Deling av utgifter etter skilsmissen

[Gjest samarbeidet ikke bedre etterpå,nei]

Vi er skilt, har 4 barn sammen. Økonomien går såvidt rundt for oss 5 som bor sammen i det daglige. Men vi klarer oss. Faste utgifter blir betalt. Da er det ikke mye tilovers.

Barna er hos far annenhver helg, og det gjør at han ikke trenger å betale mye i bidrag i måneden for ungene. Jeg får mer utbetalt i barnetrygd enn i bidrag, for å si det sånn.

Vårt stadige problem, både da vi var gift og nå, er at vi har vidt forskjellig syn på hva barn trenger. Han mener at tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen er alt de trenger. Og alt han har råd til. Ingen vits i å diskutere dette med ham.

Jeg mener at fritidssysler er viktige for ungene også. De får venner, gode verdier, lærer å være sammen med andre, får selvdisiplin og verdier. Så jeg stiller opp i dugnad i ungenes klubber og heier på sidelinjer og sender dem i bursdagsselskaper med gaver, blant annet. Jeg har også kjøpt sykler til to av dem, fordi vennene deres har hver sin, så de kan være med på turer, mens vennene til de to eldste ikke har sykler, så de har ikke sykkel, noen av dem. Han som spiller aktivt fotball, får fotballsko, både ute, inne og grus og gress. De to minste har en aktiv venneflokk og har fått skøyter, akebrett og ski, men nå er de snart i minste laget. Jeg vet ikke om jeg får råd til å fornye dem neste høst. Dessuten fikk de lego og noen andre leker til jul, som de bygger og bygger med, og har venner på besøk som de bygger sammen med. Det er morsomt å høre dem sammen på rommet og se hva de får til! Mens far bare rister på hodet over at jeg sløser bort penger på leker som bare vil bli liggende på loftet om noen få år, og de to eldste er enige med ham i det!

Nå skal eldstemann på tur med den ungdomsklubben han går i. Det er snakk om en helgetur til Sverige for omtrent 500 kroner. Der skal han treffe igjen noen av dem han var på leir med nylig. Den leiren kostet vel omtrent 2000, med lommepenger, opphold, og alt. Han fikk den turen av meg i julegave. Nå er det snakk om en tur til ca. 500,- - med togreisen og lommepenger.

I dag skal han kjøpe billettene, det er fars helg, far bidro ikke med 5 flate øre til leiren, slik han heller ikke bidro til leirskolen i høst eller noen som helst av de andre utgiftene og oppfølgingen til barnas fritid. Han sier han ikke har råd, ikke har tid, og det får barna ta konsekvensen av, og heller bli hjemme,da, om ikke jeg betaler. Han betaler bidrag, da er han ferdig med sin del av ansvaret, sier far. Har vi ikke da råd, er det ikke hans problem!

Det nytter ikke å snakke med ham om slike ting. Det er bare å helle bensin på ilden, så det er ikke derfor jeg nå skriver inn her.

Men jeg trenger litt tilbakemelding fra dere om _min_ rolle i alt dette:

Er det _jeg_ som er usaklig når jeg faktisk forventer at slike utgifter skal man dele på? Hva gjør andre skilte tenåringsforeldre? Er det på tide jeg stikker fingeren i jorda og bare innser at dette har vi ikke råd til og sier nei, slik som far gjør?

Jeg ser hvordan andre unger følges opp av både far og mor, og jeg tenker over hvilke rollemodeller mine unger har: Skal du ha penger, spør mor, hun er myk og ettergivende, ofrer heller egne behov enn å nekte ungene vanlige, gjennomsnittlige aktiviteter. Mens far er den sparsommelige, fornuftige (?) som mener at unger i dag får altfor mye, han fikk ingenting da han var barn, så hvorfor skal unger av idag få mer? De har godt av å lære seg å spare...

Jeg må bare innrømme at jeg har tatt opp et forbrukslån for å få ungene avgårde på det jeg mener er nødvendige, sunne og sosiale aktiviteter - jeg tenker som så at det er _nå_ de er barn, _nå_ vi lever, _nå_ sjansene er der - jeg kan ikke nekte dem disse mulighetene for å lære og leke og lage gode minner sammen med gode venner, bare fordi _jeg_ (vi) egentlig ikke har råd.

Og - hvordan skal jeg selv snakke om dette med barna?

Det er altså ikke snakk om store, ekstravagante ting her - men fotball, skileir, leirskole, korps og slike vanlige sysler...som "alle" driver med. Og - vi bor i et gjennomsnitts nabolag, med folk av alle lag av befolkningen, både dem som har mer enn oss, og dem med mindre.

Mitt spørsmål er: Når man betaler bidrag, er det ment å være nok til å dekke absolutt alle utgifter, eller bør far og mor samarbeide om større utgifter til fritidssysler og utstyr? Hva er vanlig og riktig, hvis det er noe som heter det?

De to eldste er snart så gamle at de skal få seg ekstrajobb. Men jeg spør altså etter prinsippene her - hva er "riktig" eller "vanlig" - er det jeg som krever for mye av far?

