Hva sier og gjør jeg?

[Gjest tenkerikkeklartnå]

Bestemor til barnet på 3 år ligger for døden. Hun vet at bestemor er syk, men ikke hvor alvorlig det er.

Hva sier en til et så lite barn? Hun vet jo ikke helt hva døden er. Jeg klarer ikke å tenke ut noen måter selv, har så mange andre tanker i hodet akkurat nå. Har utsatt og utsatt problemet med hva jeg skal si.

Jeg er redd for at hun skal bli skremt, at hun tror at det å være syk kan gjøre at man dør og ikke sees igjen.

At hun aldri vil få se bestemor igjen forstår hun nok heller ikke, heldigvis får en vel si. Men noe må jeg jo si...

Skal jeg fortelle noe nå eller vente til det er over?

De innleggene lenger nede om begravelse har fått oss til å snu med tanke på å ha henne med.

Noen som kan hjelpe meg å tenke nå som jeg er i en litt stresset situasjon?

[puttelull]

Vet ikke akkurat om jeg har svaret på dette, men jeg kan jo berette hvordan vi gjorde det, da oldemor døde.

Da var eldstemann her 3 år, og veldig knyttet itl oldemor. De kosa seg veldig sammen, selv om hun da var ei dme på 87 år.

Hun bodde den siste tida på et aldershjem, og vi var der og besøkte henne hver helg, så gutten både visste, og såg, at det var eldre mennesker der, og at mange av dem ikke klarte å gå sjøl, men sitte i rullestol osv.

Da oldemor døde, var vi også veldig i tvil om hvordan fortelle dette til gutten. Vi bestemte oss for at vi skulle fortelle det som det var, at oldemor døde, og fokuserte litt på å snakke om døden som begrep, og _ikke_ samholde det hverken med å bli syk eller gammel.

Før eller seinere skal alle dø, og da er det lov å være lei seg, savne vedkommende og ha det litt vondt. fodi man ikke kommer til å treffe dette mennesket igjen.

Min mor er også død, lenge før jeg ble kjent med mine barns far, og vi har også snakket med ungene om det. Min mor var ikke gammel, men syk, mens oldemor var både gammel og syk.

Vi jukset kanskje litt, vi sa at "gud ville at oldemor skulle komme til himmelen til ham, og der treffer hun mannen sin og har det godt.

Selv om vi savner henne og er lei oss, så vet vi at hun har det godt, og da blir det lettere å savne henne, også!"

Guttungen svelget dette rått, og han kunne lutselig, i mange år etterpå, "se oldemor og mormor i en kurv, der de satt og passet på oss som er på jorda.

Vi fortalte ettersom han spurte, og vi nevnte ALDRI hverken søvn, syk eller gammel i forbindelse med det _å dø.Men at det er en trist, men naturlig ting som alle skal gjøre en dag.

Vet ikke om du ble noe klokere av dette, eller om det var noe lurt det vi gjorde, men poenget her er at guttungen vet at oldemor er død, at han aldri vil få se henne igjen, at det er lov

å være trist og lei seg, men at det heller ikke er farlig hverken å sove, bli gammel eller syk.

[avtrykk]

Tror ikke det finnes noe fasitsvar her.Det kommer vel litt an på hva du selv tror, hvordan ditt barn er, med mer

Min gutt var akkurat tre år, da han mistet bestefaren sin. Han var veldig mye sammens med han, da bestefaren passet han daglig.

Jeg var ikke særlig religiøs av meg, og var litt usikker på hvordan jeg skulle fortelle det med døden. Jeg spurte derfor flere om råd. Deriblant presten.

Jeg fant ut at det å fortelle om himmelen, var en grei ting å gjøre. Jeg håper jo at det finnes noe etter døden, jeg og.

Da jeg fortalte at bestefar var død, og var i himmelen, spurte gutten min hvordan det gikk an å være i himmelen, når kroppen lå i kista? (ja, han var bare tre år).

