Om å gradvis slippe taket

[mariamamma]

Da jenta mi var liten var vi sammen hele tiden. Verden var så trygg. Nå er hun 5 og jeg må innrømme jeg gruer meg til tiden som kommer. For jeg må etterhvert gi henne litt mere tillit, slakke tøylene litt etter litt, steg for steg.

Vi bor i et område med flere borettslag, i naturskjønne omgivelser. barnehage og skolen er like ved. Det er trygt her, men jeg trodde ikke jeg skulle sitte her å grue meg til høsten. Jeg sier ikke hun skal overlates til seg selv nå, men jeg bare gruer meg sånn til tiden jeg har i vente. La henne få gjøre ting alene. Gå steder alene. Sykle turer alene. Dra på hytteturer - ja, alt som jeg selv gjorde som barn og ungdom. Vi snakker jo om år her, men jeg fikk plutselig helt panikk.

Det hjalp jo ikke å se Human Trafficking heller, så nå klarer jeg ikke å slutte å gråte. Er så redd noe skal skje med henne.

Men hun må jo også bli selvstendig og hun må få min tillitt. Plutselig ser jeg for meg årene som kommer - og jeg har aldri hatt det sånn før. Hvordan klarte dere å gradvis slippe taket?

Vet jeg bare må ta tiden til hjelp, men nå sitter jeg bare her med en stor klump i hjertet. Trodde ikke jeg skulle bli sånn.

[Gjest caissa]

Har du andre barn enn henne? Jeg var slik med den første, men har vært "tvungen" å slippe taket etterhvert som det ble flere. Jeg må rett og slett la de bli mer selvstendige, for jeg kan ikke være flere steder på en gang. Det gjør både meg og barna godt. Men visse avtaler har jeg likevel; hjemme kl da og da, ring og fortell hvor du er, ikke gå inn til fremmede osv.

[mariamamma]

Har du andre barn enn henne? Jeg var slik med den første, men har vært "tvungen" å slippe taket etterhvert som det ble flere. Jeg må rett og slett la de bli mer selvstendige, for jeg kan ikke være flere steder på en gang. Det gjør både meg og barna godt. Men visse avtaler har jeg likevel; hjemme kl da og da, ring og fortell hvor du er, ikke gå inn til fremmede osv.

Hun er mitt eneste barn vet du. Det bare kom så brått på.

Og hun er bare 5, så vi snakker jo over lang tid her. Klart hun skal få bli selvstendig som jeg var.

Det var nok denne TV-serien som vekket meg, selvom slikt sjelden forekommer her. Ble bare så satt ut og tankene kom.

Takk for svar! Det går nok bra skal du se!

[Gjest pekka]

Jeg kjenner igjen de følelsene du beskriver, men det går i grunnen greit. Min største panikk da min første ble født, var tenårene. Jeg har virkelig gruet meg i flere år. Nå er min eldste 14år og han er fornuftig så langt.

Jeg har snakket om fristelser og eget ansvar.Håper det går like greit videre.

Skolestart får ungene til å føle seg større, modigere og de klarer seg mye bedre enn vi frykter Og vi vokser med dem. Ting skjer gradvis, heldigvis!

[Speak]

Ja, det føltes veldig rart da vesla sa klart i fra at nå ville ho gå selv til skolen....eller fra skolen. Har da forsikret meg med skolen om at de ringer om ho ikke kommer på morran. Satt også å trippet litt da jeg syntes ho brukte lang tid hjem.

MEN det er utrolig å se hvor stolte de er da de klarer disse oppgavene. Så nå nyter jeg den ekstra friheten vi begge har.

Og det er jo også en viktig del av oppdragelsen å gi ungene selvtillit.

[Gjest Elextra]

Har hun gått i barnehage? Jeg hadde litt av denne følelsen da de begynte i barnehage, men da var de jo bare litt over året.

Bekymret for våre barns fremtid og alt de kan ryke ut for er vi nok alle. Men husk at de antakelig er bedre rustet om de tidlig lærer å ta ansvar for seg selv.

[Gjest togli]

Sånn er jeg også... Jeg har bare måttet innse at skumle ting kan skje uansett hvor mye vi forebygger. Det er verre å stenge barna inne... Aller helst skulle jeg hatt ungene innenfor synsvidde hele tiden :-/

[laban]

La henne få gjøre ting alene når hun vil det selv. Da mener jeg ting som er helt trygge når du ser bort fra ditt eget ønske om å ha kontroll - som å gå til venninner / lekeplasser hun kan nå på en trygg måte, ikke som å gå langs bilveien i mørket.

