Kristinasaken; etikk, fag, moral eller menneskesyn.

[PieLill]

Ja, den saken der skal bli spennende å følge.

Generelt sett har jeg den oppfatning at en enkelt lege eller et enkeltstående legeteam ikke bør ha muligheten til å alene fatte denne type avgjørelser.

Det bør være en generell konsensus i profesjonen som sådan at denne type avgjørelser er korrekte - ihvertfall i omdiskuterte saker; samt saker hvor man ikke udiskutabelt kan slå fast fakta. Rådet for legeetikk bør som minimum konsulteres for å få sjekket ut at avgjørelsen er korrekt i slike fall. Og de er faktisk ganske restriktive.

Så lenge de medisinske dataene ikke er udiskutable, skal man som minimum la det gå tid før man tar en avgjørelse.

Og avgjørelsen da skal fattes på grunnlag av negativ utvikling, ikke mangel på positiv utvikling.

Det finnes saker hvor leger har tatt feil i slike saker, og hvor den enkelte sak ikke har blitt godt nok behandlet.

Især om man går 10 år og mer tilbake i tid - kunnskapen om menneskehjernen og muligheten til å registrere og overvåke hjernefunksjonene var langt dårligere den gang.

Men det finnes langt flere saker hvor ettertiden har vist at man burde fattet en negativ avgjørelse lenge før man faktisk gjorde.

Men disse sakene hører vi aldri om. De får ikke medieomtale - da kritikk av pårørende som påfører sine kjære unødige lidelser i en slik situasjon ikke selger.

Ved all smertefull behandling er det alltid en fare for at den kan være forgjeves. Kreftbehandling er et godt eksempel på dette.

Problemet er at man ikke vet med _sikkerhet_ på forhånd hva som vil føre frem og ikke, selv om man kan angi en viss _sannsynlighet_ for hva som vil være utfallet. Det vil alltid komme både positive og negative overraskelser. Som regel er det kun i retrospektiv man kan si at en behandling burde vært avsluttet tidligere.

Det er helt klart legenes jobb å redegjøre for kost-nytteverdien av en behandling. Altså hva vil en behandling kunne koste i smerter og (kort)varige bivirkninger og skader. Hvilket utbytte er det mest sannsynlig at pasienten kan få av behandlingen. Til slike vurderinger trenger man selvsagt fagfolk. Men vit at spesialistenes vurderinger spriker tildels kraftig.

Som kommer de etiske og moralske vurderingene. Er det verdt det? Hvor mye lidelse og evt. skadelige bivirkninger er forlengelsen av et liv verdt. Eller hvor mye lidelse er det riktig å la en pasient som ikke kan svare for seg selv gjennomgå for om mulig å berge pasientens liv, selv om prognosen er svært svak. Og hvilket liv vil pasienten få.

Denne problemstillingen kan ikke legene ha monopol på å forstå og bestemme over under dekke av sin profesjon. Det er ikke et medisinsk spørsmål. Det handler om etikk, moral, verdivalg og menneskesyn - og økonomi.

Mitt inntrykk er at en del av konflikten ved Haukeland er at jentas far ikke vil akseptere at legene tar disse etiske og moralske valgene på vegne av hans datter.

Det andre er at de er uenige om hva som faktisk er jentas tilstand. Man kan si at det er heftig å hevde at høyt spesialiserte leger kan ta så feil, og at deres vurdering skal settes til side. Men det er minst like heftig å fullstendig tilsidesette en fars opplysning om at han oppnår kontakt med sitt barn ved å avfeie det som spasmer og ønsketenkning. Hvem vil lettest få kontakt med et hardt kvestet barn? Faren som barnet er trygg på, eller leger som for lenge siden bestemte seg for at kontakt ikke var mulig?

Denne saken handler også om hvilket vern pasienten og dens pårørende har når (de mener) legene er i ferd med å begå en uopprettelig feil.

Haukeland Sykehus fremstiller det, slik jeg oppfatter det, slik at faren er så forblindet av sin egen sorg at han ikke evner å se sitt barns beste. At han egentlig tar hensyn til seg selv.

