Hva er fordelen med å utredes?

[Gjest hva venter oss?]

Trenger råd. Har en sønn med diagnosen adhd, du har ødelagt livet mitt, mamma, sier han, med den diagnosen. Hørte nylig om en voksen mann som fikk diagnosen adhd i voksen alder og ble satt på medisiner. Da mistet han alle de sertifikatene han hadde tatt gjennom et langt liv for diverse anleggsmaskiner og andre ting, som han hadde betjent uten problemer i bl.a. Nordsjøen - _før_ han altså fikk diagnosen.

Jeg har flere barn og mistenker også at flere kan ha adhd eller lignende. Det er ikke til å komme forbi at noen av dem har skoleprestasjoner som ikke akkurat legger opp til høgere utdanning innen akademiske yrker...mens kanskje mer praktiske yrker inklunder diverse sertifikater nettopp kunne være noe for dem.

Dessuten merker jeg _minimalt_ til at skolen i det hele tatt tar hensyn til at en har diagnosen. Og barnas far er imot medisinering, så det bruker han i alle fall ikke, han som har diagnosen.

Da er mitt spørsmål: Er det noen vits i å utrede barna. Hvilke fordeler har unger med diagnosen sammenlignet med dem uten? Og på hvilken måte kan det være en fordel - evt. ulempe - i framtida for ungen å ha diagnosen adhd?

Flott om noen av dere kan komme med synspunkter på dette!

[Muskelmamma]

Nå har ikke jeg barn med ADHD, men en gutt med en helt annen diagnose, det jeg vet er at med diagnose får man lettere hjelp og ikke minst litt forståelse for egen situasjon, jeg vil tro at ungene også har et behov for å forstå hvorfor de er "anderledes" enn andre barn.

Med diagnose er det også lettere å få hj.stønad evt. grunnstønad.

Var kanskje ikke til så mye hjelp, men sender en klem

[Gjest hva venter oss?]

Nå har ikke jeg barn med ADHD, men en gutt med en helt annen diagnose, det jeg vet er at med diagnose får man lettere hjelp og ikke minst litt forståelse for egen situasjon, jeg vil tro at ungene også har et behov for å forstå hvorfor de er "anderledes" enn andre barn.

Med diagnose er det også lettere å få hj.stønad evt. grunnstønad.

Var kanskje ikke til så mye hjelp, men sender en klem

Takk for svar! Og klem tilbake.

[lissi1365380351]

Takk for svar! Og klem tilbake.

Fordelen med utredning og diagnotisering er jo for å evt. hjelpe barnet eller den voksne til å mestre hverdagen bedre.

Jeg personlig er veldig "glad"for å ha fått de diagnosene på mitt barn,det gjør jo sitt til at barnet får all den hjelp som barnet trenger(selv om vi ønsker mer).

Uten en diagnose er jeg nok redd for at barnet veldig fort hadde blitt stemplet som den urokråka,som barnet nok gjerne er,men poenget er jo å få vite at det ikke er hverken barnets eller foreldrenes feil at barnet oppfører seg på den måten det evt.gjør i gitte øyeblikk,dette gjør jo at vi som foreldre(ihvertfall jeg)kan være en smule mer avslappet.

Tror de aller fleste er glad for å ha fått sin diagnose,uansett er det bedre å vite at det finnes årsaker til at man er den man er uansett om man har diagnoser eller ei.

Synes det var litt rart med denne personen som mistet alle sine sertfikater pga. diagnosen han fikk i voksen alder,medisiner er jo en frivillig sak(om man vil bruke) dessuten finnes jo det medisiner som ikke er sentralstimulerende og da kunne jo evt.disse bli prøvd ut.

Iom.denne personen visstnok har arbeid i nordsjøen,med alle helse sertfikater det betyr så er jo det fantastisk at han eller hun har klart det med en sånn diagnose,udiagnotisert i alle år,det er jo kjempeflott,så det går an for disse barna også,å klare seg godt her i livet.

En ting tror jeg iallefall,det er at jo tidligere foreldre,barn og omgivelser får vite jo lettere får barnet det fremtiden,med hjelp og støtte og ikke minst forståelse håper jeg inderlig at mitt barn skal få ett godt liv.

[Gjest hva venter oss?]

Fordelen med utredning og diagnotisering er jo for å evt. hjelpe barnet eller den voksne til å mestre hverdagen bedre.

Jeg personlig er veldig "glad"for å ha fått de diagnosene på mitt barn,det gjør jo sitt til at barnet får all den hjelp som barnet trenger(selv om vi ønsker mer).

Uten en diagnose er jeg nok redd for at barnet veldig fort hadde blitt stemplet som den urokråka,som barnet nok gjerne er,men poenget er jo å få vite at det ikke er hverken barnets eller foreldrenes feil at barnet oppfører seg på den måten det evt.gjør i gitte øyeblikk,dette gjør jo at vi som foreldre(ihvertfall jeg)kan være en smule mer avslappet.

