Dele tanker..

[Gjest Tankfullikveld]

Jeg var gravid i 12. uke for drøyt 2 år siden. Fikk blødninger, klar rødfarve. Ringte legevakten. Fikk komme til turnuslege, men gynekologen mente undersøkelse kunne vente. Dro til en annen gynekolog dagen etter for ultralyd. Ingen foster - bare fostervann og alt annet som hører med når det er et barn i magen. Han gav meg valget om å få utskrapning eller abortere hjemme. Jeg valgte det siste.

Et par dager senere kom magesmertene, nesten som rier. Da en sterk "rie" kom sa det nesten "poff" i magen min.. Så kom blodet - MYE koagulert blod i store mengder. Størrelsen på klumpene var som egg. Og det gav seg ikke - måtte bruke babybleier, og på toalettet rant det blod. Jeg turte ikke fortelle mannen min hvor mye blod som fosset - han ville bare bli så redd. Til slutt ble jeg så svimmel og ør at han ble med på toalettet. Så ramlet jeg ned fra do - besvimte. Mannen min ringte sykebil.

På akutten reiv de klærne av meg, tok ringer av meg, stakk meg her og der - tror det var 7-8 personer som hadde hver sine oppgaver før jeg ble trillet på operasjonssalen. Våknet der en stund etterpå. Da var restene etter det som skulle bli vårt barn borte.

Om natten lå jeg på overvåkningen sammen med andre. Kun tynne skillevegger var mellom oss. Jeg savnet babyen på 7 mnd som var hjemme - og de to andre barna mine. Ingen visste at vi skulle ha en til.

Om morgenen kom legevakten. Han kjente jeg. Jeg sa ingenting, bortsett fra at alt går greit.

Men det gikk ikke greit. Jeg begynte å gråte da jeg ble alene igjen. Gynekologen som foretok utskrapningen ville ha samtale med meg. Jeg gråt hele tiden. Han ba meg slutte opp å gråte - kan jo få barn igjen senere. Han spurte irritert "Hvorfor gråter du?" Jeg kunne ikke slutte opp å gråte.

Så kom mannen min med lillebabyen som trengte pupp. Jeg kastet meg i armene på mannen min og knuget babyen inntil meg mens jeg gråt enda mer. Han hadde blitt forberedt på min tilstand.

Etter den stunden gråt jeg ikke mer. Har ikke grått siden. Ingen snakker mer om det heller. Men inni meg gråter jeg - bare av og til.

Hadde problemer med å dekke på bordet lenge etterpå. Måtte telle familiemedlemmer en for en. Ville liksom ha en til ved bordet.Rart å tenke på.

For noen mnd siden fikk vi en deilig liten skatt - en etterlengtet baby. Men føler fremdeles at en mangler.

Sorgen min gikk mest ut på at forventningene ble knust - all glede over å vente en baby forsvant på et øyeblikk. Hadde ikke engang nådd å fortelle det til noen. For i realiteten var det jo ingen baby i magen, det var noe vi trodde. Den var forsvunnet rett etter unnfangelsen - kroppen min hadde bare ikke registrert det, så den fortsatte som om det var et svangerskap - med morkake, fostervann og alt.

Tankene mine går ofte til de som har mistet senere i svangerskapet - de som har kjent liv og sett babyen på ultralyd. Og enda verre - de som mistet en de var blitt kjent med!

Når jeg tenker slik får jeg nesten dårlig samvittighet.

En ubehagelig opplevelse var det uansett.

Takk for oppmerksomheten - godt å dele tankene mine med noen!

[Nestor sin mamma]

Ville bare gi deg en klem!

Mvh

[Gjest Tankfullikveld]

Ville bare gi deg en klem!

Mvh

Tusen takk!!! Det var rart å skrive alt dette ned, det er jo så lenge siden jeg har snakket med noen om det.

Jeg har søkt og lest om deg og det du har opplevd i tidligere tråder. Jeg føler virkelig med deg, og skulle ønske jeg var like flink til å bearbeide sorgen som deg!

Du fikk se din lille skatt, men du fikk ikke bli kjent med han. Og du har mistet en jente også..? Og hatt en abort etter Nestor..?

Jeg sender en klem tilbake!!!

[laban]

Jeg har også mistet en svært etterlengtet familieforøkelse, jeg var kommet omtrent like langt som du. Det som gjorde at jeg tok det nokså hardt, var at vi hadde strevd lenge for å gi datteren vår søsken. Vi begynte å bli godt voksne, så jeg var redd det var vår siste sjanse som glapp.

Jeg ble også behandlet som et hår i suppa på sykehuset, og har ubehagelige minner derfra.

For meg var all sorg og vemod fullstendig slutt da vi fikk et nytt barn halvannet år senere. Men jeg vet ikke helt hvordan det hadde gått om vi ikke hadde fått ham.

Men vi er tross alt svært heldige i forhold til de som mister et foster sent i svangerskapet eller et levende barn.

[Gjest ujf]

Eg vil berre tipse deg om eit nettsted som kanskje kan vere til hjelp?

http://www.barnetsomikkeble.no/

[Nestor sin mamma]

Tusen takk!!! Det var rart å skrive alt dette ned, det er jo så lenge siden jeg har snakket med noen om det.

Jeg har søkt og lest om deg og det du har opplevd i tidligere tråder. Jeg føler virkelig med deg, og skulle ønske jeg var like flink til å bearbeide sorgen som deg!

Du fikk se din lille skatt, men du fikk ikke bli kjent med han. Og du har mistet en jente også..? Og hatt en abort etter Nestor..?

Jeg sender en klem tilbake!!!

Hei!

Takk for returklemmen!

Jeg fikk ha Nestor hos meg litt,det var godt!!Nestor har,i tillegg til 2 storebrødre,en lille søster som snart blir 3 år(i februar),men mellom Nestor og lillesøster hadde jeg en spontanabort.Det var ikke noe ålreit,rett og slett tøft var det...

Sånn er det nå.Savnet er der og Nestor er alltid i hjertet mitt,men min tid her er nå,så treffes vi når det er tid for det!Det trøster meg.

Mvh

[Hønemoren]

Føler med deg, ja, det gjør jeg virkelig.

Har selv opplevd to slike aborter du skriver om, men har allikevel født 4 barn. Det første barnet døde 3 år gammel under tragiske omstendigheter, han døde i mine armer.

Har født 3 levende barn etter det, og for 2 dager siden kom det første barnebarnet og for en stor opplevelse......jeg tar helt av. En nye epoke i livet har startet, det er virkelig "stort". Jeg nyter den lille prinsessen "vår" hver dag nå på barselbesøk og håper på god kontakt. Jeg vil følge henne opp på beste måte, med kjærlighet, omsorg og stor deltagelse for hennes framtid. Ønsker jo henne alt godt i livet.

Ja, livet er oppover og nedoverbakker, noen får flere enn andre, lev dagen idag, ingen vet hva morgendagen bringer.

Kos deg med de barna du har og mannen din, ønsker deg alt godt.

Klem.

[pille2]

Må jeg kunne spørre hvor det var?? Var i nøyaktig samme situasjon...Fy faen...

[pille2]

Må jeg kunne spørre hvor det var?? Var i nøyaktig samme situasjon...Fy faen...

[Gjest Tankfullikveld]

Må jeg kunne spørre hvor det var?? Var i nøyaktig samme situasjon...Fy faen...

Det var i Sunnhordaland.

Håper det går bra med deg!