[u100103805]

Ja, dette var en "kjent" problemstilling.

Mitt inntrykk som jeg sitter igjen med er.

- Du mener at dine barn skal ha det som "alle" andre barn har tilgang til.

Forsåvidt ok, men det virker som om det ikke er økonomi til det som du mener "alle" barn gjør. Nå er det slik at alle andre barn ikke har alle de sysler som du lister opp. På meg virker det som om du blir "jaget" fra den ene syssel til den andre etter som barna vokser opp, og i forhold til hva "alle" andre gjør.

Faren med å tilfredsstille tenåringslyster og påståtte behov er at deres hjemmesituasjon kommer til å bli rett og slett utrivelig pga den stadige mangel på penger til de "normale" fritidssyssler som du mener alle andre holder på med.

At ikke far deltar mere i den økonomiske biten er vel noe som kanskje ligger i fordelingen ved skillsmissen. Kanskje han også mener at han gir sitt i forhold til hva alle andre skilte fedre gjør. Det er nå en kjennsgjerning at mødre og barn har de største rettigheter etter en skillsmisse, og han gir blanke, ser det ut for.

Synes også at med 4 barn er det begrensninger i hva du makter å gi barna av det som du mener alle andre har. Det er faktisk ikke alle som har tilgang til så mye fritidssyssler som de mener de bør ha tilgang til. Rett og slett pga økonomi.

Og om det er rett at far ikke deltar. Hvilken økonomi har han etter skillsmissen, og hva var årsaken til skillsmissen.

Følelser, det er noe en ikke styrer over ved hva som er rett og rimelig. Partene bruker som regel de midler en har for handen. Han sier han ikke betaler, det passer han utmerket. Du bruker de midler du har med å forlange deltakelse fra hans side.

Rett og slett stillingskrig, som ingen av partene er tjent med.Det forundrer meg ikke at han mener du bruker barne mot han, med alle disse aktivitetene som barna deltar i.

Så er det også barna. Hva mener de ? Har de lyst til alt dette, eller deltar de bare pga at "alle" de andre gjør det ?

Kanskje det er mulig med aktiviteter som er mindre belastende for økonomien ?

[Dorthe]

Det er nok du som skal betale dette. Jeg har undersøkt hos bidragfogden og så lenge du har omsorgen er det du som skal betale. Selvfølgelig kan du spørre far om han vil bidra men vil han ikke så trenger han ikke. Dessverre

[Gjest samarbeidet ikke bedre etterpå,nei]

Ja, dette var en "kjent" problemstilling.

Mitt inntrykk som jeg sitter igjen med er.

- Du mener at dine barn skal ha det som "alle" andre barn har tilgang til.

Forsåvidt ok, men det virker som om det ikke er økonomi til det som du mener "alle" barn gjør. Nå er det slik at alle andre barn ikke har alle de sysler som du lister opp. På meg virker det som om du blir "jaget" fra den ene syssel til den andre etter som barna vokser opp, og i forhold til hva "alle" andre gjør.

Faren med å tilfredsstille tenåringslyster og påståtte behov er at deres hjemmesituasjon kommer til å bli rett og slett utrivelig pga den stadige mangel på penger til de "normale" fritidssyssler som du mener alle andre holder på med.

At ikke far deltar mere i den økonomiske biten er vel noe som kanskje ligger i fordelingen ved skillsmissen. Kanskje han også mener at han gir sitt i forhold til hva alle andre skilte fedre gjør. Det er nå en kjennsgjerning at mødre og barn har de største rettigheter etter en skillsmisse, og han gir blanke, ser det ut for.

Synes også at med 4 barn er det begrensninger i hva du makter å gi barna av det som du mener alle andre har. Det er faktisk ikke alle som har tilgang til så mye fritidssyssler som de mener de bør ha tilgang til. Rett og slett pga økonomi.

Og om det er rett at far ikke deltar. Hvilken økonomi har han etter skillsmissen, og hva var årsaken til skillsmissen.

Følelser, det er noe en ikke styrer over ved hva som er rett og rimelig. Partene bruker som regel de midler en har for handen. Han sier han ikke betaler, det passer han utmerket. Du bruker de midler du har med å forlange deltakelse fra hans side.

Rett og slett stillingskrig, som ingen av partene er tjent med.Det forundrer meg ikke at han mener du bruker barne mot han, med alle disse aktivitetene som barna deltar i.

Så er det også barna. Hva mener de ? Har de lyst til alt dette, eller deltar de bare pga at "alle" de andre gjør det ?

Kanskje det er mulig med aktiviteter som er mindre belastende for økonomien ?

Hva mener du når du skriver slik:

"Nå er det slik at alle andre barn ikke har alle de sysler som du lister opp. På meg virker det som om du blir "jaget" fra den ene syssel til den andre etter som barna vokser opp, og i forhold til hva "alle" andre gjør."

At 4 unger aker, går på ski, skøyter og at bare to av fire har egen sykkel er da ikke unormalt mange fritidssysler? At de er ute og leker med venner eller inne og leker med lego - er det mer enn andre unger gjør? At en av dem faktisk spiller fotball, en annen var i korps, tredjemann i en ungdomsklubb og minstemann ennå ikke i noen fast fritidsaktivitet er da virkelig ikke over gjennomsnittet. Snarere tvert imot?

