Preges vi av mødrene våre?

[Gjest KariKruskakli]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg liker også at leker og bøker skal være riktige og jeg kler barnet mitt i ull. Handler jeg leker selv går jeg i butikker jeg liker bla. sprell el. Men jeg vil gjøre ting sånn som jeg vil og ikke sånn som mamman min vil jeg skal gjøre. Er vel kommet i en ny trassalder kombinert med snarlig 40-årskrise. Haha.

Jeg blir mye gladere om mitt barn får gode bøker og leker av kvalitet enn dill og dall hun ikke trenger. Men jeg ser gleden i min datters øyne når hun leker med f.eks disse barbiene sine (som har de mest fantastiske kjoler vi fikk). Hvorfor skal mamma ødelegge det? Nei jeg må nok bli mormor selv. Lurer på hvordan jeg blir tro.....

Håper det blir din tur snart, da!

"Jeg liker også at leker og bøker skal være riktige"

Her feiler jeg nok stort. Sønnen min leser bare Doanld og grøssere for tiden.

Og eldstedatterem min leser krim.

Og for yngstedatteren er det bare barbie, prinsesser og rosa dilldall som gjelder.

Jeg håper og tror det blir skikkelige mennesker av dem likevel,)

[Elis31]

Er du sikker på at mora di ikke leser dol? Det høres nesten slik ut hihi

Enig Dorthe *ler* Kanskje det er slike perfekte mødre som skriver inn her, selv om barna har flyttet hjemmefra

[mariamamma]

"Jeg liker også at leker og bøker skal være riktige"

Her feiler jeg nok stort. Sønnen min leser bare Doanld og grøssere for tiden.

Og eldstedatterem min leser krim.

Og for yngstedatteren er det bare barbie, prinsesser og rosa dilldall som gjelder.

Jeg håper og tror det blir skikkelige mennesker av dem likevel,)

Nå kan ikke jenta mi lese, da. Men jeg skal love deg det går i rosa rosa rosa og prinsesser her også!

[Dorthe]

Enig Dorthe *ler* Kanskje det er slike perfekte mødre som skriver inn her, selv om barna har flyttet hjemmefra

Og lærer dere masse tull ;o)

[mariamamma]

Og da heter du vildemommo kanskje? hehe

forhåpentligvis mariamomo ) men det var kanskje en annen du skrev det til.....

[mariamamma]

Enig Dorthe *ler* Kanskje det er slike perfekte mødre som skriver inn her, selv om barna har flyttet hjemmefra

Shit avslørt! *ler*

[Gjest pekka]

forhåpentligvis mariamomo ) men det var kanskje en annen du skrev det til.....

Vet du hva, jeg tenkte det var datteren din som het maria, og et mulig barnebarn kanskje kunne hete vilde.

Mariamommo da.

[PieLill]

Noen mødre blir bare aldri ferdig med å oppdra og korrigere. Er til å få makk av.

Her er mitt forslag:

Når moren din kommer så gjør stikk motsatt. Server deilig, grusomt usunn mat. Ekstra snop av verste sort til barna. Brus. La det flyte av plast og upedagogiske leker, pupper, prinsesser og våpen. Om du har anledning så sett ungene i gang med noen hjernedøde dataspill, en inkjevetig film eller lignende. Rydd unna frukt, ullklær, lærerike bøker, leker og spill, alt som kan minne om sunne og pedagogiske forhold. Kjøp noe fullstedig unyttig som dere har alt for mye av allerede, og vis det fram med stolthet.

Når så de kritiske spørsmålene kommer, så ikke argumenter i mot. Ikke forsvar deg.

Ja, det er kjempeusunnt. Ja visst kan det bli hull i tennene. Selvsagt er det et forkvaklet kjønnsideal. Vær enig med henne og fordoble hennes utsagn. Nei, det der lærer de ikke noe som helst av og ganske passive blir de også.

Avslutt en hver slik "diskusjon" med et henrykt glis. Men vi elsker det!

Du vil herved være et håpløst tilfelle som det ikke nytter å snakke til og et lykkeligere selvstendigere menneske.

Dette er satt på spissen, men for øvrig helt seriøst ment.

Så lenge du forsvarer dine valg og søker etter hennes forståelse og anerkjennelse, vil de kritiske stikkene komme.

