Nysgjerrig på adopsjon

[Luska]

Jeg har alltid vært litt nysgjerrig på dette med adopsjon, hovedsaklig grunnen til at noen velger å adoptere.

Tidligere tenkte jeg at det kun var de som ikke kunne få biologiske barn selv, som adopterte. Men slik behøver det jo selvsagt ikke være.

Den mest gale oppfatningen som fins, er vel de som tror folk adopterer fordi de vil "redde et stakkars barn". Det er vel neppe det som er hovedtankegangen hos de som adopterer.

Har lyst til å høre litt om bakgrunnen for deres adopsjoner; har noen av dere også biologiske barn? Har noen av dere kanskje ikke en gang forsøkt å få egenfødte barn, bare kastet dere rett på adopsjon?

Er ikke helt fremmed for tanken på adopsjon selv, nemlig. Jeg har et biologisk barn nå.

[Gjest Hinnje]

Selvsagt er det å 'redde et stakkars barn' grunnen til at de med biologiske barn adopterer. Hvilken annen grunn skulle det være?

[Gjest znikkznakk]

Selvsagt er det å 'redde et stakkars barn' grunnen til at de med biologiske barn adopterer. Hvilken annen grunn skulle det være?

Jeg er også redd barna.

[Luska]

Selvsagt er det å 'redde et stakkars barn' grunnen til at de med biologiske barn adopterer. Hvilken annen grunn skulle det være?

Ønsker kun seriøse svar.

[hegemy]

Uff, Luska, ikkje bry deg om tullball-svara du får.

Eg kan elles ikke svara så mykje, i og med at eg ikkje har eigenfødde born, men veit fleire som har det, og som rett og slett tykkjer adopsjon er ein fin måte å få born på - og DET kan eg i alle fall skriva under på.

[Gjest Hinnje]

Ønsker kun seriøse svar.

Jeg mener det seriøst. Om ønsket bare er å få et barn, kan de vel lage flere selv? Når noen som faktisk kan få barn selv, velger å adoptere, sier det seg selv at dette skjer fordi de ønsker å 'redde' barnet. Mener absolutt ikke at dette er noe negativt, snarere tvert imot.

[Luska]

Jeg mener det seriøst. Om ønsket bare er å få et barn, kan de vel lage flere selv? Når noen som faktisk kan få barn selv, velger å adoptere, sier det seg selv at dette skjer fordi de ønsker å 'redde' barnet. Mener absolutt ikke at dette er noe negativt, snarere tvert imot.

Ting behøver ikke være så svart-hvitt som du skisserer i innlegget ditt. Mulig at _noen_ adopterer for å "redde et barn", selv om jeg tviler på at det er hovedmotivasjonen til de aller fleste.

Tenker litt høyt her nå; i noen tilfeller hvor man har biologisk barn fra før, kan det være at man ikke tør å gå gjennom et nytt svangerskap/fødsel igjen. Ser for meg at det kan ligge andre motivasjoner bak, og det er dette jeg håper å få innlegg om her.

[Gjest egoistiske grunner]

Jeg er også redd barna.

Vi har fått barn på begge måtene. Hvis vi skal ha et barn til vil vi gå for adopsjon igjen. Ikke for å redde et barn, men fordi det var en spennende prosess - og barnet blir jo vårt uansett hvilken måte det kommer til oss på. Svangerskapet var flott det også, men for pappa var adposjonsprosessen nok "best". Vi tok like mye del i den i forhold til svangerskapet som var litt mere "min greie" enn hans. For all del - han tok del i alt han kunne der også ( )).

[Mtoto]

Det kan være mange motiver for å adoptere selv om man (teoretisk) kan få biologiske barn, bl.a.

- gjentatte spontanaborter

- risiko for arvelige sykdommer i familien

- erfaring fra komplisert fødsel tidligere

- adopsjon for å hjelpe barn som har hatt en dårlig start i livet (men dette bør ikke være eneste grunn).

Verden er mangfoldig - folk er forskjellige - og motivene kan være mange.

[Gjest znikkznakk]

Vi har fått barn på begge måtene. Hvis vi skal ha et barn til vil vi gå for adopsjon igjen. Ikke for å redde et barn, men fordi det var en spennende prosess - og barnet blir jo vårt uansett hvilken måte det kommer til oss på. Svangerskapet var flott det også, men for pappa var adposjonsprosessen nok "best". Vi tok like mye del i den i forhold til svangerskapet som var litt mere "min greie" enn hans. For all del - han tok del i alt han kunne der også ( )).