Da satt jeg meg ned med han, og tegnet en kropp som lå i kisten, og en stripla "gjennomsiktig" kropp, som skulle til himmelen. Jeg sa at nå trengte han ikke lenger den gamle kroppen sin. Den nye, var helt lik, men mye bedre. Dette var helt greit. Han tenkte en stund, og sa: Jeg håper han får med seg øyene, så han kan se.

Jeg hadde guttungen med i begravelsen. Jeg vet ikke om det var det rette å gjøre. Døden er jo en naturlig del av livet vårt, men i vårt samfunn gjemmes denne delen ofte bort.

Vi tok bilder av kisten, blomstene, flagget på halv stang, og skrev ned det han snakket om i denne perioden. Dette er med i fotoalbumet, på lik linje som bilder fra gode stunder.

Han har sett mye på bildene fra den tiden før og etter at bestefar døde. Jeg tror det har vært med på å hjelpe han til å forstå hvordan livet er.

Det er aldri bra, at barn må oppleve død. Men nå er det sånn, at mange gjør det. Jeg tror ikke det er riktig å skåne dem helt fra det triste. I ettertid har sønnen min opplevd at flere yngre mennesker har dødd rundt han. Jeg tror at åpenheten rundt det å få lov å være trist, sørge og også kunne snakke og le om gode minner er viktig.

En trenger ikke gå inn på detaljer rundt døden. En kan forkare i det enkle, for så å utdype det etterhvert som de blir eldre og spør.

Unger er veldig konkrete. Det opplevde jeg da vi var på graven og tente lys, og guttungen sa: Nå står jeg og hopper på magen:-)

Lykke til med tiden fremover!!

Ps: Det finnes bøker om emnet på biblioteket. Spør etter hjelp, og de finner det som passer barnet ditt

[jubalong70]

Si at bestemor er veldig syk, og at hun skal dø. Da får du sikkert noen spørsmål. Du kan da velge om du ønsker å si at bestemor skal til himmelen. Der skal hun være og passe på oss. I himmelen blir hun helt frisk og har det kjempefint.

[jubalong70]

Tror ikke det finnes noe fasitsvar her.Det kommer vel litt an på hva du selv tror, hvordan ditt barn er, med mer

Min gutt var akkurat tre år, da han mistet bestefaren sin. Han var veldig mye sammens med han, da bestefaren passet han daglig.

Jeg var ikke særlig religiøs av meg, og var litt usikker på hvordan jeg skulle fortelle det med døden. Jeg spurte derfor flere om råd. Deriblant presten.

Jeg fant ut at det å fortelle om himmelen, var en grei ting å gjøre. Jeg håper jo at det finnes noe etter døden, jeg og.

Da jeg fortalte at bestefar var død, og var i himmelen, spurte gutten min hvordan det gikk an å være i himmelen, når kroppen lå i kista? (ja, han var bare tre år).

Da satt jeg meg ned med han, og tegnet en kropp som lå i kisten, og en stripla "gjennomsiktig" kropp, som skulle til himmelen. Jeg sa at nå trengte han ikke lenger den gamle kroppen sin. Den nye, var helt lik, men mye bedre. Dette var helt greit. Han tenkte en stund, og sa: Jeg håper han får med seg øyene, så han kan se.

Jeg hadde guttungen med i begravelsen. Jeg vet ikke om det var det rette å gjøre. Døden er jo en naturlig del av livet vårt, men i vårt samfunn gjemmes denne delen ofte bort.

Vi tok bilder av kisten, blomstene, flagget på halv stang, og skrev ned det han snakket om i denne perioden. Dette er med i fotoalbumet, på lik linje som bilder fra gode stunder.

Han har sett mye på bildene fra den tiden før og etter at bestefar døde. Jeg tror det har vært med på å hjelpe han til å forstå hvordan livet er.

