Begravelse med små barn

[mariaflyfly]

Glemte å si at jeg ikke tror det er så viktig at sønnen din var med. Jeg tror det er mye viktigere å hjelpe han til å huske på Oldemor slik hun var da hun levde, at han husker de glade og gode tingene ved henne.

[PieLill]

Takk. Det er et sånt svar jeg trenger å støtte med til nå som jeg er så trist.

Barna kommer nok over det.

Det gjør mest vondt det at jeg ikke får sagt unnskyld til henne som er død. Men noen andre uoppgjorte ting har vi jo ikke, da. Det finnes nok folk som har det værre enn meg.

Tror du virkelig bestemoren din ville bebreidet deg og behøvd en unnskyldning?

Dere tok farvel uten noe som helst uoppgjort. Slik er det fortsatt. Tror du virkelig at bestemoren din ville la dette, som tross alt bare blir en detalj, komme i veien for alt det gode som har vært?

mvh

[PieLill]

Det føltes i hvert fall riktig i dagene før begravelsen.

Føler at jeg legger skylda på min lille pode. Han er jo ikke så ille. Stakkars gutt.

Mine unger er heller ikke så ille. Men det er enkelte sammenhenger jeg ikke ønsker å ha dem med i... ;-)

Det er ikke snakk om _skyld_. Det er bare snakk om en avgjørelse du i ettertid tviler på.

mvh

[Nusket]

Tror du virkelig bestemoren din ville bebreidet deg og behøvd en unnskyldning?

Dere tok farvel uten noe som helst uoppgjort. Slik er det fortsatt. Tror du virkelig at bestemoren din ville la dette, som tross alt bare blir en detalj, komme i veien for alt det gode som har vært?

mvh

Nei, jeg håper ikke det.

[PieLill]

Nei, jeg håper ikke det.

Tenk deg om...

Du _vet_ vel egentlig at hun ikke ville bebreidet deg?

Når vi har vært veldig glad i noen ønsker vi gjerne å hedre dem med at alt skal være perfekt omkring begravelsen. I etterkant har man da kanskje lett for å lete etter "feil" og så bebreide seg selv mye.

Men tenk hva bestemoren din hadde. Hun hadde et barnebarn som var glad i seg. Som kom da det gikk mot slutten. Som tok med oldebarna. Som kom i begravelsen og hadde hennes oldebarna med seg i hjertet. Som vil minnes henne og la oldebarna minnes henne...

Om jeg noen gang er så heldig og bli bestemor og oldemor, vet jeg ikke hva mer jeg skulle be om eller forlange.

mvh

[jubalong70]

Vi var i begravelse på fredag - til mormoren min. Jeg hadde med alle barna som er 6, snart 5 og så lillebror som er 3 mnd. Jeg er glad de var med. Lillesøster gråt hele seremonien. Begge ville gjerne se oldemor i kisten, men det var ikke mulig.

Likevel syntes jeg det var godt å ha dem der. Både fordi jeg fikk noe annet å konsentrere meg om enn bare sorgen, men også fordi barna fikk ta del i noe som forhåpentligvis gjorde at de bedre forstår at livet hennes er slutt.

Nå var mormoren min svært dement og uten språk, men jentene var glade for å kunne besøke henne på sykehjemmet likevel.

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet. Gjort er gjort. Dere hadde en fin stund på kirkegården etterpå. Det er ofte vanskelig å vite hva som er rett besluttning. Og jeg kan veldig godt forstå at det ikke fristet å ha med en vilter 3,5 åring på en begravelse. Kanskje hadde det ikke blitt noen fin stund for deg og dine om de hadde vært med?

[Lillemus]

Mine har vært med i to begravelser, første gangen var de 2 og 4 år, andre gangen 3 1/2 og 5 1/2 år. Andre gangen var det min mor som døde etter et kreftleie og da var de med og besøkte henne mens hun var syk, de var med på sykehuset og så henne etter at hun døde og de var med både i kirken, på kirkegården og i samværet etterpå.

Jeg tror det har vært veldig fint og avskrekkende for mine to å få se det på nært hold og få spørre der og da. Å få slippe ikke å vite hvordan det så ut og kanskje synes det høres skremmende ut. Angrer overhode ikke på at vi involverte dem såpass mye.

[Helmi]

Det kan jo være det, ja.

Må nok tenke litt på hva jeg føler meg trist for.

Vi bor jo 50 mil unna graven og barndomsbyen min, så det kan være mange reaksjoner som spiller inn psykisk nå.

Tusen takk for at du fortalte meg det. Kanskje jeg skulle lese litt om sorgreaksjoner.

Det er lurt å lese om sorgreaksjoner - det et fins mange fine bøker, også for barn. Men jeg tror ikke du finner noe om "pseudosorg" - det har jeg aldri hørt om selv om jeg har lest MANGE bøker om emnet. Pseudo betyr jo uekte eller oppdiktet...

[PieLill]

Det er lurt å lese om sorgreaksjoner - det et fins mange fine bøker, også for barn. Men jeg tror ikke du finner noe om "pseudosorg" - det har jeg aldri hørt om selv om jeg har lest MANGE bøker om emnet. Pseudo betyr jo uekte eller oppdiktet...

Nei, det ville overraske meg stort om man fant psaudosorg i litteraturen. Det var det nærmeste ordet jeg fant på å dikte opp i farten for å beskrive fenomenet. Så skrev jeg også "...det _jeg_ kaller for psaudosorg."

