Likskue

[Gjest ikkenicknei]

Tar en barna med på noe sånt? Vet ikke om det heter likskue engang, men spørsmålet kom nylig opp.

Jeg føler nei inni meg, vil at barna skal huske henne som hun var da hun levde. Jeg vil ikke se selv, men være tilstede. Er det dumt?

Må jeg og barna se noe som for meg føles unødvendig? Vi vil jo ellers være med å pynte kiste osv. Men det å se henne død føles unaturlig.. eller noe..

[Lula]

Spørs hvor gamle barna er og spesielt om personen er "fin" eller ikke.

[Lillemus]

Mine barn som da var 3 1/2 og 5 1/2 år fikk se sin mormor da hun var død. De så henne ca. 12 timer etter dødsfallet og hun var fremdeles helt fin i huden, munnen var lukket og hun så fredelig ut.

Lillemor kastet et kort blikk på henne, fastslo at det der var da ikke mormor, lurte på hva som var i veien med morfar som gråt og kastet seg så over kjeksene som sykepleieren kom med til dem. )

Eldstemann kikket litt på henne, var tenksom og rolig, men så kastet han seg også over kjeks og saft og det var det.

Ingen av dem har hatt noen traumer eller noe i ettertid i alle fall.

[Rhea Silvia]

Min eldste var med å fikk se sin oldemor. Datteren min var 2,5 år og syntes oldemor var "fin.

Da svogeren min døde var det bare 5 åringen som ville være med å se han. Dette var i hjemmet og sønnen min sprang ut å hentet blomster som han la i kisten. Jeg husker også at han klappet den døde på kinnet (ville vel kjenne hvordan det var...)

Jeg tror nok at en egne følelser rundt dette er veldig viktig. Vi har signalisert at det er godt å se og ta farvel med den døde og at det ikke er ekkelt.

Men man må ikke!

[jubalong70]

Vi var nylig i begravelsen til oldemoren til barna. Siden vi bor langt unna har vi ikke fått se henne, og begravelsen var 1,5 uke etter at hun døde. Det var derfor aldri aktuelt å se henne.

Men begge jentene spurte gjentatte ganger om å få se henne i begravelsen. Jeg skulle gjerne latt dem, men det gikk jo ikke.

Vi har sett på noen bilder av henne som broren min tok da han var hos henne senere på dagen den dagen hun døde. De er fine, og jentene syntes også de var fine.

Hvorvidt man skal ha med barna er noe man må finne ut av selv.

Husker da tanta til mannen min døde, bare 60 år gammel. Da var alle barnebarna med på likskuet. De var da i alderen 4-12 år. Alle hadde reagert positivt.

[Gjest vanskelig tema]

Det første som slår meg er nei.

Men det kommer nok kanskje an på alderen på barna, om de har noe der å gjøre liksom. En skal iallefall være sikker på sin egen reaksjon før en tar med seg barna.

Jeg var med da bestemor døde, satt hos henne da hun tok sitt siste sukk, holdt jeg henne i hånden, la ansiktet mitt inntil hennes da hun døde, ville være så nær så nær for hennes del. Det var en fin opplevelse.

Hun døde på en lørdag, da begravelsesagenten hadde stelt henne på mandagen og vi kunne gå inn å se, var det liksom en selvfølge for meg ..... men det var annerledes det .... hun hadde selvfølgelig fått den grå "likfargen", var også forandret i ansiktet syns jeg ...

Da min tante (reservermamma) døde brått og uventet fikk jeg telefon om at hun var død, snuppa her i huset var da to år gammel, jeg hyla i telefonen, sank sammen på gulvet å bare gråt og gråt. Mannen min kom styrtende til, snuppa vår gråt og ble veldig redd (ikke noe rart selvfølgelig med min reaksjon), denne opplevelsen gjorde at snuppa så redd på meg flere år etterpå når jeg fikk latterkrampe. Jeg så ikke tante etter at hun var død, det angrer jeg veldig på ..... men jeg hadde ikke ville hatt med meg snuppa.

