Begravelse med små barn

[Nusket]

Min oldemor døde for noen dager siden og ble begravet torsdag i forrige uke. Jeg stod henne veldig nær og tenkte derfor at jeg ville si farvel til henne på en rolig måte uten at barna var med. Vi skaffet barnevakt til dem. Den ene har nettopp fylt 6 år og den andre er 3,5 år. I samme øyeblikk som jeg kom inn i kapellet, så angret jeg noe fryktelig på at jeg ikke tok de med. De har vært en del sammen med henne og har fått mye penger og godteri. De vet godt hvem henne er. Det er helt forferdelig som jeg angrer på dette. Jeg vet at hun ville ha ønsket at de var der. Jeg tenkte kun på meg selv, og at jeg ville ha fred og ro. Barnet på 3,5 år er nemlig litt av en villstyring. Men jeg ser nå i ettertid at han nok hadde skjønt alvoret i situasjonen. Vi var og tente lys ved graven dagen etter. Da var barna med. Han på 6 år har spurt i ettertid hvorfor han ikke kunne få se at oldemor ble lagt i jorda.

Uff. Jeg klarer ikke og få fred. Det hadde vært mulig å komme over dette, hvis jeg nå ikke angrer så fælt.

Hva har dere andre gjort ved begravelser? Ha små barn vært med?

[Gjest Elextra]

Det er jo ikke noe å gjøre med nå, du får ta dem med til graven, kanskje kan dere ha med lys og blomster og gjøre en minnestund ut av det.

Selv ville jeg nok tatt med barna i besteforeldres begravelser (har ikke oldeforeldre), men til fjerne slekt og venner ville jeg nok latt i hvertfall villstyringen min på to og et halvt være hjemme.

[mumitrollet]

Podens oldefar døde da han var ca like gammel som din sønn. Av div årsaker ble det ikke til at han ble med i begravelsen, men vi snakket mye om det osv, og han skjønte at oldefar var død. Hadde det vært mulig skulle han vært med, definitivt. Jeg tror ikke barn trenger å skjermes for en så naturlig ting som at gamle mennesker dør.

Poden har vært mange ganger på oldeforeldrenes gravsteder, og "prater" med dem som den naturligste ting i verden.

Når det er sagt: Gjort er gjort og spist er spist. Nytter ikke å angre på det. Du kan jo snakke med barnet og ta det med på graven. la det tenne lys etc.

[Nusket]

Jeg mener selvfølgelig barna mine sin oldemor og min bestemor.

[mariaflyfly]

Lillemann hadde et svært nært forhold til sine oldeforeldre, og var med i begge begravelsene (ett års mellomrom, han var 4 og 5 år). Det gikk veldig fint, og jeg er glad han var med.

Han savner dem fortsatt, særlig Oldefar, og vi ser ofte på bilder og snakker om dem.

[Gjest pekka]

Det ble ganske sikkert tatt bilder av kisten som du kan vise til dine barn. Du må ikke angre, det er en mening med alt.......

[Nusket]

Det ble ganske sikkert tatt bilder av kisten som du kan vise til dine barn. Du må ikke angre, det er en mening med alt.......

Ja, jeg regner med at begravelsesbyrået tok bilder. Men det var det der med "farvel", da. Kommer nok alltid til å angre på dette.

[Nusket]

Podens oldefar døde da han var ca like gammel som din sønn. Av div årsaker ble det ikke til at han ble med i begravelsen, men vi snakket mye om det osv, og han skjønte at oldefar var død. Hadde det vært mulig skulle han vært med, definitivt. Jeg tror ikke barn trenger å skjermes for en så naturlig ting som at gamle mennesker dør.

Poden har vært mange ganger på oldeforeldrenes gravsteder, og "prater" med dem som den naturligste ting i verden.

Når det er sagt: Gjort er gjort og spist er spist. Nytter ikke å angre på det. Du kan jo snakke med barnet og ta det med på graven. la det tenne lys etc.

Jeg tenkte ikke på og skjerme dem. De var med og så henne på sykehjemmet. Hun fikk hjerneslag. De så henne i live ganske nært opptil dødstidspunktet.

Jeg tenkte rett og slett bare på meg selv, og at det ville bli slitsomt med lillegutt som kanksje ikke ville ha sittet stille. Dette var synd.

Jeg forhørte meg ikke med noen heller. Uff a meg.