Jeg tror begge parter med fratrekk for blinde flekker, vil jentas beste. Men de er (saklig?) uenige om hva som er best. I tilfeller der livet fortsatt kan ha en sjanse, der det foreligger tvil og uenighet, stemmer jeg definitivt for å gi livet flere sjanser. Alternativet kan aldri omgjøres.

Jeg innbiller meg at for de fleste er det bedre å leve med at man prøvde for mye, enn å går rundt å lure på om man gav opp for tidlig.

mvh

[mumitrollet]

Jeg vet ikke hva jeg egentlig mener, for jeg kjenner bare saken fra media. men, jeg har noen synspunkter:

For det første, såvidt jeg forstår er den eneste behandlingen som gis, er pustehjelp. Ut fra det jeg har forstått er det helt uvanlig at man lar folk få ligge slik Kristina gjør i så lang tid som fire måneder. Det er ikke "bare" snakk om koma.

For det andre så tror jeg det ligger lange og mange vurderinger bak avgjørelsen om å slå av maskinen, og lange og mange samtaler med far som ikke har ført frem. Jeg forstår det slik at legene vurderer det som så nyttesløst og plagsomt for barnet å fortsette med pustemaskinen etc at det beste er å la henne få slippe mer. Jeg nekter å tror at en masse leger har noe slags prestisje i forhold til å insistere på å slå av maskinen.

For det tredje synes jeg det er litt merkelig at faren og hans advokat diskuterer detaljer om henne i media mens sykehuset/legene fortsatt er underlagt taushetsplikt. Det betyr at vi bare får høre den ene siden, som forhåndsprosederer saken i media.

[Gjest tv-tittern]

Etter å ha sett på Tabloid og RedaksjonEN igår.... så skjønner jegIKKE hvorfor far ikke løser legene fra taushetsplikten.

Ikke kom å fortell meg at legene vil slå av respiratoren hvis de mener at det er håp for lille Kristina. Jeg syns også det er veldig rart at ikke leger/sykepleiere ser det samme som faren, de er jo der hele tiden.

Så etter min mening er det ett eller annet som skurrer her ....

[favn]

Ved all smertefull behandling er det alltid en fare for at den kan være forgjeves. Kreftbehandling er et godt eksempel på dette.

Problemet er at man ikke vet med _sikkerhet_ på forhånd hva som vil føre frem og ikke, selv om man kan angi en viss _sannsynlighet_ for hva som vil være utfallet. Det vil alltid komme både positive og negative overraskelser. Som regel er det kun i retrospektiv man kan si at en behandling burde vært avsluttet tidligere.

Det er helt klart legenes jobb å redegjøre for kost-nytteverdien av en behandling. Altså hva vil en behandling kunne koste i smerter og (kort)varige bivirkninger og skader. Hvilket utbytte er det mest sannsynlig at pasienten kan få av behandlingen. Til slike vurderinger trenger man selvsagt fagfolk. Men vit at spesialistenes vurderinger spriker tildels kraftig.

Som kommer de etiske og moralske vurderingene. Er det verdt det? Hvor mye lidelse og evt. skadelige bivirkninger er forlengelsen av et liv verdt. Eller hvor mye lidelse er det riktig å la en pasient som ikke kan svare for seg selv gjennomgå for om mulig å berge pasientens liv, selv om prognosen er svært svak. Og hvilket liv vil pasienten få.

Denne problemstillingen kan ikke legene ha monopol på å forstå og bestemme over under dekke av sin profesjon. Det er ikke et medisinsk spørsmål. Det handler om etikk, moral, verdivalg og menneskesyn - og økonomi.

Mitt inntrykk er at en del av konflikten ved Haukeland er at jentas far ikke vil akseptere at legene tar disse etiske og moralske valgene på vegne av hans datter.

Det andre er at de er uenige om hva som faktisk er jentas tilstand. Man kan si at det er heftig å hevde at høyt spesialiserte leger kan ta så feil, og at deres vurdering skal settes til side. Men det er minst like heftig å fullstendig tilsidesette en fars opplysning om at han oppnår kontakt med sitt barn ved å avfeie det som spasmer og ønsketenkning. Hvem vil lettest få kontakt med et hardt kvestet barn? Faren som barnet er trygg på, eller leger som for lenge siden bestemte seg for at kontakt ikke var mulig?

Denne saken handler også om hvilket vern pasienten og dens pårørende har når (de mener) legene er i ferd med å begå en uopprettelig feil.

