En er som en, to er som ti???

[incinta]

Vi diskuterer familieforøkelse for tiden. Har et barn på 4 år. Mannen min har hørt at en er som en og to er som ti og er vettaskremt når den ene vi har faktisk er en håndfull som det er...

Jeg er litt mer positiv...

Noen med erfaringer på området?

[Gjest togli]

Det stemte absolutt ikke for oss!! Jeg vil si at den aller største overgangen var å gå fra å ikke ha barn til å få førstemann. Andremann gled rett inn i familien uten problemer!

Det travleste med å ha flere enn en, er nok når de blir gamle nok til å begynne å krangle med hverandre ;-)

[Paloma]

Hei,

Min erfaring, litt flåsete sagt, er at ett barn tok all min tid, to barn tok også all min tid, nå venter jeg nr tre, og mistenker at dette fortsatt vil ta all min tid...

Det er noe mer jobb, ja, men det er mer gøy også! Man venner seg til det. Jeg syntes jeg hadde mye å gjøre da jeg hadde en, men hvis jeg nå drar noe sted med bare en unge, er det nesten som å ha fri...

[Gjest togli]

Hei,

Min erfaring, litt flåsete sagt, er at ett barn tok all min tid, to barn tok også all min tid, nå venter jeg nr tre, og mistenker at dette fortsatt vil ta all min tid...

Det er noe mer jobb, ja, men det er mer gøy også! Man venner seg til det. Jeg syntes jeg hadde mye å gjøre da jeg hadde en, men hvis jeg nå drar noe sted med bare en unge, er det nesten som å ha fri...

Hehe, sant det der... Når vi hadde bare en, var det skikkelig slitsomt å ta henne med på handletur f.eks. Har jeg med bare en nå, så merkes det knapt ;-)

[asterix]

Ikke engang 8 er som 10...;-) *ler*

Overgangen er fra 0 til 1, etter det spiller ikke antallet særlig rolle. :-)

[Gjest Elextra]

Ja, må faktisk innrømme at jeg synes det er noe i floskelen "en er som ingen, to er som ti". I hvertfall kan jeg ikke lenger forstå at jeg tidligere synes det var mye med én - nå føles det veldig rolig og omtrent som ingen når jeg bare har én, mens det gjerne blir mye krangel og spetakkel med to. Og dette til tross for at sistemann var en veldig rolig baby og generelt har et ganske rolig gemytt!

Men la deg ikke skremme - det er absolutt verd det! Etter at de ble to og fire har de hatt veldig glede av hverandre, og regner med at denne gleden øker på etterhvert. Antakelig vil den vare livet ut, søsken er ikke minst viktig når man blir voksen. Synes dessuten familien ble mer balansert når det ble to barn - tidligere var vi mer et par med barn, nå er vi en hel familie.

[Gjest Elextra]

Ikke engang 8 er som 10...;-) *ler*

Overgangen er fra 0 til 1, etter det spiller ikke antallet særlig rolle. :-)

Snakk for deg selv! .

Vet du har åtte, selv har jeg bare to, og synes overgangen fra en til to var ganske stor. Overgangen til flere tør jeg ikke tenke på en gang.

[Gjest AveM]

Det stemte absolutt ikke for oss!! Jeg vil si at den aller største overgangen var å gå fra å ikke ha barn til å få førstemann. Andremann gled rett inn i familien uten problemer!

Det travleste med å ha flere enn en, er nok når de blir gamle nok til å begynne å krangle med hverandre ;-)

Jepp - merker ikke noe til det før de begynner å krangle ;-)

Jeg har nå 4 unger, den verste perioden var da de to eldste kranglet hele tiden da de var 5-6 og 8-9 år. Jeg grøsser ved tanken på at de to yngste også skal begynne når de er like gamle. Det er 2.5 år mellom dem også.

Sånn ellers er det veldig koselig med flere barn, og barna har alltid noen å dele opplevelser med.

Her i huset sier mannen at nok er nok nå :-/

[tuss&troll]

Jeg er enig med Togli, den største overgangen var fra ingen til ett barn.

Vi har to, og har ikke merket noen forskjell på det.

[Gjest Ulvinnen Lurulf]

Jeg syntes ikke at overgangen fra å ha et til to barn var så stor. Men så er det fire år mellom mine, så eldstemann var veldig selvstendig når nr to kom.

Ikke opplevde vi sjalusi, og de krangler så godt som aldri. Den eldste er mest vandt til å være alene og har alltid vært flink til å underholde seg selv. Men når minsten er alene har han lett for å kjede seg.

