Nå har jeg gjort noe jeg angrer veldig på...

[Gjest anonym og skamfull]

Jeg opplevde en riktig ubehagelig episode utenfor et kjøpesenter forleden. Hele dagen hadde vi hatt kontroverser med vår 6 år gamle sønn. Vi var slitne etter en (nødvendig) handletur i lørdagsrushen, og opplevde på tampen av denne nok en konflikt med vår sønn. Han nektet å røre seg, langt mindre ville han gå til bilen. Foreldrene hadde handlevogn og en svært forkjølet 3 år gammel datter som satt i den, blant mange bæreposer. Det var også sur vind og kaldt, så for å unngå ytterligere sykdom ville vi forte oss. Sønnen vår blånektet fortsatt å røre seg der han stod ved inngangspartiet til hallen. Det nyttet ikke med rolig forhandling eller annen pedagogisk virksomhet. Jeg tenkte han skulle skjønne at vi mente alvor, og vi begynte å gå. Bilen stod ikke så langt unna, og vi snudde oss etter ham hele tiden. Selv ble han ble stående på stedet. Framme ved bilen snudde jeg raskt og gikk for å hente ham. Så han stod sammen med en dame. Han gråt, og da jeg forklarte at det var ment som en lærepenge, syntes damen det var en altfor streng "straff". Riktignok kjører bilene (sakte) forbi senterets inngang, og det er mange mennesker der, så jeg skjønner at det kunne se brutalt ut. Han fortalte i ettertid at han ble redd da han ikke lenger så oss. Det skjøner jeg selvfølgelig godt. Men jeg ber om forståelse for to ting; at vi hadde en baktanke med måten vi taklet det på, selv om jeg denne gangen "i kampens hete" kanskje tok gal avgjørelse. For det andre kan det noen ganger kan være svært tøft å være småbarnsforeldre. Ofte er man sliten, presset opp i et hjørne av alt en burde og skulle ha gjort. Når jeg så i tillegg ser oss som svært påpasselige og kjærlige foreldre, oppleves det kanskje ekstra sårt å få "bebreidende" kommentarer av den art som ble gitt her. Å bli mistenkt for å være "dårlig forelder" er noen av det verste jeg kan bli beskyldt for. Dette innlegg for å få ut noen av de vonde følelsene jeg sitter igjen med, ikke rent lite bestående av anger...

Jeg vil gjerne høre andres kommentarer til dette. Tenker fremdeles på det med knip i magen, og skal aldri, aldri gjøe noe liknende igjen...

[Rhea Silvia]

Noe av det viktigste med å være forelder er å lære av sine feil!

Neste gang handler en av foreldrene og den andre er hjemme barna. Forklar 6 åringen det!

Jada, det du gjorde var dumt og kanskje farlig. Det gikk bra,du angrer og har lært noe.

Snakk og forklar det for 6 åringen, fortell at du gjorde galt men at hans oppførsel uansett var uønsket. ( men ikke gi han skylden for din handling!)

Og trøst deg med at det blir bedre om en stund, før neste "periode" begynner.

[Gjest Isbinne]

Du er bare et menneske. De fleste barn ville nok kommet etter da foreldrene begynte å gå.

Jeg har gjort noe lignende en gang, og jeg får tårer i øynene hver gang jeg tenker på episoden. Bare at det var ikke mitt barn, men en gutt i barnehagen jeg jobber i. Jeg hadde det vondt med meg selv lenge etter den episoden :-(

[Gjest sjøstjerna]

Klart dette ikke er noe du/vi gjør til vanlig. Jeg har også gjort det. EN gang.

Men hva skulle du ellers ha gjort? Ingenting nyttet. Han nektet, og insisterte på å stå i ro... Jeg ville gitt advarsel- og sagt at jeg kom til å gå til bilen. Spurt igjen om han ble med. Og om ikke- så ville jeg gjort akkurat som du gjorde...