Haukeland Sykehus fremstiller det, slik jeg oppfatter det, slik at faren er så forblindet av sin egen sorg at han ikke evner å se sitt barns beste. At han egentlig tar hensyn til seg selv.

Jeg tror begge parter med fratrekk for blinde flekker, vil jentas beste. Men de er (saklig?) uenige om hva som er best. I tilfeller der livet fortsatt kan ha en sjanse, der det foreligger tvil og uenighet, stemmer jeg definitivt for å gi livet flere sjanser. Alternativet kan aldri omgjøres.

Jeg innbiller meg at for de fleste er det bedre å leve med at man prøvde for mye, enn å går rundt å lure på om man gav opp for tidlig.

mvh

'Som regel er det kun i retrospektiv man kan si at en behandling burde vært avsluttet tidligere.'

Ja! Det hefter ingen tvil om at man i et velutviklet helsevesen anvender betydelig med tid, penger og medisinsk hjelp og ressurser til åpenbart 'håpløse tilfeller'.

Men vi gjør det likevel.

Hvis 'håpløst tilfelle' skulle være et kriterium for å avslutte behandling, må vi selvsagt slutte å behandle store deler av dem som får behandling vi tar for gitt i dag.

Jeg blir helt oppgitt over all lettvint og ikke særlig gjennomtenkt argumentasjon som strømmer på, både når det gjelder denne spesifikke saken og andre dødshjelpsaker.

Enkleste måten å avdekke tomme og ikke-holdbare argumenter på, er altså å tenke seg dem anvendt på hvilke som helst andre reelle eller tenkte tilfeller.

[Hawkwind]

Ved all smertefull behandling er det alltid en fare for at den kan være forgjeves. Kreftbehandling er et godt eksempel på dette.

Problemet er at man ikke vet med _sikkerhet_ på forhånd hva som vil føre frem og ikke, selv om man kan angi en viss _sannsynlighet_ for hva som vil være utfallet. Det vil alltid komme både positive og negative overraskelser. Som regel er det kun i retrospektiv man kan si at en behandling burde vært avsluttet tidligere.

Det er helt klart legenes jobb å redegjøre for kost-nytteverdien av en behandling. Altså hva vil en behandling kunne koste i smerter og (kort)varige bivirkninger og skader. Hvilket utbytte er det mest sannsynlig at pasienten kan få av behandlingen. Til slike vurderinger trenger man selvsagt fagfolk. Men vit at spesialistenes vurderinger spriker tildels kraftig.

Som kommer de etiske og moralske vurderingene. Er det verdt det? Hvor mye lidelse og evt. skadelige bivirkninger er forlengelsen av et liv verdt. Eller hvor mye lidelse er det riktig å la en pasient som ikke kan svare for seg selv gjennomgå for om mulig å berge pasientens liv, selv om prognosen er svært svak. Og hvilket liv vil pasienten få.

Denne problemstillingen kan ikke legene ha monopol på å forstå og bestemme over under dekke av sin profesjon. Det er ikke et medisinsk spørsmål. Det handler om etikk, moral, verdivalg og menneskesyn - og økonomi.

Mitt inntrykk er at en del av konflikten ved Haukeland er at jentas far ikke vil akseptere at legene tar disse etiske og moralske valgene på vegne av hans datter.

Det andre er at de er uenige om hva som faktisk er jentas tilstand. Man kan si at det er heftig å hevde at høyt spesialiserte leger kan ta så feil, og at deres vurdering skal settes til side. Men det er minst like heftig å fullstendig tilsidesette en fars opplysning om at han oppnår kontakt med sitt barn ved å avfeie det som spasmer og ønsketenkning. Hvem vil lettest få kontakt med et hardt kvestet barn? Faren som barnet er trygg på, eller leger som for lenge siden bestemte seg for at kontakt ikke var mulig?

Denne saken handler også om hvilket vern pasienten og dens pårørende har når (de mener) legene er i ferd med å begå en uopprettelig feil.

Haukeland Sykehus fremstiller det, slik jeg oppfatter det, slik at faren er så forblindet av sin egen sorg at han ikke evner å se sitt barns beste. At han egentlig tar hensyn til seg selv.

