Han skal knuse min datter...

[Gjest printa]

For det første gjelder ikke denne situasjonen bare menn. Hvis ditt prinsipp skal gjelde må det også gjelde for kvinner. Altså hvis en dame går inn i et forhold til en mann med barn skal hun etter et brudd måtte ta foreldreansvar for eksens barn? Det er jo det du mener?

For det andre: denne mannen har ikke sagt at han skal knuse datteren. Det er moren som formulerer det slik. mannen har derimot sagt at han vil fortsette å ha samvær med barnet, men ikke like systematisert som med sine egne barn.

Jeg mener at når man går inn i et forhold der det er barn, så bør man være såpass klarsynt, at man skjønner hvilken følelsesmessig konsekvens det vil ha for barna, om det blir brudd. Det mener jeg.

Om en vet med seg selv at en ikke greier å følge opp denne konakten etter bruddet, da kan man like godt la vær. Jeg mener faktisk det ja.

Og jeg mener selvfølgelig som du, at dette bør gjelde begge kjønn.

[Gjest printa]

Hæ?

Ja, jeg vet...

[Atene]

Jeg mener at når man går inn i et forhold der det er barn, så bør man være såpass klarsynt, at man skjønner hvilken følelsesmessig konsekvens det vil ha for barna, om det blir brudd. Det mener jeg.

Om en vet med seg selv at en ikke greier å følge opp denne konakten etter bruddet, da kan man like godt la vær. Jeg mener faktisk det ja.

Og jeg mener selvfølgelig som du, at dette bør gjelde begge kjønn.

Men hvor mange skal ungen ha samvær med, da?

Min sønns eks-stemor ville ha samværsordning med ham. Faren hans og jeg syntes det fikk holde at han pendlet mellom oss.

[Gjest collett]

Jeg mener at når man går inn i et forhold der det er barn, så bør man være såpass klarsynt, at man skjønner hvilken følelsesmessig konsekvens det vil ha for barna, om det blir brudd. Det mener jeg.

Om en vet med seg selv at en ikke greier å følge opp denne konakten etter bruddet, da kan man like godt la vær. Jeg mener faktisk det ja.

Og jeg mener selvfølgelig som du, at dette bør gjelde begge kjønn.

Vi er helt enige i at man må være klok i forhold til å gå inn i et forhold der barn er involvert. Men jeg synes ikke det går an å sette et krav om at man skal stille opp som reservepappa/-mamma resten av livet etter et brudd. Dette må vurderes av de voksne i hvert enkelt tilfelle. Og nettopp fordi en slik situasjon er så vanskelig bør aleneforeldre vurdere svært nøye om de skal gå inn i et nytt forhold.

Det jeg ikke likte ved denne mannen det er snakk om er at han har "truet" med å kutte ut jenta hvis ikke moren "oppførte" seg. Hvis dette er en riktig fremstilling av saken er det forkastelig. Det stiller mannen i et annet lys, men likevel mener jeg at han ikke har noen plikt til å ta fullt foreldreansvar.

Som sagt et det helt umulig å uttale seg bastant om en slik konkret sak så lenge vi ikke kjenner alle sider av saken.

Er personlig veldig glad for at jeg ikke er i en slik situasjon. Det er slike problemstillinger som styrker viljen til å få et forhold til å fungere. Skilsmisser med derpå følgende nye partnere virker forferdelig vanskelig...

[Gjest friogbevares]

For det første gjelder ikke denne situasjonen bare menn. Hvis ditt prinsipp skal gjelde må det også gjelde for kvinner. Altså hvis en dame går inn i et forhold til en mann med barn skal hun etter et brudd måtte ta foreldreansvar for eksens barn? Det er jo det du mener?

For det andre: denne mannen har ikke sagt at han skal knuse datteren. Det er moren som formulerer det slik. mannen har derimot sagt at han vil fortsette å ha samvær med barnet, men ikke like systematisert som med sine egne barn.

Jeg tror du har så rett.

Dette høres mer ut som en moden og solid gjennomtenkt mann, og en kvinne som prøver å sverte han.

Dessverre går hun i samme fella som andre kvinner her, og benytter enhver mulighet til å henge seg opp i udugelige-mannfolk-psykosen.

Hver gang det kommer en mulighet til å fremstille mennene våre som samfunnets onde verkebyll, så er de samme på plass.

Å trekke inn hans omsorgsevne og empatiske evner her, basert på disse få opplysningene, er helt horribelt. Det sier mye mer om inleggerne enn om saken.

