Likskue

[Helmi]

Jeg skulle ønske jeg hadde fått vært med på dette som barn. Jeg har som voksen fått et ganske "skrekkslagent" forhold til døden.

Det tror jeg alle har. Uansett.

[PieLill]

Gjør det du kjenner er riktig for deg og ungene. Likskue er uansett ikke noe must. Å huske sine kjære som levende er ikke en dum tanke.

mvh

[PieLill]

Jeg ville spurt ungene og latt dem selv bestemme. Ville fortalt at den døde ser akkurat ut som når hun var levende, som om hun sover. Dersom ungene hadde lyst å se henne ville jeg gjort dette.

Dette forutsetter selvsagt at barna er store nok til å skjønne noe av det hele.

Det er ikke alltid de ser akkurat ut som da de levde...

mvh

[PieLill]

Jeg syns ikke det er unaturlig i det heletatt jeg. Alle må selvsagt gjøre som de vil, men det å "nekte" barna å se er jo med å å gjøre døden skummel og farlig. På min fars minnestund satt alle barnebarna rundt kista. Han fikk klem og noen ville bare klappe ham. det var utrolig fint og for oss helt naturlig. Det skal være sagt at han døde plutselig så han så ut akkurat slik han alltid har gjort. Tror det var godt for oss alle å få tatt farvel på denne måten.

"...å nekte barna..."

Det er vel ikke snakk om å nekte barna, dvs. si "Du får ikke lov til å..."

Man tar da mange avgjørelser for barna uten at de vet det, ganske enkelt ved å la ting gli forbi i stillhet. Kan ikke skjønne hvordan dette skal skape angst.

For min del er en kiste nok. Man kan forholde seg til at noen er døde uten at man nødvendigvis _må_ se den døde. For noen er likskue en fin opplevelse. For andre er det å legge stein til byrden.

Synet av den døde kan ødelegge for minnet av personen som levende.

mvh

[PieLill]

Så lenge barna vet hvorfor vi gråter og er lei oss tar de ikke skade av å se oss voksne gråte. Men stenger vi de ute og prøver å skjerme de, DA kan de få problemer. Jeg las en plass at det var anbefalt å ta med barn helt ned til spedbarn i begravelser ol. Dette fordi de senere junne få høre at de hadde vært der, de var med og de "kjente" bestefar el.

Barna kan bli kjemperedd av å se mor og/eller far eller den voksne de støtter seg på fullstendig miste kontroll. Det har de ikke godt av. Det er direkte traumatiserende.

Noe annet er å se at foreldrene er lei seg og få vite hvorfor. Det er en viktig del av en sunn oppvekst.

mvh

[Gjest sjøstjerna]

Gjør det som føles rett for deg. Det finnes ingen fasitsvar, fordi folk er forskjellige.

Ved min fars død var det for meg naturlig å se han. Og jeg hadde før jeg møtte døden på nært hold- tenkt at det var best å kun huske dem i livet. I alle fall, jeg ville se min far. Mine barn var med. To av dem ville se, og la tegninger etc i kista. Det tredje barnet ville ikke se. Vi respekterte alle tre sine ønsker. De var 3,7 og 9 år og det var 9 åringen som ikke ville se.

Mine barn har aldri snakket om det de så under syningen. Og selv husker jeg heller ikke hvordan min døde far så ut. Husker kun at jeg var tilfreds med å se han så full av fred.

Mine barn snakket om savn. Ikke om likskue.

[Gjest Merket for livet]

Kommer an på hvor gamle barna dine er. Er de over 10 år og vil se så kan de se døde, dersom de får god oppfølging, før, under og ikke minst etterpå.

Jeg er strekt imot at barn skal se døde. Det kommer muligens av at jeg gjor det selv da jeg var liten, var vel mellom 3og5 år,og den dag i dag har jeg store problemer med å takle døden. Folk kan si så mye de vil at det er en naturlig del av livet, men slik føles det ikke for meg.

Det som jeg vil gjøre med egne barn, er å lese bøker om døden for at de skal forstå det og besvare alle spørsmål de måtte ha.

Ut fra egne erfaringer vil jeg ikke latt barn se døde. Men jeg husker personen fra slik h*n var, ikke bare som et lik. Velger du å ta med barna, pass på at det er en der som ikke er så følesessmessig berørt, slik at de kan ha hovedansvaret for barna, og ta de med ut om barna ikke ønsker å være der lengre.

Barn har nok ikke vondt av å se at voksne også er lei seg, så lenge de ser at de blir glade igjen. Men voksne som gråter og er lei seg, kan være veldig skremmendes for barn, og da er det lurt å iallefall ha en person som barna kan være tyrgg på der.