Det er aldri bra, at barn må oppleve død. Men nå er det sånn, at mange gjør det. Jeg tror ikke det er riktig å skåne dem helt fra det triste. I ettertid har sønnen min opplevd at flere yngre mennesker har dødd rundt han. Jeg tror at åpenheten rundt det å få lov å være trist, sørge og også kunne snakke og le om gode minner er viktig.

En trenger ikke gå inn på detaljer rundt døden. En kan forkare i det enkle, for så å utdype det etterhvert som de blir eldre og spør.

Unger er veldig konkrete. Det opplevde jeg da vi var på graven og tente lys, og guttungen sa: Nå står jeg og hopper på magen:-)

Lykke til med tiden fremover!!

Ps: Det finnes bøker om emnet på biblioteket. Spør etter hjelp, og de finner det som passer barnet ditt

Dette var jo kjempeflott!

[Gjest Teline]

Hei. Ikke noe fasitsvar, men anbefaler deg å bruke bildebøker om temaet døden. Godt utgangspunkt for samtale om vanskelige ting.

[mariamamma]

Jeg tror barn flest takler døden langt bedre enn vi forventer. De fleste barn er opptatt av "i himmelen". Jenta mi har et veldig nært forhold til engler, så det gjorde jo saken enklere da et gammelt familiemedlem hos oss døde. Hun visste at han var syk og vi snakket om himmelen og at en engel skulle hente han. Og at det var mange som ventet på han i himmelen og gledet seg til han kom. Hun var med i begravelsen og hadde en flott opplevelse (bortsett fra at hun gråt fordi engelen ikke kom). I ettertid har vi snakket masse om han, besøkt graven osv. Forleden døde en av fiskene våre og da vi hadde begravd den utbrøt hun lykkelig "Nå er Sussi i himmelen og da kan hun jo leke med onkel Ole-Jacob". Så hun har fått et veldig fint forhold til døden, men nå var hun 4 1/2 da hun opplevde at han døde og begravelsen. .

Nå er kanskje ikke barnets bestmor like gammel, men du kan jo si at hun er syk og vil få det mye bedre i himmelen, kanskje?

Nei, det er ikke lett. Kondolerer på forhånd, hvertfall. Og lykke til. Ikke stress. Det går nok bra skal du se.

[Prinsessemamma]

Vanskelig det der. Vet faktisk ikke om jeg ville ha sagt det på forhånd eller heller ventet til det var over...

Men om du vil fortelle barnet ditt dette på forhånd så ville kanskje tilmærmet meg det på en litt forsiktig måte, kanskje sagt at det er ikke sikkert bestemor kommer til å være her hos oss så veldig mye lenger (i stedefor å si at hun helt sikkert skal dø...) Om du vil "skylde på" bestemors sykdom eller alderdom (hvis hun er gammel da) er jo også en avgjørelse du må ta. Det er jo litt vanskelig å forklare hvorfor noen dør uten å nevne sykdom eller alderdom...

For meg ville det være naturlig å fortelle at vedkommende som skal dø, skal til himmelen. Og da vil jeg fokusere på at vedkommende vil få det godt der, og ikke ha det vondt og ikke være syk lengre.

Nei, det er ikke lett dette. Håper dere finner ut av hva som er rett i deres situasjon.

[Gjest tenkerikkeklartnå]

Tror ikke det finnes noe fasitsvar her.Det kommer vel litt an på hva du selv tror, hvordan ditt barn er, med mer

Min gutt var akkurat tre år, da han mistet bestefaren sin. Han var veldig mye sammens med han, da bestefaren passet han daglig.

Jeg var ikke særlig religiøs av meg, og var litt usikker på hvordan jeg skulle fortelle det med døden. Jeg spurte derfor flere om råd. Deriblant presten.

Jeg fant ut at det å fortelle om himmelen, var en grei ting å gjøre. Jeg håper jo at det finnes noe etter døden, jeg og.

Da jeg fortalte at bestefar var død, og var i himmelen, spurte gutten min hvordan det gikk an å være i himmelen, når kroppen lå i kista? (ja, han var bare tre år).

