Forskjellige følelser for barne

[Gjest megaanonym]

Jeg må innrømme at jeg har mer følelser for minste barnet enn for det største. Den minste er bare baby, mens den største er over 3 år eldre. Jeg har ikke tålmodighet, reagerer negativt på lukter fra h"n og irriterer meg over den største.

Er dette vanelig eller er det bare aldersforskjellen.

Er dere like glade i barna deres?

[Gjest caissa]

Jeg er like glad i alle mine fire barn, men den følelsen kjenner jeg ikke like godt til alle tider. Noen ganger tenker jeg "skal avertere h*n på bruktmarkedet" Når den ekle tanken er tenkt ler jeg for meg sjøl, så er frustrasjonen over. Men kjærligheten for barna er der hele tiden.

Hvis du har hatt det sånn over tid bør du kanskje kontakte helsesøster eller lege, for dette kan jo ikke være godt for hverken deg eller han. Har du vært inne på tanken om du kan ha en form for fødselsdepresjon?

[memorex]

Har ikke følt det slik selvom den eldste er trassig og "håpløs", mens den minste bare ligger og er grei å ha med å gjøre (ennå). Men jeg husker at når den minste var baby, så tenkte jeg at jeg heller ville ha mistet den hvis jeg måtte velge...nå kan jeg helt klart ikke velge noen av dem.

Ta en prat med helsesøster hvis du føler det er mer enn i de trassige periodene.

Klem fra

[Elis31]

Det er kanskje naturlig at man er nærmest en liten baby, men kan være litt opp og ned hvis den andre er i en vanskelig alder. Prøv å gjør noe hyggelig sammen med den største, og få en positiv tone dere imellom.

Føler selv at jeg kan ha forskjellige følelser for barna mine, men ikke mer glad i den ene eller den andre om du skjønner.

[Gjest prust]

Jeg har tre barn: gutt på 6,5 og to jenter på 4,5 og snart 2 år.

Hun i midten har vi en vanskelig tid med. Hun var rolig som baby, men lærte fort å ta igjen på storebror fra ettårsalderen, og fra to år satte "toårstrassen" inn. Og den har utviklet seg og fortsatt, og hun er ei bestemt jente med en litt vanskelig personlighet. Hun er nok et typisk "midt-imellom-barn", som verken er størst eller minst, og som har litt problemer med å finne sin plass i familien.

Og ja - jeg må innrømme, selv om jeg ikke ønsker å innrømme det - at jeg nok har sterkere følelser for eldstemann og minstemor. Det er sårt å erkjenne det. Jeg har jobbet mye med meg selv det siste året i forhold til dette, og prøver å fokusere på det positive ved henne og de gode stundene vi har sammen.

Jeg vet ikke om det har noen sammenheng, men det ble akutt keisersnitt da hun skulle bli født, og jeg lå i narkose da hun kom ut. Jeg så henne først fire timer etter. Følte jeg gikk glipp av selve fødselen, og det var et stort tap som jeg sleit med det første året.

Sistemann ble født ved planlagt keisersnitt, og det var helt annerledes.

Jeg gjør det jeg kan for å elske henne like høyt som jeg gjør med de to andre, for det ønsker jeg jo. Kanskje det er derfor hun er så "vrang" - at hun hele tiden prøver å bli elsket...?

Uff, nå blir jeg helt på gråten her. Hun er ei herlig jente, og jeg ønsker så inderlig å føle det samme for henne som for de to andre!

Heldigvis har ikke pappaen det slik. Han var jo hod henne disse fire første timene mens jeg sov ut narkosen. Han var også hjemme en periode med henne da hun var 7-8-9 mnd, da jobbet jeg 50%, noe han ikke var med de to andre(han hadde da permisjonen seinere).

Dette ble langt og sårt...

[Gjest togli]

Det er kanskje naturlig at man er nærmest en liten baby, men kan være litt opp og ned hvis den andre er i en vanskelig alder. Prøv å gjør noe hyggelig sammen med den største, og få en positiv tone dere imellom.

