Nysgjerrig på adopsjon

[mamma10]

Vi har to bio-barn 5 og 6 år), og ett adopsjonsbarn (1,5 år). Svangerskapene var forskjellige - jeg syntes det siste var best!

Litt fødselsangst hadde jeg alle tre gangene - jeg funderte mye på hva som kunne gå galt like før "termin" (fordi det gikk galt en gang...?), men sannelig har vi tre flotte i dag!

Ønsket om ett barn til var like sterkt alle gangene. Ønsket om å redde et barn er i beste fall en grei bi-effekt. Pengene vi bruker på et barn her i Norge ville jo rekke til svært mange barn et annet sted.

Vi får ofte høre at vi er så snille, som har fått sistemann - jeg begriper det ikke! Ingen sa det til oss da vi fikk de to andre.

Det er mange likeverdige måter å få barn på - og alle har sine gode (og svake) sider! Slik er det med alle savngerskap - de er alle høyst individuelle! Det viktigste er at du vil ha et barn. Vi sier ofte at vi har to mage-barn og ett hjerte-barn. De er alle våre.

[fresh air]

Vi har to bio-barn 5 og 6 år), og ett adopsjonsbarn (1,5 år). Svangerskapene var forskjellige - jeg syntes det siste var best!

Litt fødselsangst hadde jeg alle tre gangene - jeg funderte mye på hva som kunne gå galt like før "termin" (fordi det gikk galt en gang...?), men sannelig har vi tre flotte i dag!

Ønsket om ett barn til var like sterkt alle gangene. Ønsket om å redde et barn er i beste fall en grei bi-effekt. Pengene vi bruker på et barn her i Norge ville jo rekke til svært mange barn et annet sted.

Vi får ofte høre at vi er så snille, som har fått sistemann - jeg begriper det ikke! Ingen sa det til oss da vi fikk de to andre.

Det er mange likeverdige måter å få barn på - og alle har sine gode (og svake) sider! Slik er det med alle savngerskap - de er alle høyst individuelle! Det viktigste er at du vil ha et barn. Vi sier ofte at vi har to mage-barn og ett hjerte-barn. De er alle våre.

Så nydelig beskrevet!

[Gjest to pluss to er fire]

Hallo!

Vi har ett egenfødt barn, som resultat av et stk prøverørsforsøk. Vi ønsker ett barn til, og det er uaktuelt med flere prøverørsforsøk, og egentlig et svangerskap også. Helsemessige årsaker til dette.

Så motivasjonen er ikke at vi skal "hjelpe" at barn (sukk, tenk om mine motiver bare var så edle, men da hadde jeg kanskje heller meldt meg som fosterforelder i Norge?), men rett og slett at vi vil ha et barn til.

mvh

Ja vi valgte å bli fostrforeldre fordi vi ønsket å hjelpe ett barn som "var i nød" Men... det barnet hjalp oss mer enn vi trodde kunne være mulig. Vi sto på å var veldig engasjert i både fosthjemsforening osv, Der ble jeg lei av å være, for.. enten det er oss som er rare eller så var det jo bare snakk om hva som kunne forventes av barn som kom i fostrhjem, alle de klisjeene som blir brukt om ulydige barn . nervøse barn å umulige foreldre som en må forholde seg til . Vi så fort at når vi fikk barnet inn i hjemmet så var det ingenting som stemte med dette barnet. Barnet hadde en fungsjons hemning, var tillitsfull å veldig glad i sine foreldre som bare ville alt det beste for barnet. Vi måtte resignere å si at dette barnet var til stor glede for alle som kom i dets vei.Det var bare moro å hjelpe barnet å etterhvert ble foreldrene også såpass friske at de kunne fortsette med barnet selv , med oss som frivillige hjelpere. Vi ble en familie å vi har i alle de årene som har gått , fått bare glede igjen. Så om vi i utgangspungtet bare ville hjelpe... så var det vi som fikk all glede å Vi føler ikke at vi hjelper noe men er heldige å få lov å elske barnet Så vi oppdaget at alt som blir skrevet om fosterhjem er nok ikke tilfelle alltid, En veldig rik opplevelse for oss .

[snø]

Hei,

lenge før vi hadde planlagt å få barn snakket vi om at vi også ville adoptere. Planen var to fra magen og en fra Kina.

Så ble ting sånn at når det kom til stykket så kunne vi ikke lage barn på egenhånd. Havnet ved rene tilfeldigheter opp i prøverør, hadde to misslykkede før vi bestemte oss for å hoppe av den karusellen, vente til vi var klare for å få barn, og så adoptere (jeg var student og mannen i militæret da vi hadde forsøkene).

Men tanken på barn var tent, og et år etterpå satte vi i gang adopsjonsprosessen. 15 mnd etter det var vi foreldre :-) Mange år før vi egentlig hadde tenkt å få barn, men vi har selvfølgelig aldri angret så mye som et sekund.

Vi ønsket i utgangspunktet begge deler, men er overhode ikke lei oss for at det "bare" ble adopsjon. Kanskje hadde vi aldri adoptert om vi først hadde fått egenfødte? Nå blir det i alle fall ikke noen egenfødte. Om jeg kunne velge selv hadde jeg fremdeles ikke valgt å få biologiske barn. Hvorfor? Ikke fordi jeg ikke tror jeg ikke hadde blitt like glad i et barn jeg har født selv (hihihi...), men ganske enkelt fordi jeg ikke ser vitsen med å utsette kroppen min for det, når det adopsjon er en likeverdig måte å få barn på.

Beste hilsen fra

[mamma10]

Så nydelig beskrevet!

Tusen takk!

:-)

Vi får holde koken på disse sidene! Det meste (som dette) er jo veldig bra.