Så å ha han her alene er mye mer slitsomt enn når begge er hjemme.

[Basf]

Nei, mye større omstilling i livet fra o til 1, syns vi enn så lenge (har to bleieunger, men den ene kan ennå ikke gå...inbiller meg at 'to blir som ti' stemmer bedre da??)

[Gjest AveM]

Hei,

Min erfaring, litt flåsete sagt, er at ett barn tok all min tid, to barn tok også all min tid, nå venter jeg nr tre, og mistenker at dette fortsatt vil ta all min tid...

Det er noe mer jobb, ja, men det er mer gøy også! Man venner seg til det. Jeg syntes jeg hadde mye å gjøre da jeg hadde en, men hvis jeg nå drar noe sted med bare en unge, er det nesten som å ha fri...

Nå vet jeg ikke hvor store barn du har, men nå som ett av mine barn er blitt ganske så stor, så ser jeg at kveldsroen min begynner å bli "spist av". Jeg liker litt alenetid med mannen min, eller å være helt alene før jeg legger meg. Og når h*n sitter oppe halve kvelden legger jeg meg bare senere og senere bare for å få den deilige roen en stund. Min tid der jeg er meg og ikke bare mamma.

[jubalong70]

Vi fikk (som mest vanlig er) først 1. Syntes det var utrolig koselig. Visste vel at vi på sikt ville ha en til, men hun meldte seg myyyye før enn vi hadde planlagt. Storesøster var 14 mnd når lillesøster ble født.

Jeg hadde også hørt det med at en er som en og to som ti, men egentlig ble det ikke så ille.

Selvsagt var det tøft den første tiden med to så små. Og spedbarnsperioden er jo uansett ganske slitsom.

Etter noen mnd var det faktisk lettere å ha to. Jeg sammenligner da med naboen som bare har 1. Mine leker sammen og underholder hverandre slik at jeg slipper å være den som finner på og underholder barnet.

Nå har vi fått en liten lillebror. Storesøstrene har blitt 6 og snart 5 år gamle. Og overgangen fra 2 til 3 er ikke særlig stor.

Jeg sier: Go for it!!!

[annegunn]

Jeg har en niåring fra før av, og regner med toern omtrent ikke kommer til å merkes engang

[grot]

Ikke enig i det hele tatt.

Nå har vi en fireåring og en ettåring i hus og de underholder hverandre mye. Tror nok vi som foreldre ville måtte stå for mye mer av "underholdninga" om storebror fortsatt var alene.

Noe kaos til tider, men fordelen veier opp for alt mener nå jeg:-)

[Paloma]

Nå vet jeg ikke hvor store barn du har, men nå som ett av mine barn er blitt ganske så stor, så ser jeg at kveldsroen min begynner å bli "spist av". Jeg liker litt alenetid med mannen min, eller å være helt alene før jeg legger meg. Og når h*n sitter oppe halve kvelden legger jeg meg bare senere og senere bare for å få den deilige roen en stund. Min tid der jeg er meg og ikke bare mamma.

Begge mine er små, de blir 4 og 6 i sommer når den nye babyen kommer. Så de blir foreløpig puttet i seng når mamma blir sliten og vil ha fred, sånn i åttetiden...

[linko]

Jo, erfaringen min er at det var sånn det første året...men etter det tøffe første året _tror_ jeg det er motsatt; at det er mer krevende med en enn med to... men siden jeg har to, så vet jeg egentlig bare hvordan det er... og det er maaange fordeler med å ha to.

[Gjest hushora]

TOTALT UENIG!! En er en og to er en og en halv. Den eldste er fortsatt den største "jobben" når babyen kommer. Å få en baby på nytt gjør faktisk nesten tilværelsen lettere fordi det er så deilig med en som er på et annet stadie i utviklingen enn den eldste, det blir som en liten vitamininsprøytning rett og slett. Bare moro!

Synes jeg da..

[smekka]

Nei, syntes overgangen var fra 0 til 1. Fra 1 til 2 var alt bare en dans på roser. Lett som en plett. Man er sikker og trygg på det man gjør -man har jo gjort det før!

Dessuten var 2-åringen langt mer krevende alene enn når det kom en annen å dele oppmerksomheten/gledene/"sorgene" med. Fikk litt mer å bryne seg på rett og slett og krevde ikke lenger SÅ mye av oss.

[stromme]

Tenk overgangen fra 0 til 1 da......

0 er som ingen, 1 er som 10 vil jeg heller si.