Føler selv at jeg kan ha forskjellige følelser for barna mine, men ikke mer glad i den ene eller den andre om du skjønner.

Som jeg skulle skrevet det selv :-)

[Noraførr]

Jeg har to barn med min mann - i tillegg har han tre barn fra forrige ekteskap.

Personlig har jeg ingen preferanser i forhold til mine to barn - Jeg er utrolig glad i dem begge - og følelsen for dem er den samme. Jeg er også utrolig glad i mine tre stebarn, selv om de ikke nærer helt de samme følelsene i meg som mine egne barn gjør.

Når vi ventet nr. 2, var jeg imidlertid veldig usikker på meg selv. Om det i det hele tatt var mulig å bli like gald i nr. 2 som i nr. 1. Selv om morgenen den dagen vi skulle få lillesøster, tenkte jeg; Ja, ja jeg skal i alle fall gjøre så godt jeg kan! Så kom lillesøster og gjorde alle mine verste tanker til skamme )

Når det gjelder min mann er det annerledes. Jeg kunne fort se at det er to av barna som står ham nærmere enn de andre - Ikke at han gjør stor forskjell på barna, men fordi jeg ser at to av barna gjør ham spesielt "myk og medgjørlig" :oD

Han er veldig klar over dette selv - men jeg tror ikke han selv vil si at han er mer glad i disse to barna (ett barn fra hvert av kullene) ... kanskje barne at de står ham litt nærmere enn de andre. Må jo legge til at de er utpregede pappajenter disse to.

fra

[kizmiaz]

Tror ikke det har noe med dine grunnleggende følelser for barna å gjøre, slik at du elsker det ene mer enn det andre.

Man har lett for å fokusere mye på babyen, og tiden babyen tar går ofte litt på bekosning av større barn. Nå er 3 åringen din også i en alder da h*n sikkert er sjalu og kan lett føle seg tilsidesatt, samtidig som h*n er i en krevende fase av utviklingen, som småbarn flest på den alderen. Da kan irritasjon over trass og konflikter føre til at man der og da føler at man er mindre glad i det store barnet enn i babyen.

Skjønner absolutt hva du mener, for det er lettere å "være glad i" dvs. vise positive følelser for, et barn som er "snilt", gjør som man sier, opptrer rolig og greit, sover og spiser som vi vil, enn overfor et barn som man har konflikter med. Men jeg mener at man ikke må foveksle dette med at man ikke elsker barna sine like høyt, for det gjør du, helt sikkert!

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har de samme følelsene for de alle tre. Jeg prøver ikke å lure meg selv.

Jeg blir mest sint på eldstejenta, fordi hun har hatt så til de grader bein i nesa helt siden hun ble født på godt og vondt.

Men det påvirker ikke mine følelser for henne.

[Gjest sjøstjerna]

Ja, elsker dem alle tre. Men på forskjellig måte...

Yngste er til å spise opp. Jeg vil kose, susse nusse og klemme hele tiden. Han er minst og deilig å ta i.

Mellomste er så god. Snakker rett fra levera, og er mild og medgjørlig. Meget "lydig" og koselig barn. Liker å snakke å snakke med han. At han deler sine tanker.

Eldste er jeg stolt av. Nydelig datter som er snill og omtenksom. Hun får ikke like mye oppmerksomhet- og hun er ikke opptatt av det heller. Hun er mer opptatt med venninner. Jeg forsøker dog å invitere til jente-kafe etc iblant.

Så jo, jeg er glad i dem alle tre. Men igjen- på litt ulik måte. Men det betyr ikke at jeg er MER glad i ene fremfor den andre. Kan det være slik for deg? Husk- med baby og 3 åring er det lett å tenke slik du skriver. Yngste så gulle-god- og eldste i trassalder- kombinert med sjalusi. Klart man kan da kjenne på gode følelser for minste- og kjenne mest sinne for eldste...

Finnes ikke noe unaturlig i det hele tatt..