres velferd.

Sønnen min er annerledes, mer overfladisk. Han kan jeg mer tenkte meg at jeg ville har brukt "tenk om det var deg" metoden". Men han har en bestekompis og så lenge han kommer i selskap er det egentlig nok.Så for han er det ingen mellomting, enten en gjest eller 20. OG når det er så mange bryr han seg ikkke om en eller to er litt upopulære.

Jeg synes det er vanskelig, nettopp fordi jeg tror empati godet å sette seg inn i andres situasjon er viktig. Men samtidig vil veldiedighet gå utover både de upopulære barna og de barna som har sterk utviklet rettferdighetssans og empati.

Kanskje vi skal innføre begrepet anstendighet? Å lære barna at selv de man ikke liker har krav på en anstendig behandling, at selv om vi ahr lov til å mislike må vi behandle dem med respekt og håpe at vi får det igjen. "Om du oppfører det bra mot vedkommende, så får du det "kanskje" igjen?"

Jeg veit ikke, skulle øsnke noen fant nøkkelen her...

[Torv]

Hei!

Med øyne som glipper(les: finner sengen snart), så bare måtte jeg lese tråden din, også bare _måtte_ (skal fatte meg i korthet) jeg skrive til deg at du er et klokt hode, og jeg er så hjertens enig.

Takk for et gjennomtenkt og reflektert innlegg....og jeg har lagt merke til, gjentatte ganger, at det virker som om du har høy respekt for medmennesker, om du kjenner dem eller ei.

Ja takk til flere slike tråder!

*gjeesp* natta!