Jeg vurderte også adopsjon, da mine biologiske klokker begynte å tikke. Problemet var at jeg ikke hadde noen å lage barn med. Men, savnet var intenst den tiden.

Derfor begynte jeg å undersøke rundt en prosess for å adoptere som enslig. På den tiden arbeidet jeg med barn, og familier, så savnet ble ikke akkurat noe mindre.

Jeg kom bare til planleggingsstadiet, før jeg traff min eks mann. Nå er jeg alene med en liten egenfødt datter.

Så, jeg forstår at det kan være mange grunner til at man er nysgjerrig på adopsjon.())

[Gjest ChiengMai]

Da det viste seg vanskelig for oss å få biologiske barn gikk vi rett på adopsjon uten å prøve hormoner og prøverør først. Jeg har to eldre søsken som har adoptert fra hhv India og India/Norge, så tanken var overhodet ikke fremmed for oss. Søstra mi som har adoptert fra India har også to heimelaga barn, der den adopterte er i midten i søskenflokken.

Motivet for å adoptere var rett og slett at vi ønsket oss barn og at adopsjon skulle bli vår måte å bli foreldre på. Vi kom sent i gang, hadde vært medlem av Verdens Barn i sju år før vi følte alt var på plass sånn at vi kunne sette i gang første adopsjonen. Da hadde vi vært gift i 11 år og talt på knappene frem og tilbake mange, mange ganger.

At jeg noen gang kunne se for meg et lykkelig liv som barnløs skjønner jeg jo ikke nå som jeg har verdens skjønneste gutter. Men det er nå noe med dette man ikke vet, da... :-)

Forresten, ikke bry deg med idiotsvarene du får, noen bare _må_ være "artige".

[morgedion]

Siden vi ble et par for 12 år siden har vi ønsket oss barn. Når det så viste seg at vi ikke kunne få biologiske barn etter tre prøverør behandlinger, var adopsjon vårt valg. Ikke for at vi skulle redde et barn men for at vi ønsket oss et barn.

For oss er ikke det å føre våre arvestoffer videre som er viktig men det å få oppleve og bli/være foreldre!

Dette har resultert i at vi har fått verdens mest fantastiske sønn, vi er så takknemelig!!!

Å få barn, om det er på den ene eller andre måten er helt magisk!...det vet alle gode foreldre!

[Gjest Snart tobarnsmor..]

Vi har et bio-barn fra før og er nå inne i en adopsjonsprosses!! Dette gjør vi for vi vil ha et barn til, og føler at adopsjon er akkuat like bra som å få et bio-barn til!! Tanken på at vi hjelper et lite barn er ikke der!! Faktisk!! Kun "egoistiske" grunner! Kan man bli mer ego.... Lykke til!!

[Gjest heisansveisaN]

Ting behøver ikke være så svart-hvitt som du skisserer i innlegget ditt. Mulig at _noen_ adopterer for å "redde et barn", selv om jeg tviler på at det er hovedmotivasjonen til de aller fleste.

Tenker litt høyt her nå; i noen tilfeller hvor man har biologisk barn fra før, kan det være at man ikke tør å gå gjennom et nytt svangerskap/fødsel igjen. Ser for meg at det kan ligge andre motivasjoner bak, og det er dette jeg håper å få innlegg om her.

Hvorfor er det rart at noen ønsker "å redde et barn"? Hvis noen ønsker barn, ikke er opptatt av biologien og vi samtidig vet at det er ganske mange foreldreløse barn i verden, hva er vel da galt med å "redde et barn". Synes det er like god grunn som alle andre.

[Gjest hos oss]

Hvorfor er det rart at noen ønsker "å redde et barn"? Hvis noen ønsker barn, ikke er opptatt av biologien og vi samtidig vet at det er ganske mange foreldreløse barn i verden, hva er vel da galt med å "redde et barn". Synes det er like god grunn som alle andre.

At man "redder et barn" bør være en god bivirkning av adopsjonen, men ikke motivasjonen.

Motivasjonen bør være at man ønsker seg barn.

Det er ikke godt for noen i et kjærlighets- / familieforhold å føle at man er sammen fordi man skulle "reddes", det er en del slike eksempler også innen ekteskapsforhold, og det er ikke sunt for noen av partene.