Jeg tror begge parter med fratrekk for blinde flekker, vil jentas beste. Men de er (saklig?) uenige om hva som er best. I tilfeller der livet fortsatt kan ha en sjanse, der det foreligger tvil og uenighet, stemmer jeg definitivt for å gi livet flere sjanser. Alternativet kan aldri omgjøres.

Jeg innbiller meg at for de fleste er det bedre å leve med at man prøvde for mye, enn å går rundt å lure på om man gav opp for tidlig.

mvh

Så langt har har man holdt på 2 måneder lenger enn man følte var nødvendig i denne saken; og antagelig vil man fortsette en stund til.

Jeg så at saken allerede har vært i rettssystemet - og at tingretten avgjorde at sykehuset og ekspertene hadde fattet rett avgjørelse.

Antagelig får man den sedvanlige juridiske runddansen her, med tur innom lagmannsretten og høyesterett - og trolig med anke til høyesteretts kjæremålsutvalg også.

Med dertilhørende krisemaksimering i media etter og i forkant av hver runde.

Så det vil bli tid nok - og oppmerksomhet nok - til at denne saken får en svært grundig behandling.

Som med alle saker av denne typen, får man en kraftig oppmerksomhet om saken med en gang de pårørende sier ja til å bruke media.

Denne type saker selger - det store, onde upersonlige sykehuset som meler sin egen kake mot den eller de stakkars pårørende som ikke når frem.

Oppmerksomheten i seg selv sikrer at saken blir sjekket fra alle mulige hold.

Tror vel neppe jeg bør utbrodere om hvorfor dette automatisk blir tilfelle - og de mekanismer som der trår i kraft.

Okke som - alt som kan bli gjort i denne saken vil nå bli gjort. Og jeg tipper - i dette som i de fleste andre tilfeller - at det eneste resultatet man får er en utsettelse av det uungåelige.

Time will show.

[snø]

Etter å ha sett på Tabloid og RedaksjonEN igår.... så skjønner jegIKKE hvorfor far ikke løser legene fra taushetsplikten.

Ikke kom å fortell meg at legene vil slå av respiratoren hvis de mener at det er håp for lille Kristina. Jeg syns også det er veldig rart at ikke leger/sykepleiere ser det samme som faren, de er jo der hele tiden.

Så etter min mening er det ett eller annet som skurrer her ....

Jeg har ikke sett debattene på tv, bare lest i avisene. Men jeg så på nyhetene at legene sa at de skulle ønske de ble løst fra taushetsplikten, så de kunne fortalt det som er å fortelle. Reagerte også litt på at faren ikke hadde gjort det. I mange saker oppelver vi jo det motsatte - myndighetene løses fra taushetsplikten, men velger likevel å tie stilt.

Ikke vet jeg. Annet enn at hjertet mitt blør for denne faren, og at jeg så inderlig vel forstår at han ikke klarer å gi opp håpet om at datteren skal våkne igjen. Jeg hadde nok reagert likt om jeg var i hans sko. Jeg får vondt i hjertet og tårer i øynene bare jeg hører om den saken der :-(

Men jeg synes det er utrolig tragisk at den blir smurt ut i media på den måten som den blir nå. Man kan snakke om legers moral og etikk, men hva med media? Dette er en tragedie som aldri burde fått det fokuset i media som den har nå. Hva må ikke dette gjøre med faren, som sikkert har det vondt nok allerede? Hva med alle de som _har_ slått av respiratoren, og som må lese om den og den som våknet opp igjen etter at alt håp var ute.... Mirakler skjer sikkert, men det er nok heller unntaket enn regelen. Selv om det nesten blir framstilt som det motsatte i disse dager...

Jeg blir mest kvalm, jeg :-(

Og er ikke kvalifisert til å mene noe som helst om hvor vidt man bør gjøre det ene eller det andre. Håper bare den lille jenta ikke har smerter, og at den stakkars faren får ta en verdig avskjed med henne, om hun er så skadet som legene mener.

[PieLill]

Etter å ha sett på Tabloid og RedaksjonEN igår.... så skjønner jegIKKE hvorfor far ikke løser legene fra taushetsplikten.