[gullfisk]

Kjære deg, det er slett ikke sikkert at barna ville forstått alvoret og hatt en fin og varm opplevelse av begravelsen, det kan du ikke vite. Det kan godt hende du gjorde det riktige, og at det var best for alle parter slik det ble. Ikke minst fikk jo du tatt et rolig farvel istedet for å måtte tenke på barna og deres opplevelse. Det kan være svært skremmende med begravelser for små barn, det at de voksne rundt en gråter og stemningen som er trykkende.

Det er sikkert flott for barna å gå til graven, og snakke om ordlemor osv.

[PieLill]

Kondolerer.

Hva tror du er viktigst for bestemoren din og oldemoren til barna?

At du satte pris på henne mens hun levde, at hun fikk kontakt med oldebarna sine, eller at oldebarna var i begravelsen?

At du hedrer hennes minne sammen med barna ved å sette lys på graven, ved å se på bilder av henne, snakke om de gode minnene eller at barna var i begravelsen?

Jeg ville ikke nølt med å ta med et barn i en begravelse, men jeg ville tenkt meg nøye om før jeg tok med en villstyring.

Jeg kan forstå at du i ettertid angrer deg. Men det kunne hendt du angret deg om du tok med barna og minsten gikk av hengslene.

Se for deg at du kunne snakke med bestemoren din om dette nå. Ville hun stått med dystert ansikt og lang pekefinger og bebreidet deg. Eller ville hun smilt og sagt, "Jeg forstår, plag ikke deg selv med dette?"

Du gjorde ikke noe respektløst overfor din bestemor. Du gjorde det du syntes var riktigst der og da, men i etterkant angret du deg.

Ikke plag deg selv med dette lengre. La heller sorgen over tapet få blandes med gleden over at både du og barna dine har fått lov å kjenne denne fantastiske kvinnen.

Klem om du vil ha den.

mvh

[Gjest prust]

Han eldste min har vært med i begravelse to ganger, men da var han bare hhv 7 mnd og nesten to år. De siste årene har det heldigvis ikke vært noen begravelser å gå i.

Vi snakker ofte om oldeforeldrene som er døde, og går av og til på gravene og tenner lys. Jentene (som ikke var født da oldemor døde) er også med på dette, og synes det er fint å være på kirkegården.

Kanskje du skulle gjort det annerledes, men det kan du ikke gjøre noe med. Gjør det du kan for at de skal huske oldefar og tenn lys på graven hans og se på bilder av ham sammen med ungene!

[Gjest pekka]

Ja, jeg regner med at begravelsesbyrået tok bilder. Men det var det der med "farvel", da. Kommer nok alltid til å angre på dette.

Kanskje du kan finne frem ting som minner om henne, snakke om henne og ta farvel? Eller oppsøke hennes bolig å gjøre det der? Hm...

[Nusket]

Kjære deg, det er slett ikke sikkert at barna ville forstått alvoret og hatt en fin og varm opplevelse av begravelsen, det kan du ikke vite. Det kan godt hende du gjorde det riktige, og at det var best for alle parter slik det ble. Ikke minst fikk jo du tatt et rolig farvel istedet for å måtte tenke på barna og deres opplevelse. Det kan være svært skremmende med begravelser for små barn, det at de voksne rundt en gråter og stemningen som er trykkende.

Det er sikkert flott for barna å gå til graven, og snakke om ordlemor osv.

Takk. Det er et sånt svar jeg trenger å støtte med til nå som jeg er så trist.

Barna kommer nok over det.

Det gjør mest vondt det at jeg ikke får sagt unnskyld til henne som er død. Men noen andre uoppgjorte ting har vi jo ikke, da. Det finnes nok folk som har det værre enn meg.

[lonelyP]

I min familie har små barn fått velge litt selv. Foreldrene forklarer og trøster. Har aldri vært problem med urolige unger, de merker stundens alvor de også. Han ene var med når lokket ble lagt på kisten, dette syntes han var litt ekkelt og ville derfor ikke være med i begravelsen.

Men det er jo litt sent å angre nå. Prøv å lage til en liten seremoni bare dere på graven, tenn lys, snakk om oldemor. Det kan nok bli like bra for barna det og kan også bli en fin måte å ta farvel på.

[Nusket]

Kondolerer.

Hva tror du er viktigst for bestemoren din og oldemoren til barna?

At du satte pris på henne mens hun levde, at hun fikk kontakt med oldebarna sine, eller at oldebarna var i begravelsen?