Det er en sommer mellom nå og skolestart, hun vil helt sikkert bli selvstendig og trygg på mye når dagene er lyse og det er folk ute overalt. Ikke hold henne igjen da (innen rimelighetens grenser selvsagt). Hun vokser på det, og får en følelse av mestring som det er fint å ha når hun skal begynne på skolen.

Mht. skumle ting som kan skje, skal du appellere til fornuften hennes. Lær henne å si fra når hun går noe sted, akkurat som dere forteller henne hvor dere skal. Hun liker å vite hvor dere er, og derfor vil dere vite hvor hun er. Ikke lag noe diffust skille mellom "fremmede" og andre - du vil sikkert vite det når hun blir med naboen og hennes datter til kiosken eller lekeplassen også, selv om de ikke er "fremmede". Da vil det bli naturlig for henne å gi beskjed.

Når det er naturlig kan dere småsnakke litt om hvor stor og smart hun er blitt, og derfor får hun gå alene til ditt og datt - hun vet jo f.eks. at hun ikke skal sette seg inn i bilen til noen, fordi det dessverre finnes enkelte voksne som ikke er snille mot barn og kan forsøke å lure dem. Men hun forstår jo at f.eks. hvis noen virkelig har godteri som de vil gi bort, så tar de det med til et sted hvor det er barn, de lar det ikke ligge i bilen eller hjemme for så å ta med barna dit.

(Om noen år, siden hun er jente: Hvis han virkelig jobber i et modellbyrå eller for en TV-kanal, hvorfor har han da kameraet sitt i bilen? Hun skjønner selvsagt at han bare lyver, og løper fra ham.)

En annen variant: Hvis du blir forsinket eller det i verste fall hendte en ulykke når du skal hente henne - hvem ville du sende i stedet for? Mormor, moren til venninnen, eller en vilt fremmed? Hun forstår selvsagt at du ikke ville sende noen hun ikke kjenner, og blir ikke med.

Ikke framstill verden som om dere bodde i Bogota. Det er ikke nødvendig å utmale _på hvilken måte_ voksne kan være slemme mot barn.

Jeg mener _ikke_ at du trenger å forklare all verdens ondskap for å la henne gå over plenen, men jeg tar det med fordi jeg forstår at du har tenkt litt i på sånt også, ikke bare på at hun kan bli påkjørt. Selv om sannsynligheten for at hun blir nettopp det, eller bli skadet når du tar henne med i bilen, er _mye_ større enn for at hun skal bli bortført.

Og du - trening hjelper noe veldig, for både mor og barn...

[Gjest Persille]

Hun er mitt eneste barn vet du. Det bare kom så brått på.

Og hun er bare 5, så vi snakker jo over lang tid her. Klart hun skal få bli selvstendig som jeg var.

Det var nok denne TV-serien som vekket meg, selvom slikt sjelden forekommer her. Ble bare så satt ut og tankene kom.

Takk for svar! Det går nok bra skal du se!

Den serien orket jeg ikke se nettopp av sånne grunner!

Hvordan gikk det til slutt, reddet de hun jenta som snakket amerikansk og ble puttet inn i en container med andre barn etter å ha fått en sprøyte? Så bare et lite klipp...

[laban]

Jeg ser nå at det kanskje er enda et år til skolestart. Uansett vil du se store forandringer denne sommeren mht. mestring og selvstendighet

tror

[mariamamma]

Den serien orket jeg ikke se nettopp av sånne grunner!

Hvordan gikk det til slutt, reddet de hun jenta som snakket amerikansk og ble puttet inn i en container med andre barn etter å ha fått en sprøyte? Så bare et lite klipp...

Ja det var en grusom serie, og vi satt helt lamslåtte her begge to.

Heldigvis gikk det bra med jenta og de andre barna i conteinren. Hun skulle jo selges til Saudi-Arabia som jomfru og ble heldigvis ikke misbrukt før hun ble funnet. Det gikk også bra med Nadia, faren hennes lot seg jo infiltrere. De klarte å ta hovedmannen. En lege hadde hovedmannen som pasient. Legen fikk så tips om et sted for pedofile i Thailand. Da legen ble tatt der, røpet han også hovedmannen.

Det er så grusomt. Fatter ikke

at voksne mennesker kan gjøre noe slikt med barn. 800.000 mennesker pr.år bare i Usa. Hvor mange av disse er barn?

man gjør seg noen tanker når man ser slikt.

