Preges vi av mødrene våre?

[mariamamma]

Joda det er flott,og jeg er kjempeglad for det. Og de har ett fantastisk forhold til barnebarna sine også, så de høster jo av den oppdragelsen og barndommen de gav oss.

Egentlig synes jeg det er bra at du ikke diskuterer din mor på fest, men du aner ikke hvor mange sippete kvinner med dårlig forhold til sin mor som kan dukke opp etter en flaske eller to med rødvin. :-)

Jeg vet! Har hørt mye i løpet av venninnekvelder jeg! Og da sitter jeg igjen med tanken om at jeg egentlig er ganske heldig! Men jeg klarer liksom ikke helt å la være å irritere meg litt. Men hun har gitt meg mange gode grunnverdier. Og det er bedre å være opptatt av barns helse og utvikling enn å klage over alt annet mødre kan finne på å klage over. Hun klager ikke. Men jeg innrømmer at jeg ofte tenker: hva ville mamma synes om det og det.... Så kanskje jeg legger hennes tanker litt for mye i mine. Hun sier ikke ting sånn rett ut og hun hakker aldri, men hun viser.... Så jeg merker. "Får hun kakao nå ?" osv., mens vi andre koser oss med deilig latte med masse brunt sukker på... Og hun ønsker vel at jenta mi skal ha få leker som hun bryr seg om fremfor 3 sett av alt, men skal jeg pakke bort ting hun har fått av andre. Hun liker jo gjerne å se barnebarnet sitt ha på seg klær hun har gitt eller pusle med puslepill fra henne.... Men jeg har en snill mamma, jeg. Kunne jo skrevet et eget innlegg om alle de positive sidene. For de er det mange av. Men nå var det liksom irritasjonen som trakk på smilebåndet mitt igår kveld!

Takk for svar.

[mariamamma]

Nå kan ikke jenta mi lese, da. Men jeg skal love deg det går i rosa rosa rosa og prinsesser her også!

og er ikke prinsessene våre heldige! Da jeg vokste opp gjaldt guttesveis og gule og brune stripete gensere...

;o)

[mariamamma]

Har ikke lest alle svarene og dine svar nedover her, men iallfall:

I midten av 20-åra følte jeg stort behov for å ta avstand fra det mine foreldre gjorde, mente og sa, jeg gjennomgikk en periode hvor jeg var sint på dem, anklagende, misfornøyd med dem, (hadde en tøff periode i livet selv). Etter dette "oppgjøret", hvor vi diskuterte og drøftet ting helt åpent, gråt og var sinte, så avklaret forholdet seg og jeg så dem i et nytt lys, som veldig gode foreldre som har gjort sitt beste med alt, gitt oss barna en trygg og god oppvekst, en god ballast.

Nå opplever jeg at noen av mine godt voksne søsken fremdeles har et uoppgjort forhold til foreldrene våre, de tok aldri oppgjøret med seg selv eller dem. Ting har forblitt usagt, hemmeligheter har ligget og gnaget, og så blir det kjempevanskelig å få luftet ting nå når foreldrene våre begynner å bli gamle.

Håper at alt ordner seg for dere!:-)

Ble veldig tidlig selvstendig og levde vel egentlig mitt eget liv fra jeg var ganske så liten. Hun fikk gjennomgå så det holdt i tenårene. Jeg er kanskje litt misunnelige på de som har mormødre som elsker å skjemme bort barnebarna sine litt. Syns liksom det er så mye som er fy med mamma. Ikke skal de ha noe særlig leker og den gamle slitte kjolen fra loppings er da mer enn nok osv. Jeg kjøper gjerne økologisk mat jeg og tror det er mye sunnere enn all verdens ferigproduserte matvarer. Men nå skal vel sant sies at jeg får krupp når noen skal dytte ting på meg. Har alltid likt å finne ut av ting selv. Hun mener det jo bare godt, stakkar. Men da hun er så veldig bevisst og elsker å formidle hva hun brenner for blir jeg bare litt lei. Jeg skal jo være opptatt av helse og hva som er bra for mitt barn, men vil gjerne gjøre det på min måte. Hun er en meget sosial dame og hun blir elsket for sitt engasjement og gode humør, men jeg blir liksom den lille drittungen som får lyst til å si :Hei la meg få gjøre dette på min måte og det bør jeg jo gjøre. Men hun har rett i så mangt. Hun har det. Blir bare litt for mye "misjonær". men nå er det også slik at jeg aldri har følt den inderlige barn-mamma-følelsen, Ikke fordi hun var en dårlig mamma, snarere tvert imot. Hun er bare liksom ikke helt min type, hvis du skjønner. Kanskje derfor jeg ikke har tatt opp dette i noen særlig grad? Nei nå blir jeg mer og mer usaklig her. Jeg unner hvertfall datteren min gleden i å få det jeg ikke fikk. Og ja, hvis dette fortsetter bør jeg nok ta det opp med henne.

Uff får jo nesten dårlig samvittighet for hun er jo så god, da....

[kaffepiken]

Jeg har et godt forhold til min mor, men forholdet til min far likner litt på det du forteller, selv om det er andre områder av livet som han blander seg bort i.