Ikke kom å fortell meg at legene vil slå av respiratoren hvis de mener at det er håp for lille Kristina. Jeg syns også det er veldig rart at ikke leger/sykepleiere ser det samme som faren, de er jo der hele tiden.

Så etter min mening er det ett eller annet som skurrer her ....

Jeg synes ikke det er det spor rart at legene ikke ser det samme som faren. De er der _ikke_ hele tiden og de bestemte seg allerede 9 dager etter ulykken for hva de ville se, eller hva som var mulig å se, om man skal tro media.

Det at legene ikke er i stand til å ta høyde for den minst ene prosenten sjanse som er der for at de kan ta feil, viser hvor fastlåste de er.

De var også korka nok til å ta opp å avslutte behandlingen tre dager før jentas mor skulle begraves. De har altså snublet i det de kaller den gode kommunikasjon allerede fra starten.

Hva sykepleierne måtte se eller mene spiller ingen som helst rolle da de uansett ikke har noe de skulle ha sagt. De vil løpe en enorm risiko ved motsi overlegenes beslutning.

Et sykehus er et voldsomt hiriarki og maktstruktur. Man lurer seg selv om man ikke tror dette påvirker beslutningsprosessene og hvilke fakta som i det hele tatt får bli tatt med i beslutningsprosessene.

Fakta er at det finnes minst én lege som har sett jenta som støtter farens syn. Det er også en fremtredende barnelege som på mer generelt grunnlag støtter faren.

Farens observasjoner skaper minimum 5% sjanse for at legenes konklusjon kan være feil. Siden denne saken står om liv og død, er de 5 prosentene komme livet til gode.

mvh

[Gjest tv-tittern]

Jeg har ikke sett debattene på tv, bare lest i avisene. Men jeg så på nyhetene at legene sa at de skulle ønske de ble løst fra taushetsplikten, så de kunne fortalt det som er å fortelle. Reagerte også litt på at faren ikke hadde gjort det. I mange saker oppelver vi jo det motsatte - myndighetene løses fra taushetsplikten, men velger likevel å tie stilt.

Ikke vet jeg. Annet enn at hjertet mitt blør for denne faren, og at jeg så inderlig vel forstår at han ikke klarer å gi opp håpet om at datteren skal våkne igjen. Jeg hadde nok reagert likt om jeg var i hans sko. Jeg får vondt i hjertet og tårer i øynene bare jeg hører om den saken der :-(

Men jeg synes det er utrolig tragisk at den blir smurt ut i media på den måten som den blir nå. Man kan snakke om legers moral og etikk, men hva med media? Dette er en tragedie som aldri burde fått det fokuset i media som den har nå. Hva må ikke dette gjøre med faren, som sikkert har det vondt nok allerede? Hva med alle de som _har_ slått av respiratoren, og som må lese om den og den som våknet opp igjen etter at alt håp var ute.... Mirakler skjer sikkert, men det er nok heller unntaket enn regelen. Selv om det nesten blir framstilt som det motsatte i disse dager...

Jeg blir mest kvalm, jeg :-(

Og er ikke kvalifisert til å mene noe som helst om hvor vidt man bør gjøre det ene eller det andre. Håper bare den lille jenta ikke har smerter, og at den stakkars faren får ta en verdig avskjed med henne, om hun er så skadet som legene mener.

Det er vel farens ønske at dette skulle ut i media. Igår ble det sagt at han ville at videoene som er filmet av Kristina skulle vises fram på TV, dette ble stoppet av rettssystemet.

[PieLill]

Jeg har ikke sett debattene på tv, bare lest i avisene. Men jeg så på nyhetene at legene sa at de skulle ønske de ble løst fra taushetsplikten, så de kunne fortalt det som er å fortelle. Reagerte også litt på at faren ikke hadde gjort det. I mange saker oppelver vi jo det motsatte - myndighetene løses fra taushetsplikten, men velger likevel å tie stilt.