[Noraførr]

Jeg ville uten tvil ha tatt med meg barna - fordi det er viktig for de aller fleste (i alle fall i ettertid) å ha fått med seg alle "bitene" rundt dødfallet ... I alle fall hvis det er noen nære i familien som er død.

Selv har jeg både opplevd at søstra mi mistet sin førstefødte i krybbedød, i tillegg til at min lillesøster døde brått og uventet (snøskred) .... og har virkelig kjent på hvor viktig det er for "folk flest" å ta inn over seg at personen faktisk er død.

Det som er viktig når man har med barn er å forberede dem på hva som vil komme (hvordan det er der, hvordan avdøde kommer til å se ut, ....)

Da søstra mi døde hadde vi syning i kapellet på sykehjemmet i bygda. Dette fordi flere av hennes venner hadde ytret ønke om å få se henne. Det ble en fin stund for oss alle - og det var en sterk opplevelse at ei jente (9 år gammel) som min søster hadde vært "ridelærer" for spilte "Bred dine vida vinger" på tverrfløyte. Det var hennes måte å ta farvel på.

Inkluder barna på en naturlig måte. Det tar de ikke skade av.

hilsen fra

[Gjest vilikkenickejeg]

"...å nekte barna..."

Det er vel ikke snakk om å nekte barna, dvs. si "Du får ikke lov til å..."

Man tar da mange avgjørelser for barna uten at de vet det, ganske enkelt ved å la ting gli forbi i stillhet. Kan ikke skjønne hvordan dette skal skape angst.

For min del er en kiste nok. Man kan forholde seg til at noen er døde uten at man nødvendigvis _må_ se den døde. For noen er likskue en fin opplevelse. For andre er det å legge stein til byrden.

Synet av den døde kan ødelegge for minnet av personen som levende.

mvh

Hvis du leser en gang til så ser du at jeg skrev "nekter" med slike hermetegn. Rett og slett bare fordi jeg ikke fant noen annen måte å uttrykke meg.

[Gjest vilikkenickejeg]

Barna kan bli kjemperedd av å se mor og/eller far eller den voksne de støtter seg på fullstendig miste kontroll. Det har de ikke godt av. Det er direkte traumatiserende.

Noe annet er å se at foreldrene er lei seg og få vite hvorfor. Det er en viktig del av en sunn oppvekst.

mvh

Min sønn som da var fire, opplevde å miste to besteforeldre med bare 3 mnd mellomrom. Vi gråt mye og han visste hvorfor. Han fikk da ikke noen traumer av den grunn. Døden, sorgen og fortvilelsen er en helt naturlig del av livet jo, akkurat som fødsel, glede og hysteriske gledesutbrudd.

[PieLill]

Min sønn som da var fire, opplevde å miste to besteforeldre med bare 3 mnd mellomrom. Vi gråt mye og han visste hvorfor. Han fikk da ikke noen traumer av den grunn. Døden, sorgen og fortvilelsen er en helt naturlig del av livet jo, akkurat som fødsel, glede og hysteriske gledesutbrudd.

Har du sett en virkelig sjokkreaksjon noen gang?

Det er forskjell på at foreldrene er lei seg og gråter mye, og å se foreldrene hyle og skrike vettløst i en ren sjokkreaksjon. Man kan ikke bebreide en voksen som får en slik reaksjon på en sjokkmelding foran sine barn. Men de som kommer med budskapet bør forsøke å ha den voksne alene så barna blir forskånet fra å se mor og/eller far miste fotfestet fullstendig.

Som "vanskelig tema" skrev ble datteren hennes uttrygg i visse situasjoner i flere år framover. Det er ingen å bebreide for det. Slikt skjer. Men det er bedre om barna blir forskånet fra den biten.

mvh

[Gjest ikkenicknei]

Gjør det som føles rett for deg. Det finnes ingen fasitsvar, fordi folk er forskjellige.

Ved min fars død var det for meg naturlig å se han. Og jeg hadde før jeg møtte døden på nært hold- tenkt at det var best å kun huske dem i livet. I alle fall, jeg ville se min far. Mine barn var med. To av dem ville se, og la tegninger etc i kista. Det tredje barnet ville ikke se. Vi respekterte alle tre sine ønsker. De var 3,7 og 9 år og det var 9 åringen som ikke ville se.

Mine barn har aldri snakket om det de så under syningen. Og selv husker jeg heller ikke hvordan min døde far så ut. Husker kun at jeg var tilfreds med å se han så full av fred.