Man må slutte å spille skuespill og si tingene som de er. Og så må man sette en grense for utidig innblanding. Samtidig trenger jeg å være bevisst på at han også må få være seg selv, det må finnes en gjensidig aksept for at vi er ulike, hvis vi skal kunne ha et godt forhold.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg tror at enkelte ting går "annenhver generasjon". Altså at det som du eller jeg synes vår egen mor var altfor streng med, slipper vi litt opp på selv. Et godt eksempel fra vår familie er leggetider. Slik jeg husker det, tilbragte jeg store deler av oppveksten i senga uten å få sove. Det var omtrent aldri noen unntak fra leggetidene enten det var julaften eller noe annet, og "kom deg i seng"-regimet fortsatte til jeg hadde gått ut av videregående.

Jeg har ikke vært så striks. Ferier og høytidsdager er spesielle for barna også, og man skal ikke avslutte hver dag med dårlig samvittighet fordi man ikke la seg tidligere.

Sånn tror jeg det blir med endel hjertesaker / kjepphester. Den som har vokst opp i et ekstremt ryddig hjem, slipper kanskje opp så veldig at datteren oppfatter henne som rotete. Så strammer hun litt inn igjen når hun selv får familie, osv.

Min egen mor har vært flink, synes jeg. Hun fikk riktignok barnebarn nokså sent (både hun og jeg var over 30 da vi fikk barn), men egentlig tror jeg det var en fordel - hun har innsett av seg selv at man gjør endel ting annerledes nå. Hun har aldri lagt seg direkte opp i vår måte å gjøre ting på, spurt oss hva barna trenger / ønsker seg når det nærmer seg jul og bursdag, og latt våre regler gjelde (sånn overordnet) når de har passet barnebarna.

Jeg kan finne ting fra min egen barndom som irriterer meg grenseløst, men jeg lar dem ligge. Når man er blitt klar over hvordan slike motsetninger har preget en, kan man frigjøre seg fra dem.

"Slik jeg husker det, tilbragte jeg store deler av oppveksten i senga uten å få sove. Det var omtrent aldri noen unntak fra leggetidene enten det var julaften eller noe annet, og "kom deg i seng"-regimet fortsatte til jeg hadde gått ut av videregående"

Akkurat dette nevner faren min ofte, at moren min var så streng på leggetidene. Vi måtte i seng rett etter barnetv, mens pappa egentlig ikke hadde noe i mot at vi var oppe lengre.

Det tok jo ikke lange tiden før vi 3 barna sto i døra og maste likevel. Enten var vi tørst, eller sulten eller måtte på do. Fant alltid på ett eller annet for og drøye tiden.

[Gjest KariKruskakli]

Hei!

Ja du har nok rett.

Jeg er jo glad jeg har en radikal mamma som er bevisst på det hun er opptatt av, fremfor å ha en superkonservativ mor som bryr seg om hvordan jeg bretter kluter, pusser sølv osv. Men hun lever liksom fortsatt i den tiden da jeg var barn på 70-tallet.Alt skal være så "riktig".

Mht leggetider er jeg veldig enig med deg, sånn har vi det også.

Det blir jo spennende å se om jeg får oppleve å bli bestemor. Mannen min ber meg slappe av, for han merker jeg forandrer meg, skrur ned uriktig musikk osv når hun skal komme på besøk. Det gjør jeg ikke når andre besteforeldre kommer på besøk.

Men hun er en snill og god mamma og mormor. Jeg er veldig glad i henne, men har alltid ønsket meg en annen type mamma, så når hun fortsetter med sine idèer som mormor da blir jeg bare så grusomt irritert. men datteren min får mange fine stunder og får oppleve mye verdifullt med mormor som hun ikke får gjennom de andre besteforeldrene. Så det skal hun ha. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Er bare litt trassig sånn apropos trassalder her inne ;o)

" Mannen min ber meg slappe av, for han merker jeg forandrer meg, skrur ned uriktig musikk osv når hun skal komme på besøk"

Gjør du? Ja, da må du lære deg å slappe mer av;)

Jeg husker i min ungdom at jeg og faren min hadde mange diskusjoner om musikk. Han synes jo den musikken jeg spilte var helt for forferdelig, mens jeg ikke likte den klassiske musikken hans.

Jeg blånektet for at jeg noensinne kom til å like den type musikk.

Han synes det er morsomt å se at jeg i dag nesten ikke spiller noe annet. Hva er vel finere enn Mozart?

[mariamamma]

" Mannen min ber meg slappe av, for han merker jeg forandrer meg, skrur ned uriktig musikk osv når hun skal komme på besøk"

Gjør du? Ja, da må du lære deg å slappe mer av;)

Jeg husker i min ungdom at jeg og faren min hadde mange diskusjoner om musikk. Han synes jo den musikken jeg spilte var helt for forferdelig, mens jeg ikke likte den klassiske musikken hans.

Jeg blånektet for at jeg noensinne kom til å like den type musikk.

Han synes det er morsomt å se at jeg i dag nesten ikke spiller noe annet. Hva er vel finere enn Mozart?

Jeg hadde fullstendig Wings-dilla. Pappa kalte Paul McCartney for Kål Mc Hartny (el.) guuuuuuud som jeg hatet ham ;o) Derimot mamma var forelska i Paul McCartney i 60 åra hun og da jeg kjøpte min første Beatles-LP hadde hun tårer i øynene. Men musikken utvikler seg vet du.

Mozart er nydelig det. Mens derimot jenta mi er mest opptatt av å trippe rundt i rosa skjørt med microfon i hånden og synge "Si som æææææææ" (She's so high), og den tror jeg ikke mormor har særlig sansen for. Derimot pappan min ler så'n griner!

Jeg også!

Nei jeg får vel bare leve som normalt uansett hvem som kommer.

Takk for fine svar! Ha en fin lørdagskveld!