At du hedrer hennes minne sammen med barna ved å sette lys på graven, ved å se på bilder av henne, snakke om de gode minnene eller at barna var i begravelsen?

Jeg ville ikke nølt med å ta med et barn i en begravelse, men jeg ville tenkt meg nøye om før jeg tok med en villstyring.

Jeg kan forstå at du i ettertid angrer deg. Men det kunne hendt du angret deg om du tok med barna og minsten gikk av hengslene.

Se for deg at du kunne snakke med bestemoren din om dette nå. Ville hun stått med dystert ansikt og lang pekefinger og bebreidet deg. Eller ville hun smilt og sagt, "Jeg forstår, plag ikke deg selv med dette?"

Du gjorde ikke noe respektløst overfor din bestemor. Du gjorde det du syntes var riktigst der og da, men i etterkant angret du deg.

Ikke plag deg selv med dette lengre. La heller sorgen over tapet få blandes med gleden over at både du og barna dine har fått lov å kjenne denne fantastiske kvinnen.

Klem om du vil ha den.

mvh

Tusen takk for klemmen og ordene.

Det tar nok litt tid før jeg kommer over dette.

[PieLill]

Jeg tenkte ikke på og skjerme dem. De var med og så henne på sykehjemmet. Hun fikk hjerneslag. De så henne i live ganske nært opptil dødstidspunktet.

Jeg tenkte rett og slett bare på meg selv, og at det ville bli slitsomt med lillegutt som kanksje ikke ville ha sittet stille. Dette var synd.

Jeg forhørte meg ikke med noen heller. Uff a meg.

Jeg tror ikke barna dine behøvde den begravelsen for å kunne ta farvel på en god måte. Det kunne til og med blitt et vanskelig minne om yngsten ikke greide å være rolig.

For deg var begravelsen viktig. Du hadde lov å tenke på deg selv. Det er ikke sikkert du har gjort noe feil i det hele tatt.

mvh

[Nusket]

I min familie har små barn fått velge litt selv. Foreldrene forklarer og trøster. Har aldri vært problem med urolige unger, de merker stundens alvor de også. Han ene var med når lokket ble lagt på kisten, dette syntes han var litt ekkelt og ville derfor ikke være med i begravelsen.

Men det er jo litt sent å angre nå. Prøv å lage til en liten seremoni bare dere på graven, tenn lys, snakk om oldemor. Det kan nok bli like bra for barna det og kan også bli en fin måte å ta farvel på.

Jo, jeg må nok ordne et besøk i ettertid. Jeg vi bor 50 mil unna graven, men en ide hadde faktisk vært og være ved graven ved hennes bursdag i mars. Det tror jeg at jeg må gjøre. Nå ble det litt lettere.

[PieLill]

Tusen takk for klemmen og ordene.

Det tar nok litt tid før jeg kommer over dette.

Når man mister noen man er veldig glad i hender det at man opplever det jeg kaller for psaudosorg.

At noe som egentlig ikke er en essensiel del av helheten blir veldig stor og trist og uoverkommelig. Men egentlig er det bare en kamuflert sorg over selve tapet.

Kan det være noe slikt du opplever nå?

mvh

[Nusket]

Jeg tror ikke barna dine behøvde den begravelsen for å kunne ta farvel på en god måte. Det kunne til og med blitt et vanskelig minne om yngsten ikke greide å være rolig.

For deg var begravelsen viktig. Du hadde lov å tenke på deg selv. Det er ikke sikkert du har gjort noe feil i det hele tatt.

mvh

Det føltes i hvert fall riktig i dagene før begravelsen.

Føler at jeg legger skylda på min lille pode. Han er jo ikke så ille. Stakkars gutt.

[Nusket]

Når man mister noen man er veldig glad i hender det at man opplever det jeg kaller for psaudosorg.

At noe som egentlig ikke er en essensiel del av helheten blir veldig stor og trist og uoverkommelig. Men egentlig er det bare en kamuflert sorg over selve tapet.

Kan det være noe slikt du opplever nå?

mvh

Det kan jo være det, ja.

Må nok tenke litt på hva jeg føler meg trist for.

Vi bor jo 50 mil unna graven og barndomsbyen min, så det kan være mange reaksjoner som spiller inn psykisk nå.

Tusen takk for at du fortalte meg det. Kanskje jeg skulle lese litt om sorgreaksjoner.