Dette gjør man EN gang. Leksa er lært. Etterpå snakket jeg med barnet, og forklarte hva jeg tenkte- og hørte nøye etter hva barnet fortalte. Vi hadde rolig og fornuftig samtale om saken. Jeg sa jeg ikke hadde likt å gjøre det, og at jeg elsket barnet. Men at det faktisk er jeg som bestemmer, og at det da absolutt var nødvendig å gå til bilen. Lillesøster syk, kald vind, etc etc. At jeg aldri ville levnet han, men at jeg heller ikke har tid å snikk-snakke med han bestandig. Slik jeg ser det, satte denne moren- og jeg- en klar grense. Dit men ikke lengre. Og tro meg- leksa var lært.

Ja, dette kan virke brutalt. Men ærlig talt, jeg tror at ikke at rolig og pedagogisk snakk _alltid_ er løsningen.

[mariamamma]

Har opplevd tilsvarende selv, vi. Jenta nektet å komme, så da begynnte vi å gå (etter flere advarsler). Vi sa vi skulle gå og da måtte vi jo vise at det var alvor. Men vi har kun gjort dette i områder hvor det ikke er biler.

I denne situasjonen tror jeg nok vi hadde valgt at den ene av oss hadde hentet bilen. Det blir jo ikke samme konsekvens, men jeg hadde nok vært mer engtelig for om jenta mi ville løpt rett ut og blitt påkjørt fremfor å tenke oppdragelse og konsekvenser. Ingen kritikk til dere, men slik hadde nok vi gjort det her i huset.

[kakki1365380609]

Dette har jeg også gjort. Min seksåring insisterte på å bo i butikkens lekerom og nektet å komme. Jeg sa da at han fikk bare bo der en stund om han ville og gikk ut i bilen med de to andre ungene og varene. Bilen sto slik at jeg hele tiden kunne se inngangspartiet til butikken, ca ti meter unna. Da alt var lasset i bilen gikk jeg tilbake for å hente utflytteren og da kom han tuslende av seg selv ut døren. Ingen dårlig samvittighet her i gården verken fra ham eller meg. Vi bare konkluderte med at det ikke var så gøy å bo der alene og at familier har det koseligere når man er sammen.

Forøvrig gjør vi hva vi kan for å ikke måtte gå på butikken alle sammen samtidig, for det kan være en skikkelig prøvelse:o)

[PieLill]

Jeg har aldri vært i en situasjon der jeg har følt meg tvunget til å gjøre noe slikt. Ungene har alltid kommet hyldende etter. Men det anser jeg som en tilfeldighet.

Det har for meg fort kunnet oppstå situasjoner der jeg hadde vært tvunget til å la et gjenstridig barn stå igjen for å i det hele tatt noen gang komme meg til bilen. Det er grenser for hvor mye jeg fysisk er i stand til å bakse med meg av varer, søsken og en gjenstridig unge.

Om du i etterkant føler at du gikk vel langt, har du sannsynligvis rett i det. Du ser kanskje også i etterpåklokskapens lys andre måter du rent praktisk kunne løst problemet på. Ytterligere diplomati tror jeg ikke er blant alternativene. Det er ikke bra for barn og helt umulig for foreldre, om barna skal få komplisere og forsinke hver minste ting med vettløse diskusjoner.

Men skurken i denne historien er vedkommende som satte barnet ditt ytterligere opp mot dere som foreldre ved å bebreide dere. H*n burde heller sagt noe sånt som at "Det er klart de ikke reiser fra deg, men når du ikke ville følge med måtte de ta de andre tingene først."

Man skal være _meget_meget_ forsiktig med å dømme hvordan noen behandler et barn når man bare ser et utsnitt på noen få minutter og ikke hatt ungen fra klokken 6 om morgenen.