Da er jeg flau over å være kvinne, hvis vi er så ensporte.

[Gjest printa]

Vi er helt enige i at man må være klok i forhold til å gå inn i et forhold der barn er involvert. Men jeg synes ikke det går an å sette et krav om at man skal stille opp som reservepappa/-mamma resten av livet etter et brudd. Dette må vurderes av de voksne i hvert enkelt tilfelle. Og nettopp fordi en slik situasjon er så vanskelig bør aleneforeldre vurdere svært nøye om de skal gå inn i et nytt forhold.

Det jeg ikke likte ved denne mannen det er snakk om er at han har "truet" med å kutte ut jenta hvis ikke moren "oppførte" seg. Hvis dette er en riktig fremstilling av saken er det forkastelig. Det stiller mannen i et annet lys, men likevel mener jeg at han ikke har noen plikt til å ta fullt foreldreansvar.

Som sagt et det helt umulig å uttale seg bastant om en slik konkret sak så lenge vi ikke kjenner alle sider av saken.

Er personlig veldig glad for at jeg ikke er i en slik situasjon. Det er slike problemstillinger som styrker viljen til å få et forhold til å fungere. Skilsmisser med derpå følgende nye partnere virker forferdelig vanskelig...

Ja, det var det jeg reagerte så kraftig på også. Syns det er lite voksent å si, og true noen på denne måten.

Jeg tenkte som jeg tidligere skrev at hadde han brukt denne taktikken overfor meg, så skulle det blitt bråk;) Mennesker som truer en annen for å få noen til å oppføre seg, det har jeg lite sans for. Jeg tenkte kanskje han tilogmed er utlending??

X`n min er litt slik. Og jeg har forsøkt å holde meg rolig, nettopp slik som dere alle her sier, for å holde hodet klart.

Men, en dag orker du bare ikke mer. Han frasa seg alt ansvar da han fikk ny dame og nye barn også. (Brudd da jenta var et halvt år. Ny dame da datteren fylte tre.)

Han ringer henne, og holder konakten, men hun kan aldri få komme på besøk. Ja, det er fælt å se på at sin egen unge, som er av ditt eget blod, bli såret gang på gang.

Jeg greier ikke alltid å bare si: "jamen, pappa gjør så godt han kan". Kanskje skjedde det i starten, men etterhvert orker du bare ikke mer. Slik er den harde realiteten bare.

Jeg orker ikke tanken på å innlede noe forhold heller. Det hadde kanskje vært det minste problemet, men alt det måtte medføre av reserveunger, som jeg evt. måtte dele med en mann - og all den tilpassingen som jeg måtte gjennom. Akkurat på nåværende tidspunkt, orker jeg ikke engang tanken på det.

Og kanskje er det best slik, til datteren min blir større, og skjønner det selv.

That`s it.

[Gjest printa]

Jeg tror du har så rett.

Dette høres mer ut som en moden og solid gjennomtenkt mann, og en kvinne som prøver å sverte han.

Dessverre går hun i samme fella som andre kvinner her, og benytter enhver mulighet til å henge seg opp i udugelige-mannfolk-psykosen.

Hver gang det kommer en mulighet til å fremstille mennene våre som samfunnets onde verkebyll, så er de samme på plass.

Å trekke inn hans omsorgsevne og empatiske evner her, basert på disse få opplysningene, er helt horribelt. Det sier mye mer om inleggerne enn om saken.

Da er jeg flau over å være kvinne, hvis vi er så ensporte.

Jeg tror ikke alle menn i vårt samfunn bare er hellige kuer heller.

Så naiv er jeg iallfall ikke!

[Gjest friogbevares]

Jeg tror ikke alle menn i vårt samfunn bare er hellige kuer heller.

Så naiv er jeg iallfall ikke!

Så la ikke oss opptre som kuer heller da.

[Gjest printa]

Så la ikke oss opptre som kuer heller da.

Den eneste kua jeg har sett hittil i denne tråden, er deg

[trissie]

Den eneste kua jeg har sett hittil i denne tråden, er deg

muuuuuuh... :-)

[Gjest printa]

muuuuuuh... :-)

Uæææææææ

[pip]

Hva med å be om noentimer i familierådgivning for å finne ut av hvordan dette skal gjøres på best mulig måte?

[Gjest Mom33]

Du får mange svar som går på at slikt må man bare regne med når han ikke er hennes biologiske pappa.