En annen ting man må tenke på, er at slike sysler virker oppdragende og sosialiserende. Når man er enslig mor med en partner i stillingskrig, trenger man både avlastning og at flere voksne trår til. "It takes a village to raise a child". De trenger virkelig andre og flere rollemodeller enn meg og deres far.

Jeg er overhodet ikke interessert i noen stillingskrig eller å bruke barna mot min eks. Tvert imot forsøker jeg å samarbeide fordi jeg har _barnas_ ve og vel, oppvekst og framtid i tankene, og ikke mine egne interesser.

Jeg merker meg derfor med interesse at _du_ - sikkert basert på dine egne erfaringer - straks trekker inn forholdet mellom min mann og meg og sier det slik: "Det forundrer meg ikke at han mener du bruker barne mot han, med alle disse aktivitetene som barna deltar i."

Å forsøke å gi barna en god oppvekst og gode verdier _handler_ _ikke_ _om_ _ham_ _eller__meg_, men om barna, barna, barna.

At en mann - flere menn? - kan finne på å la ungene få beskåret sitt sosiale liv fordi de mener at "Det er nå en kjennsgjerning at mødre og barn har de største rettigheter etter en skillsmisse", er meg en gåte.

Hadde _jeg_ tenkt på meg selv, hadde jeg selvsagt sendt ungene til ham mest mulig, bedt ham om å følge opp og betale for alt de deltar i, men selv betalt for minst mulig. Og brukt barnas fritidssysler for det de er verd til å "ta igjen".

[Gjest samarbeidet ikke bedre etterpå,nei]

Det er nok du som skal betale dette. Jeg har undersøkt hos bidragfogden og så lenge du har omsorgen er det du som skal betale. Selvfølgelig kan du spørre far om han vil bidra men vil han ikke så trenger han ikke. Dessverre

Det er trist om det er slik...

Det viser etter min mening at det blir barna som først og fremst taper når fedre de ikke bor hos til daglig, heller ikke vil bidra til at de får økonomi til å delta i vanlige fritidssysler. Jeg ser nedenfor at E9 mener mine unger deltar i for mye - men tar du de syslene og deler på 4, deltar mine barn faktisk for lite i aktiviteter som kan gi dem gode liv. Med den tonen det er mellom deres far og meg, har de jo ikke verdens beste rollemodeller i hjemmet, synes jeg...

Aking koster akebrett, skøyter koster skøyter, fotball koster noen dugnadstimer nå og da pluss sko, korpset kostet faktisk mest, så det har vi sluttet med, syklene er de billigste vi fant, og leirskole er noe skolen sender ungene til...jeg synes faktisk ikke mine unger har særlig mange fritidssysler - og jeg kjenner massevis av unger som gjør alt det mine 4 gjør tilsammen - alene.

Men - jeg får betale, da - så lenge kredittverdigheten holder. For ungene skal få de sjansene som kommer, til å gjøre vanlige ting som andre unger. Så får jeg bare stå der på sidelinjene og se alle de andre skilte fedrene som stiller opp på alle måter for ungene sine! Det er et tankekors for meg - at det faktisk finnes menn som ser på ungenes fritid som så viktig at de stiller opp - i stedet for å se på alt som har med ungene å gjøre som personlige angrep fra sin partner.

Er det ikke på seg selv man kjenner andre?

[Gjest Zuleika]

Juridisk sett så har du omsorgen og han betaler bidrag. Utover det så har han ingen plikter til å betale noe som helst. Hvis han ikke vil og har andre meninger om forbruk enn du har så er det ingenting du kan gjøre med det.

Jeg har ikke lyst til å ta stillling til hva er rett og rimelig i en slik situasjon. I mitt tilfelle har far aldri betalt bidrag og vi har delt på utgifter. Vi har stort sett vært enige på det området og jeg er klar over hvor heldig det har vært for alle parter.

Hvorvidt unger får nye ski, skøyter og sykler avhenger av foreldrenes økonomi. Klær må komme først. Det går an å få byttet slike ting til noe større og få kjøpt det billig på brukthandler.

[u100103805]

Hva mener du når du skriver slik:

"Nå er det slik at alle andre barn ikke har alle de sysler som du lister opp. På meg virker det som om du blir "jaget" fra den ene syssel til den andre etter som barna vokser opp, og i forhold til hva "alle" andre gjør."

At 4 unger aker, går på ski, skøyter og at bare to av fire har egen sykkel er da ikke unormalt mange fritidssysler? At de er ute og leker med venner eller inne og leker med lego - er det mer enn andre unger gjør? At en av dem faktisk spiller fotball, en annen var i korps, tredjemann i en ungdomsklubb og minstemann ennå ikke i noen fast fritidsaktivitet er da virkelig ikke over gjennomsnittet. Snarere tvert imot?