Men om du i stedet går til kjærnen i problemet; At du ikke gidder å være like sunn, fornuftig, pedagogisk og målrettet som henne. At du vet utmerket godt hva som er snusfornuftigst etc. Men at du har gjort et lykkelig valg om å drite i det. Når du våger å stå for dine ønsker, drømmer og idealer som fullverdige, uavhengig av hva din mor måtte predike, med hevet blikk og stolte øyne. Da blir du fri.

Man blir nok aldri helt kvitt de kritiske kommentarene. Men man kan klare å være stolt av og glede seg over de valg og prioriteringer man har gjort mitt i glaninga på en hoderystende fornuftsfanatikermisjonær.

La jenta di sin gled over barbiedukkene være mer avgjørende enn din mors irritasjon.

mvh

[Rhea Silvia]

jeg har et utmerket forhold til mine foreldre, og jada. Jeg er preget av min mor, men jeg føler ikke noe stort behov for å gjøre ting motsatt.

Jeg har vokst opp med en aktiv og utadvent liberal konservativ far, og en mer innandvent ytterst radikal mor. Vi var mange søsken, vi var aktive og svært synlige.

Min mor har alltid vert en inkluderende og åpen person. At henens meninger var sterkt avvikende i det miljøet jeg vokste opp gorde meg stolt. Likevel var hun svært bevisst på at vi barna ikke skulle være synlige bevis og symboler på hennes mening. Eller min fars for den del.

Nå er foreldrene mine voer 70 år, og flotte besteforeldre. Jeg har få problemer med dem... det eneste må være at de nekter å kjøpe fornuftige gaver til barna.

Men jeg har alltid følt det litt rart at jeg har så lite negativt å si om min mor, føler meg litt utenfor på sene rødvinskvelder...når "alt om min mor" skal frem. Og det selv om det både før og nå var og er ting som har irritert meg og som jeg er uenig med henne i. Men det er bare småtterier. Mine søstre har det på samme måten...

[mariamamma]

Noen mødre blir bare aldri ferdig med å oppdra og korrigere. Er til å få makk av.

Her er mitt forslag:

Når moren din kommer så gjør stikk motsatt. Server deilig, grusomt usunn mat. Ekstra snop av verste sort til barna. Brus. La det flyte av plast og upedagogiske leker, pupper, prinsesser og våpen. Om du har anledning så sett ungene i gang med noen hjernedøde dataspill, en inkjevetig film eller lignende. Rydd unna frukt, ullklær, lærerike bøker, leker og spill, alt som kan minne om sunne og pedagogiske forhold. Kjøp noe fullstedig unyttig som dere har alt for mye av allerede, og vis det fram med stolthet.

Når så de kritiske spørsmålene kommer, så ikke argumenter i mot. Ikke forsvar deg.

Ja, det er kjempeusunnt. Ja visst kan det bli hull i tennene. Selvsagt er det et forkvaklet kjønnsideal. Vær enig med henne og fordoble hennes utsagn. Nei, det der lærer de ikke noe som helst av og ganske passive blir de også.

Avslutt en hver slik "diskusjon" med et henrykt glis. Men vi elsker det!

Du vil herved være et håpløst tilfelle som det ikke nytter å snakke til og et lykkeligere selvstendigere menneske.

Dette er satt på spissen, men for øvrig helt seriøst ment.

Så lenge du forsvarer dine valg og søker etter hennes forståelse og anerkjennelse, vil de kritiske stikkene komme.

Men om du i stedet går til kjærnen i problemet; At du ikke gidder å være like sunn, fornuftig, pedagogisk og målrettet som henne. At du vet utmerket godt hva som er snusfornuftigst etc. Men at du har gjort et lykkelig valg om å drite i det. Når du våger å stå for dine ønsker, drømmer og idealer som fullverdige, uavhengig av hva din mor måtte predike, med hevet blikk og stolte øyne. Da blir du fri.

Man blir nok aldri helt kvitt de kritiske kommentarene. Men man kan klare å være stolt av og glede seg over de valg og prioriteringer man har gjort mitt i glaninga på en hoderystende fornuftsfanatikermisjonær.