Ikke vet jeg. Annet enn at hjertet mitt blør for denne faren, og at jeg så inderlig vel forstår at han ikke klarer å gi opp håpet om at datteren skal våkne igjen. Jeg hadde nok reagert likt om jeg var i hans sko. Jeg får vondt i hjertet og tårer i øynene bare jeg hører om den saken der :-(

Men jeg synes det er utrolig tragisk at den blir smurt ut i media på den måten som den blir nå. Man kan snakke om legers moral og etikk, men hva med media? Dette er en tragedie som aldri burde fått det fokuset i media som den har nå. Hva må ikke dette gjøre med faren, som sikkert har det vondt nok allerede? Hva med alle de som _har_ slått av respiratoren, og som må lese om den og den som våknet opp igjen etter at alt håp var ute.... Mirakler skjer sikkert, men det er nok heller unntaket enn regelen. Selv om det nesten blir framstilt som det motsatte i disse dager...

Jeg blir mest kvalm, jeg :-(

Og er ikke kvalifisert til å mene noe som helst om hvor vidt man bør gjøre det ene eller det andre. Håper bare den lille jenta ikke har smerter, og at den stakkars faren får ta en verdig avskjed med henne, om hun er så skadet som legene mener.

Jeg synes det er trist at saken har havnet i media. Samtidig tror jeg jenta ville vært død i morgen kl. 12 om det ikke hadde skjedd. Til det har sykehuset vist en alt for steil holdning.

For familiens del ville det selvsagt vært best å ikke havne i media. Samtidig synes jeg dette er en av de sunnere og nødvendige debatter som er havnet i media ut fra en enkeltsak.

Det reises mange viktige prinsippielle spørsmål. Blant annet om hvem som skal bestemme over liv og død for våre barn det øyeblikket vi ikke stoler på legenes konklusjon om at alt håp er ute.

mvh

[snø]

Det er vel farens ønske at dette skulle ut i media. Igår ble det sagt at han ville at videoene som er filmet av Kristina skulle vises fram på TV, dette ble stoppet av rettssystemet.

Åh? Jeg hørte det motsatte. At advokaten hadde sagt at faren var lei seg for at det hadde kommet ut i media på denne måten. Men jeg har som sagt ikke hørt det selv, bare fått det referert av noen som så et eller annet debattprogram på en eller annen kanal i går. Der faren ikke stilte opp.

Faren ønsket kanskje _litt_ fokus på saken, men var neppe i stand til å se konsekvensene av det som nå skjer. Vil jeg tro.

[PieLill]

Det er vel farens ønske at dette skulle ut i media. Igår ble det sagt at han ville at videoene som er filmet av Kristina skulle vises fram på TV, dette ble stoppet av rettssystemet.

Jeg fikk inntrykk av at det var faren i samråd med advokatene som hadde tatt denne avgjørelsen.

Rettsvesnet kan vel ikke nekte noen å vise en privat video offentlig selv om den skal anvendes i en rettssak etterpå.

mvh

[snø]

Jeg synes det er trist at saken har havnet i media. Samtidig tror jeg jenta ville vært død i morgen kl. 12 om det ikke hadde skjedd. Til det har sykehuset vist en alt for steil holdning.

For familiens del ville det selvsagt vært best å ikke havne i media. Samtidig synes jeg dette er en av de sunnere og nødvendige debatter som er havnet i media ut fra en enkeltsak.

Det reises mange viktige prinsippielle spørsmål. Blant annet om hvem som skal bestemme over liv og død for våre barn det øyeblikket vi ikke stoler på legenes konklusjon om at alt håp er ute.

mvh

Jeg synes at måten media presenterer saken er spekulativ og på grensen til vemmelig. At saken er i media er en ting. Men det er mange måter å gjøre ting på.

Og det blir også litt vanskelig når man bare får en side av saken, iom at sykehuset ikke er blitt frigitt fra taushetsplikten.

Men som sagt, jeg forstår veldig godt farens kamp, jeg er temmelig sikker på at jeg hadde gjort akkurat det samme selv. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er det rette.

Og det som media presenterer gir oss overhode ikke noe grunnlag for å vite hva som er rett. Men det gir plenty grunnlag for å synes synd på faren, og for å tvile på legene.

[PieLill]

Så langt har har man holdt på 2 måneder lenger enn man følte var nødvendig i denne saken; og antagelig vil man fortsette en stund til.

Jeg så at saken allerede har vært i rettssystemet - og at tingretten avgjorde at sykehuset og ekspertene hadde fattet rett avgjørelse.

Antagelig får man den sedvanlige juridiske runddansen her, med tur innom lagmannsretten og høyesterett - og trolig med anke til høyesteretts kjæremålsutvalg også.