[mariamamma]

La henne få gjøre ting alene når hun vil det selv. Da mener jeg ting som er helt trygge når du ser bort fra ditt eget ønske om å ha kontroll - som å gå til venninner / lekeplasser hun kan nå på en trygg måte, ikke som å gå langs bilveien i mørket.

Det er en sommer mellom nå og skolestart, hun vil helt sikkert bli selvstendig og trygg på mye når dagene er lyse og det er folk ute overalt. Ikke hold henne igjen da (innen rimelighetens grenser selvsagt). Hun vokser på det, og får en følelse av mestring som det er fint å ha når hun skal begynne på skolen.

Mht. skumle ting som kan skje, skal du appellere til fornuften hennes. Lær henne å si fra når hun går noe sted, akkurat som dere forteller henne hvor dere skal. Hun liker å vite hvor dere er, og derfor vil dere vite hvor hun er. Ikke lag noe diffust skille mellom "fremmede" og andre - du vil sikkert vite det når hun blir med naboen og hennes datter til kiosken eller lekeplassen også, selv om de ikke er "fremmede". Da vil det bli naturlig for henne å gi beskjed.

Når det er naturlig kan dere småsnakke litt om hvor stor og smart hun er blitt, og derfor får hun gå alene til ditt og datt - hun vet jo f.eks. at hun ikke skal sette seg inn i bilen til noen, fordi det dessverre finnes enkelte voksne som ikke er snille mot barn og kan forsøke å lure dem. Men hun forstår jo at f.eks. hvis noen virkelig har godteri som de vil gi bort, så tar de det med til et sted hvor det er barn, de lar det ikke ligge i bilen eller hjemme for så å ta med barna dit.

(Om noen år, siden hun er jente: Hvis han virkelig jobber i et modellbyrå eller for en TV-kanal, hvorfor har han da kameraet sitt i bilen? Hun skjønner selvsagt at han bare lyver, og løper fra ham.)

En annen variant: Hvis du blir forsinket eller det i verste fall hendte en ulykke når du skal hente henne - hvem ville du sende i stedet for? Mormor, moren til venninnen, eller en vilt fremmed? Hun forstår selvsagt at du ikke ville sende noen hun ikke kjenner, og blir ikke med.

Ikke framstill verden som om dere bodde i Bogota. Det er ikke nødvendig å utmale _på hvilken måte_ voksne kan være slemme mot barn.

Jeg mener _ikke_ at du trenger å forklare all verdens ondskap for å la henne gå over plenen, men jeg tar det med fordi jeg forstår at du har tenkt litt i på sånt også, ikke bare på at hun kan bli påkjørt. Selv om sannsynligheten for at hun blir nettopp det, eller bli skadet når du tar henne med i bilen, er _mye_ større enn for at hun skal bli bortført.

Og du - trening hjelper noe veldig, for både mor og barn...

Du har så rett i alt du skriver, laban. Takk for fint svar. Jeg er så enig. Ble tidlig selvstendig som liten, men da var verden litt tryggere. Klart det skjedde grusomme ting i det skjulte den gang også, og jeg har gjort meg noen erfaringer selv. Det har vært noen episoder som gikk bra, men som kunne gått forferdelig dårlig. Så når den tid kommer kan jeg bruke meg selv som referanse på flere områder. Barn vokser på tillit og vi voksne må klare å vise dem den tilliten.

Vi bor i et område med veldig mange barn fra alle verdenshjørner. Et fantastisk sted å vokse opp. Her respekterer man hverandre og jenta vår har aldri spurt om hvorfor hennes bestevenninne fra Gambia er helt mørk i huden osv. Vi har åpent hjem for hennes venner og det er her de som regel samles. Føler vi er en ressurs for mange i vårt nærmiljø og vi er blitt kjent med veldig mange etterhvert. Da det er mange kulturer her er det også meget stor variasjon mht regler og rutiner. Det være seg innetider, måltider, hvor barna får gå og hvor tidlig. Vi har opplevd å ha barn på besøk i flere timer uten at foreldrene har gitt tegn til å lure på hvor de er, om de har spist osv. Så her er det regel at barna alltid ringer hjem når de kommer på besøk og avtaler når de skal hjem. Blir de ikke hentet følger vi dem selv. men jeg skal love vi har vært hvilepute for flere foreldre her, ja. Jaja.

Vi har valgt å la barna være mye her hos oss. Hun får jo være alene ute, men vi har helt klare grenser som hun opprettholder. Vennene er klar over våre regler og dersom de går steder hun ikke får lov til uten oss, sier de ifra. Vi har snakket om når hun blir så og så stor skal hun få gjøre det og det. Hun er veldig opptatt av hva hun skal få lov å prøve til sommeren. Det er klart at ved at hun får tillitt vil hun også utvikle egen selvtillitt.