Idag er barna 10 og 6 år, hadde en av besteforeldrene dødd idag, så kanskje de hadde fått tilbudet om å være med å se ..... kanskje .....

Det er kanskje derfor vi har en ekkel følelse for døden og alt det bringer med seg pga at vi har blitt holdt utenfor av vår foreldregenerasjon ...

[Gjest vilikkenickejeg]

Jeg syns ikke det er unaturlig i det heletatt jeg. Alle må selvsagt gjøre som de vil, men det å "nekte" barna å se er jo med å å gjøre døden skummel og farlig. På min fars minnestund satt alle barnebarna rundt kista. Han fikk klem og noen ville bare klappe ham. det var utrolig fint og for oss helt naturlig. Det skal være sagt at han døde plutselig så han så ut akkurat slik han alltid har gjort. Tror det var godt for oss alle å få tatt farvel på denne måten.

[Gjest vilikkenickejeg]

Det første som slår meg er nei.

Men det kommer nok kanskje an på alderen på barna, om de har noe der å gjøre liksom. En skal iallefall være sikker på sin egen reaksjon før en tar med seg barna.

Jeg var med da bestemor døde, satt hos henne da hun tok sitt siste sukk, holdt jeg henne i hånden, la ansiktet mitt inntil hennes da hun døde, ville være så nær så nær for hennes del. Det var en fin opplevelse.

Hun døde på en lørdag, da begravelsesagenten hadde stelt henne på mandagen og vi kunne gå inn å se, var det liksom en selvfølge for meg ..... men det var annerledes det .... hun hadde selvfølgelig fått den grå "likfargen", var også forandret i ansiktet syns jeg ...

Da min tante (reservermamma) døde brått og uventet fikk jeg telefon om at hun var død, snuppa her i huset var da to år gammel, jeg hyla i telefonen, sank sammen på gulvet å bare gråt og gråt. Mannen min kom styrtende til, snuppa vår gråt og ble veldig redd (ikke noe rart selvfølgelig med min reaksjon), denne opplevelsen gjorde at snuppa så redd på meg flere år etterpå når jeg fikk latterkrampe. Jeg så ikke tante etter at hun var død, det angrer jeg veldig på ..... men jeg hadde ikke ville hatt med meg snuppa.

Idag er barna 10 og 6 år, hadde en av besteforeldrene dødd idag, så kanskje de hadde fått tilbudet om å være med å se ..... kanskje .....

Det er kanskje derfor vi har en ekkel følelse for døden og alt det bringer med seg pga at vi har blitt holdt utenfor av vår foreldregenerasjon ...

Så lenge barna vet hvorfor vi gråter og er lei oss tar de ikke skade av å se oss voksne gråte. Men stenger vi de ute og prøver å skjerme de, DA kan de få problemer. Jeg las en plass at det var anbefalt å ta med barn helt ned til spedbarn i begravelser ol. Dette fordi de senere junne få høre at de hadde vært der, de var med og de "kjente" bestefar el.

[Gjest vanskelig tema]

Så lenge barna vet hvorfor vi gråter og er lei oss tar de ikke skade av å se oss voksne gråte. Men stenger vi de ute og prøver å skjerme de, DA kan de få problemer. Jeg las en plass at det var anbefalt å ta med barn helt ned til spedbarn i begravelser ol. Dette fordi de senere junne få høre at de hadde vært der, de var med og de "kjente" bestefar el.

Selvfølgelig, barna har da sett meg gråte, men ingen vet hvordan vi reagerer på noe så ukjent som å se en død person før vi kanskje har opplevd det tidligere.

[mariaflyfly]

Jeg lot ikke Lillemann se sine oldeforeldre da han var 4.

Jeg ville ikke se de selv heller.