Jeg er sterkt uenig! Papparollen er ikke avhengig av biologi, det handler om omsorg og kjærlighet.

For meg virker din ex usannsynlig umoden, akkurat som om han nå er blitt lei av leken. Eller at han ikke vil spille skuespill lenger. Synes det er tragisk at et voksent menneske skal oppføre seg slik! Hvis jeg forsto innlegget riktig, har ikke din eldste datter kontakt med sin biologiske pappa, ergo blir hennes tap dobbelt. Ille!

Å ha omsorg og kjærlighet for barn som ikke er ens biologiske går helt fint an. Jeg kjenner bare ett par som har det slik; pappa'n kom inn i livet til en alenemamma da barnet var rundt ett år. Barnets biologiske pappa var ikke interessert i kontakt, og "den nye mannen" tok naturlig nok papparollen.

Ved skilsmissen var det helt naturlig at han også har delt omsorg for eldstejenta, noe han/de har praktisert i 3-4 år nå (jenta er 15-16 år). Noe annet ville være helt rart for dem.

Det er vel ikke så mye du kan gjøre med din ex, han har selvfølgelig alt juridisk på sin side. Men forbanna, det kan du være!

Ta godt vare på datteren, det vil hun trenge!

[PieLill]

Hva med å be om noentimer i familierådgivning for å finne ut av hvordan dette skal gjøres på best mulig måte?

Det beste forslaget så langt.

mvh

[PieLill]

Juridisk har han alt på det tørre, på samme måte som du ville hatt ditt på det tørre juridisk om du nektet ham all kontakt med din eldste datter.

Moralsk sett er det forkastelig av voksne å bygge forhold til barn, gi dem alle mulige grunner til å stole på dette forholdet, for så å knuse det i småbiter når det ikke passer dem lengre. Barn er ikke jurister. De har derimot en sterk rettferdighetssans og er svært vare for svik. For barn er jus og biologi revnende likegyldig. Det eneste som betyr noe for dem er hva noe har vært i praksiss.

Noen her lengre nede skriver at det er ditt ansvar fordi du lot ham bygge dette forholdet til din datter. Om han har vært pappa for henne er det like mye hans ansvar hvilket forhold han har til henne og hvilke forventninger han har gitt henne all mulig grunn til å ha til ham.

Om han nå er fast bestemt på å løpe fra et slikt ansvar, er det vel ikke noe du kan gjøre for å stoppe ham. Men du kan kanskje få han med på å ta det litt mer gradvis enn den sjokkbehandlingen du skisserer han planlegger. Man kan bryte med kjæresten sin på en slik måte, selv om det kanskje ikke er så pent. Men man kan ikke gjøre det slutt med et barn og så forvente at nå skal vi bare vær gode venner. Det er hjerterått. Forstår du bildet.

For din egen del må du for det første gjøre det umulige, å roe ned dine opprørte følelser og være iskald strateg. Gjør han dette for å straffe deg, eller fordi han ikke lengre synes han fyller rollen i forhold til jenta. Eller noe midt i mellom.

Dernest må du skille helt og holdtent mellom din datters følelser og dine. Din skuffelse over at hun likevel ikke hadde funnet seg en pappa og hennes. Erkjenn din skyldfølelse og hold den på avstand av den pågående situasjonen. Du må komme deg på tørt land. Du må ikke finne på å drukne sammen med henne. Da kan du ikke redde henne opp av vannet. Om du viser for mye av dine følelser, eller viser for tydelig hvilke følelser du synes / forventer hun har, vil hun rett og slett ta inn disse følelsene og gjøre dem til sine, selv om de ikke var der i utgangspunktet. Vær derimot til stedet for henne og aksepter de følelsene hun viser.

Ikke bagatelliser noe av hennes følelser. Men vær samtidig den trygge voksne som vet at livet går videre og etter hvert til og med på et godt spor igjen. Voksne har erfart at kriser går over. Barn mangler denne erfaringen.

Prøv å få eksen med på en strategi for å bygge ned forholdet. Der hun mer gradvis får bygge ned kontakten og bygge andre relasjoner, og gradvis får ta inn over seg at hennes pappa er en annen mann som hun ikke kjenner. Samtidig må det ikke gjøres på en slik måte at hun kan føle seg lurt og manipulert ut av kontakten med den hun anser for pappa.

Ikke enkelt det der. Hadde ikke vært dumt med litt proff veiledning som pip foreslår.