La jenta di sin gled over barbiedukkene være mer avgjørende enn din mors irritasjon.

mvh

Du har så rett. Jeg sier jo ifra innimellom. Nå virker det nok på mitt innlegg at mamma er voldsom til å kommentere alt. Det er ikke det at hun alltid kommenterer, for hun er veldig flink til å rose også, men det er vel det at jeg føler hva hun tenker om det jeg vet hun tenker innerst inne om ting. Jeg er også opptatt av helse osv men jeg vil være det utifra meg selv! Jeg vil finne opp kruttet ;o), skjønner? Trassalder i voksen alder. mamma har gitt meg mange gode kvaliteter også i arv. Mamma er veldig inkluderende, genersøs, positiv og et spennende menneske på mange måter så selv om jeg kanskje i innlegget ga inntrykket av at hun er et konservativt kvinnemenneske så ble alt skrevet med et smil i munnviken. Hun er en nydelig bestemor for datteren min. Hun er det. Ingen kan roe ned min lille kommandora som henne. Men det er vel lett å leve i fortiden og ikke forstå at tidene forandrer seg mht barns verden. I dag har vi TV, PCer, andre typer leker enn da jegt vokste opp osv.

På mange måter vet jeg at hun har rett om ting. Men så kommer denne trassen i meg som et gufs fra 70-åra.

Takk for svar. Nå går jeg inn på jenterommet og finner frem barbiene. Er jeg riktig heldig får jeg kanskje ha hun med den knallrosa prinsessekjolen.

Ha en fin helg!

[laban]

Jeg tror at enkelte ting går "annenhver generasjon". Altså at det som du eller jeg synes vår egen mor var altfor streng med, slipper vi litt opp på selv. Et godt eksempel fra vår familie er leggetider. Slik jeg husker det, tilbragte jeg store deler av oppveksten i senga uten å få sove. Det var omtrent aldri noen unntak fra leggetidene enten det var julaften eller noe annet, og "kom deg i seng"-regimet fortsatte til jeg hadde gått ut av videregående.

Jeg har ikke vært så striks. Ferier og høytidsdager er spesielle for barna også, og man skal ikke avslutte hver dag med dårlig samvittighet fordi man ikke la seg tidligere.

Sånn tror jeg det blir med endel hjertesaker / kjepphester. Den som har vokst opp i et ekstremt ryddig hjem, slipper kanskje opp så veldig at datteren oppfatter henne som rotete. Så strammer hun litt inn igjen når hun selv får familie, osv.

Min egen mor har vært flink, synes jeg. Hun fikk riktignok barnebarn nokså sent (både hun og jeg var over 30 da vi fikk barn), men egentlig tror jeg det var en fordel - hun har innsett av seg selv at man gjør endel ting annerledes nå. Hun har aldri lagt seg direkte opp i vår måte å gjøre ting på, spurt oss hva barna trenger / ønsker seg når det nærmer seg jul og bursdag, og latt våre regler gjelde (sånn overordnet) når de har passet barnebarna.

Jeg kan finne ting fra min egen barndom som irriterer meg grenseløst, men jeg lar dem ligge. Når man er blitt klar over hvordan slike motsetninger har preget en, kan man frigjøre seg fra dem.

[mariamamma]

jeg har et utmerket forhold til mine foreldre, og jada. Jeg er preget av min mor, men jeg føler ikke noe stort behov for å gjøre ting motsatt.

Jeg har vokst opp med en aktiv og utadvent liberal konservativ far, og en mer innandvent ytterst radikal mor. Vi var mange søsken, vi var aktive og svært synlige.

Min mor har alltid vert en inkluderende og åpen person. At henens meninger var sterkt avvikende i det miljøet jeg vokste opp gorde meg stolt. Likevel var hun svært bevisst på at vi barna ikke skulle være synlige bevis og symboler på hennes mening. Eller min fars for den del.

Nå er foreldrene mine voer 70 år, og flotte besteforeldre. Jeg har få problemer med dem... det eneste må være at de nekter å kjøpe fornuftige gaver til barna.

Men jeg har alltid følt det litt rart at jeg har så lite negativt å si om min mor, føler meg litt utenfor på sene rødvinskvelder...når "alt om min mor" skal frem. Og det selv om det både før og nå var og er ting som har irritert meg og som jeg er uenig med henne i. Men det er bare småtterier. Mine søstre har det på samme måten...

Er ikke dette flott da? Kjempeflott! Min mmamma har jo også utrolig mange fine kvaliteter og er et fantastisk inkluderende, generøst og snillt menneske. Er enig med henne i så mangt, men som jeg skrev til en annen her vil jeg gjerne finne opp kruttet sjøl ;o) Blir litt trassig på mine voksne dager. Husker alt jeg drømte om som barn og ikke fikk. Da jenta mi fikk barbiedukker-jublet jeg høyest. haha.