Med dertilhørende krisemaksimering i media etter og i forkant av hver runde.

Så det vil bli tid nok - og oppmerksomhet nok - til at denne saken får en svært grundig behandling.

Som med alle saker av denne typen, får man en kraftig oppmerksomhet om saken med en gang de pårørende sier ja til å bruke media.

Denne type saker selger - det store, onde upersonlige sykehuset som meler sin egen kake mot den eller de stakkars pårørende som ikke når frem.

Oppmerksomheten i seg selv sikrer at saken blir sjekket fra alle mulige hold.

Tror vel neppe jeg bør utbrodere om hvorfor dette automatisk blir tilfelle - og de mekanismer som der trår i kraft.

Okke som - alt som kan bli gjort i denne saken vil nå bli gjort. Og jeg tipper - i dette som i de fleste andre tilfeller - at det eneste resultatet man får er en utsettelse av det uungåelige.

Time will show.

Samtidig sier en spesialist i Trondheim at de har brukt lite tid på å se om det kan komme framgang.

Tingretten avgjorde ikke at legene handlet riktig, kun at den ikke kunne overprøve legenes avgjørelse. Altså toet tingretten sine hender.

Grunnen til at saken havnet i media var vel at jentas familie ikke så noen annen utvei om de skulle klare å holde barnet i livet til de selv kjente at alle steiner var snudd.

Dessverre er det slik at man iblant må ha "VG-hjelp" for å sikre at en sak får en skikkelig behandling i en offentlig maktstruktur.

Om dette ikke fører til annet enn at pårørende til slutt kan kjenne at nå er alle steiner snudd. Nå kan vi si farvell. Så mener jeg det er en nødvendig prosess.

mvh

[Gjest tv-tittern]

Jeg fikk inntrykk av at det var faren i samråd med advokatene som hadde tatt denne avgjørelsen.

Rettsvesnet kan vel ikke nekte noen å vise en privat video offentlig selv om den skal anvendes i en rettssak etterpå.

mvh

På TV2 igår kveld sa de at faren ville vise videoene, de intervjuet en "rettsmann", husker ikke stillingen hans, og de nektet å vise videoene, ikke bare pga rettsaken, men også pga at det var sterke scener der, at folk som har opplevd noe i likheten skulle bli spart for sånne scener.

Jeg lurer allikevel på hvorfor faren ikke løser legene fra taushetsplikten ...... det er garantert noe som ikke kommer fram for oss.

[PieLill]

Jeg synes at måten media presenterer saken er spekulativ og på grensen til vemmelig. At saken er i media er en ting. Men det er mange måter å gjøre ting på.

Og det blir også litt vanskelig når man bare får en side av saken, iom at sykehuset ikke er blitt frigitt fra taushetsplikten.

Men som sagt, jeg forstår veldig godt farens kamp, jeg er temmelig sikker på at jeg hadde gjort akkurat det samme selv. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er det rette.

Og det som media presenterer gir oss overhode ikke noe grunnlag for å vite hva som er rett. Men det gir plenty grunnlag for å synes synd på faren, og for å tvile på legene.

Det som skremmer meg mest er hvordan Helsetilsynet nærmest på prinsippielt grunnlag hevder at det ikke kan settes spørsmål ved legenes handlingsmåte og konklusjoner.

Slik jeg forstår saken er det ikke blitt gitt mulighet til reell second opinion. Haukeland har kun hentet inn sine favoritter fra Aker.

mvh

[Gjest tv-tittern]

Jeg synes at måten media presenterer saken er spekulativ og på grensen til vemmelig. At saken er i media er en ting. Men det er mange måter å gjøre ting på.

Og det blir også litt vanskelig når man bare får en side av saken, iom at sykehuset ikke er blitt frigitt fra taushetsplikten.

Men som sagt, jeg forstår veldig godt farens kamp, jeg er temmelig sikker på at jeg hadde gjort akkurat det samme selv. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er det rette.

Og det som media presenterer gir oss overhode ikke noe grunnlag for å vite hva som er rett. Men det gir plenty grunnlag for å synes synd på faren, og for å tvile på legene.

Veldig enig med deg snø.