Da satt jeg meg ned med han, og tegnet en kropp som lå i kisten, og en stripla "gjennomsiktig" kropp, som skulle til himmelen. Jeg sa at nå trengte han ikke lenger den gamle kroppen sin. Den nye, var helt lik, men mye bedre. Dette var helt greit. Han tenkte en stund, og sa: Jeg håper han får med seg øyene, så han kan se.

Jeg hadde guttungen med i begravelsen. Jeg vet ikke om det var det rette å gjøre. Døden er jo en naturlig del av livet vårt, men i vårt samfunn gjemmes denne delen ofte bort.

Vi tok bilder av kisten, blomstene, flagget på halv stang, og skrev ned det han snakket om i denne perioden. Dette er med i fotoalbumet, på lik linje som bilder fra gode stunder.

Han har sett mye på bildene fra den tiden før og etter at bestefar døde. Jeg tror det har vært med på å hjelpe han til å forstå hvordan livet er.

Det er aldri bra, at barn må oppleve død. Men nå er det sånn, at mange gjør det. Jeg tror ikke det er riktig å skåne dem helt fra det triste. I ettertid har sønnen min opplevd at flere yngre mennesker har dødd rundt han. Jeg tror at åpenheten rundt det å få lov å være trist, sørge og også kunne snakke og le om gode minner er viktig.

En trenger ikke gå inn på detaljer rundt døden. En kan forkare i det enkle, for så å utdype det etterhvert som de blir eldre og spør.

Unger er veldig konkrete. Det opplevde jeg da vi var på graven og tente lys, og guttungen sa: Nå står jeg og hopper på magen:-)

Lykke til med tiden fremover!!

Ps: Det finnes bøker om emnet på biblioteket. Spør etter hjelp, og de finner det som passer barnet ditt

Tusen takk for alle svar. Jeg har allerede praktisert noen av rådene. Nå vet jenta mi litt om døden, men om hun forsto mer enn bare litt vet jeg jo ikke. Uansett er mange begrep i forbindelse med døden ikke ukjente for henne lenger. Jeg brukte bestefaren hennes som døde før hun ble født som eksempel. "Han kommer ikke tilbake" avsluttet hun veldig veslevoksent.

Hun visste ikke engang hva en engel er for noe.. Jeg har ikke nevnt at bestemoren skal dø snart, men jeg sa at hun er veldig gammel nå, og når de gamle dør får de det jo så godt i himmelen.

Jeg vet det ikke er god skikk å være anonym her inne, men går ut fra at det er i orden når man skriver om noe som man absolutt ikke ønsker å bli gjentkjent på..?

[Gjest GA]

Jeg har ikke noe konkret råd om akkurat hva du bør si, men det er lurt å være så åpen som mulig.

Mine unger veit at man kan dø når man er gammel, eller når man blir veldig syk, eller om det er en ulykke. De vet også at ingen vet sikkert hva som skjer etter at man er død, men at folk har forskjellige ting de tror på. 6-åringen min tenkte veldig mye på døden her i høst, og vi snakket masse om det.

Da vi mistet oldeforeldrene hans da han var mellom 2- og 4 år, snakka vi om at oldefar (eller -mor) var død, fordi de var veldig gamle og slitne. Vi kom ikke til å treffe dem mer, men vi kunne tenke på dem, og være lei oss og gråte fordi vi savner dem. Kroppen deres blir begravet, for den er så gammel og utslitt at de ikke trenger den mer. I begravelsen skulle vi snakke om oldefar, synge for ham, kanskje både voksne og barn kom til å gråte litt, og vi skulle pynte fint med blomster.

Gutten min var sammen med meg da jeg fikk beskjeden om at min bestemor var død (han var nesten 3 år). Både jeg og tanta hans begynte å grine... Hans reaksjon var :"Jammen bra du har meg, så jeg kan trøste deg når du gråter for oldemor!"