Hjelp! De krangler!

[Gjest efoll]

Mine to barn, jente 6 og gutt 4, krangler/egler/erter hverandre så det er helt fryktelig!

Hver for seg er de rene engler, men sammen våkner konkurranseinstinktet, og de er helt håpløse.

Nå er det så grusomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg tror at den eldste er værst, hun holder på ganske i det skjulte. Det ligger en del sjalusi bak her, til tross for at jeg er veldig obs på det, og gjør det jeg kan for at hun ikke skal ha noen grunn til å være sjalu.

Har noen av dere hatt samme problem? Jeg er desperat etter gode råd! Har dere evnt tatt dette opp på helsestasjonene; har dere fått hjelp der?

Jeg synes kranglingen deres er mer enne "normal"....

Det gjelder særlig i hente/bringe situasjon til barnehage/sfo, og når vi skal noe (kle på oss for å gå ut, gå hjem etc). Hva er løsningen?

Straff/overse (men da dreper de kanskje hverandre...), belønning, ....

[kakki1365380609]

Våre to gutter er også slik i perioder. Vi deler dem for å unngå situasjoner så godt vi kan. Gå på badet en og en, kle på seg yttertøy en og en osv. Ikke alltid like greit og enkelt det der nei )

[Gjest AveM]

Jeg hadde store problemer med mine to da de var i den alderen der. Det er 2.5 år mellom dem, og jenta er eldst.

Konkurransen startet da de sto opp og varte til de la seg. Utrolig slitsomt! Jeg tenkte en periode at stakkars dem som er tvunget til å være søsken og leve sammen, for det virket som om de ikke likte hverandre i det hele tatt.

Jeg prøvde ut forskjellige ting, men ikke alt virket. Det som virket veldig var å ikke kjefte på den som plaget eller slo den andre, jeg trøstet og koset heller veldig med den som hadde fått gjennomgå. Første gang jeg gjorde det utbrøt den som hadde gjort noe galt "Mamma du er ikke glad i meg lenger". Det var jo ikke så attraktivt å plage lenger når den andre fikk så mye trøst og kos, og selv fikk h*n ikke engang kjeft til oppmerksomhet.

Noe annet jeg gjorde var å lære dem ordet samarbeide. At når man samarbeider kan man gjøre ufattelig mye kjekt sammen, felles arbeid og felles glede.

Jeg skrøt veldig av dem når de sa noe pent om den andre. F eks at den ene tegner fint, er fin på håret, er snill osv.

Jeg understreket flere ganger til dem at når jeg roser den ene betyr det ikke at den andre ikke har vært flink. De trodde visst det! Jeg ble selv mer bevisst på at barna trenger mer skryt. Istedetfor å klage på at de slenger skoene av seg ba jeg dem legge de fint på plass - mer positivt det.

Nå er de utrolig gode venner til tider, men de kan selvsagt krangle litt av og til fremdeles. Det ødelegger ikke husfreden lenger :-)

En episode på tampen: En gang de kranglet som verst eksploderte jeg og ropte til den ene "Du er en plageånd". Jeg henvendte meg så til den andre og ropte "Du er en sladderhank". De ble så fornærmet på meg at de rottet seg sammen ved spisebordet. Der perlet de mens de lavmælt snakket om hvor slemt sagt det var av meg ;-)

[org]

Jeg hadde store problemer med mine to da de var i den alderen der. Det er 2.5 år mellom dem, og jenta er eldst.

Konkurransen startet da de sto opp og varte til de la seg. Utrolig slitsomt! Jeg tenkte en periode at stakkars dem som er tvunget til å være søsken og leve sammen, for det virket som om de ikke likte hverandre i det hele tatt.

Jeg prøvde ut forskjellige ting, men ikke alt virket. Det som virket veldig var å ikke kjefte på den som plaget eller slo den andre, jeg trøstet og koset heller veldig med den som hadde fått gjennomgå. Første gang jeg gjorde det utbrøt den som hadde gjort noe galt "Mamma du er ikke glad i meg lenger". Det var jo ikke så attraktivt å plage lenger når den andre fikk så mye trøst og kos, og selv fikk h*n ikke engang kjeft til oppmerksomhet.

Noe annet jeg gjorde var å lære dem ordet samarbeide. At når man samarbeider kan man gjøre ufattelig mye kjekt sammen, felles arbeid og felles glede.

Jeg skrøt veldig av dem når de sa noe pent om den andre. F eks at den ene tegner fint, er fin på håret, er snill osv.

Jeg understreket flere ganger til dem at når jeg roser den ene betyr det ikke at den andre ikke har vært flink. De trodde visst det! Jeg ble selv mer bevisst på at barna trenger mer skryt. Istedetfor å klage på at de slenger skoene av seg ba jeg dem legge de fint på plass - mer positivt det.