Jeg var tilstede da begge døde, det holdt for meg.

Jeg så min mor i kista for en del år sida. Selv om jeg var forberedt på at hun kunne være litt blå og voksdukkeaktig, var jeg ikke forberedt på hvordan hun ville se ut. Det var ikke så ok.

[Gjest pekka]

Jeg vil si nei, ikke ta med barna! Og ikke se selv heller om du ikke føler for det. Det er ikke alle som reagerer negativt, men jeg fikk sett min døde far. I ukene etterpå dukket ansiktet (som ikke var likt han) opp i mine barns ansikt, i møtende biler og overalt. Det var grusomt!!

Husk heller personen som da denne var levende, det anbefaler jeg. Har du det minste snev av manglende lyst, stå over!

[Helmi]

Syning er vel ordet jeg ville brukt, men det er i grunnen like grusomt som likskue...

Jeg ville sagt at det kommer mest an på _hvem_ den avdøde var i barnas liv...

Da mine barn mistet pappaen sin veldig plutselig, var det helt naturlig at vi alle så ham - selv om det hele var veldig dramatisk, på ingen måte "godt". Her var det vel mest snakk om å få et "bevis" på at det grusomme virkelig hadde skjedd. Minstemann var da 5, de var alle med, men de to yngste sto i døråpning - de var med og så det de ville....

Det er vel først og fremst snakk om å forberede barna til det som kommer. Og det er viktig at det er med noen voksne som kan ta vare på barna hvis det hele blir veldig følelsesladet og vanskelig for foreldrene deres.

Det at en ser en død person, betyr jo ikke at en i ettertid ikke husker vedkommende som han/hun egentlig var. Jeg reagerer litt på dette med at vi skal skåne oss selv for smertefulle ting - det er viktig i forhold til sorgen at en får med seg alle "bitene" - både syningen og begravelsen. Tror jeg. Ut i fra det jeg og min familie har opplevd.

[Gjest vilikkenickejeg]

Selvfølgelig, barna har da sett meg gråte, men ingen vet hvordan vi reagerer på noe så ukjent som å se en død person før vi kanskje har opplevd det tidligere.

Nei, men man kan forberede barna på at man ikke vet hvordan det blir. Jeg er som du kanskje har skjønt tilhenger av at døden skal bli en naturlig ting for barn. Ikke at det skal skje hver dag, men at når det skjer skal ikke det bli skummelt. det er trist og tungt nok om vi ikke skal fremstille det som farlig og skummelt.

[Lillemus]

Nei, men man kan forberede barna på at man ikke vet hvordan det blir. Jeg er som du kanskje har skjønt tilhenger av at døden skal bli en naturlig ting for barn. Ikke at det skal skje hver dag, men at når det skjer skal ikke det bli skummelt. det er trist og tungt nok om vi ikke skal fremstille det som farlig og skummelt.

Enig med deg. Derfor har jeg da også bevisst tatt med ungene hele veien. De har ikke fått traumer, skumle tanker eller mareritt av den grunn.

Men det var litt søtt da når poden på 4 år var med i sin farfars begravelse. Presten hadde holdt preken og sagt noe om at han var dratt opp til himmelen eller noe sånt. Etterpå sto poden og så ned i hullet der kista var nedsenket og spurte:"Er himmelen nedi der?" )

[Gemini]

Syning er vel ordet jeg ville brukt, men det er i grunnen like grusomt som likskue...

Jeg ville sagt at det kommer mest an på _hvem_ den avdøde var i barnas liv...

Da mine barn mistet pappaen sin veldig plutselig, var det helt naturlig at vi alle så ham - selv om det hele var veldig dramatisk, på ingen måte "godt". Her var det vel mest snakk om å få et "bevis" på at det grusomme virkelig hadde skjedd. Minstemann var da 5, de var alle med, men de to yngste sto i døråpning - de var med og så det de ville....