[snø]

Det som skremmer meg mest er hvordan Helsetilsynet nærmest på prinsippielt grunnlag hevder at det ikke kan settes spørsmål ved legenes handlingsmåte og konklusjoner.

Slik jeg forstår saken er det ikke blitt gitt mulighet til reell second opinion. Haukeland har kun hentet inn sine favoritter fra Aker.

mvh

Jeg har som sagt ikke satt meg supergodt inn i saken ut over det lille jeg har lest i avisene. Så jeg vet ikke detaljer om hva som er gjort og ikke gjort i forhold til å undersøke jenta. Jeg reagerer som sagt bare over den sensasjonspregede måten saken presenteres på i media, med fete typer, bilde av en frisk, smilende jente, og presentasjon av mirakler som har skjedd i andre saker.

Og så reagerete jeg på det jeg hørte om at legene ØNSKET å bli frigjort fra taushetsplikten. Og ut fra det leser jeg at vi neppe har fått vite nok i denne saken til at vi kan gjøre oss opp en mening som er basert på annet enn følelser.

Og mine følelser sier helt klart at man bør vente med å skru av respiratoren. Men det er ikke sikkert at jeg er enig i det, om jeg hadde fått høre det legene ikke kan si. Hvis du forstår?

[PieLill]

På TV2 igår kveld sa de at faren ville vise videoene, de intervjuet en "rettsmann", husker ikke stillingen hans, og de nektet å vise videoene, ikke bare pga rettsaken, men også pga at det var sterke scener der, at folk som har opplevd noe i likheten skulle bli spart for sånne scener.

Jeg lurer allikevel på hvorfor faren ikke løser legene fra taushetsplikten ...... det er garantert noe som ikke kommer fram for oss.

Jeg kan se mange grunner til dette.

Om dette er tilfelle her vet jeg ikke noe om. Men jeg har ved selvsyn sett hvor langt leger kan gå i å diagnostiere pasienter eller pårørende som er uenige med dem med en eller annen psyko.diagnose som fratar vedkommende all troverdighet.

Problemet er at legene påberoper seg et krav på å være i besittelse av absolutte sannheter på en ganske kvalmende måte.

Men dette er mine spekulasjoner som selvsagt kan være feil. Uansett har jeg ikke problemer med å tenke meg at det kan være helt plausible årsaker til at de har valgt slik.

mvh

[Hawkwind]

Samtidig sier en spesialist i Trondheim at de har brukt lite tid på å se om det kan komme framgang.

Tingretten avgjorde ikke at legene handlet riktig, kun at den ikke kunne overprøve legenes avgjørelse. Altså toet tingretten sine hender.

Grunnen til at saken havnet i media var vel at jentas familie ikke så noen annen utvei om de skulle klare å holde barnet i livet til de selv kjente at alle steiner var snudd.

Dessverre er det slik at man iblant må ha "VG-hjelp" for å sikre at en sak får en skikkelig behandling i en offentlig maktstruktur.

Om dette ikke fører til annet enn at pårørende til slutt kan kjenne at nå er alle steiner snudd. Nå kan vi si farvell. Så mener jeg det er en nødvendig prosess.

mvh

Man kan oppnå det også uten å ta i bruk media.

Og jeg har stor forståelse for de pårørendes enasjement - og særskilt stor forståelse for det i denne spesifikke saken.

Så vil tiden vise hva som skjer videre.

[Gjest collett]

Ikke helt enig med deg.

Her har det vært et mangfold av leger inne i bildet. Alle er enige. Ingen av dem har noe som helst motiv for å frarøve jenta et liv. Enhver leges sterkeste ønske er å redde liv, ikke ta liv.

Faren trenger åpenbart mer tid og det bør han få. Det vil være høyst uetisk å koble jenta fra uten at faren er enig i avgjørelsen. Sannsynligvis vil han innse realitetene i fremtiden.

Det blir etter mitt syn helt feil å skape et fiendebilde av legene. Skjønner ikke motivet for det. Vi har dyktige og etisk svært oppegående leger her i landet. Alle steiner er snudd, men helsetilstande er dessverre så dårlig at det ikke er håp.

Ingen må påstå at dette er en lett avgjørelse for en lege. Og at de har økonmiske motiver synes jeg er respektløst og direkte ondsinnet å påstå.