Nå er de utrolig gode venner til tider, men de kan selvsagt krangle litt av og til fremdeles. Det ødelegger ikke husfreden lenger :-)

En episode på tampen: En gang de kranglet som verst eksploderte jeg og ropte til den ene "Du er en plageånd". Jeg henvendte meg så til den andre og ropte "Du er en sladderhank". De ble så fornærmet på meg at de rottet seg sammen ved spisebordet. Der perlet de mens de lavmælt snakket om hvor slemt sagt det var av meg ;-)

He-he... Jeg synes jeg ser dem der de sitter og mumler.

[Lillemus]

Mine kranglet voldsomt en periode da de var 4 og 6 år (gutten eldst, jenta yngst). Nå er de 5 og 7 år og siden et par-tre mnd før de fyllte år har de vært så greie mot hverandre, kosete og glade i hverandre at det er helt utrolig! ) De kan fremdeles krangle innimellom, men ikke noe i nærheten av så ille som tidligere.

[Gjest GA]

Mine er like gamle som dine, og krangler ganske ille for tida de også. Men de kan også leike fint sammen, - helt til de irriterer hverandre igjen...

Tror kanskje det er fordi lillesøster begynner å nærme seg storebror litt mer, kommer mer på hans nivå og de blir mer konkurrenter. Før var han det store idolet, og hun ville være helt lik ham, men nå er de jevnere. Hun ser fremdeles opp til ham, men er ikke lenger nesegrus beundrer. (Før kunne hun f.eks sitte å _se_ på at han spillte dataspill. Nå vil hun helst spille sjøl uten at han blander seg borti)

[Gjest Elextra]

Har ingen råd i denne omgang, vil bare si at mine på snart tre og fem er likedan. Når de leker sammen later begge to til å kose seg fælt, synd da at de bruker ti ganger mer tid og krefter på å krangle. Til å begynne med var det eldstemann som var sjalu, nå er det begge...

[Gjest efoll]

Takk for at dere tok dere tid til å svare. Jeg kan vel trøste meg med at det ikke bare er hos oss at barna krangler. Håper det tar slutt en vakker dag.

Skal også snakke m helsestasjonen, kanskje de har noen gode råd...

[Gjest efoll]

Jeg hadde store problemer med mine to da de var i den alderen der. Det er 2.5 år mellom dem, og jenta er eldst.

Konkurransen startet da de sto opp og varte til de la seg. Utrolig slitsomt! Jeg tenkte en periode at stakkars dem som er tvunget til å være søsken og leve sammen, for det virket som om de ikke likte hverandre i det hele tatt.

Jeg prøvde ut forskjellige ting, men ikke alt virket. Det som virket veldig var å ikke kjefte på den som plaget eller slo den andre, jeg trøstet og koset heller veldig med den som hadde fått gjennomgå. Første gang jeg gjorde det utbrøt den som hadde gjort noe galt "Mamma du er ikke glad i meg lenger". Det var jo ikke så attraktivt å plage lenger når den andre fikk så mye trøst og kos, og selv fikk h*n ikke engang kjeft til oppmerksomhet.

Noe annet jeg gjorde var å lære dem ordet samarbeide. At når man samarbeider kan man gjøre ufattelig mye kjekt sammen, felles arbeid og felles glede.

Jeg skrøt veldig av dem når de sa noe pent om den andre. F eks at den ene tegner fint, er fin på håret, er snill osv.

Jeg understreket flere ganger til dem at når jeg roser den ene betyr det ikke at den andre ikke har vært flink. De trodde visst det! Jeg ble selv mer bevisst på at barna trenger mer skryt. Istedetfor å klage på at de slenger skoene av seg ba jeg dem legge de fint på plass - mer positivt det.

Nå er de utrolig gode venner til tider, men de kan selvsagt krangle litt av og til fremdeles. Det ødelegger ikke husfreden lenger :-)

En episode på tampen: En gang de kranglet som verst eksploderte jeg og ropte til den ene "Du er en plageånd". Jeg henvendte meg så til den andre og ropte "Du er en sladderhank". De ble så fornærmet på meg at de rottet seg sammen ved spisebordet. Der perlet de mens de lavmælt snakket om hvor slemt sagt det var av meg ;-)

Jeg tror på det må å gi oppmerksomhet til den som er blir feks slått.

Men det blir problematisk når vi ikke ser hva som egentlig har foregått...Da må vi ta parti, og det er ikke så bra heller. For hvem startet det hele?

Jenta mi på 6 er ekspert i å være uskyldig, hun har lurt oss en del ganger, tror jeg...