Om du ikke er ferdigsnakket med barnet bør du selvsagt be om unnskyldning for det du mener du selv gjorde galt, om du ikke alt har gjort det. Men ikke la han slippe unna en millimeter av sitt ansvar for situasjonen. Be han f.eks. forklare deg hva i hele vide verden dere ellers skulle gjort.

mvh

[PieLill]

Dette har jeg også gjort. Min seksåring insisterte på å bo i butikkens lekerom og nektet å komme. Jeg sa da at han fikk bare bo der en stund om han ville og gikk ut i bilen med de to andre ungene og varene. Bilen sto slik at jeg hele tiden kunne se inngangspartiet til butikken, ca ti meter unna. Da alt var lasset i bilen gikk jeg tilbake for å hente utflytteren og da kom han tuslende av seg selv ut døren. Ingen dårlig samvittighet her i gården verken fra ham eller meg. Vi bare konkluderte med at det ikke var så gøy å bo der alene og at familier har det koseligere når man er sammen.

Forøvrig gjør vi hva vi kan for å ikke måtte gå på butikken alle sammen samtidig, for det kan være en skikkelig prøvelse:o)

"Forøvrig gjør vi hva vi kan for å ikke måtte gå på butikken alle sammen samtidig, for det kan være en skikkelig prøvelse:o)"

Jepp!

Må man så må man og stakkars oss og alle som utsettes for oss!

;-)

[Gjest AveM]

Jeg tror alle foreldre av og til havner i situasjoner som gir en guffen smak i ettertid. Det er ikke alltid en klarer å være så pedagogisk når en står midt i det, men så vet man jo etterpå hva som ikke fungerte. Ta det heller som en erfaring framfor å dømme dere så hardt.

Jeg ser og hører ofte unger som lager "show" for foreldrene sine midt i offentligheten. Må si jeg føler mest med foreldrene ;-) Slike opptrinn har jeg jo vært i selv med egne barn.

[Gjest anonym og skamfull]

Noe av det viktigste med å være forelder er å lære av sine feil!

Neste gang handler en av foreldrene og den andre er hjemme barna. Forklar 6 åringen det!

Jada, det du gjorde var dumt og kanskje farlig. Det gikk bra,du angrer og har lært noe.

Snakk og forklar det for 6 åringen, fortell at du gjorde galt men at hans oppførsel uansett var uønsket. ( men ikke gi han skylden for din handling!)

Og trøst deg med at det blir bedre om en stund, før neste "periode" begynner.

Takk for at dere tok dere tid. Jeg hadde gjort det dere også sier; pratet og koset mye med ham i etterkant. Vi har hatt en deilig dag sammen i dag, med masse kos og oppmerksomhet. Tror vi har lært noe, både han og jeg! Igen takk for at dere ikke bebreidet meg ytterligere...

God uke!

[Gjest Bær barnet!]

Jeg leste en gang o foreldre og barn bladet at man ikke skulle bruke den metoden du gjorde. Barnet kan oppfatte det som at du ikke er glad i det var begrunnelsen. Man skulle heller bære med seg ungen selsv om den både hylte og skreik fremfor den metoden du brukte.

[kakki1365380609]

Jeg leste en gang o foreldre og barn bladet at man ikke skulle bruke den metoden du gjorde. Barnet kan oppfatte det som at du ikke er glad i det var begrunnelsen. Man skulle heller bære med seg ungen selsv om den både hylte og skreik fremfor den metoden du brukte.

Dersom man har et ekstra sett med armer så er jo det en grei løsning. Evt synes det er greit å sett fra seg handleposer og et evt mindre søsken som ikke kan gå selv.

[jubalong70]

Jeg forstår deg godt jeg. Det er ikke bare lett å være sliten og stresset småbarnsforelder. Og når det har vært konflikter over lang tid blir man litt desperat.

Damen som kom med bebreidelser hadde ikke vært sammen med dere, og kjente dere ikke, og kunne dermed heller ikke komme med noen velbegrunnet kommentar.