Heldigvis bor vi på et sted der det er gangveier overalt, så trafikken er ikke et problem. Hun er et synlig barn og et bestemt barn. Veldig åpen og tillittsfull, og har vært et slags bindeledd mellom flere barn som ikke kjente hverandre. Men hun lar seg ikke plukke på nesa. Så som type er hun ikke den som stille la seg lede. Og hun er veldig ærlig. Har hun gjordt noe galt får vi vite det med èn gang. De fleste her vet hvem hun og vi foreldrene er da vi også er veldig aktive i nærmiljøet for både voksne og barn.

Jeg er så klar over alt du skriver, men fornuft og følelser tar ikke alltid følge. Håper vi på sikt kan danne et lite nettverk av foreldre og kanskje finne en felles platform. Det er bedre å forebygge enn å plutselig stå der. Vi hadde det slik i tenårene. Alle vennene hadde de samme innetider og da ble det ikke noe vanskelig å måtte dra hjem. man kan jo i hvertfall forsøke. Vennekretsen vil jo også utvides når hun begynner på skolen. Heldigvis er ikke avstandene store her og det er lekeplasser på hvert tun, så de trenger ikke gå langt.

Klassevennene vil også bo i nærmiljøet og mange av barna kjenner hun jo fra barnehagen.

Ja vi må prate med henne. Vi gjør jo også det nå på en forsiktig måte. Hun har vært utrolig til å oppfylle de krav vi har stilt så langt. Har en venninne som virkelig er hysterisk og har svartmalt alt, så datteren er blitt veldig engstelig. Det vil ikke jeg at jenta vår skal bli.

Dette ble langt. Takk for gode råd. De skal tas med på veien!

[mariamamma]

Sånn er jeg også... Jeg har bare måttet innse at skumle ting kan skje uansett hvor mye vi forebygger. Det er verre å stenge barna inne... Aller helst skulle jeg hatt ungene innenfor synsvidde hele tiden :-/

Nei det er ikke lett. Men det går nok bra. tror du ikke?

Man skal være våken, men som du sier man kan ikke sperre dem inne. Gjennom vår tillit blir de selvstendige. Min venninne ble sperret inne også i tenårene. Gjett hvem som testet ut alt i ren opposisjon. Det gikk fryktelig galt med henne, stakkar.

[mariamamma]

Har hun gått i barnehage? Jeg hadde litt av denne følelsen da de begynte i barnehage, men da var de jo bare litt over året.

Bekymret for våre barns fremtid og alt de kan ryke ut for er vi nok alle. Men husk at de antakelig er bedre rustet om de tidlig lærer å ta ansvar for seg selv.

Er så enig!

[mariamamma]

Ja, det føltes veldig rart da vesla sa klart i fra at nå ville ho gå selv til skolen....eller fra skolen. Har da forsikret meg med skolen om at de ringer om ho ikke kommer på morran. Satt også å trippet litt da jeg syntes ho brukte lang tid hjem.

MEN det er utrolig å se hvor stolte de er da de klarer disse oppgavene. Så nå nyter jeg den ekstra friheten vi begge har.

Og det er jo også en viktig del av oppdragelsen å gi ungene selvtillit.

Ja, det kan jeg tenke meg! Er så enig!

[Gjest togli]

Nei det er ikke lett. Men det går nok bra. tror du ikke?

Man skal være våken, men som du sier man kan ikke sperre dem inne. Gjennom vår tillit blir de selvstendige. Min venninne ble sperret inne også i tenårene. Gjett hvem som testet ut alt i ren opposisjon. Det gikk fryktelig galt med henne, stakkar.

Vi må bare tro at det skal gå bra! :-)

[mariamamma]

Jeg kjenner igjen de følelsene du beskriver, men det går i grunnen greit. Min største panikk da min første ble født, var tenårene. Jeg har virkelig gruet meg i flere år. Nå er min eldste 14år og han er fornuftig så langt.

Jeg har snakket om fristelser og eget ansvar.Håper det går like greit videre.

Skolestart får ungene til å føle seg større, modigere og de klarer seg mye bedre enn vi frykter Og vi vokser med dem. Ting skjer gradvis, heldigvis!

Ja heldigvis skjer det gradvis! Litt av en utfordring å få barn, gitt. Stadig nye utfordringer. Takk for fint svar!