Begravelse med små barn

[Gjest Misforstått ordbruk]

Mine har vært med i to begravelser, første gangen var de 2 og 4 år, andre gangen 3 1/2 og 5 1/2 år. Andre gangen var det min mor som døde etter et kreftleie og da var de med og besøkte henne mens hun var syk, de var med på sykehuset og så henne etter at hun døde og de var med både i kirken, på kirkegården og i samværet etterpå.

Jeg tror det har vært veldig fint og avskrekkende for mine to å få se det på nært hold og få spørre der og da. Å få slippe ikke å vite hvordan det så ut og kanskje synes det høres skremmende ut. Angrer overhode ikke på at vi involverte dem såpass mye.

Her tror jeg du har misforstått meningen av ordet avskrekkende, ellers gir innlegget ditt ingen mening.

Avskrekkende betyr iflg bokmålsordboka: Skremmende, illevarslende. Straff skal ha a- virkning / et a- eksempel / adv: vanskene virket ikke a-

http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=avskrekkende&ordbok=bokmaal&alfabet=n&renset=j

[PieLill]

Da oldefar døde var vi tre søsken på 9, 7 og 1 år. Vi var alle sammen med i begravelsen... Men gjort er gjort. Forklar 6-åringen hvordan det foregikk.

Tror en begravelse fra eller til er en pølse i slaktetiden i forhold til barns forståelse av døden. Det er helheten i hva vi voksne sier og foretar oss overfor barna som teller.

En begravelse kan fungere konstruktivt eller destruktivt for barnet alt etter som.

mvh

[Gjest Valnøtt]

Jeg hadde med mine to da svigermor døde. Størsten var 3 og et halvt, minsten var tre måneder bare. Det gikk veldig fint.

Men jeg tenker at for deg så var det kanskje riktig å ikke ha med barna?

Det er greit at det hadde vært fint for dem å ta farvel, men du sørget dypt over tapet. Det ville kanskje gjort litt vel sterkt inntrykk på barna dine å se mamma i så dyp sorg?

Kanskje hadde de det mye bedre med en barnevakt akkurat da, også fikk de en vakker stund ved graven med lys senere?

Jeg tror du gjorde rett jeg. Og om det hadde vært rett om de hadde vært med også, så betyr ikke det at det var feil at de ikke var der.

Og tror du ikke oldemor synes at en begravelse ikke er en nødvendighet for barna? Hun visste nok utmerket godt at de tenkte på henne og var glade i henne likevel. Du skal slett ikke se bort fra at hun ville syntes den løsningen som ble, var den aller beste likevel?

Lykke til videre!

[Helmi]

Jeg var fryktelig redd for døden som barn. Det er bra hvis man venner seg til det som liten.

Tror du virkelig at en kan venne seg til døden!?

[Lillemus]

Her tror jeg du har misforstått meningen av ordet avskrekkende, ellers gir innlegget ditt ingen mening.

Avskrekkende betyr iflg bokmålsordboka: Skremmende, illevarslende. Straff skal ha a- virkning / et a- eksempel / adv: vanskene virket ikke a-

http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=avskrekkende&ordbok=bokmaal&alfabet=n&renset=j

*Hahahaha* Forbauser meg ikke. Det jeg mente var å avdramatisere det hele slik at de ikke skulle få vrangforestillinger etterpå og forestille seg alskens skumle saker. )

[Nusket]

Kjære deg...

egentlig så tror jeg ikke vi gjør saken bedre for deg med å fortelle om alle barna vi har hatt med oss i begravelser.

Men en ting vil jeg si deg - og dette baserer jeg på de erfaringene jeg har gjort etter at min mann døde: i dyp sorg er det vanskelig å ta avgjørelser. En ting som føles riktig akkurat her og nå, virker kanskje feil etterpå. Slik er det, men det er ikke så lett å være rasjonell når det gjelder følelsene våre. Men det du kan gjøre er å si til deg selv at du gjorde _ditt beste_ akkurat der og da. Slik situasjonen var da avgjørelsen ble tatt, virket det som den beste løsningen.

Jeg forstår godt at du grubler og tenker... Håper at dette kunne hjelpe deg litt...

Klem til deg fra

Det er sant at man ikke tenker klart under sorg. Jeg var helt bombesikker på at dette var det riktige. Trodde faktisk ikke at det var vanlig og ta med barn i begravelser. Men det ble feil med en gang jeg så blomstene spesielt fra dem to. Da angret jeg.

Det går forresten bedre idag.

I noen familier er det visst vanlig og ta med barn, og i andre familier ikke.

[Nusket]

Tusen takk for mange svar.

At så mange har tatt med barna sine har vel ikke akkurat hjulpet så mye, men jeg har fått luftet meg litt.

Jeg snakket om det hjemme i går også. Det som er så rart er at før begravelsen så var dette en bombesikker løsning for meg, fordi jeg ikke er vant til at små barn er i begravelser. Jeg har ikke vært ofte i begravelser for å si det sånn. Gudskjelov for det.

Det jeg har angret mest på er at hun ville hatt dem der. Ikke det at de hadde noe spesielt behov for å være der.

Jeg spurte dem ikke heller, fordi det var naturlig for meg og dra alene med mannen min.

Jeg har grått mye hjemme, så barna vet at jeg er lei meg, og har derfor sett mamman sin gråte mye. Vi har aldri holdt dette skjult for dem.

Det er den "farvel"-stunden som gnager meg.

Takk igjen for alle svar.

[Sofline]

Tror du virkelig at en kan venne seg til døden!?

Du forstår hva jeg mener...

[shiraz]

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet. Jeg hadde med mine barn i min søsters begravelse i høst og det var ikke bare lett å sitte der oppløst i gråt og skulle svare på seksåringens mange spørsmål og kommentarer til det som skjedde.Selv om vi hadde pratet mye i forkant så tror jeg ikke han skjønte noe særlig av alvoret. Åtteåringen skjønte nok mer av det som skjedde, men ble overraskende fort ferdig med sorgfasen i etterkant. Det var verst for henne dagene før dødsfallet og tanten hennes var blitt alvorlig syk.