I ettertid kan man jo kanskje si at det ikke var den helt rette måten å gjøre det på. Men det er jo umulig å gjøre det rette 100% av tiden!

Gi gutten en god klem og si du er glad i ham. Og så slutter du å ha dårlig samvittighet.

[lille fisk]

Jeg synes ikke det er noe galt i det du har gjort... Min mor gjorde det med meg, og jeg ser stadig vekk andre som gjør det med sine barn, og det pleier å funke. De pleier å komme løpende etter.

Du kan jo ikke komme med tomme trusler heller. Det er jo noe han lærer av, så neste gang du kommer med en trussel vil han ikke tro på deg, har jeg lært av dr.Phil!!

Jeg har ikke barn selv, men jeg vil tro at jeg hadde gjort akkurat det samme som deg. Det funker på bikkja hvertfall!! ;o)

[Line]

Ta det med ro du. Det der har jeg gjort mange ganger selv, og det funket faktisk til slutt. Ungene har sluttet å nekte å komme med meg når jeg ber dem om det.

Hev deg over det hun dama sa, det var nå tross alt bedre at du valgte den fremgangsmåten, enn at du kjeftet høylydt og filleristet ungen din!

)

[Lillemus]

Jeg skjønner at det rant over for dere, men jeg tror alikevel ikke at jeg hadde kommet til å gå fra et barn på et kjøpesenter akkurat...

[baktus]

Vet du hva - jeg hadde gjort akkurat det samme som deg. Tror ikke jeg hadde angra så mye som du gjør, da.

Det ble rett og slett for mye bråk og styr med sønnen deres, og han må forstå at ett sted går grensa.

Du hadde full kontroll over hvor han var, og du snudde i tillegg for å hente ham.

- Klart det kunne virke rart på en utenforstående som ikke hadde sett noe av forløpet!

Unger kan være utspekulerte, og særlig når de ser at vi foreldre blir slitne og ikke vet helt hvordan vi skal takle situasjonen.

Tror det er oppførselen til den ukjente dama som gjør at du føler deg ille til mote.

Ikke tenk mer på denne saken!

Du kjenner deg sjøl og er bevisst og omsorgsfull mot ungene dine - ikke la deg dømme av en ukjent. Og ikke la 6-åringen ta hele styringa!

klem

[Gjest togli]

Jeg har selv forbarmet meg over en unge som jeg tydelig så lette etter mamma og pappa. Etter et lite øyeblikk kom mammaen og hun var nok litt flau da hun sa at han ikke hadde villet følge dem og at de derfor hadde villet gi han en liten lærepenge... Heldigvis fikk jeg sagt at jeg flere ganger hadde hatt lyst til å gjøre det samme mht mine egne barn. Tror nok mammaen pustet lettet ut da, ja!

Jeg synes ikke du gjorde noe feil her. Gutten din lærte forhåpentligvis noe av denne saken :-)

[Gjest togli]

Jeg leste en gang o foreldre og barn bladet at man ikke skulle bruke den metoden du gjorde. Barnet kan oppfatte det som at du ikke er glad i det var begrunnelsen. Man skulle heller bære med seg ungen selsv om den både hylte og skreik fremfor den metoden du brukte.

Hvis man bruker slike metoder er det nok viktig at man i etterkant snakker om hendelsen. Da får man samtidig presisere at barnet er høyt elsket :-)

Det er ganske uaktuelt for meg å bære min åtteåring ut fra et kjøpesenter når jeg samtidig har med meg ettåringen... Hun kan innimellom oppføre seg som en trassig unge fortsatt ;-)

[PieLill]

Jeg leste en gang o foreldre og barn bladet at man ikke skulle bruke den metoden du gjorde. Barnet kan oppfatte det som at du ikke er glad i det var begrunnelsen. Man skulle heller bære med seg ungen selsv om den både hylte og skreik fremfor den metoden du brukte.

En grei metode om du er en kombinasjon av blekksprut og vektløfter.

mvh