En annen ting man må tenke på, er at slike sysler virker oppdragende og sosialiserende. Når man er enslig mor med en partner i stillingskrig, trenger man både avlastning og at flere voksne trår til. "It takes a village to raise a child". De trenger virkelig andre og flere rollemodeller enn meg og deres far.

Jeg er overhodet ikke interessert i noen stillingskrig eller å bruke barna mot min eks. Tvert imot forsøker jeg å samarbeide fordi jeg har _barnas_ ve og vel, oppvekst og framtid i tankene, og ikke mine egne interesser.

Jeg merker meg derfor med interesse at _du_ - sikkert basert på dine egne erfaringer - straks trekker inn forholdet mellom min mann og meg og sier det slik: "Det forundrer meg ikke at han mener du bruker barne mot han, med alle disse aktivitetene som barna deltar i."

Å forsøke å gi barna en god oppvekst og gode verdier _handler_ _ikke_ _om_ _ham_ _eller__meg_, men om barna, barna, barna.

At en mann - flere menn? - kan finne på å la ungene få beskåret sitt sosiale liv fordi de mener at "Det er nå en kjennsgjerning at mødre og barn har de største rettigheter etter en skillsmisse", er meg en gåte.

Hadde _jeg_ tenkt på meg selv, hadde jeg selvsagt sendt ungene til ham mest mulig, bedt ham om å følge opp og betale for alt de deltar i, men selv betalt for minst mulig. Og brukt barnas fritidssysler for det de er verd til å "ta igjen".

Det virker som om du skal kompensere at far er ute av familien med å opprettholde aktiviteten til barna, på tross av at far til barna gir blanke, noe som han har gjort hele tiden. Hus, mat og klær, det viktigste.... ser det ut for.Som Dorthe sier, han trenger ikke delta i noe økonomisk hjelp hvis han ikke vil. Det er jo tydelig at han ikke vil det, noe som jeg synes er litt dårlig, hvis han har økonomi til å hjelpe litt.

I mannsmiljøer er det nå opplest og vedtatt at "kjerringa" sitter igjen med bukta og begge endene, men i disse miljøene er de nå dårlig til å se på sin egen situasjon i en skillsmisse. Barna er og blir den tapende part, stort sett.

Vet om mange som kutter ut alt.

Men er han ikke interresert så nytter det ikke. Noen fedre igjen gjør det de kan etter en skillsmisse for å holde kontakt med barna, nesten for mye. Slik at det virker som om de "kjøper" forhold til sine barn med penger og aktiviteter.

Det jeg ville si var at du må for all del ikke ta på deg større økonomiske belastninger som ender med at det blir vanskelig for deg å opprettholde de mest livsnødvendigste behov. Da blir alt så mye verre enn at barna ikke får delta i aktiviteter som du så gjerne vil gi dem, og som de ønsker å delta i.

Men hva gjør man.........annet enn å lufte ut sin frustrasjon.

[Speak]

Det er nok ikke noe krav at far skal betale slikt, men kanskje du kan få han til å spleise på slike ting til jul/bursdag?

Jeg synes også det er veldig feil å ta opp forbrukslån for å finansiere slike ting. Er det ikke penger, så er det ikke penger. Da blir det færre aktiviteter. Tror bare problemene vokser sammen med forbrukslånet.....

[Hawkwind]

Hmf - en del momenter som ikke henger på greip i innlegget ditt. Et moment jeg henger meg oppi, er økonomi.

At du får mer i barnetrygd enn i barnebidrag, tilsier først og fremst at barnefar her har liten bidragsevne.

Med mindre dere har privat avtale om bidragets størrelse, fastsettes bidraget etter hver av foreldrenes privatøkonomi, med et visst fradrag for samvær.

Med samvær hver annen helg, er samværsfradraget lite.

I all hovedsak vil det tilsi at din eks har liten reell inntekt, ut fra kriteriene jeg kjenner til vil det tilsi at han har mellom 8 og 10 tusen å klare alle sine utgifter på i måneden etter bidrag.

Om det er realiteten skjønner jeg godt at han motsetter seg å bidra med ytterligere.

Om det ikke er realiteten, bør nok størrelsen på barnebidrag justeres.

Finn i så fall frem til bidragskalkulatoren og sjekk med denne om det kan være grunnlag for en justering.

Er det grunnlag, ta det opp med ham. Motsetter han seg dette, kan bidragsfastsettelse oversendes Trygdeetaten. Dette koster litt - du får selv regne på om dette lønner seg eller ikke.

[Gjest samarbeidet ikke bedre etterpå,nei]

Det virker som om du skal kompensere at far er ute av familien med å opprettholde aktiviteten til barna, på tross av at far til barna gir blanke, noe som han har gjort hele tiden. Hus, mat og klær, det viktigste.... ser det ut for.Som Dorthe sier, han trenger ikke delta i noe økonomisk hjelp hvis han ikke vil. Det er jo tydelig at han ikke vil det, noe som jeg synes er litt dårlig, hvis han har økonomi til å hjelpe litt.

I mannsmiljøer er det nå opplest og vedtatt at "kjerringa" sitter igjen med bukta og begge endene, men i disse miljøene er de nå dårlig til å se på sin egen situasjon i en skillsmisse. Barna er og blir den tapende part, stort sett.