Mine barn snakket om savn. Ikke om likskue.

Jeg har enda ikke bestemt meg for hva det blir til, min mann ønsker jo å ha en fin minnestund der vi alle kan si farvel. For han føles det så naturlig, han har vært med på det før.

Men jeg har knapt nok vært i en begravelse før - og slettes ikke sett eller fått spørsmål om å være med på å se den døde. Jeg er litt redd for mine reaksjoner på det, men tror det vil gå greit å skjule det for barna. Altså jeg vil ikke bli hysterisk eller noe og samtidig skake barna opp.

Jeg får lufte det litt til med mannen min, og kanskje spørre barna hva de ønsker. Men hvis jeg ikke spør dem om de vil være med tror jeg heller ikke de vil klandre meg senere - de vet jo ikke at dette her er vanlig for mange.

Har forresten spurt litt her hva de kaller det for. De sier hverken likskue eller syning, men visning...!

Forresten takk for mange svar både for og imot. Det gav meg mye å tenke på!!!

[Reg@l]

Knotten på 5 var med på likskue (grusomt ord...) da farfaren døde for snart 2 uker siden. Vi forklarte på forhånd, og spurte om han ville være med eller ikke. Han ville være med for å passe på farmor var svaret. Det hele gikk veldig fint og farmor ble tatt godt vare på :-) Tror ikke barn tar skade av slike ting, men tror tvert imot det hjelper dem å få et "avslappet" forhold til døden.

[Helmi]

Har du sett en virkelig sjokkreaksjon noen gang?

Det er forskjell på at foreldrene er lei seg og gråter mye, og å se foreldrene hyle og skrike vettløst i en ren sjokkreaksjon. Man kan ikke bebreide en voksen som får en slik reaksjon på en sjokkmelding foran sine barn. Men de som kommer med budskapet bør forsøke å ha den voksne alene så barna blir forskånet fra å se mor og/eller far miste fotfestet fullstendig.

Som "vanskelig tema" skrev ble datteren hennes uttrygg i visse situasjoner i flere år framover. Det er ingen å bebreide for det. Slikt skjer. Men det er bedre om barna blir forskånet fra den biten.

mvh

"Men de som kommer med budskapet bør forsøke å ha den voksne alene så barna blir forskånet fra å se mor og/eller far miste fotfestet fullstendig."

Slikt er kanskje mulig når dødsfallet er ventet og ting kan planlegges. Ikke når presten ringer på døren for å gi en uventet beskjed...

[PieLill]

"Men de som kommer med budskapet bør forsøke å ha den voksne alene så barna blir forskånet fra å se mor og/eller far miste fotfestet fullstendig."

Slikt er kanskje mulig når dødsfallet er ventet og ting kan planlegges. Ikke når presten ringer på døren for å gi en uventet beskjed...

Når presten ringer på døren for å gi en uventet beskje kan h*n faktisk ta noen minutter til å få eventuelle barn plassert et stykke unna den som skal motta beskjeen.

Det er jo som regel de uventede "beskjeene" som gir de kraftigste reaksjonene.

Barn kan ikke alltid skjermes for slikt. Men er det mulig bør man forsøke.

mvh

[Helmi]

Når presten ringer på døren for å gi en uventet beskje kan h*n faktisk ta noen minutter til å få eventuelle barn plassert et stykke unna den som skal motta beskjeen.

Det er jo som regel de uventede "beskjeene" som gir de kraftigste reaksjonene.

Barn kan ikke alltid skjermes for slikt. Men er det mulig bør man forsøke.

mvh

Hensikten min var ikke å begi meg ut på en meningsløs diskusjon. Jeg baserer mine utsagn på personlige opplevelser. Det du skriver er selvfølgelig det ideelle, men verden er som oftest alt annet enn ideell...

[PieLill]

Hensikten min var ikke å begi meg ut på en meningsløs diskusjon. Jeg baserer mine utsagn på personlige opplevelser. Det du skriver er selvfølgelig det ideelle, men verden er som oftest alt annet enn ideell...

Det var vel derfor jeg skrev at det er _best_ om barna kan skånes.

Jeg fikk selv et dødsbudskap ute på gaten av noen som ikke visste det var min mann... Så jeg vet at verden ikke er ideell. Men det hindrer meg likevel ikke i å tilstrebe å gjøre ting best mulig, og skrive / snakke om hva som er det beste.

Vedkommende som var så brå overfor meg, gjør nok aldri en slik tabbe igjen. Men det hadde vært bedre om vedkommende hadde lært dette fra andre uten å måtte erfare det, i hvert fall bedre for meg.

mvh