Man skal føle og vite at man er i samme familie fordi man er ønsket, elsket osv, ikke fordi noen skal gjøre en god gjerning. Det siste er ikke et godt utgangspunkt for foreldre - barnforhold eller parforhold.

[Gemini]

Jeg mener det seriøst. Om ønsket bare er å få et barn, kan de vel lage flere selv? Når noen som faktisk kan få barn selv, velger å adoptere, sier det seg selv at dette skjer fordi de ønsker å 'redde' barnet. Mener absolutt ikke at dette er noe negativt, snarere tvert imot.

Det er jo ikke alltid slik at de som allerede har fått et barn kan få et til. Det er jo mange som sliter veldig med å få barn. Og om man da har fått et barn, enten via "naturmetoden" eller "prøverør", så orker man kanskje ikke gå igjennom vanskelig prøving igjen. En del har kanskje mange aborter bak seg, som også kan være en stor belastning.

Sykdom/tilstand hos mor der (flere) svangerskap er frarådet kan også være en årsak. Enda en annen mulighet er at en eller begge av foreldrene er bærer av genfeil, som kan medføre alvorlig sykdom/funksjonshemning.

Andre har kanskje bare vært fascinert av dette med adopsjon som en fin måte å få barn på, uten at det behøver å være en tanke om å "redde" noen.

[Gjest Destini]

Hallo!

Vi har ett egenfødt barn, som resultat av et stk prøverørsforsøk. Vi ønsker ett barn til, og det er uaktuelt med flere prøverørsforsøk, og egentlig et svangerskap også. Helsemessige årsaker til dette.

Så motivasjonen er ikke at vi skal "hjelpe" at barn (sukk, tenk om mine motiver bare var så edle, men da hadde jeg kanskje heller meldt meg som fosterforelder i Norge?), men rett og slett at vi vil ha et barn til.

mvh

[Gjest Lykkelig og glad]

Vi visste tidlig i forholdet vårt at vi ikke kunne lage barn selv. Dvs, vi kunne gå igjennom prøverør og en masse greier, men valgte å gå rett på adopsjon. Har de senere årene fått høre at det ikks skulle være vanskelig for å oss om vi vil, men valgte heller å adoptere også nr to. En fantastisk opplevelse som vi såvidt har begynt å vurdere for tredje gang...

[Gjest girasol]

Jeg tenker... når man adopterer et barn tar man barnet til seg som sitt eget. Barnet er 100%integrert i familien, og er like mye sønn/datter, barnebarn, niese/nevø, søster/bror etc.som alle egenfødte barn. Dette er - og bør være - den eneste motivasjonen for å ta til seg et barn. Hvis man ikke gjør det, er det sannsynlig at barnet gjennom livet vil kjenne på følelsen av å være hjulpet, ikke elsket, godtatt "på grunn av", ikke "på tross av", en forelders kjærlighet bør jo være ubetinget, ikke elske barnet fordi det... osv. Et barn bør ikke føle at foreldrene har ofret seg for å hjelpe det, men at foreldrene elsker det fordi det er deres elskede sønn/datter, ikke et "hittebarn".

Ja jeg synes det er vanskelig å sette ordentelig ord på dette, men jeg satser på at du/dere skjønner hva jeg mener ;-)

M.v.h.

[Gjest to tanker på en gang..]

Utgangspunktet bør jo absolutt være at man ønsker seg barn. At man ønsker å bli mamma og pappa for et lite barn som trenger oss.

Når dette er utganspunktet så er det jo ikke slik at det ikke går an å ha to tanker i hodet på en gang. Om man mener man selv er i stand til å gi et godt og meningsfullt liv til et barn som i utgangspunktet ikke har noen omsorgspersoner rundt seg, så er det klart at det muligens gjør det å bli foreldre enda mere meningsfyllt. At vår avgjørelse kan gi et annet barn, som faktisk allerede eksisterer, en mulighet til å få en familie. Jeg har selv både bio-barn og adoptivbarn. Synes ikke det er det minste rart at noen ønsker å reise for å hente hjem et foreldrelølst barn når man selv har opplevd hva det gir å få være mamma. Det er kanskje enda lettere å sette seg inn i de foreldreløse barna sine behov. Og jeg for min del kunne godt tenkt meg å "redde" enda flere. jeg vet at de aller fleste av barna som blir frigitte for adopsjon får et hjem og to gode foreldre, men det gjelder dessverre ikke alle. Noen blir på barnehjemmene til de kan klare seg på egenhånd:-(