Nå er ikke mamma samtale-emne der rødvin drikkes og jeg snakker sjeldent om henne til andre. Skulle gjerne tatt et glass sammen med henne men hun drikker ikke. Det slo meg bare at hun underbevisst styrer meg mer enn jeg vil innrømme og at jeg på en merkelig måte skal tilfredsstille henne gjennom valg jeg tar for min familie og vårt barn. Og det irriterer meg.

Vær lykkelig for at du har et så godt forhold til dine foreldre! Hva er vel bedre enn det?

[mariamamma]

Jeg tror at enkelte ting går "annenhver generasjon". Altså at det som du eller jeg synes vår egen mor var altfor streng med, slipper vi litt opp på selv. Et godt eksempel fra vår familie er leggetider. Slik jeg husker det, tilbragte jeg store deler av oppveksten i senga uten å få sove. Det var omtrent aldri noen unntak fra leggetidene enten det var julaften eller noe annet, og "kom deg i seng"-regimet fortsatte til jeg hadde gått ut av videregående.

Jeg har ikke vært så striks. Ferier og høytidsdager er spesielle for barna også, og man skal ikke avslutte hver dag med dårlig samvittighet fordi man ikke la seg tidligere.

Sånn tror jeg det blir med endel hjertesaker / kjepphester. Den som har vokst opp i et ekstremt ryddig hjem, slipper kanskje opp så veldig at datteren oppfatter henne som rotete. Så strammer hun litt inn igjen når hun selv får familie, osv.

Min egen mor har vært flink, synes jeg. Hun fikk riktignok barnebarn nokså sent (både hun og jeg var over 30 da vi fikk barn), men egentlig tror jeg det var en fordel - hun har innsett av seg selv at man gjør endel ting annerledes nå. Hun har aldri lagt seg direkte opp i vår måte å gjøre ting på, spurt oss hva barna trenger / ønsker seg når det nærmer seg jul og bursdag, og latt våre regler gjelde (sånn overordnet) når de har passet barnebarna.

Jeg kan finne ting fra min egen barndom som irriterer meg grenseløst, men jeg lar dem ligge. Når man er blitt klar over hvordan slike motsetninger har preget en, kan man frigjøre seg fra dem.

Hei!

Ja du har nok rett.

Jeg er jo glad jeg har en radikal mamma som er bevisst på det hun er opptatt av, fremfor å ha en superkonservativ mor som bryr seg om hvordan jeg bretter kluter, pusser sølv osv. Men hun lever liksom fortsatt i den tiden da jeg var barn på 70-tallet.Alt skal være så "riktig".

Mht leggetider er jeg veldig enig med deg, sånn har vi det også.

Det blir jo spennende å se om jeg får oppleve å bli bestemor. Mannen min ber meg slappe av, for han merker jeg forandrer meg, skrur ned uriktig musikk osv når hun skal komme på besøk. Det gjør jeg ikke når andre besteforeldre kommer på besøk.

Men hun er en snill og god mamma og mormor. Jeg er veldig glad i henne, men har alltid ønsket meg en annen type mamma, så når hun fortsetter med sine idèer som mormor da blir jeg bare så grusomt irritert. men datteren min får mange fine stunder og får oppleve mye verdifullt med mormor som hun ikke får gjennom de andre besteforeldrene. Så det skal hun ha. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Er bare litt trassig sånn apropos trassalder her inne ;o)

[Velouria]

Det er klart foreldrene våre preger oss, det er jo ingen nyhet, men det er jo opp til oss om vi skal la oss styre av det.

Min mor har selvsagt både pluss og minus sider, hun som alle andre. En ting skal hun ha, hun blander seg ikke opp i hvordan vi oppdrar barna våre hun respekterer oss og etterkomer vår oppdragelse så mye hun kan når de er på besøk hos henne.

Om vi er uenige på et par ting er det helt greit, det har alltid vært stor takhøyde og alles mening har blitt hørt.

Vi trenger ikke være enige så lenge vi respekterer at andre har sitt syn på ting.

Det er noe av det viktigste jeg har fått med meg hjemmefra at alle skal respekteres for den de er.

