Hjemlengsel når hun skal legge seg ?

[Gjest Lisan12]

Jeg er stemor til en liten jente på 4,5 år. Hun kom inn i mitt liv før hun var to år så vi har et godt og nært forhold. Hun husker vel ikke annet enn at jeg har vært her hos pappa`n hennes vil jeg tro.

Hun har en utrolig omstillingsevne. Når hun er hos oss, så snakker hun sjelden eller aldri om sin mor og den familien, vi må hale og dra svar ut av henne for å finne ut hva hun har gjort i det siste eller lignende. Da er hun 100% her hos oss og det er vår familie som gjelder. Hun er en glad og fornøyd liten jente, og det går i hundre hele tiden. Vi har hele vår familie i nærområdet og tilbringer mye tid med familien når hun er hos oss, og det virker som om hun stortrives når hun er hos oss. Det er liksom aldri noe problemer. Eneste gangen hun kan si hun vil til mamma, er om hun skulle få kjeft for noe, men sånn er vel de fleste barn

Men nå de siste 3 gangene hun har vært her hos oss så har hun begynt med noe nytt.

Hun har alltid vært veldig lett å legge om kvelden. Hun og far kryper opp i senga og har en eventyrstund og prater litt, så er det bare å si godnatt, slukke lyset og så sover hun.

Nå de tre siste gangene så har hun villet ha lyset på, for det får hun lov til hos mamma sier hun (ellers når det gjelder andre ting, hører vi aldri hvordan det er hos mamma). Og når eventyrstunden er over og hun skal legge seg så sier hun at hun har vondt i magen og vil til mamma. Hun gråter ikke eller noe, bare sier dette et par ganger før far får lov til å gå ut av rommet.

Jeg hørte i går kveld at far spurte om hvorfor hun ville til mamma og ikke være her, da svarte hun bare at hun ville det. Men da far sa at "jammen i morgen skal vi jo ......". Så svarte hun: Ja, jeg vil jo det pappa, men jeg vil sove hos mamma.

Jeg antar at dette er en form for hjemlengsel, men hvorfor har den kommet så plutselig, og hva kan vi gjøre for å bli kvitt dette? Det har ikke hendt noen store endringer her hos oss, rutiner og alt ellers er som det pleier.

Farmor og farfar syns også det er stas om hun kan sove over en natt innimellom siden de ser henne så sjelden, og det har alltid hun også syntes vært veldig stas. Men nå i julen forsøkte vi det to ganger, men ikke tale om, det ville hun ikke. Hun sa ikke da at hun ville hjem til mamma, men at hun ville hjem til oss, så de kveldene når vi tok henne med hjem hit, da nevnte hun ikke moren sin, da var det helt greit å legge seg her.

Siden vi kun ser henne annenhver uke (4 dager), så er hun selvfølgelig midtpunktet og vi gjør mye gøy sammen, og som jeg skrev over, hun virker glad og fornøyd. Og veldig ofte når tiden er inne for å riese hjem til mamma, så vil hun ikke det, hun vil heller være her. Men sånn er det sikkert motsatt også.

Mor og far har et veldig dårlig forhold, så det nytter ikke å spørre mor om hvordan hun er der ved leggetider. Vel, vi kan spørre, men av erfaring får vi ingen svar på våre spørsmål.

Har dere noen synspunkter eller gode råd?

[Gjest lykke til]

Jeg er også stemor. Jeg opplevde også at de trivdes veldig godt hos oss. Minstejenta sa hun helst ville bo hos oss og var veldig knyttet til pappan. Plutselig en kveld gråt hun og ville hjem til mamma. Hvorfor? Fordi mamman hadde sagt så ofte til minstejenta at når barna var hos oss var mamman helt alene, og jenta syntes synd på henne... Stakkars liten.

Vi får håpe det ikke har skjedd noe tilsvarende hos dere og håper det går seg til.

[jubalong70]

Vår lillesøster (som blir 5 i februar) har vært litt slik sånn ca. det siste året. Hun vil absolutt ikke sove hos besteforeldrene. "For det er så kjedelig, der" sier hun. Men hun storkoser seg når hun gjør det.

Jeg tror det kan ha noe med alderen å gjøre jeg. Også kanskje litt med å teste dere. Hva skjer om hun sier det, kommer hun til mamma da? Antagelig vil hun ikke nødvendigvis til mamma, bare se hva som skjer om hun sier hun vil.

Dette er bare antagelser da.

[tonie]

Jeg er også stemor. Jeg opplevde også at de trivdes veldig godt hos oss. Minstejenta sa hun helst ville bo hos oss og var veldig knyttet til pappan. Plutselig en kveld gråt hun og ville hjem til mamma. Hvorfor? Fordi mamman hadde sagt så ofte til minstejenta at når barna var hos oss var mamman helt alene, og jenta syntes synd på henne... Stakkars liten.

Vi får håpe det ikke har skjedd noe tilsvarende hos dere og håper det går seg til.

Finnes det virkelig så tankeløse mødre? Du få unnskylde meg, men jeg blir litt mistenksom når jeg leser om doldamenes gubbers ekskoner. De er nesten uten unntak ondskapsfulle og dumme. Snodig.

[Gjest Oppgitt over holdninger]

Finnes det virkelig så tankeløse mødre? Du få unnskylde meg, men jeg blir litt mistenksom når jeg leser om doldamenes gubbers ekskoner. De er nesten uten unntak ondskapsfulle og dumme. Snodig.