For ditt vedkommende i forhold til eksen får du tenke gjennom hva som provoserer han og vekker hans motvilje og hva som kan vekke hans vilje til å samarbeide om en mer fornuftig framgangsmåte. Begrav sinne, stolthet og hevntanker. Det hindrer deg i å handle klokt. Sluk kameler om nødvendig, men la ikke de to yngste på noen måte bli et forhandlingskort hverken fra han eller din side.

Om det er slik med eksen din, at han absolutt ikke nærer de samme følelsene for de barna dere har felles og hun som er bare din, vil det før eller siden skinne igjennom i måten han behandler dem på.

Slik sett kan det absolutt være i din datters interesse å få etablert et forhold til ham som bygger på realistiske forventninger. Da kan hun unngå en konstant og murrende skuffelse som hun ikke klarer å forstå.

Om denne distanseringen i forholde mellom stefar og stedatter gjøres på en gjensidig klok, respektfull og omsorgsfull måte, kan det hende at de to likevel kan ha mye gjensidig glede av hverandre.

Tvi, tvi!

mvh

[Gjest amparro]

Jeg ser at du har fått mange svar og jeg er enig med dem som skriver at stefar aldri skulle fått rollen som "biologisk" far. Det blir en for enkel løsning som kan blir svært vanskelig ved et brudd. Det opplever du/dere nå.

Ut i fra det du skriver mener jeg datteren din bør bo hos deg, med mye oppfølging og kjærlighet. Du bør være den stabile hovedpersonen i hennes liv. Stefar vil jo ikke kutte kontakt, hun kan fortsette å ha god kontakt med han - selv om hun ikke bor der annen hver uke. Hvis din datter har det vanskelig nå er det kanskje best for henne å ha en omsorgsbase, det blir det mest stabile.

[Gjest Lisan12]

Jeg har ikke lest alle de andre svarene du har fått, men en venninne av bestevenninnen min opplevde det samme som deg.

Hun hadde et barn på 1 år fra før da hun traff ny mann, så fikk de et felles barn ganske raskt, og det ble også dessverre slutt ganske raskt. Men stefar tok seg av stedatter som sin egen. Men da jenta var rundt 5 år sa han stopp.

Hvordan ting var akkurat i overgangen vet jeg ikke, men min venninne passer ofte denne jenta de helgene søsteren er hos faren. For jenta kaller min venninne for "tante" (hun har heller ingen andre tanter. Så min venninne er blitt veldig knyttet til henne, og tar henne med seg på tur osv.

Så jeg har også da vært litt sammen med denne jenta, og du merker det på henne at hun er såret. Hun er skeptisk til menn, og når hun forteller om søsteren som er med faren på ferie osv., så merker du det på hele henne at hun er misunnelig og tydelig skuffet over sin eks. stefar.

Så det er klart det gjør noe med barnet. Men hva du skal gjøre kan jeg ikke fortelle deg, men jeg ønsker deg bare lykke, lykke til.

Din ex burde ha gjort dette den gangen dere brøt, for da ble det jo en endring uansett, og ikke komme med det nå, når barnet har begynt å venne seg til den nye tilværelsen. Skamme seg burde han......

[gullfisk]

Jeg blir rystet over din x, om han sier noe sånt til din datter.

Er det mulig å planlegge et brudd? Som om du liksom skulle være så fremsynt at du ikke lot datteren din like din x, med fare for at dere kom til å gå fra hverandre? Jeg syns det er navit, hoderystende og ubegripelig.

En mann som tar plass i livet til deg og din datter, med viten og vilje, er også vel viten om at han får et barn, med i samme pakkeløsningen.

At han binder seg til henne, og behandler henne som sin egen datter, i tillegg til sine biologiske, er helt strålende. At han bare "vips" kan prestere å "kutte hånda" av din datter, fordi dere har brutt med hverandre, helt bevisst, det vitner bare om at han ikke har et snev av empati, og har trolig aldri hatt det.

Var jeg deg, og din x mener alvor med å gjennomføre dette. Vil jeg øyeblikkelig opphøre all kontakt med x`n, og han skulle fått sloss, og da mener jeg : virkelig sloss for å kunne beholde samværsretten med sine barn.

Bare at han kan komme på å si noe så hjerteskjærende til en ni åring, vitner om hvor lite følelsesmessig utviklet denne mannen må være.

Det minste tvil om psykisk misshandling , og jeg hadde tipset barnevernet. Pronto!

At det er mulig...

Hva skal barnevernet eventuelt gjøre, nekte ham samvær?????????