Med svigermor er det annerledes desverre, hun klarer ikke la barna sine få lov å være voksne og maser om alt mulig i hytt og pine. Hun er ikke så ille på oss lenger, men det er fordi vi sa tydelig i fra at hun må respektere oss og våre valg. I forhold til våre barn er hun bestemor ikke mor, hun har hatt sin sjanse. Det har synket litt inn og det lille hjelper veldig. Hun gjør det jo ikke for å være ond, hun gjør det i beste mening.

Det gjelder sikkert din mor også, prøv å legge opprøret litt bak deg og snakk med henne. Fortell at du syns hun mangler respekt for måten du oppdrar din jente på, at det er dine valg og din datter. Du må bli tøff og slutte å la henne ta så mye tid og energi, bitterhet tapper bare kreftene. Tenk på at det hun gjør og sier er i beste mening, hun gjør det ikke fordi hun er ond.

[mariamamma]

Det er klart foreldrene våre preger oss, det er jo ingen nyhet, men det er jo opp til oss om vi skal la oss styre av det.

Min mor har selvsagt både pluss og minus sider, hun som alle andre. En ting skal hun ha, hun blander seg ikke opp i hvordan vi oppdrar barna våre hun respekterer oss og etterkomer vår oppdragelse så mye hun kan når de er på besøk hos henne.

Om vi er uenige på et par ting er det helt greit, det har alltid vært stor takhøyde og alles mening har blitt hørt.

Vi trenger ikke være enige så lenge vi respekterer at andre har sitt syn på ting.

Det er noe av det viktigste jeg har fått med meg hjemmefra at alle skal respekteres for den de er.

Med svigermor er det annerledes desverre, hun klarer ikke la barna sine få lov å være voksne og maser om alt mulig i hytt og pine. Hun er ikke så ille på oss lenger, men det er fordi vi sa tydelig i fra at hun må respektere oss og våre valg. I forhold til våre barn er hun bestemor ikke mor, hun har hatt sin sjanse. Det har synket litt inn og det lille hjelper veldig. Hun gjør det jo ikke for å være ond, hun gjør det i beste mening.

Det gjelder sikkert din mor også, prøv å legge opprøret litt bak deg og snakk med henne. Fortell at du syns hun mangler respekt for måten du oppdrar din jente på, at det er dine valg og din datter. Du må bli tøff og slutte å la henne ta så mye tid og energi, bitterhet tapper bare kreftene. Tenk på at det hun gjør og sier er i beste mening, hun gjør det ikke fordi hun er ond.

Å nei. Mamma er snill som dagen er lang og det er vel også jeg som antar at hun vil tenke og mene en del ting om de valg jeg tar. Hun gir masse ros og er en utrolig fin mormor. Hun bryr seg masse om meg også, så jeg ser jo at innlegget mitt ble veldig negativt. Hun gir datteren min mange verdier og opplevelser andre besteforeldre ikke gir. Så som jeg har skrevet mange ganger før til andre her så er det jeg selv som må legge bort trassen i meg ;o) Slutte å gjøre som jeg tror hun vil jeg skal gjøre. Hun har så rett i så mangt, men jeg vil så gjerne finne ut av alt det bra sjøl......

Håper det går bedre med svigers. Tror det flere kvinner som sliter med svigermødrene enn med sine egne mødre.

[DarkPink]

Ja det kan vi. Skulle jeg godt til Australia kunne jeg jo fått mange med meg, men det ville tatt veldig lang tid. God tur til Australia!

Hehe, sant nok. Takk for det! =)

[jubalong70]

Jeg er nok også veldig preget av moren min, men på en litt annen måte. Jeg føler ikke at jeg må gjøre meg selv anderledes for å tilfredsstille mor, men jeg synes jeg hører henne veldig ofte når jeg snakker til barna mine. Og det er både på godt og vondt.

Mor var alenemor for meg og lillebroren min. Hun gjorde kjempegod jobb. Vi fikk mye frihet, og mye ansvar - men ikke så mye at vi ikke taklet det.

Men av og til så snakker jeg ordrett slik mor gjorde til meg og lillebror når jeg snakker til jentene mine. Og det er en litt rar følelse.

Forholdet mellom mor og meg er greit. Problemet vi har er samboeren hennes, som jeg rett og slett ikke kan fordra. Det medfører at også mor og jeg får et litt anstrengt forhold.

Heldigvis bor de 10 timers kjøring unna oss, og samboeren hennes er ikke i form til å kjøre bil så langt. Ergo er han ikke med på besøk hit. Hurra!!!