Det er vel først og fremst snakk om å forberede barna til det som kommer. Og det er viktig at det er med noen voksne som kan ta vare på barna hvis det hele blir veldig følelsesladet og vanskelig for foreldrene deres.

Det at en ser en død person, betyr jo ikke at en i ettertid ikke husker vedkommende som han/hun egentlig var. Jeg reagerer litt på dette med at vi skal skåne oss selv for smertefulle ting - det er viktig i forhold til sorgen at en får med seg alle "bitene" - både syningen og begravelsen. Tror jeg. Ut i fra det jeg og min familie har opplevd.

Veldig enig i det du skriver!

Selv om man har sett den døde, så er det etter hvert vedkommende i live man virkelig husker, det er det man har alle minnene knyttet til.

[tiliti]

Jeg følte at det ble unaturlig .. å se min mormor som hadde stått meg nær.

I ukesvis etterpå sleit jeg noe helt utrolig med at jeg ikke klarte tro at hun var død - og redsel og mareritt om at hun ble begravet levende, eller våknet i graven. Himmel, jeg var nesten på kanten til å be dem grave henne opp.

Det hører med til historien at jeg var langt langt unna da hun døde.

Jeg tror jeg burde sett.

[ingoen]

I sommer døde oldefaren til vår vesle 3åring ganske brått av hjerneslag.Han var bare 65 år.

Vi var sammen med ham den dagen han ble syk, vi så sykebilen som hentet ham, var på sykehuset hele dagen etter ( han lå fredelig i koma).

Hele slekten var samlet, vi var sammensveiset, spiste mat og sang sanger for den syke.

Da respiratoren ble koblet fra om kvelden, var vi allerede reist hjem. Det ble for sterkt å delta i dødsøyeblikket, selv for meg.

Dagen etter hentet vi kisten hans, og vi hadde likskue for dem som ville. Jeg gikk først inn, hadde ikke tenkt at 3åringen skulle se ham. Men hun insisterte på å få lov til å bli med inn og se. ALt var veldig fredelig og greit, hun tok det som en helt naturlig ting.

Hun la også ned krans fra seg selv, og var med på hele gravferden. Nå i ettertid snakker hun en del om alt som skjedde, men i positiv vinkling. (SAnt oldefar var glad i meg? SAnt han lever videre i himmelen ?)

Jeg er utrolig takknemlig for at vi fikk være med på hele prosessen i sommer, og at vesla fikk lov til å oppleve sykdom og død på en så flott måte..Hun (og vi) lærte utrolig mye av dette.

[Gjest collett]

Jeg ville spurt ungene og latt dem selv bestemme. Ville fortalt at den døde ser akkurat ut som når hun var levende, som om hun sover. Dersom ungene hadde lyst å se henne ville jeg gjort dette.

Dette forutsetter selvsagt at barna er store nok til å skjønne noe av det hele.

[Sofline]

Jeg skulle ønske jeg hadde fått vært med på dette som barn. Jeg har som voksen fått et ganske "skrekkslagent" forhold til døden.

[citygirl]

Hvis du snakker med barna om hva som skal skje på forhånd, og de ønsker å være med, synes jeg de skal få lov til det. Før var døden en naturlig del av livet, man lå på "likstrå" i finstua, og alle kunne ta farvel med den døde. I dag har vi fått et fjernere forhold til det; vi dør på sykehus og på sykehjem.

Tror barns fantasier er mye mye mere alvorlig enn at de får se et fredelig dødt menneske.

Når barn mister f.eks besteforeldre, sørger de også. Jeg synes det blir unaturlig å "skåne" dem for sorgen, for de opplever jo også å miste noen de er glad i.

Har vært i en barnebegravelse hvor barna fra guttens barnehage sang en sang til ham. Det var så sterkt, og barna snakket om at de håpet han hadde bra i himmelen...

Barns sorg er naturlig og de bør få delta.