Ordet psaudonym bruker man jo når man egentlig heter Per, men kaller seg for Pål. Den egentlige personen gjemmer seg bak en annen identitet / et annet navn. Psaudosorg blir da som følger når man egentlig sørger over en ting, men sorgen kommer i en annen forkledning, det ser ut som man sørger over noe helt annet.

Om ordet er nytt og revelusjonerende eller irriterende alt etter den som leser, er selve fenomenet velkjent.

;-)

mvh

[PieLill]

Mine har vært med i to begravelser, første gangen var de 2 og 4 år, andre gangen 3 1/2 og 5 1/2 år. Andre gangen var det min mor som døde etter et kreftleie og da var de med og besøkte henne mens hun var syk, de var med på sykehuset og så henne etter at hun døde og de var med både i kirken, på kirkegården og i samværet etterpå.

Jeg tror det har vært veldig fint og avskrekkende for mine to å få se det på nært hold og få spørre der og da. Å få slippe ikke å vite hvordan det så ut og kanskje synes det høres skremmende ut. Angrer overhode ikke på at vi involverte dem såpass mye.

Hva mener du med avskrekkende i denne sammenhengen.

mvh

[Lillemus]

Hva mener du med avskrekkende i denne sammenhengen.

mvh

Unger har jo en voldsom fantasi til tider og jeg ser ikke bort fra at de kunne sett for seg skikkelig skumle ting ang. kister som ble senket i jorden og slike ting.

[Helmi]

Nei, det ville overraske meg stort om man fant psaudosorg i litteraturen. Det var det nærmeste ordet jeg fant på å dikte opp i farten for å beskrive fenomenet. Så skrev jeg også "...det _jeg_ kaller for psaudosorg."

Ordet psaudonym bruker man jo når man egentlig heter Per, men kaller seg for Pål. Den egentlige personen gjemmer seg bak en annen identitet / et annet navn. Psaudosorg blir da som følger når man egentlig sørger over en ting, men sorgen kommer i en annen forkledning, det ser ut som man sørger over noe helt annet.

Om ordet er nytt og revelusjonerende eller irriterende alt etter den som leser, er selve fenomenet velkjent.

;-)

mvh

Ordet er ikke psaudo, men pseudo/psevdo:

pseudo- el. psevdo- pref (utt (p)sevdo-; gr, av pseudes 'falsk') uekte, oppdiktet, skinn-

Skal det være så skal det være ;o)

Mvh

[PieLill]

Ordet er ikke psaudo, men pseudo/psevdo:

pseudo- el. psevdo- pref (utt (p)sevdo-; gr, av pseudes 'falsk') uekte, oppdiktet, skinn-

Skal det være så skal det være ;o)

Mvh

For meg var det viktig å få fram budskapet til Nusket. Så får du ta deg av ordbriljeringen.

Grei arbeidsdeling.

;-)

[emin]

Jeg har ulike erfaringer. Snuppa var 2 år og 3 mnd. i oldefarens begravelse, og det gikk veldig fint. I tippoldefarens begravelse slo hun seg totalt vrang, da var hun 3 år og 9 mnd.

[Mrs. Wallace]

For meg var det viktig å få fram budskapet til Nusket. Så får du ta deg av ordbriljeringen.

Grei arbeidsdeling.

;-)

Jeg synes i hvert fall det var en finfin definisjon. ;o)

[PieLill]

Jeg synes i hvert fall det var en finfin definisjon. ;o)

Åg jei manler tamm korrrekturrlesser i skapett.

*

*

*

*

Men så er det mange som forstår meg likevel.

;-)

mvh

[Helmi]

Kjære deg...

egentlig så tror jeg ikke vi gjør saken bedre for deg med å fortelle om alle barna vi har hatt med oss i begravelser.

Men en ting vil jeg si deg - og dette baserer jeg på de erfaringene jeg har gjort etter at min mann døde: i dyp sorg er det vanskelig å ta avgjørelser. En ting som føles riktig akkurat her og nå, virker kanskje feil etterpå. Slik er det, men det er ikke så lett å være rasjonell når det gjelder følelsene våre. Men det du kan gjøre er å si til deg selv at du gjorde _ditt beste_ akkurat der og da. Slik situasjonen var da avgjørelsen ble tatt, virket det som den beste løsningen.

Jeg forstår godt at du grubler og tenker... Håper at dette kunne hjelpe deg litt...

Klem til deg fra

[Reg@l]

Knotten på 5 år har vært i 3 begravelser. Første gang var da min oldemor døde for 2 år siden. Siste gang nå på fredag som var da Knottens farfar ble bisatt. Det ar gått gerit hver gang, men jeg hadde ikke tatt ham med hvis jeg ikke visste at han kunne sitte stille og holde munnen lukket under begravelsen. Ungeskrik, hyl, slamring med dører og klatring synes jegikke hører hjemme i en begravelse. Har sett mye rart...

[Sofline]

Da oldefar døde var vi tre søsken på 9, 7 og 1 år. Vi var alle sammen med i begravelsen... Men gjort er gjort. Forklar 6-åringen hvordan det foregikk.

[Sofline]

Hva mener du med avskrekkende i denne sammenhengen.

mvh

Jeg var fryktelig redd for døden som barn. Det er bra hvis man venner seg til det som liten.