Når vi er der går det for så vidt greit, men jeg kjenner jeg tar meg voldsomt sammen for ikke å være utidig.

[Rhea Silvia]

Er ikke dette flott da? Kjempeflott! Min mmamma har jo også utrolig mange fine kvaliteter og er et fantastisk inkluderende, generøst og snillt menneske. Er enig med henne i så mangt, men som jeg skrev til en annen her vil jeg gjerne finne opp kruttet sjøl ;o) Blir litt trassig på mine voksne dager. Husker alt jeg drømte om som barn og ikke fikk. Da jenta mi fikk barbiedukker-jublet jeg høyest. haha.

Nå er ikke mamma samtale-emne der rødvin drikkes og jeg snakker sjeldent om henne til andre. Skulle gjerne tatt et glass sammen med henne men hun drikker ikke. Det slo meg bare at hun underbevisst styrer meg mer enn jeg vil innrømme og at jeg på en merkelig måte skal tilfredsstille henne gjennom valg jeg tar for min familie og vårt barn. Og det irriterer meg.

Vær lykkelig for at du har et så godt forhold til dine foreldre! Hva er vel bedre enn det?

Joda det er flott,og jeg er kjempeglad for det. Og de har ett fantastisk forhold til barnebarna sine også, så de høster jo av den oppdragelsen og barndommen de gav oss.

Egentlig synes jeg det er bra at du ikke diskuterer din mor på fest, men du aner ikke hvor mange sippete kvinner med dårlig forhold til sin mor som kan dukke opp etter en flaske eller to med rødvin. :-)

[kizmiaz]

Høres ut som om dere to kan komme til å ha et rikt og godt forhold fremover, hvis dere klarer å la hverandre være de menneskene som dere er, med ulikheter og forskjeller.

Det handler om å respektere hverandre, lære av hverandre og leve side om side med hvert sitt liv og sine metoder for å takle livet, barneoppdragelse etc.

Men dine barn er dine barn og ditt liv er ditt liv, Du skal leve og gjøre som du synes er best. Det må du gi klar beskjed om. Avklar forholdet til moren din, finn ut hvorfor du prøver å tilfredstille henne (krever hun det ? blir hun sur hvis du ikke tar på barna ullklær ?) eller er det litt innbildning fra din side at hennes innspill må du ta alvorlig elles får det konsekvenser ? Snakk åpent og ærlig om disse tingene, tipper moren din er en type mor som vil høre på og forstå slikt.

[kizmiaz]

Høres ut som om dere to kan komme til å ha et rikt og godt forhold fremover, hvis dere klarer å la hverandre være de menneskene som dere er, med ulikheter og forskjeller.

Det handler om å respektere hverandre, lære av hverandre og leve side om side med hvert sitt liv og sine metoder for å takle livet, barneoppdragelse etc.

Men dine barn er dine barn og ditt liv er ditt liv, Du skal leve og gjøre som du synes er best. Det må du gi klar beskjed om. Avklar forholdet til moren din, finn ut hvorfor du prøver å tilfredstille henne (krever hun det ? blir hun sur hvis du ikke tar på barna ullklær ?) eller er det litt innbildning fra din side at hennes innspill må du ta alvorlig elles får det konsekvenser ? Snakk åpent og ærlig om disse tingene, tipper moren din er en type mor som vil høre på og forstå slikt.

Har ikke lest alle svarene og dine svar nedover her, men iallfall:

I midten av 20-åra følte jeg stort behov for å ta avstand fra det mine foreldre gjorde, mente og sa, jeg gjennomgikk en periode hvor jeg var sint på dem, anklagende, misfornøyd med dem, (hadde en tøff periode i livet selv). Etter dette "oppgjøret", hvor vi diskuterte og drøftet ting helt åpent, gråt og var sinte, så avklaret forholdet seg og jeg så dem i et nytt lys, som veldig gode foreldre som har gjort sitt beste med alt, gitt oss barna en trygg og god oppvekst, en god ballast.

Nå opplever jeg at noen av mine godt voksne søsken fremdeles har et uoppgjort forhold til foreldrene våre, de tok aldri oppgjøret med seg selv eller dem. Ting har forblitt usagt, hemmeligheter har ligget og gnaget, og så blir det kjempevanskelig å få luftet ting nå når foreldrene våre begynner å bli gamle.

Håper at alt ordner seg for dere!:-)