Vet om mange som kutter ut alt.

Men er han ikke interresert så nytter det ikke. Noen fedre igjen gjør det de kan etter en skillsmisse for å holde kontakt med barna, nesten for mye. Slik at det virker som om de "kjøper" forhold til sine barn med penger og aktiviteter.

Det jeg ville si var at du må for all del ikke ta på deg større økonomiske belastninger som ender med at det blir vanskelig for deg å opprettholde de mest livsnødvendigste behov. Da blir alt så mye verre enn at barna ikke får delta i aktiviteter som du så gjerne vil gi dem, og som de ønsker å delta i.

Men hva gjør man.........annet enn å lufte ut sin frustrasjon.

Takk for svar!

Jeg merker det butter mot når noen mener jeg skal redusere på ungenes aktiviteter fordi vi ikke har råd. Jeg må tilstå jeg synes deres fritidsaktiviteter er skåret til beinet - vi går aldri, aldri på kino, teater, mcdonalds, har ikke bil, tar ikke ferie hvis det ikke dukker opp fribilletter på danskebåten.

Ungene bor rett ved en akebakke, en skøytebane og fine skiløyper. Ungene de leker med, er veldig mange enebarn som har akebrett og skøyter og ski. Dette er gratis fritidsaktiviteter som bare koster "inngangsbilletten".

I tillegg sparker de fotball når været tillater det og en er med i klubb. Innetrening, utetrening og turneer. Norway Cup. Har talent. Skal jeg si at dessverre, vi har ikke råd til å la deg utvikle talentet ditt?

Dessuten er jeg altså enslig mor og har ikke råd til barnevakt. Å vite at ungene er ute og holder på med noe sunt og lærerikt mens jeg gjør andre nødvendige ting eller leser en god bok, er stor avlastning for meg. Enda viktigere er det at ungene møter andre mennesker og får sjansen til å se hvordan andre leker sammen, løser konflikter og slikt. Og idrett er sunt og viktig.

Som dere som leser innlegget mitt også merker, føler jeg at jeg må forsvare meg når noen sier at jeg gir ungene for mye. Jeg vet ikke hvor mange av dere som har barn. Og jeg vet ikke hvor lite dere gir ungene deres. Hvor mye er dere villige til å _ikke_ gi barna deres?

Klart jeg vet av unger som reiser - ikke på gratistur med danskebåten, men på bilferie i Europa. Som ikke har ski, men som har årets ski. Som er på hytta og står på slalom. Som deltar i ørten forskjellige fritidsaktiviteter som må betales og som går på kino hver helg. Og som bruker merkeklær, ikke minst. Og sykkelen de slenger fra seg, koster mange tusen...

Er det ikke økonomi, så er det ikke økonomi, sier noen. Men hvordan skal man prioritere når man har unger? Skal man la barna være "fattigunger"?

Barndom og ungdom er veldig kort. Livet ligger foran dem, de skal prøve ut sine talenter, ønsker og muligheter. Alt behøver ikke koste penger. Men jeg reagerer virkelig når noen mener at de ikke skal få de vanligste, billigste fritidsmulighetene, heller, bare fordi vi ikke har god råd. Hvem av dere ville ikke ha gitt deres egen unge _mer_ enn jeg gjør? Eller?

Hva er et barn? Hva er en god barndom? Hva er minimum, liksom? Hvordan bør foreldre prioritere?

[alannia]

Hei. Jeg leser innlegget ditt og tenker tilbake til min oppvekst. Mor og far ble skilt, og far ville ikke gi penger til ”unødvendige” ting som fridtid, hårklipp eller lommepenger. Jeg merket mye til dette siden min mor bad meg om å kjøpe alt til personlig forbruk selv, og jeg skaffet min første ekstrajobb som 14 åring. (Jeg er idag 26 år). Men jeg skjønte først i ettertid hvor mye min mor faktisk strevde for å få endene til å møtes. Hun gjorde aldri noenting sosialt med sine venner, kjøpe nye klær eller dro på ferie pga dårlig økonomi.

Likevel fikk jeg spille håndball og fotball og gjorde det som ungdom normalt gjorde i mi bygd, noe som er, som du sier, sosialiserende og gir selvdisiplin. Trening var livet mitt da, og uten den kunne min mor like greit har sakt at hun ikke brydde seg om meg. I ettertid har jeg klandret min far for sin gjerrighet.

Det jeg vil råde deg til, om din ex ikke vil gi dine barn noe, er rett og slett fortelle dine eldste at du ikke har råd til alt de ønsker seg, og oppfordre dem til å finne seg en ekstrajobb slik at de kan betale for sine egne aktiviter. Å jobbe ekstra kan også gi verdifull erfaring og hjelpe på med selvdisiplin og ikke minst lære dem å verdsette penger.

[laban]

Takk for svar!

Jeg merker det butter mot når noen mener jeg skal redusere på ungenes aktiviteter fordi vi ikke har råd. Jeg må tilstå jeg synes deres fritidsaktiviteter er skåret til beinet - vi går aldri, aldri på kino, teater, mcdonalds, har ikke bil, tar ikke ferie hvis det ikke dukker opp fribilletter på danskebåten.