Tror de aller fleste er glad for å ha fått sin diagnose,uansett er det bedre å vite at det finnes årsaker til at man er den man er uansett om man har diagnoser eller ei.

Synes det var litt rart med denne personen som mistet alle sine sertfikater pga. diagnosen han fikk i voksen alder,medisiner er jo en frivillig sak(om man vil bruke) dessuten finnes jo det medisiner som ikke er sentralstimulerende og da kunne jo evt.disse bli prøvd ut.

Iom.denne personen visstnok har arbeid i nordsjøen,med alle helse sertfikater det betyr så er jo det fantastisk at han eller hun har klart det med en sånn diagnose,udiagnotisert i alle år,det er jo kjempeflott,så det går an for disse barna også,å klare seg godt her i livet.

En ting tror jeg iallefall,det er at jo tidligere foreldre,barn og omgivelser får vite jo lettere får barnet det fremtiden,med hjelp og støtte og ikke minst forståelse håper jeg inderlig at mitt barn skal få ett godt liv.

Takk for svar på mitt spørsmål. I vårt tilfelle har vi jo allerde adhd i familien. Jeg jobber nå aktivt for å få skole og andre til å forstå at med en i familien, kan de gjøre regning med at det er flere - og i større eller mindre grad. Spesialisten vi har snakket med, sier det er fullt mulig å ha deler av syndromet, og ikke "full pakke".

Det er mitt mål at skolen skal lære seg til å takle "adhd-atferd" når de ser og opplever det - i stedet for å "ta alt i verste mening". Det må ikke bli sånn at de sverter de elevene som er uten diagnose! For vårt barn gikk i så mange år uten at noen (inkl. BUP og ppt, skolen og vi foreldre) skjønte hva dette var, at jeg er overbevist om at det finnes flere adhd-barn uten diagnose på denne skolen!

Uansett tror jeg ikke en diagnose vil utløse noen fordeler for datteren min i det hele tatt? Vi snakker, barna og jeg, far vil ikke høre om det engang, mye om adhd og hvordan den viser seg - så ingen er i tvil om hva adhd er...i familien. En utredning ville nok først og fremst gjøre meg, som mor, tryggere på hva det er som skjer (minske skyldfølelsen). Men siden faren er helt imot, vet jeg ikke om det er verd å kjempe gjennom en utredning når jeg ser at bl.a. lærerne hennes forsøker å legge litt tilrette for henne fordi jeg ikke gir meg og fordi lærerne er kloke.

Jeg må si jeg er blant dem som kjemper for at barn skal ha så profesjonelle lærere at læreren kan takle slik atferd på en klok måte, selv om det ikke står fire bokstaver på et papir. Jeg tror blant annet at om skolen gjør det, vil det senke terskelen for adhd-barna. For alle unger kan jo være litt ville og gale og vrange iblant. Om alle blir møtt med litt mer forståelse og de samme grensene når de mister kontakten med seg selv innimellom, ville ikke alle parter tjene på det? Alle kan jo trenge en time-out iblant, få gå ut på gangen om noe topper seg? Eller - vil det føre til at bøllene "formerer" seg i stedet?

Jeg tror at et adhd-barn kan ha den positive effekten på sine omgivelser at det blir lov til å være litt mer impulsiv og ubetenkt av og til - og dermed kanskje få mer kontakt med kreative evner og muligheter i barneårene? Men det sier jeg kanskje fordi jeg selv var så redd, bestandig, for å gjøre feil...du kan da sikkert tenke deg hvordan det er for meg å ha barn som henger i lysekronene...jeg har lært å tåle mer, bli mer grensesprengende. Kort sagt tenke litt oftere - "_Må_ det være slik - _må_ vi gjøre sånn?"

Jeg tror at til tross for at det er et hinder, kan adhd også være en ressurs, også eller kanskje særlig for dem omkring barnet. Om vi lærer oss til å se mer på adhd som en mulighet, en ressurs, et talent som kan være kreativ - _også_... Ja, jeg vet at det kan oppleves veldig belastende, også...men hva kan vi gjøre for å forsøke å se de positive sidene,også? De finnes?

I siste nummer av Stå På! omtales en ny bok, selvbiografi, av/om en mann som er ledende innen litteraturfeltet i Norge, og som nylig fikk et navn på det han slet med og sliter med i livet - adhd. Jeg tror vi skal være klar over at midt blant oss finnes en rekke personer som klarer seg bra og som har adhd. Så at ungene våre skal klare seg - joda, vi får regne med det.

[UndrendePåDetMeste]

Jeg tror det vil være godt for barnet selv å vite hvorfor h*n er som h*n er. Både foreldre og barn slipper mye skyldfølelse og andre tunge tenker hvis de vet hva som forgår, da er det ikke noe "om bare jeg hadde vært en bedre person" men heller "jeg vet hva det er og jeg vet hva som hjelper". Og dette gjelder resten av livet:)

[Gjest Samfunnskritiker]

Ser det er en stund siden du stilte spm ved fordeler ved diagnose. Gjor deg opp en mening nå?

Hadde vært fint å høre.