Det er mulig det finnes slike mødre, men det finnes like mange fedre som gir mor skylden for alle problemer som oppstår hos far.

Hvis barna ikke trives hos far er det mors feil. Jeg er midt i en sånn konflikt selv, jeg har alltid støttet og oppmuntret far til å ha barna så mye som mulig og har vært skuffet fordi han aldri vil ha dem utenom sine helger.

I det siste har barna begynt å si at de ikke vil være hos sin far, de føler seg utrygg på han, blir redd når han blir sint, vil hjem når de er syk osv. Far nekter dem å ringe meg når de er hos han, skjer det noe negativt får de ikke lov til å fortelle det hjemme.

Hva skjer da når barna likevel sniker seg til å ringe og vil hjem. Da er det jeg som blir syndebukk, det er jeg som manipulerer barna, jeg som forteller stygt om far til barna.

Det er slett ikke sant, jeg nyter mine barnefrie helger, har masse å gjøre, og mitt største ønske er at barna skal ha et like godt forhold til far som til meg. Tenk bare hvis jeg dør??

Men nei, det er i fars og samboeren hans øyne min feil at barna ikke trives der. Det er min oppgave å avvise barn som er syk og vil hjem, det er jeg som skal oppmuntre barna til å reise til far.

[mariamamma]

Det behøver ikke være noe spesielt. Det kan jo være alderen også.

Selv om hun har det fantastisk hos dere er det kanskje ikke så unaturlig å savne mamman sin akkurat når man skal sove, så det behøver jo ikke være noe. Barn er jo ofte lojale og hun sier kanskje ikke til pappan at hun savner mamman, men heller pakker det inn med at hun vil hjem?

Jeg hadde et tilfelle med jenta vår. Nå er vi gift da, men hun og jeg skulle på jentetur alene på hytta. Det var veldig stas, men i sengen begynnte hun plutselig å stortute for pappa måtte jo sove alene! Så da ville hun hjem til han med èn gang.

For hun var bekymret for han og at han skulle bli redd hvis han våknet og vi ikke var der.

Nå ringte vi pappa og han berolighet henne og hun sovnet inn rolig til sinns.

Så hvis mamman er alene kan det jo være hun syns litt synd på mamma men ikke vil si det. men det behøver jo ikke være noen spesiell grunn heller.

Noen barn er lette å legge som små, for så å ikke ville sovne alene som større. Har hun sagt at hun vil mannen din skal være der til hun sovner. Datteren min ville ha det stupmørkt i rommet inntil hun ble 4 år. Da likte hun å ha litt lys, for hun drømte så mye og våknet om natten.

Nå insisterer hun på å ha selskap til hun sovner. Har heldigvis programmert hjernen til å sovne halveis i nattasang nr.2 så da er det jo greit foreløpig ;o)

Håper det går segt til hvertfall!

[Luise]

Min snart 5-åring er også inne i en periode der legging kan være et styr, dvs. selve leggingen går greit, men etter lesing og kosing får vi nesten ikke lov til å gå ut av rommet, det kan være en kamp enkelte kvelder, all verdens unnskyldninger for å komme inn i stua igjen, så kan det gå helt fint flere kvelder. Lyset MÅ være på, og vi har dørene åpne. Hun påstår hun er mørkeredd, og noe er det vel i det, men mest tror jeg det er at hun ikke vil gå glipp av noe, hører jo at vi prater i stua. Og så har hun funnet ut hvilke knapper som virker, det med redsel synes jeg det er vanskelig å ikke ta hensyn til - selv om jeg mistenker sterkt at det delvis er en unnskyldning.

Vi foreldre er gift, og det er lite problemer med vesla ellers, så ja, at alderen har noe med det å gjøre er neppe usannsynelig.

[PieLill]

Barn kan bli litt sentimentale om kvelden, akkurat som voksne når de er trøtte. Det er ikke uvanlig at de da kan finne på å gråte etter den/de som ikke er der.

Selv om barna har lagt seg greit tidligere, kan ting plutselig bli mer olstrete og skumle.

Og jenta må jo ha lov å savne mora si, selv om hun har det fint hos dere. Det er viktig å ikke ta noe slikt som en underkjennelse av seg selv, men som en anerkjennelse av den personen som blir savnet. Det er naturlig at savnet merkes mest når hun er sliten og kanskje ikke får det helt som hun vil.

Barn som ikke husker annet enn at mor og far bor fra hverandre kan også savne at mor og far hadde vært kjærester. Ikke merkelig. Det hadde utenkelig vært enklere for barnet. (Barnet ser for seg et OK forhold.) Barnet kan uttrykke dette ved å si h*n savner den som ikke er der.

Det kan _kanskje_ hende at jenta sier dette for å se farens respons, bevisst eller ubevisst. Kanskje er hun ute etter en bekreftelse på at det er OK å savne mamma.

Om barn ønsker nattlys, bør de få nattlys. Er ikke det det greieste?

mvh

[Lillemus]

Det hører alderen til tror jeg. )

Lille Frø (snart 5 1/2 år) hyler etter pappa om hun føler seg urettferdig behandlet, har vondt eller noe når hun er hos meg. Er hun hos pappan og det samme skjer så er det meg hun hyler etter.