Ungene bor rett ved en akebakke, en skøytebane og fine skiløyper. Ungene de leker med, er veldig mange enebarn som har akebrett og skøyter og ski. Dette er gratis fritidsaktiviteter som bare koster "inngangsbilletten".

I tillegg sparker de fotball når været tillater det og en er med i klubb. Innetrening, utetrening og turneer. Norway Cup. Har talent. Skal jeg si at dessverre, vi har ikke råd til å la deg utvikle talentet ditt?

Dessuten er jeg altså enslig mor og har ikke råd til barnevakt. Å vite at ungene er ute og holder på med noe sunt og lærerikt mens jeg gjør andre nødvendige ting eller leser en god bok, er stor avlastning for meg. Enda viktigere er det at ungene møter andre mennesker og får sjansen til å se hvordan andre leker sammen, løser konflikter og slikt. Og idrett er sunt og viktig.

Som dere som leser innlegget mitt også merker, føler jeg at jeg må forsvare meg når noen sier at jeg gir ungene for mye. Jeg vet ikke hvor mange av dere som har barn. Og jeg vet ikke hvor lite dere gir ungene deres. Hvor mye er dere villige til å _ikke_ gi barna deres?

Klart jeg vet av unger som reiser - ikke på gratistur med danskebåten, men på bilferie i Europa. Som ikke har ski, men som har årets ski. Som er på hytta og står på slalom. Som deltar i ørten forskjellige fritidsaktiviteter som må betales og som går på kino hver helg. Og som bruker merkeklær, ikke minst. Og sykkelen de slenger fra seg, koster mange tusen...

Er det ikke økonomi, så er det ikke økonomi, sier noen. Men hvordan skal man prioritere når man har unger? Skal man la barna være "fattigunger"?

Barndom og ungdom er veldig kort. Livet ligger foran dem, de skal prøve ut sine talenter, ønsker og muligheter. Alt behøver ikke koste penger. Men jeg reagerer virkelig når noen mener at de ikke skal få de vanligste, billigste fritidsmulighetene, heller, bare fordi vi ikke har god råd. Hvem av dere ville ikke ha gitt deres egen unge _mer_ enn jeg gjør? Eller?

Hva er et barn? Hva er en god barndom? Hva er minimum, liksom? Hvordan bør foreldre prioritere?

Jeg forstår deg godt. Jeg har ikke greie på praksis ved skilsmisser, men jeg skjønner godt at du strekker deg lengst mulig for å klare å gi dem en normal barndom.

Forsøk å utnytte evt. muligheter for å kjøpe brukt utstyr, det er mye bra på markedet, både på nett og f.eks. gjennom idrettslag.

Vær forsiktig med å ta opp lån dersom det betyr at dere bare skyver problemene foran dere. Men altså, jeg ville nok gjort det samme hvis det ikke ødela økonomien.

Når de blir større, er det lettere å innvie dem i "dugnadsånden", slik at dere sammen jobber for at hver enkelt skal få det h*n trenger. Men jeg synes det er riktig at barn får vite at man må prioritere, f.eks. at familien nå blir hjemme i en ferie fordi storebror skal til Norway Cup, og neste sommer blir det en annens leirskoletur som prioriteres.

[Gjest sol etter regn]

Hei. Jeg leser innlegget ditt og tenker tilbake til min oppvekst. Mor og far ble skilt, og far ville ikke gi penger til ”unødvendige” ting som fridtid, hårklipp eller lommepenger. Jeg merket mye til dette siden min mor bad meg om å kjøpe alt til personlig forbruk selv, og jeg skaffet min første ekstrajobb som 14 åring. (Jeg er idag 26 år). Men jeg skjønte først i ettertid hvor mye min mor faktisk strevde for å få endene til å møtes. Hun gjorde aldri noenting sosialt med sine venner, kjøpe nye klær eller dro på ferie pga dårlig økonomi.

Likevel fikk jeg spille håndball og fotball og gjorde det som ungdom normalt gjorde i mi bygd, noe som er, som du sier, sosialiserende og gir selvdisiplin. Trening var livet mitt da, og uten den kunne min mor like greit har sakt at hun ikke brydde seg om meg. I ettertid har jeg klandret min far for sin gjerrighet.

Det jeg vil råde deg til, om din ex ikke vil gi dine barn noe, er rett og slett fortelle dine eldste at du ikke har råd til alt de ønsker seg, og oppfordre dem til å finne seg en ekstrajobb slik at de kan betale for sine egne aktiviter. Å jobbe ekstra kan også gi verdifull erfaring og hjelpe på med selvdisiplin og ikke minst lære dem å verdsette penger.

Skriver under på det du sier her. Vi måtte også finne oss en (liten) jobb for å få lommepenger. Vi satt barnevakt (ble etterhvert ganske mye av det), stod i pølsekiosken på skitrekket, etterhvert ble det vaskejobber og andre mer "krevende" jobber.

[Gjest sol etter regn]

Jeg er alenemor selv, med et barn på 12 år. Har liten kontakt med far, og han har liten bidragsevne. Det betyr at jeg sitter med all økonomisk "belastning" av mitt barns fritidsaktiviteter.

Nå har jeg bare ET barn, så hos oss går dette greit - er kun med på EN fritidsaktivitet, speidern - noe som i utgangspunktet kanskje ikke koster all verden, men LITT utgifter blir det til utstyr man må ha (tursekk, egnede klær/sko/sovepose/annet turutstyr, speiderskjorte...) kontigent... Det blir noen tusen på et år. Vi har ikke råd til feks. håndball i tillegg, så her må det velges.

Jeg skjønner ditt argument for at barna skal drive med fritidssysler. Det er et ønske jeg selv har for mitt barn. Det er beskjedne og NORMALE aktiviteter du her snakker om. Jeg skjønner godt at du strekker seg langt for å få det til. Jeg TROR kanskje jeg ville gjort det samme om jeg var 4-barnsmor, men heldigvis trenger jeg ikke det.

Dessverre tror jeg ikke du kan forvente eller forlange at far skal gjøre noe som helst.

En ting er det økonomiske spørsmålet, om han faktisk har råd eller ikke (noe det kan høres ut som om han ikke har, siden han har liten bidragsevne).

Men akkurat det spiller liten rolle, så lenge han er negativ til å bidra i utgangspunktet. Da er det HOLDNINGEN hans som setter en stopper for det, ikke den økonomiske evnen. Om han virkelig hadde hatt et ønske, som deg, om å gi barna sine et minimum av fritidsmuligheter, hadde han gjort det samme som deg, tatt opp et lite forbrukslån. (så hadde det blitt 5000 på hver, og ikke 10 på deg alene)...

Nå syns jeg ikke det er noen god løsning å ta opp lån i utgangspunktet, men jeg skjønner hvorfor man blir "drevet" til dette som 4-barnsforelder.

Mine foreldre hadde SVÆRT lite penger da jeg vokste opp, men vi hadde en svært åpen dialog om det. Det tror jeg er veldig viktig. Hos oss stod det i perioder om mat eller ikke, og det visste vi barna. Derfor spurte vi sjelden om "unødvendige" ting. Husker en gang søstra mi spurte om hun kunne få en sjokolade til 5 kr. "nei, vi har ikke råd" var svaret... hehe.. Jeg ønsket meg mest av alt en Levis-bukse. Det fikk jeg, men det var DEN buksa jeg fikk det året (og det visste jeg, og valgte Levis'en).

Vi kan le av det i dag, og heldigvis har dette styrket familiesamholdet, vår økonomiske sans og oss barnas forståelse for hvorfor våre foreldre gjorde som de gjorde da vi var små..

Når det gjelder din situasjon tror jeg du bare må stikke fingeren i jorda og innrømme for deg selv at du _ALDRI_ kommer til å få noe hjelp fra din ex. Det barna dine skal få, skal de få fra deg. Så får eventuelle bidrag fra han bare komme i tillegg ("fra oven").

Fortsett som du gjør, du gjør en god innsats! Jeg syns det høres ut som om du gjør alt det beste for barna dine, er sparsommelig og nøktern i hverdagen og ferier. Jeg tror du kommer til å få igjen for denne innsatsen når barna dine blir større - det er DA de skjønner hva du har "ofret" for at de skal ha det bra.

Vet ikke hvordan det er rundt deg, men se om du kan finne brukt utstyr, brukte leker. Jeg har ofte trålet loppemarked for å feks. supplere playmo/legobeholdningen - her finner du dyre leker med ekstremt god kvalitet. Like god som nytt med litt vask..

Ellers må du bare alliere deg med familien og få dem med på å kjøpe/spleise på de dyreste tingene barna trenger til bursdag og jul, samt at barna kan ønske seg penger til bursdag fra bursdagsgjester (slik at de kan spare til noe de ønsker seg)..

Ønsker deg og dine alt godt og lykke til!

husk; det kommer alltid

[Gjest samarbeidet ikke bedre etterpå,nei]

Jeg er alenemor selv, med et barn på 12 år. Har liten kontakt med far, og han har liten bidragsevne. Det betyr at jeg sitter med all økonomisk "belastning" av mitt barns fritidsaktiviteter.

Nå har jeg bare ET barn, så hos oss går dette greit - er kun med på EN fritidsaktivitet, speidern - noe som i utgangspunktet kanskje ikke koster all verden, men LITT utgifter blir det til utstyr man må ha (tursekk, egnede klær/sko/sovepose/annet turutstyr, speiderskjorte...) kontigent... Det blir noen tusen på et år. Vi har ikke råd til feks. håndball i tillegg, så her må det velges.

Jeg skjønner ditt argument for at barna skal drive med fritidssysler. Det er et ønske jeg selv har for mitt barn. Det er beskjedne og NORMALE aktiviteter du her snakker om. Jeg skjønner godt at du strekker seg langt for å få det til. Jeg TROR kanskje jeg ville gjort det samme om jeg var 4-barnsmor, men heldigvis trenger jeg ikke det.

Dessverre tror jeg ikke du kan forvente eller forlange at far skal gjøre noe som helst.

En ting er det økonomiske spørsmålet, om han faktisk har råd eller ikke (noe det kan høres ut som om han ikke har, siden han har liten bidragsevne).

Men akkurat det spiller liten rolle, så lenge han er negativ til å bidra i utgangspunktet. Da er det HOLDNINGEN hans som setter en stopper for det, ikke den økonomiske evnen. Om han virkelig hadde hatt et ønske, som deg, om å gi barna sine et minimum av fritidsmuligheter, hadde han gjort det samme som deg, tatt opp et lite forbrukslån. (så hadde det blitt 5000 på hver, og ikke 10 på deg alene)...

Nå syns jeg ikke det er noen god løsning å ta opp lån i utgangspunktet, men jeg skjønner hvorfor man blir "drevet" til dette som 4-barnsforelder.

Mine foreldre hadde SVÆRT lite penger da jeg vokste opp, men vi hadde en svært åpen dialog om det. Det tror jeg er veldig viktig. Hos oss stod det i perioder om mat eller ikke, og det visste vi barna. Derfor spurte vi sjelden om "unødvendige" ting. Husker en gang søstra mi spurte om hun kunne få en sjokolade til 5 kr. "nei, vi har ikke råd" var svaret... hehe.. Jeg ønsket meg mest av alt en Levis-bukse. Det fikk jeg, men det var DEN buksa jeg fikk det året (og det visste jeg, og valgte Levis'en).

Vi kan le av det i dag, og heldigvis har dette styrket familiesamholdet, vår økonomiske sans og oss barnas forståelse for hvorfor våre foreldre gjorde som de gjorde da vi var små..

Når det gjelder din situasjon tror jeg du bare må stikke fingeren i jorda og innrømme for deg selv at du _ALDRI_ kommer til å få noe hjelp fra din ex. Det barna dine skal få, skal de få fra deg. Så får eventuelle bidrag fra han bare komme i tillegg ("fra oven").

Fortsett som du gjør, du gjør en god innsats! Jeg syns det høres ut som om du gjør alt det beste for barna dine, er sparsommelig og nøktern i hverdagen og ferier. Jeg tror du kommer til å få igjen for denne innsatsen når barna dine blir større - det er DA de skjønner hva du har "ofret" for at de skal ha det bra.

Vet ikke hvordan det er rundt deg, men se om du kan finne brukt utstyr, brukte leker. Jeg har ofte trålet loppemarked for å feks. supplere playmo/legobeholdningen - her finner du dyre leker med ekstremt god kvalitet. Like god som nytt med litt vask..

Ellers må du bare alliere deg med familien og få dem med på å kjøpe/spleise på de dyreste tingene barna trenger til bursdag og jul, samt at barna kan ønske seg penger til bursdag fra bursdagsgjester (slik at de kan spare til noe de ønsker seg)..

Ønsker deg og dine alt godt og lykke til!

husk; det kommer alltid

Takk for langt svar. Gjør alle de tingene du nevner og det er rart med det, bare det å få bekreftelse på den måten, gir stort overskudd, rett og slett! Så takk igjen!

I dag skal vi ut, alle sammen, og måke snø, grave i snøhaugene og kose oss. Kjøttsuppe til middag. Blir nok en fin dag!

[Gjest sol etter regn]

Takk for langt svar. Gjør alle de tingene du nevner og det er rart med det, bare det å få bekreftelse på den måten, gir stort overskudd, rett og slett! Så takk igjen!

I dag skal vi ut, alle sammen, og måke snø, grave i snøhaugene og kose oss. Kjøttsuppe til middag. Blir nok en fin dag!

Bare hyggelig det! Vi alenemødre må backe hverandre opp!! Finnes det en aleneforeldreforening i nærheten? De arrangerer ofte ting som koster lite, som kan være hyggelig å bli med på.

Snøhuler, borger, lykter, flaskebaner og andre snøleker er kjempemoro, kos dere med vinteren!!

[Angela1365380318]

Kan ikke hjelpe med lover og regler, men tenkte jeg kansje kan komme med noen økonomiske tips.

Du vet ca hva barna trenger i løpet av året, fotballsko, joggesko, treningstøy osv. Mange sportsbutikker og Coop har veldig bra tilbud på sportstøy fra feks UMBRO / Addidas treningsdress eller sko, når du ser slike så kjøp inn fordi om skoene de har nå passer, så har du jule/bursdagsgave. Prøv å få besteforeldre til å gi de ting de trenger også, og om tanter og onkler fremdeles gir de julegaver spør om ikke de kan gå sammen å heller kjøpe fornuftige ting.

Kansje de eldste er gamle nok til å gå med avisen før skolen eller selge avisen i helgene? Bytter de på det blir det ikke mye jobb på hvær og de lærer også mye om penger.

Kansje finnes det fettre og kusiner dere kan arve sportsutstyr av?

Jeg synest far høres veldig egoistisk ut. Prøv å la ungene ønske seg fornuftige ting til jul og bursdag av far, da mener jeg ting de kan ha glede og nytte av lenge.